Pinsen og jeg....

Hva er bare interessant og hva forandrer. Det er det jeg lurer på i min streben etter å se i hvilken retning jeg egentlig har gått. For jeg er jo der jeg er på grunn av alle mine egne valg gjennom livet. For eksempel ekteskapet er et godt eksempel på det. Det er ingen andre enn min kjære kone som kunne klart oppgaven å lage et menneske av meg. Takker Gud for henne. Et eksempel på det gode valg. Når det gjaldt yrkesvalg hadde jeg ingen planer. Det var lett å få seg jobb når jeg var ung, så derfor ble jeg den jeg ble. Men det har også vært et bra liv tross at jeg drev med strømmen.
Så var det kristenlivet mitt da, har jeg drevet med strømmen der også eller gjort egne valg?
Noen få ganger har jeg sett meg nødt til å velge. To ganger har jeg satt av ett år på bibelskoler, veldig nyttig for meg, men jeg vet egentlig ikke om jeg har tjent omgivelsene med det. Det finner jeg vel ut i himmelen? Tror mine valg har vært riktige så langt jeg kan se, men det vil evigheten vise...
Så var det pinse da. Jeg har lest mye herlig, hørt veldig mye  interessent, givende  og oppbyggende om dette emnet. Men har det bare vært interessant for meg eller har det forandret meg? Jeg vil vel ikke påstå at min kraft på dette området er synonymt med det jeg vet eller har hørt og lest.  Det skremmer meg veldig. Egentlig vil jeg ikke "høre" mer om pinsen, jeg vil leve i den....
Har jeg søkt kraften, virkningene og ikke Ham?
Vi kan lese følgende historie som hendte for 110 år siden.
I Bonnie Brae Street, sentalt i Los Angeles lå et eldre trehus. Her bodde Richard og Ruth Asberry. De åpnet hjemmet sitt for Seymour. Mennesker strømmet til stedet. Den 9. april 1906, falt Den Hellige Ånd på de som var til stede. Det fortelles at mennesker ble åndsdøpte på vei til møtet og begynte å tale i tunger allerede mens de var en kilometer fra stedet. Andre kunne sitte timevis å spille på pianoet uten før å ha lært å spille piano. Den 12. april 1906 fikk Seymour selv oppleve åndsdåpen og talte i tunger for første gang. Det som skjedde i Det lille huset i Bonnie Brae Street ble snart kjent om mennesker strømmet til for å ta del i møtene. Huset var overfylt.
Ja, dette er historie nå. Jeg taler i tunger, men den gjennomtrengende, rensende, rene, mirakelgjørende og brennende ilden, den venter jeg på fremdeles.
Og Herren selv virket med sier bibelen...
God pinse...

Hadia Tajik ny statsminister?

Chamberlainist eller Mitchellist? Nå nytter det ikke å si som Ole Brumm sa da han ble spurt om han ville ha honning eller melk. Han sa ja takk. Og som det senere er tillagt ham - ja takk, begge deler. Hvor vil jeg hen? Jo, du har sikkert fått med deg at London har fått en muslimsk borgermester, valgt av Londons innbyggere. Det er visstnok bare 4% muslimer i denne byen så det var nok den nye borgermesterens egenskaper som gjorde at han fikk folkets gunst. Og jeg tror heller ikke det blir muslimsk "vekkelse" i London på grunn av dette. Men noe hender, noe presser på. Så vil du muligens på grunn av dette skriveriet så langt stemple meg som islamofobist eller at jeg lider av fremmedfrykt.
Mulig Hege Storhaug som skrev boken Islam - Den 11. Landeplage også lider av Islamofobi også da. Og at alle som fornemmer at noe mindre bra er på vei får diagnosen fobi?
Har Human Rights Service som anbefaler Hege Stordahls bok også islamofobi? Les utdrag fra deres anmeldelse nedenfor:
"Storhaug tar et radikalt oppgjør med det som er blitt Norges og Europas viktigste religion, islam.

En intellektuell kapasitet innen feltet sier følgende om boken:

Det er en genial bok. Stor i enhver forstand. Velskrevet og spennende, og om det viktigste temaet i vår tid".

Les nedenfor om flykonstruktøren som reddet England. Han så, forstod og handlet.

Etter München-avtalen ble Chamberlain hyllet som fredens redningsmann da han kom hjem med avtalen som skulle sikre «fred i vår tid».
Samtidig var det (heldigvis) noen som så lenger og forstod virkeligheten.
En av dem var flykonstruktøren
Reginald Joseph Mitchell. Han var veldig bekymret for utviklingen i Tyskland på 30 tallet og forutså Hitlers planer. Da konstruerte han og begynte å produsere det ypperste kampfly som verden noensinne har sett, nemlig Supermarine Spitfire.
Kombinert med Rolls-Royce Merlin motoren som var en 12-sylindret V12 type. Merlin-motorene regnes som noen av de mest vellykkede flymotorer fra andre verdenskrig, og som noen av de mest vellykkede stempelmotorer noensinne.
Led Mitchell av nazifobi?
Men tilbake til saken. Chamberlain og Mitchell hadde hvert sitt diametralt motsatte syn på den tyske faren. Det påstås at uten Mitchells forutseenhet hadde England tapt luftkrigen.
Det er mange som er urolige for den økende muslimske innflytelsen i Europa. Nå har London fått muslimsk borgermester... Hva er det neste?
Kan på samme måten Hadia Tajik bli statsminister i Norge?
I Norge kalles Hadia Tajik av noen for landets mest innflytelsesrike politiker. Tror hun går Støre en høy gang. Nå er hun nestleder i AP, er hun også statsministerkandidat ved neste stortingsvalg? Om så skjer har det hendt noe med Norge. Vi vet at statsministeren utpeker sine ministere.
Mitchell forstod at Nazismen ikke kunne forhandles bort, den måtte bekjempes med makt.
Hva har så Mitchell og Chamberlain med Islam å gjøre? Egentlig ingen ting. Jeg ville bare påpeke at den ene var politisk korrekt, den andre en handlingens mann. Vebjørn Selbekk er også en handlingens mann, hans våpen er pennen. Hans bok, Fryktens makt har hatt en sterk innflytelse, det bevises av stillheten omkring den. Stillheten beviser at det er makt i frykten. Interresant at boken er innkjøpt av Kulturrådet.
Er du Chamberlainist eller Mitchellist? Eller ja takk, begge deler....
Avslutning.
Vi kristne bruker ikke våpen eller makt, våre våpen er åndelige. Vi ber om at den muslimske befolkningen i Norge skal møte Jesus!

Grav opp de gamle brønnene - ikke pynt dem!

Å se seg tilbake på rett måte. Vi kan minnes Herrens gjerninger og be Herren gjøre det på nytt. Men Herren kan også gjøre alle ting nye. Når vi tenker på vekkelse tenker vi alltid tilbake på det som vi vet og ber om en reprise, men Gud er ikke reprisenes Gud. Når Israels folk vandret omkring i ørkenen oppreiste Moses en kobberslange som folket kunne se på når de ble bitt av serafslangene. Da ble de helbredet. Men så ble folket bitt igjen av noe farligere, de begynte å dyrke tidligere tiders gudsåpenbaring. Men Gud er nuets Gud, vi skal ikke akte på fortiden, men likevel minnes Herrens gjerninger.
I 2. Kongebok kan vi lese at Judas befolkning i tiden før fangeskapet i Babylon dyrket kobberslangen som Moses oppreiste i ørkenen. De brente røkelse for den og hadde gjort den til en avgud. Kong Hisikia så seg nødt til å brenne denne avguden.
Samtidig finner vi den igjen i Johannes evangelium. Ikke som en avgud, der er kobberslangen blitt et talende forbilde på Jesus.
Vi kan ikke leve "på minner som dukker frem", men på å ha øynene festet på den korsfestede og oppstandne Jesus. Når jeg begynner å dyrke min gudsdyrkelse lever jeg farlig.
Det går an å dra skriftsteder for langt og ut av sin sammenheng, men Jesus advarte oss mot å være for mye opptatt med tidligere tiders gudsmenn:
"Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som bygger profetenes gravsteder og pryder minnesmerkene over de rettferdige", (‭Matteus‬ ‭23‬:‭29‬ NB)
Jeg kan ikke pynte og holde minnestunder ved gamle, igjenfylte brønner. Bedre å hente spaden å grave dem opp igjen, drikke det levende vannet som er der.
Og Isak gravde opp igjen de brønnene som de hadde gravd i Abrahams, hans fars dager, og som filistrene hadde kastet til etter Abrahams død. Og han ga dem de samme navn som hans far hadde gitt dem. (‭1 Mosebok‬ ‭26‬:‭18‬ NB)

Nødvendig å se seg tilbake?

Er det nødvendig å se seg tilbake?
I temaet frikirker dukker spørsmålet opp, hva var årsaken til at de oppstod og hadde Gud noe med dette å gjøre? Enhver plante som min himmelske far ikke har plantet skal rykkes opp med rot sa Jesus. Har vi et frikirkekompleks?
Det kommer mange tanker når jeg leser innlegget til Magnus Persson i det nye nummeret av TEOLOGI & LEDARSKAP. Han skriver bra og utfordrende. Han skriver bl.a.
"De historiska liturgiska formerna är noggrant gjennomtänkta, er bärare av och rotar oss i hela den bibliska frälsninghistorien. Den gör oss alla delaktiga til både kropp och sinne, när vi färenas i dess gemensamma böner, handlingar och bekännelser".
Når jeg leser dette, fra hvilken tidsperiode var liturgien best? Hvem bestemmer dette...?
For meg er egentlig liturgien (gudstjenestens ytringsform) revnende likegyldig bare den inneholder bønnen(e), skriftlesingen, forkynnelse med undervisning, sang/salmer og nattverd (alle elementene en gudstjeneste skal inneholde). Om det synges A capella, eller sangen ledsages av orgel eller gitar er mindre viktig for meg. Det jeg frykter er når salmesang/lovsang heller minner om en konsert.
Men uansett liturgi og gudstjenestens ytringsform, Paulus peker på noe viktig og avgjørende og han skriver: For Guds rike består ikke i ord, men i kraft. (‭1 Korinter‬ ‭4‬:‭20‬ NB)

Når frykten for sannheten råder...

Frykten for den sunne sannhet!
Det jeg frykter er frykten for for å finne sannheten. Kritisk journalistikk har aldri fryktet å se nærmere på noe som helst, unntatt islam - hvorfor?

Fra tv2 i reportasje fra Danielsen Barneskole på Sotra:
"STILT OPP MOT HVERANDRE: I kristendomsfaget ble syvendeklassingen på Danielsen barneskole presentert denne «virkeligheten», altså ulikhetene ved kristendommen og islam" (uthevelsen gjort av tv2).

Når jeg hørte og så nyhetene i dag var etter min oppfatning spørsmålene TV2 stilte elevene ang. saken om Islam og Kristendommen veldig ledende. Ja, som ofte i dette media, spørsmålene bar preg av forhåndsdom og "vi alene vite best".
Men det er jo bare å lese historiebøkene om Muhammeds liv og levnet, har ikke TV2s journalister gjort det kanskje.  Eller er det feil å sitere historiebøkene???? Eller må historiebøkene skrives om for å tilfredsstille visse grupper....
Og her er noen setninger sakset fra TV2.no hjemmeside:
"For et par uker siden kom sønnen til Lill-Christine Onstad (32) hjem fra skolen og fortalte at han hadde blitt lært at islam bare handlet om krig, og at muslimer hatet alle som trodde på noe annet.
– Jeg fikk jo sjokk (sa mora). Da han senere tok med seg et ark hjem hvor jeg fikk se svart på hvitt hva barna hadde lært, ble jeg veldig bekymret, forteller Onstad til TV 2".

http://www.tv2.no/a/8279486/

Men skal ikke skolebarn lære historisk fakta? Jeg vil ikke her poengtere måten informasjonen er gitt på, men historieforfalskning kan ikke forenes med god pedagogikk.  Fra Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE LEKSIKON utgave 4, utgitt i 2005 kan bl.a. følgende leses om Islam og Muhammed:

"I Medina fant det nye religionssamfunnet sin form. Muhammad var en inspirert forkynner og en stor politiker og hærfører. Ved sin død i 632 var han den ubestridte hersker over størstedelen av den arabiske halvøy".

Og så kommer spørsmålet, var det med blomster og sukkertøy denne "snille" hærføreren  fant "Liebestraum" for sin selvpåfunnene religion, eller fløt det litt blod også? Den som vil vite mer om Muhammed  fra et mer akademisk nivå kan bare lese boken MUHAMMED slik samtiden så ham av Galvor Tjønn eller boka til Vebjørn Selbekk med tittelen Fryktens makt.
Verden er redd for islamske ekstremister og terrorister med god grunn. Men hvorfor slik frykt for å se nærmere på islam og dens historie. Det er dette jeg frykter!

Har frimenighetene noen berettigelse?

Har frimenighetene noen berettigelse?
Har fått siste nummer av Teologi & Ledarskap, et blad som tvinger en til å tenke. Temaet denne gang er Frikyrkan, altså selvstendige menigheter som ikke er kontrollert av noen annen instans.
I grove trekk kan det vel sies at ingen egentlig har bestemt seg for å lage noen form for frimenighet. Hverken John Wesley, William Booth eller for den saks skyld T.B.Barratt hadde egentlig noe ønske om å grunnlegge en ny sekt. De tørstet bare etter sjeler og ønsket ganske enkelt å formidle til andre de velsignelser Gud hadde skjenket dem. De kan ikke anses som utbrytere, men heller som de utstøtte.
Og man kan også saktens spørre om den godeste Luther i sin villeste fantasi kunne tenke seg hva han stelte til. Han bare sa det han tenkte.
Men han traff vel en dyp hunger i folkesjelen kanskje? Hvem vet.....
Min pappa og mamma fikk også smertelig erfare prisen da de lot seg døpe. Min pappa var egentlig en skarpskodd teolog og ingen kunne utlegge barnedåp som han. Tross dette ble ha ut fra skriften overbevist om troende dåp ved full neddykkelse. Når han så døpte seg kom den kalde skulderen fra familien. På samme måten har vel metodistene, Frelsesarmeen og pinsevennene måtte tåle mye fra sin kristne samtid.
Innledningsvis skriver Joakim Lundqvist at det stilles spørsmål om frikirkesamfunnenes berettigelse. Til det vil jeg svare at alt som er født av Gud har livets rett!
Men det hender at Gud flytter lysestaken!

Likestilt lederskap eller pastoren som sjef?

Likestilt lederteam eller pastor som sjef?
Om ledere, lederstil eller mangel på dette. En gang for lenge, lenge siden  gikk det en serie på fjernsynet med tittelen "Her er ditt liv". Nå dukker en annen serie opp som vi kan kalle "Slik var vårt mislykkede lederliv" eller noe sånt. Det er egentlig modig og prisverdig når ledere står fram og bekjenner i full offentlighet hva de burde ha gjort annerledes som ledere.

Når man leser og får informasjon fra hist og pist så blir man jo litt forbauset. Har det virkelig vært slike tilstander? Det er ledere som har ledet for mye og brennende hjerter som har brent for lenge. Svakhet har vært regnet en defekt og lederstil har vært full seier over omstendighetene uten å se etter hva som ligger i kjølvannet. Når det er sagt er nok det meste gjort i beste mening. Men ordet skjønnsomhet har vært sterkt fraværende. Man skal jo lyde sine veiledere sier bibelen, men til hvilken pris?
Å varsle er "kritikk" og uenighet og knurr kan være opprør. Men å knurre kan faktisk være
bibelsk, for det kan vi lese om i Apostlenes gjetninger. De store apostlene så ikke urettferdigheten i matutdelingen før lekfolket knurret og gjorde opprør. Da forstod de hvor alvorlig problemet og de (apostlene) satte inn, etter menighetens valg, de aller beste og åndsfylte i forsamlingen til å ta hånd om dette. Visdommen seiret her. Og det interresante i dette tilfelle var at det var "folket" som valgte disse syv diakonene. At det var hele flokken som valgte kan vi lese i kapittel seks i Apostlenes gjerninger. Å knurre på rett sted til rett tid kan faktisk være en bibelsk dyd, det førte til i dette tilfellet til at mange fikk det bedre.

Har faktisk tenkt på dette med ledelse og lederskap lenge, så når jeg leste linjene du kan lese nedenfor (fra KS) så bestemte jeg meg for å blogge litt igjen, og jeg gjengir følgende:
«UNNSKYLD»: Intensjonene var gode, men det er ikke nok, sier Sentermenigheten i Asker på forsiden i KS. Nå ønsker menigheten å si unnskyld for å tråkke inn på menneskers private territorium og for å detaljstyre deres liv.
De siste årene har Raymond Urne satt igang en prosess for å skape større åpenhet i Sentermenigheten i Asker. For å kunne bla om til et nytt kapittel i menighetens historie, ønsker han nå sammen med sin far, Ole Bjørn Urne, å be om tilgivelse til alle som har blitt såret. Daniel Egeli er med og hjelper Sentermenigheten i deres prosess.

Så langt KS, de rørte ved noe her i sin artikkel. Og jeg vil legge til at det er bare de ekstra modige som sier unnskyld. Det skal stort mot til å være sann ydmyk.
Men hvordan kan så mange menigheter over så lang tid opprettholde en slik ukultur. Det kan være mange grunner til det. Et spørsmål jeg ofte hørte tidligere var dette - hva er menighetens visjon? Og det neste var - er pastoren salvet. Man var lite opptatt med ordninger og struktur, var det usjenert og salvet gikk det bra. Ofte hadde pastoren i nye menigheter valgt ut sitt eget lederskap osv. En årsak til dette kan i noen tilfeller ha vært en reaksjon mot kjedelige og endeløse menighetsmøter i etablerte forsamlinger. Jeg har selv opplevd mye merkelig der, men av mange "dårlige" alternativer er nok menighetsmøtevalgt lederskap det beste. Bra mennesker kommer alltid på rett plass og om det velges feil så er det større sannsynlighet for feil når pastoren eller en liten gruppe velger ledere alene enn når hele menigheten velger.
http://korsetsseier.no/2016/04/17/lederskap-legger-seg-flat
Hvor mye skal pastorer lede og er de pr. definisjon bedriftsledere?  I bibelen omtales menigheten som en kropp med lemmer som betjener hverandre. Og om det finnes et hierarki er det helt motsatt av det som verden byr på. Den som vil være stor, han er alles tjener er Jesu ord.
Men alle menigheter består av vanlige mennesker - og da kan det gå galt. Ikke noe å bli forbauset over. Selv de som i bibelen kalles for de hellige kan gjøre dumme ting. Og er det noe kristne etter min mening er gode på så er det å IKKE RYDDE OPP når noe brister.
Fins det overhode noen kagenevnd eller lignende i den "frie" pinsekarismatiske delen av kristenheten, finns det et sted et vanlig medlem kan henvende seg når noe ikke er bra i ens egen menighet? Jeg tror ikke det. Tenk om alle de som fikk personlige problemer med menighetsledelsen i overnevnte menighet hadde hatt noen å henvende seg til da?
I følge bibelen er det gitt rom for å klage. "Ta ikke imot noen klage mot en eldste uten ved to eller tre vitners ord" sier Paulus til Timoteus. Her ser vi at Timoteus representerer den overordnede åndelige instans. Og dette gjelder tydeligvis for alle menighetene Timoteus hadde overoppsyn med. For det første ser vi her at Paulus medgir at det også kan oppstå problemer med ledere. For det andre ser vi menighetene var underordnet ett overoppsyn. For det tredje ser vi ut fra dette enkle bibelverset at det her også ligger en garanti mot overgrep fra ledelsens side. Paulus sier jo at lederne ikke skal herske over sine menigheter,  men om dette likevel skjer kan ingen i nåværende menighetsstrukturer gjøre noe som helst med det. Er det bibelsk? Jeg skrev noe om dette i et tidligere blogginnlegg med overskriften BISKOP.
Men tilbake til ledere og lederskap. Hvordan bygge sunne og gode strukturer? Grunnleggende så tror jeg at ikke bare én skal være sjefen. Menigheter kan ledes av et likestilt lederskap. Selvfølgelig må det være struktur med daglig ledelse osv, men ingen skal styre skuta etter formelen "Gud sa til meg"! Det er å blokkere andres oppfatninger og meninger. Videre tror jeg at Gud meddeler seg til fler enn bare én utvalgt. Der det er MANGE rådgivere er det frelse kan vi lese i Guds ord.
«De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære.»
‭‭1 Timoteus‬ ‭5:17‬ ‭NB‬‬
Her leser vi om ett felles lederskap - en gruppe av forstandere og eldste. Og verset viser også at det er både forkynnende ledere og ledere med andre oppgaver. Viser dette verset den bibelske modellen? Det kan ikke jeg avgjøre, men det er absolutt noe å tenke på. Trosmenighetsmodellen er vel ikke den beste som er oppfunnet?

Vel, vel. Dette er igjen noen tanker fra en gammel pensjonist hvis skjebne har blitt å sitte for seg selv å fundere. Har ikke skrevet dette for å provosere, men jeg begynner å se saker fra en annen vinkel - spennende!


Sendt fra min iPhone

Azusa Street 9. april 1906 og nå...

Vekkelsen i Azusa Street, fra 1906, regnes som pinsevekkelsensbegynnelse. Det var her i Azuza Street, Los Angeles, at pinsekraften og dåpen i Den hellige Ånd virkelig fikk et verdensvidt gjennombrudd kan historien fortelle.
Alt blir jo historie. Og vi er flinke til å feire det som har hendt. Men ilden på alteret kan ikke feires, den må næres. Ofte havner vi i det ene diket som er fortidens romantikk - og som vi prøver å repetere.  Eller drømmen om en ny intervensjon fra himmelen - men uten villighet til å betale prisen.
Det er jo slik at før jeg aner det har jeg blitt en "gammel skinnsekk" som prøver å plassere det mye livet i min tilstivnede kristendomspraksis. Når ilden falt i Azusa Street for 110 år siden var det på ydmyke og rensede hjerter. Tror ikke det finns noen snarvei for meg heller.
 Minner meg litt om de to turistene på et teppemarked. Den ene innledet forhandlinger med en teppeselger og etter mye pruting havnet han på tiendedelen av den opprinnelige prisen. Den andre turisten ble imponert og sa til selgeren at da tar jeg et teppe til samme prisen jeg også. Den går ikke sa selgeren, du får begynne på nytt igjen.
Går det an å feire pinsevekkelsens start for 110 år siden? Ikke dumt å minnes denne begivenheten, men da må i hvert fall jubilanten, den Hellige Ånd få være med og styre jubileet. Den Hellige Ånd er jo ikke død, men lever i beste velgående.
Jeg ble feiret for er par år siden, fylte 70. Måtte ha vært en underlig fest om alle gjestene var innbudt, men jeg var glemt? Kjell Aukrust skrev en erindringsbok med tittelen Slipp ham inn, det samme kan skrives om Den Hellige Ånd.  En meget aktuell tekst for oss som bekjenner oss til den karismatiske delen av kristenheten.

Går det an å "fange" vinden? Nei, det det går jo ikke. Når vinden er fanget er det ikke vind lenger. På samme måten kan heller ikke vi fange Den Hellig Ånd,  den må fange oss.  Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden. (‭Johannes‬ ‭3‬:‭8‬ NB) Og videre: For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. (‭Romerne‬ ‭8‬:‭14‬ NB). Den Hellig Ånd er vind, vannstrøm, ild og storm, den er liv og bevegelse.
Bli fylt av Ånden oppfordrer Paulus. "Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter",(‭Efeserne‬ ‭5‬:‭18-19‬ NB)
Ja dette er en viktig del av kristenlivet. Men det er jo bare slik at det er den som tørster som drikker.
"Men på den siste, den store dagen i høytiden, sto Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann". Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham. For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort. (‭Johannes‬ ‭7‬:‭37-39‬ NB)
Dette hadde profeten Elisa forstå og når det var noe å få, hvorfor ikke få så mye som mulig? Da de nå var gått over, sa Elia til Elisja: Si hva du ønsker jeg skal gjøre for deg før jeg blir tatt bort fra deg! Elisja sa: La meg få en dobbel del av din ånd! (‭2 Kongebok‬ ‭2‬:‭9‬ NB)
Nå skal vi snart feire pinse, la Den Hellige Ånd lede festen!!!

Er enhet utopi?

Når vi forener oss - en utopi?
Jeg har skrevet dette i all ydmykhet. Retter fingeren mot meg selv og mitt elitistiske sinn. Men det har blitt slik at jeg har blitt løftet opp og sett vårt kristelige strev fra fugleperspektiv.
Jeg vet at det ikke går an å organisere seg fram til vekkelse, på den annen side....
Det var en gang at Israels folk gjemte seg i sine huler.
"Da Israels menn så at de var i fare fordi folket ble hardt angrepet, gjemte de seg i huler og kjellere og fjellkløfter og kjellere og brønner". (‭1 Samuel‬ ‭13‬:‭6‬ NB)

Denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lyset barn (det bibelen kaller de hellige). Og jeg gjentar: "For denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lysets barn". (‭Lukas‬ ‭16‬:‭8‬ NB)
Det dannes stadig foreninger og forbund av alle slag over hele verden. Mennesket har forstått at samhold gir styrke. Dette fattet mennesket helt fra tidenes morgen og vi kan lese om det allerede i 1. Mosebok hvor vi leser følgende:
"Så sa de: Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen. La oss gjøre oss et navn, ellers blir vi spredt over hele jorden.

Og Herren sa: Se, de er ett folk, og de har alle samme språk. Dette er det første de foretar seg. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre". (‭1 Mosebok‬ ‭11‬:‭4, 6‬ NB)

Dette forstod Karl Marx og Friedrich Engels som stod bak "Det Kommunistiske Partis Manifest" og de skapte en bølge som rullet over store deler av den daværende moderne verden - "Proletarer i alle lande, foren dere!"
Virkningene av dette manifestet kjenner vel alle til den dag i dag.

Dette er innledningen til noen tanker jeg ønsker å fremme. Og jeg har frimodighet til å gjøre dette da jeg kun er en benkesittende kristen uten noen form for lederansvar og uten noen underliggende agenda for den gruppen jeg tilhører. Tanken er fri og nå vil jeg la den få vinger gjennom denne bloggen.

Som utgangspunkt vil jeg henlede oppmerksomheten til en region jeg kjenne ganske bra. Der har jeg kommer fram til at i den pinsekarismatiske sektoren er rundt 15-20 forsamlinger, større og mindre. Jeg kjenner jo ikke alle disse inngående, men regner med at alle disse er gode og velfungerende. Var de ikke det hadde de jo ikke eksistert. Det første jeg tenker på er pastorene og forkynnerene. Den som tjener ved alteret skal leve av alteret sier Guds ord. Er det riktig at 100 personer her og 50 personer der skal lønne en pastor, betale hus, drift og avgifter og ikke ha råd til misjon. Om disse hundre eller 50 hadde vært samlet i en annen større menighet kunne jo alle kollektene være brukt til å sende pastorene ut som misjonærer for eksempel. Og for å forfølge tanken videre kunne ytterligere én menighet som slapp å betale for hushold og pastor faktisk med de frigjorte midlene drive en hel kristen  TV-stasjon?
Jeg vet dette er utopi og ugjennomførbart, hvem vil legge ned sin egen menighet?
Men her på min blogg tenker jeg høyt.....

Og jeg kiler inn et spørsmål, er kristen enhet at pastorene kommer sammen noen ganger i løpet av året og medlemmene ser hverandre (de som møter opp) på det årlige fellesmøtet?

Nå kommer neste påstand. Kan den ofte innadvendte virksomheten føre til ressurssløsing? Jeg mener sløsing med de menneskelige ressurser - tenker på alle de flotte og dyktige barnearbeidere som forkynner evangeliet til barna våre. I mine øyne de de viktigste vi har. Noen steder er det rikelig med mannskap, rekvisita og hjelpemidler, andre steder mer sparsomt. Og sang og musikkrefter da, hva tilbys barna? Ellers i uken ser de "flotte" barneprogrammer med topp regi og så kommer de til barnemøter hvor det knapt spilles på en gitar.
Man gjør det beste man kan med det beste man har. Men er det tilstrekkelig?
Det kan jo for eksempel være slik at de aller beste søndagsskolelærerne lever med en bitte liten barneflokk et sted langt der ute i det ukjente, mens de i heller burde løftes fram og være der det var samlet hundrevis av barn. Et ukentlig stort fellesarrangement for barn hvor alle barna opplever Jesus i et herlig fellesskap?
I tidligere tider hadde en menighet jeg kjenner egen buss som samlet barna hver søndag. Gi barna det beste, men da må muligens jeg slippe det nestbeste jeg tviholder på.

Ungdommen. Mulig den beste ungdomslederen er i den lille utkantmenigheten med få medlemmer. Han/hun har gaven, men ikke ressursene. Og ungdommen der i den lille menigheten sliter mellom lojalitet og lengsel, de vil gjerne treffe andre ungdommer, men så...... I dag er ungdommene mobile. Guds rike er større enn den enkelte menighet.

Vi utretter ikke mye ved å krype ut fra våre festningsverk én gang i blant for å proklamere ett eller annet sammen for deretter å trekke oss tilbake å spikke våre egne fliser. Det er ikke det som beseirer fienden. Vårt oppdrag er å beseire fienden for deretter å sette folket fri.

Hva er viktigste mangfold eller samhold. Mangfold kan være som en bukett blomster, samhold i ordets rette forstand er en spydspiss. Vi kan ikke slåss mot satan med blomster...

Og til slutt. Det var noen hellige som kom sammen og sa:
"Kom, la oss søke etter edle steiner og slipe dem  godt! De brukte kjærlighet som stein og samhold som mørtel.
 Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som viser verden til himmelen. La oss proklamer Kristi navn, og la evangeliet bli spredt over hele jorden. Da steg ondskapens åndehær ned for å se byen og tårnet som de hellige barn bygde. Og satan sa: Se, de er ett folk, og de har alle samme sinn og samme mening. Dette er det første de foretar seg. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre dem  så de ikke tåler og tilgir hverandre. Så spredte satan dem fra hverandre med fryktens våpen slik at de gjemte seg i særinteressenes huler, og de holdt opp med å bygge på byen..... eller?

La oss Bygge Kyrka uansett.....

"Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre. For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvollen bygger med gull, sølv, kostbare steiner, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført, bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verket er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverket som en har reist, blir stående, da skal han få lønn". (‭1 Korinter‬ ‭3‬:‭10-14‬ NB)

(Håper du tilgir meg for dette innlegget, mener ikke å såre noen overgitte og kjempende gudsmennesker.)

BISKOP

BISKOP

Tilsynsmenn eller biskop eller ingen av delene. Hvem skal bry seg med mine anliggender? Derfor har jeg skrevet noen høyst uteologiske og historieløse tanker som faktisk er tuftet på litt erfaring og informasjon gjennom livet. Jeg slår ikke fast verken det ene eller det andre. Men det er jo tråkig om noen skriker om hjelp og redningsbøyen ikke er der. Man er liksom uskyldig vitne da, jeg kunne jo ikke gjøre noe likevel…. Eller?
Jeg kan ha sovet i timen, men så vidt jeg husker har jeg aldri noensinne hørt undervisning om biskopembetet. Mulig er det fordi det er et ikkeeksisterende faktum i min pinsekarismatiske verden. Men blir noen menighet noen gang opphøyet til et nivå av ufeilbarlighet? "Derfor, den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!" skriver Paulus i 1. Kor. 10:12.

De fleste av oss behøver en gang i blant støtte fra omgivelsene. Da må dette også gjelde kirker og menighetsledere. Det er jo en kjent sak at gjennom historien har enkelt menigheter gått til grunne og blitt helt bort grunnet feiltrinn og indre strider. Med riktig helhetsstruktur kunne dette i mange tilfeller vært unngått. Og saken kan belyses fra flere sider. Hva skjer for eksempel når lederen må ta en vanskelig sak og menigheten er splittet i synet på løsningen? Ved ett tilfelle jeg kjenner til var det nettopp en slik sak hvor det hele kjørte seg fast. Da henvendte ledelsen seg til en større menighet med respekterte ledere og ba om råd. Det fikk de og svaret som kom bøyde begge parter seg for. Det var et eksempel på "biskopfunksjon". Et annet eksempel viser det motsatte. Her var det pastoren som hadde levd ganske uryddig og overskredet lovverkets grenser. Men fordi denne menigheten var "fri" kunne ingen gå inn og hjelpe. Flertallet i menigheten der støttet lederen selv om denne burde vært fratatt "prekensertifikatet" for alltid. Så av og til dukker det opp situasjoner som kunne vært løst om det hadde vært en overordnet funksjon med rett til å gripe inn. Vi har jo et eksempel fra en menighet på den norske vestkysten. Når noen omsider fikk adgang til å hjelpe var det for sent. Hva om det på daværende tidspunkt hadde vært et overordnet tilsyn med rett til å gripe inn?

Alle liker vel å kalle seg bibelske. Det "vi" tror og praktisere menes å ha full dekning i Guds ord. Men et ord som nesten er et banneord i mange frikirkelige ører er ordet biskop. Det ordet minner nok mange om høykirkelighet, ufrihet og åndsfravær. Og så tenker man kanskje på hva noen av biskopene i Den Norske Kirke har åpnet for, og så kommer spørsmålet om det egentlig noen trygghet med tilsyn og en overordnet hyrdetjeneste?
Slik jeg forstår det er det egentlig lite konkret i bibelen om biskop-embetet når det gjelder slik det praktiseres i dag. Og slik som Den norske kirke for tiden (vill)ledes av sine biskoper i dag er nok bare selv ordet biskop skremmende for mange. Det har jo blitt slik at de (biskopene)stenger døren for de bibeltro og slipper ulvene inn bakveien. Likevel vil jeg, tross dette, innrømme at enkeltmenigheter (frimenigheter) behøver et overoppsyn. Hadde kollapsen i Levende Ord i Bergen kunne vært unngått? Hender det at pastorer eller menigheter behøver hjelp fra utsiden? Her vil jeg svare et ubetinget ja. Selv vet jeg om flere tilfeller hvor hjelp har uteblitt fordi et hjelpeapparat med innsyns- og handlingsrett ikke var integrert i bevegelsens struktur(er).

Pinsevennene har et organ som skal ta seg av vanskelige saker, det kalles for tilsynsrådet. Fra pinsevennenes hjemmeside kan følgende leses:
"Tilsynsrådet er et rådgivende organ for Pinsebevegelsens menigheter, forkynnere og menighetsledere som har behov for hjelp i konfliktsituasjoner. Rådet består av fem medlemmer som oppnevnes av Samtaleforum. Det vises til egne vedtekter.
Etisk råd er et rådgivende organ for menigheter og fellestiltak og behandler saker der forkynnere/ledere er involvert i grenseoverskridende seksuell atferd eller er anklaget for annen moralsk og etisk svikt".
Hvorvidt disse rådene kan gripe inn og korrigere/avsette kom ikke fram på hjemmesiden. Men etter det jeg erfarer kan disse rådene kun assistere når de blir invitert inn. Hver enkelt pinsemenighet er jo suveren og selvstyrt og ingen fra utsiden har overordnet myndighet til å gripe inn eller hjelpe (og det er vel heldigvis veldig sjelden noe slikt kunne vært påkrevd). Denne "oversuvereniteten" hos den enkelte pinsemenighet ser jeg egentlig som en svakhet.
Slik jeg forstår det gjelder ordet tilsynsmann (episkopos) som ordet biskop er utledet av kun er et lokalt overoppsyn i den enkelte menighet. Utover det lokale overoppsynet hadde Paulus også overoppsyn for mange menigheter som han selv skiver. "Foruten alt annet har jeg ennå det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene". 2. Kor. 11:28Det samme overoppsyn hadde vel menigheten i Jerusalem inntil år 70. Det interessante er at Paulus, tross sin apostelstatus, også underla seg "biskopatet" i Jerusalem.

Paulus skriver i første brev til Timoteus, Kapittel 3 og vers 2: "Derfor skal en tilsynsmann være ulastelig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dugelig til å lære andre".
Og i sitt brev til Titus, Kapittel 1 og vers 7 skriver Paulus:
"For en tilsynsmann skal være ulastelig som en Guds husholder, ikke selvgod, ikke vredladen, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning". Altså tilsynsmenn på det lokale plan.

Episkopon - tilsynsmann. Det kan både være en lokal forstander og en overordnet biskop over et større område menes det. Vi må huske på at i begynnelsen hadde folket stort sett"en sjel" og var ett. Det var ikke separate kirker og trossamfunn som nå (selv om det ganske tidlig oppstod fraksjoner).

Tilsynsmannen skulle vokte hjorden.
I versene 6 og 7 blir ordet eldste og tilsynsmann slått sammen. Tydelig her at tilsynsmann er en lokal Herrens tjener som det stilles strenge krav til. Vi finner en annen betegnelse i Efeserbrevet, her er ordet hyrde anvendt. Men tilsynsmann og hyrde er jo synonyme begreper.
Når Paulus i 1. Tim. skriver om tilsynsembetet så er det også her tydelig at begrepet gjelder den lokale virksomheten. I kapittel 3 beskrives tilsynsembetet (episkopon) og menighetstjeneren (diakónus). Altså lokale tjener i den lokale menigheten. At det er noen overordnet institusjon eller biskoptjeneste kan, så langt jeg ser, ikke utledes av disse skriftstedene.
Derimot var det en fungerende overordnet institusjon i Jerusalem og den synes å være veldig viktig.

Det var jo mange biskoper i urkirken, skal vi følge denne tradisjonen? Tja, men det de gjorde var designet for deres samtid. Det de gjorde var sikkert nødvendig da. Men det vi må gjøre er å etterfølge disse ved ikke å etterligne funksjon, men deres intensjon, de gjorde det som er riktig der og da og vi på samme måte her og nå. For eksempel tilsyn, det behøves. Men hvordan må tilpasses våre menighetsstrukturer. Vi må ikke være så naive og tro at problemer vil aldri vil komme. Men er en biskop svaret.? Det tror ikke jeg, vil heller foretrekke et valgt overoppsyn som fungerer etter visse kriterier, men ikke biskoper slik vi kjenner det i dag.
For å ta et eksempel. Jeg leste en gang at vegvesenets standard for helling/dosering i kurver var basert på hestekjøretøyer lenge etter at hestekjøretøyene hadde forlatt den vanlige ferdsel på vegene. Dette ble oppdaget og rette på. Nå er det nye regler for dette basert på dagens trafikkbilde.

Fungerte Paulus som biskop for de menigheter han grunnla? Det virker slik når vi leser hans brev. Han oppmuntrer, formaner og irettesetter. Samtidig kan vi lese om at han holder seg innenfor sitt eget geografiske område. Skriftstedene nedenfor viser at han også hadde respekt for- og holdt seg utenfor områdene til andre Herrens tjenere. Derimot var Paulus opptatt med at noen andre måtte ta opp hans (biskop?)tjeneste når han gikk bort. Det var altså viktig for Paulus at menighetene skulle ha et overoppsyn.

Paulus skriver at han har et geografisk mandatområde i sitt 2. brev til Korinterne,
kapittel 10 og vers 13: "vi derimot vil ikke rose oss over all måte, men etter målet av det område Gud har tildelt oss som mål: at vi skulle nå frem like til dere".
Og videre fra vers 16 "så vi kan føre evangeliet frem til de land som ligger på hin side av dere, og ikke innenfor andres område rose oss av det som alt er virket".

Her kan vi forstå at det dreide seg om geografiske områder, slik det også praktiseres bl.a. av Den norske kirke i dag. Innom våre frikirkelige rekker så holder det vel bra med et landsdekkende "biskopat" eller tilsynsembete.

Og jeg har et spørsmål, hvorfor være redd for innsyn når det er nødvendig. Om en menigheter ikke ønsker innsyn så kan vel det være for at det nettopp er noe å skjule – eller jeg alene vite best.

Og til slutt, hva blir så mitt svar på spørsmålet om biskop. Ganske enkelt – ser ikke behovet for noe biskopembete. Derimot ser jeg behovet for en overordnet og valgt hjelpe- eller tilsynstjeneste. Hvordan få dette til? De impliserte forsamlinger velger på åremål en gruppe med leder og medarbeidere. Det settes da selvfølgelig opp statutter for denne funksjonen. Men dette er utenfor temaet.

Hva kirkefedrene mente og praktiserte vedr. dette temaet har jeg ikke studert så nøye, men det er sikkert noen som har noe fornuftig å si om dette også!

Hvor finner vi biskopen? Vet ikke! Hvor finnes kloke kvinner og menn? Overalt i alle menigheter. Velg dem inn, de behøves nok om vi er ærlige…..
Vil avslutte med skriftstedet fra Salomos ordspråk 11:14 Hvor det intet styre er, faller folket; men hvor det er mange rådgivere, der er frelse.

Hvilke ordninger har andre trossamfunn:
Metodistkirken i Norge har felles biskop med Danmark, Finland og de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen.

Baptistkirken. Hver menighet er en selvstendig enhet der menighetsmøtet med alle medlemmene utnevner den religiøse lederen – pastoren. Ingen over menigheten kan bestemme over den enkelte menighet eller føre tilsyn med den. (I mange andre kirkesamfunn er det gjerne en biskop.)

Frikirken. Foretrakk en presbyteriansk ordning framfor en episkopal ordning (med biskop, prester og diakoner som ledere), hadde nok sammenheng med den demokratiseringsprosessen som foregikk i andre del av 1800-tallet. I enkelte miljøer var det sterke reaksjoner mot presten som offentlig embetsmann. Dessuten fant man at den presbyterianske ordning bedre la til rette for en praksis i samsvar med den apostoliske praksis med ledelse av menigheten, valgt etter bibelske nådegavekriterier.

De Frie Evangeliske Forsamling står teologisk sett nær pinsebevegelsen, men har historisk skilt seg ut ved å være motstandere av medlemsregistre. DFEF er (derfor) heller ikke registrert som eget trossamfunn i Norge.

Öppna landskap og lederskap...

Jag trivs bäst i öppna landskap,nära havet vill jag bo... Ja. Jeg trives også best i åpne landskap, både åndelige og naturlige. Derfor er det også viktig med åpne landskap, både i foreninger og menigheter. Jeg blir livredd når noen blander egne ideer med Guds tanker, altså kaller sine egne tanker for Guds vilje. Men det har nok hendt gjennom kirkehistorien. Alt som sies og gjøres må tåle ilden, dvs. mine nære og kjære.
«Uten styre faller et folk, men der det er mange rådgivere, er det frelse.»
‭‭Salomos Ordspråk‬ ‭11:14‬ ‭NB‬‬
Åpenhet og trygghet fører til kreativitet. Der det er betrykk og dominans leder det til sikring og gardering. Bare trygge ledere tør være åpne og vise sine svakheter (som vi alle har). Mannen som gravde ned sitt pund oppfattet sin leder som en hard herre...
Til og med Paulus prøvde sine åpenbaringer ovenfor sine brødre:
«Fjorten år senere dro jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas. Jeg tok også Titus med. Jeg gikk dit opp etter en åpenbaring. Og jeg forela dem, og særskilt dem som gjaldt mest, det evangelium som jeg forkynner blant hedningene - om jeg på noen måte løp eller hadde løpt forgjeves.»
‭‭Galaterne‬ ‭2:1-2‬ ‭NB‬‬
Vi behøver lederskap, menighetsråd, eldstebrødre, eller kall det hva du vil, slike som lever i Salme 133:
«En sang ved festreisene. Av David. Se, hvor godt og hvor vakkert det er at brødre også bor sammen! Det er som den gode oljen på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg - den flyter ned på kanten av hans kledning. Det er som Hermon-dugg, som flyter ned på Sions berg. For der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid.»
‭‭Forutsetningen for alt lederskap er selvfølgelig å være salvet og fylt med Guds ånd, men i tillegg bør et lederskap bestå av mange. Det gir trygghet.
«I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭13:1‬ ‭NB‬‬
Har du forresten lagt merke til at det er sjelden dirigenten selv spiller under en konsert, selv om denne muligens er den beste? Men uten dirigent blir det likevel en dårlig konsert. Og tenk om dirigenten skulle spille alle instrumentene....
Jag trivs bäst i öppna landskap, også leder(land)skap.
Gjør du?





Sendt fra min iPhone

Skatteetaten.no/sykkel/pensjonist

Skatteetaten.no/sykkel/pensjonist.
For hyggelig pensjonistinfo kan også ringes 08888.
Koselig at du titter inn her på min blogg.  Og du har sikkert allerede forstått at det hele er en liten aprilspøk. Men spøk og alvor er perlevenner. Jeg mener høyst alvorlig at dokumentert trening, spesielt for 40+ hvis mager begynner å ese ut, bør honoreres med skattefritak for organisert kroppsvedlikehold.

Bibelvitser og spotting

 Noe av det tristeste jeg hører er bibelvitser, og spesielt trist er det når det kommer fra en predikantmunn. Men det er heldigvis ikke så ofte (vil bemerke at jeg aldri har hørt noe slikt fra LO predikanter). Noen av dem går ut på å sitere skriften slik at det får en dobbeltbunnet betydning. Ved andre tilfeller benyttes bibelord i spesielle (morsomme) sammenhenger for å få fram en annen mening. Ved et par anledninger har jeg overhørt dette der en gruppe forkynnere var samlet. Og slikt har lett for å dra seg på, "alle" husker en vits.
     Guds ord sier at det hjertet er fylt av, det taler munnen. Men en kilde kan ikke samtidig gi både friskt og beskt vann. Derfor ble jeg veldig forundret.....
     Helt ufrivillig for meg har disse vitsene hengt seg på disse servitørene, men jeg drikker ikke melk som det svømmer fluer i! Når jeg ser eller hører disse predikantene da dukker disse vitsen(e) de fortalte opp som en sky i horisonten.
     Vår tale skal være tekkelig og krydret med salt sier Paulus. Tungen kan ingen temme sier Jakob. Nei, vi kan ikke temme den ved egen anstrengelse, men ved Guds Ånds hjelp.
Det 2. bud sier at vi ikke skal misbruke Guds navn, det betyr vel også hans ord?

En annen ting mange ikke tenker på er at vi ikke skal spotte, hverken andre religioner eller åndsmakter. Bibelen advarer mot dette.
....og spotter høye åndemakter. Men ikke engang overengelen Mikael våget å felle en spottende dom da han trettet med djevelen om Moses’ legeme, men sa: Må Herren straffe deg! (‭Judas‬ ‭1‬:‭8-9‬ NB) Les også 2. Pet. 2:10-11.
Vi skal kaste ut demoner - ja! Vi skal stå djevelen imot - ja, men vi har ingen rett til å spotte. Når vi gjør det mister vi fotfestet i frasparket - og så ligger vi der.

Og forøvrig: "Omgås i visdom med dem som er utenfor. Kjøp den laglige tid. La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver". (‭Kolosserne‬ ‭4‬:‭5-6‬ NB)

Jeg har mye å jobbe med i mitt eget liv, men å misbruke Guds ord holder jeg meg langt fra....

Når headhunterne ser bak gardinene...

Lederskap, ledelse og vekst.
Når headhunterne ser bak gardinene...
Det er mange kriterier for å være - eller bli en god toppleder. Et headhuntingfirma jeg leste om gikk ofte dypere en CV'n under sin jakt på gode lederaspiranter. De hadde funnet ut de lederne de hadde vært "heldige" med hadde ofte et velfungerende familieliv. De sjekket kandidatenes forholdet til familiemedlemmene, om de hadde tid for disse og om de faktisk tok tid til å hvile og å passe på seg selv. Det avgjørende var nemlig at om de skulle ta vanskelige avgjørelser da måtte de være i harmoni med seg selv. Det er jo slik at trygge mennesker utstråler trygghet og på den måten påvirker sine medarbeidere. Noen ledere leder (burde ikke) alene. Det forteller om "jeg alene vite best" og utrygghet. Utrygghet sprer utrygghet. Ledere bygger i andre det de er selv. Hjemmet er faktisk det egentlige arnestedet for våre gode eller dårlige valg.
     Det er ikke gull alt som glimrer, ei heller mennesker hvis fasade og fremtreden kan virke feilfri og blendende. Dette hadde nevnte headhuntingfirma forstått. Vi bedømmer ofte etter det vi ser og hører, Gud ser hjertene.
     Døm ikke noe før tiden sier Guds ord. Det kan bety både hva vi bedømmer
som bra eller også som dårlig. Derek Prince forstod dette og svarte engang på et spørsmål om hva han mente om NN pastor. Jeg vet ikke svarte han, jeg har ikke møtt kona hans ennå!
     Og så over til menighetsvekst, prinsipper og visjoner. Ofte så blir det vel med litt nysgjerrighet tittet på menigheter som lykkes - hva er hemmeligheten? Videre kommer så standardspørsmålene, hva er deres visjon, hvordan er lovsangen, preker pastoren bra, hvordan er lederskapet satt sammen osv.
     Uten at jeg kan dokumentere riktigheten av eksemplet nedenfor så husker jeg et tv-program om maratonløpere og hvorfor etiopiske løpere ofte ble de beste. Det ble forsket på teknikk, bevegelsesmønster og alt annet som var registrerbart. Men de lignet stort sett på alle andre maratonløoere, de fant ingen markante skiller. Inntil de kom på noe helt annet - etioperne hadde mindre og lettere føtter. Mindre vekt å dra på for de etiopiske musklene. Årsak og virkning var ikke som tenkt.
Ofte kan vi tenke at mer salvelse gir økning i medlemstallene, men nødvendigvis ikke.
     Velfungerende mennesker er alltid attraktive - også pastorer. Når bibelen talere om at ledere skal ha velfungerende hjem med lydige barn så har det en dypere mening. Nøkkelen er et familieliv i kjærlighet. Det som er trist å registrere er at mange rikskjendiser kommer fra kristne hjem, men så har de har vendt ryggen til kristendommen fordi de opplevde mye lov og lite liv. Disse har stått fram både på TV og i aviser og fortalt om sin kristne barndom. Dessverre kan også predikant- og pastorbarn fortelle om det samme.
Og hva skjer med en kirke når de som skal betjene andre ikke klarer sitt eget privatliv? Guds ord sier advarende at ikke mange skal bli lærer - men det må vel gjelde hyrder og andre ledere også. Paulus retter pekefingeren mot seg selv og sier at han som preker for andre ikke selv må være uverdig til dette.

Og da vil jeg vende tilbake til menighetsvekst - kan menigheter bygges med riktige prinsipper og metoder?
Det vi har gir vi deg sa Peter og Johannes til den lamme mannen. De hadde noe å gi - og mannen gikk. Men den lamme mannens forventning var ikke å motta et mirakel - han hadde blitt glad for bare en mynt.
     Men så er det å ha noe å gi da. Peter og Johannes overførte liv, og det er det saken dreier seg om. Å ha liv å overføre er å overføre det livet man har. Man kan ikke overføre lånt liv (eller riktige prinsipper). Kurs i lederskap og administrasjon hjelper en menighet lite om ikke familien koker og syndet av det livet man ønsker i menigheten. Om jeg taler med menneskers eller englers tunger, men ikke har kjørlighet....
Hørte om en skuffet man en gang som slet litt i ekteskapet. Jeg har lest boka (med de riktige ordene), men det hjalp ingen ting sukket han. Ja, vi kan faktisk gjøre ting riktig, velge de riktige ordene, men resultatet uteblir.
Fra bil- og flyindustrien utvikles stadig nye modeller oo utgaver. Først bygges en prototype. Den testes og prøves og når den er funnet ok settes den i serieproduksjon.
   Hjemmet er prototypen på menigheten. Det som leves ut der multipliseres i menigheten. Det jeg mener her er ikke det "perfekte", men det sanne. At vi i våre hjem tåler og tilgir hverandre når det brister og at kjærligheten er kappen som dekker over våre svakheter.
Og det å ha et velfungerende hjem betyr ikke at det av den grunn bør være problemfritt, det er hvordan man lever ut og takler det.... Det kreves nødvendigvis mer av ledere enn av fåreflokken.
"Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den", (‭Efeserne‬ ‭5‬:‭25‬ NB)
 Timoteus fikk beskjed om å være et forbilde.
La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet! (‭1 Timoteus‬ ‭4‬:‭12‬ NB)
Kan vi si det slik at resultatet i kirken hentes fra livet i hjemmet?
Til slutt ønsket jeg Guds rike velsignelse over alle våre pastorer med ønske om et herlig, kjærlighetsfullt og åndsfylte liv i hjemmene. Det er det som forplanter seg inn i kirkene.

Vekkelse

Drømmen om vekkelse!
I et engelsk oppslagsverk leser om vekkelse, på engelsk revival som betegnes som:  reweakened interest in religion - men også: Restoration to validity of something lapsed or set avside...
Vekkelse kan derfor defineres som å føre noe tilbake til det opprinnelige eller tilbake til det som det skal være. Man våkner opp og tar fatt igjen der det glapp. Vekkelse er ikke noe som hender rundt oss - de skjer i oss!

Selv om jeg har hørt mye mer om vekkelse enn jeg har sett av det, så skaper ordet faktisk forventning. Og vår forventning forteller om tro - på Gud.
Har hørt om familivekkelser hvor ett familiemedlem har blitt frelst og dette så igjen spredte seg til hele familien, eller om vekkelser i enkeltmenigheter eller på plasser, men noen nasjonal vekkelse her i landet har vel inntil videre bare vært på ønskestadiet.
Vi må vel helt tilbake til Hans Nielsen Hauges tid for å spore noe som lukter av vekkelse, og denne haugianske vekkelsen bestod vel egentlig mer av én manns harde arbeidsvirksomhet enn av "ilden som falt"!
For en kjent forkynner uttalte en gang at vekkelsen kommer når ilden faller som på pinsedag!

Så har vi vel også hatt noen kraftige innhogg i satans rike v/ Frank Mangs og andre evangelister, men ikke egentlig noen vekkelse i så måte.
På konferansen til JK nå nylig talte den brasilianske pastoren Rosélen Boerner Faccio som meddelte at Gud har fortalt henne sin strategi for vekkelse i Norge. Den skal ikke starte med mange, men med få. Brasilianske Boerner Faccio har selv vært med i en vekkelse i Milano i Italia der hun sammen med menigheten hun er pastor i har plantet over 50 menigheter de siste 5 årene.

Hun tror det vil starte en vekkelse i Norge nå.

Ja, dette kan leses i et referat i Korsets Seier. Ordet vekkelse er et ord som smaker godt. Selv har jeg hørt dette velsignede ordet i snart 55 år. Jeg har også lest om det i mange bøker og også lest og hørt mange oppskrifter om hvordan dette skal gå til.
Men den/de som tror på en vekkelse som kommer bør vel bevise det ved sin tro og ved sine gjerninger (altså i dette tilfelle bønn) som Jakobs brev beskriver det.
(Og det er mange som i disse dager ber om at Guds rike igjen skal bli synlig i Norge - takk og lov for det)
For hva er det som egentlig hender når det er vekkelse. Det grunnleggende er vel at en større menneskesamling samtidig opplever at de må vende seg til Gud. De ser sin synd og ber om syndenes forlatelse. Frukten av dette er glede, harmoni og en ny livsstil basert på bibelens lære.
Ja, dette er mulig den romantiske oppfatningen av vekkelse.
Men "baksiden" av vekkelsesmedaljen er også dette at vi også sannsynligvis vil møte nyfrelste mennesker med et liv i traser. Mange har lidt skipbrudd i sitt familieliv, hatt kriminell bakgrunn, har vært stoffmisbrukere, vært offer for overgrep osv.
Så skal disse menneskene intergreres i vårt menighetsmiljø, endre livsstil, omgangskrets, gå på gudstjenester og begynne med en "kristelig" livsførsel. Og etterhvert bli fruktbærende  grener på vintreet.
Det betyr at vi "gamle cirkushester" må glemme oss selv og bare tenke på de andre. Vekkelse betyr arbeide over hele fjøla.

Det er et begrep som svirrer rundt i næringslivet, det er ordet resultatorientert. Med resultatorientert menes oftest mye eller mange. I kirkelige kretser heter det menighetsvekst. Den letteste vei til menighetsvekst er selvfølgelig vekkelse. Det er bare det sørgelige faktum at vekkelsen som oftest uteblir, da er det bare ordet "hardt arbeide" som gjenstår. Eller som Paulus sier - jeg har arbeidet mere enn dere alle. Vil vi bli hans etterfølgere på dette området? Den bibelske terminologi kjenner ikke dette ordet vekkelse, men heller som Paulus sier "i alle fall og frelse noen". Da er vi tilbake til ordet som det tidligere ofte ble harseleret med - et jevnt godt virkeår.
Ofte bli menigheter og pastorer som har lykkedes i sin virksomhet løftet opp. Men sjelden disse trosheltene som har vært tro over lite og har stått på sin post livet ut.  Paulus sier jo at vår ros er utelukket....
Et annet ord er kvalitetssikring, i kristen terminologi må det vel bety livskvalitet.
Og det med kvalitet da, med kvalitet mener jeg å gjøre kirkemedlemmer trygge i sin tro og hjelpe dem til å  bli harmoniske gudsmennesker.
Og om detter skriver apostelen Johannes i sitt brev: "jeg ønsker at det du skal ha det godt likesom din sjel har det godt...".
Egentlig skulle det være "forbudt" med nye medlemmer før vi har bekreftet at de nåværenevhar det godt. Vi må jo ikke be om fler om vi ikke kan hjelpe de vi allerede har? Vekkelse er jo ikke først og fremst om å fylle kirkebenker, det dreier seg om å fylle himmelen!
Derfor ser jeg det slik at det viktigste vi gjør i menighetsarbeidet er det som Paulus sier: "og husk at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭20‬:‭31‬ NB)
Er jeg min brors vokter sa Kain. Ikke mye omsorg der!

Guds ord sier: "La Kristi ord bo rikelig hos dere , så dere lærer og FORMANER hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger yndig i deres  hjerter for Gud,
Menigheter skal ikke fungere som moderne sykehus, først skalpell - så plei deg selv!
I menigheten har alle alltid omsorg for hverandre - ikke rasjonalisering der.

Og til slutt, er egentlig vekkelse noe vi behøver fordi vi ikke er der vi normalt skulle være? Når vårt gudstjenesteliv er tilbedelse av treenigheten, Fader, sønn og Hellig ånd i Åndens kjærlighet og kraft. Med Kristi ord rikelig i blant oss, med nådegavene på rett plass og i harmoni med Åndens ledelse - da er jo himmelen her - og da har vi jo det som kalles vekkelse.
Og vekkelse er jo det Gud vil!

Strøtanker om å tenke og å velge

Om tanker og valgenes kvalitet, kvaler og konsekvens.
Litt ettertanke.

Min far sa at en ulykke sjelden kommer alene og nevnte flere eksempler på dette. Jeg var ikke helt enig med ham der, det var vel heller slik at når ulykken inntraff så ble man mer oppmerksom på noe lignende som hadde hendt.
I en gammel lærebok i landbruk innledes det med: "uhell og mangel på viten går hånd i hånd". Når uhellen formerer seg er det ofte en bakenforliggende årsak.
Men jeg skal ikke skrive om uhell her, det var bare det at at ordtaket om uhell gav meg en ny tanke.
En tanke om en annen lov som er mer sikker en denne "uhellenes lov", nemlig at en tanke sjelden kommer alene. Derfor det lurt å tenke. Og det som er enda mer berikende er å utveksle tanker, da formerer de seg kraftig. En landbrukslærer jeg hadde pleide å si at man må tenke i tid og motsetning for å komme fram til et helhetssyn (?). Det han mente var at vi må ta med alle momenter pluss tidsperspektivet i våre vurderinger. Når kong "jeg alene vite best" sitter på min trone da sulter snart kreativiteten i hjel i dette mitt selvbestaltede kongerike.
Mange tenker på det å tenke - sikkert du også!
Har du hørt om ettertanke, man filosoferer over hva man har utført og hva som egentlig hendte.
René Descartes uttrykkte det i sitt berømte «Cogito, ergo sum»: Jeg tenker, altså er jeg til. Han filosofere seg også fram til Guds eksistens. Han tenkte seg fram til konklusjon at gudsforestillingen nødvendigvis forutsetter en årsak som selv er fullkommen, nemlig Gud. Ettersom dette vesen er fullkomment, det vil si ikke kan oppvise mangler, kan det heller ikke mangle eksistens. Altså: Gud eksisterer.

Jeg ligger milevis fra denne mannens nivå, men jeg eksisterer likevel selv om jeg ikke alltid tenker på det.
     En side ved det å tenke er å tenke gjennom sine valg. Må innrømme at mange av mine valg har egentlig vært mangel på valg. Jeg har noen ganger bare sett meg ut og valgt på hvilken plass i strømmen det er mest behagelig for meg å drive. Men det gir sine konsekvenser. Jeg har for eksempel ikke selv valgt yrke, men begynt i nye jobber bare fordi noen ønsket nettopp meg til den ledige stillingen. Da har jeg vært styrt av makelighetens lov. Denne loven har styrt meg helt opp til disse dager, men av og til er det tid for en grundig evaluering.....(som vi alle bør gjøre i blant)!
Det er klokt iblant å la Gud prøve hjertet, er jeg der Gud vil jeg skal være?
"Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei"! (‭Salmene‬ ‭139‬:‭23-24‬ NB)
Paulus satte også sitt liv og vandring på prøve, var det mening i det han hadde utført inntil nå?
Paulus skriver "Jeg gikk dit opp etter en åpenbaring. Og jeg forela dem, og særskilt dem som gjaldt mest, det evangelium som jeg forkynner blant hedningene - om jeg på noen måte løp eller hadde løpt forgjeves". (‭Galaterne‬ ‭2‬:‭2‬ NB)

Mitt vandring langs livets landevei.
Jeg ble kristen i 17 års alderen. Ble medlem i en pinsemenighet og jeg synes livet var topp. Fra min foreldre hadde jeg bakgrunn i kirken som for meg meg var ubeskrivelig kjedelig. Dette var mye bedre. Så oppdaget jeg at det egentlig ikke var så frodig langs veikanten på min nye livsveg. Det var mer teori en praksis. Vi leste kokeboka (bibelen), men det var ingen matlukt som pirret i nesa.
Så begynte ting å hende, men det var utenfor lokalet. Først F.G.B.F.I. (Full gospel) med sine frokostmøter på Hotel City, herlig, men det ble forbuden frukt. Så kom Sarons Dal med tegn, under og mirakler - også forbuden frukt. Så kom Livets Ord og Borg Kristne Senter - enda mer forbuden frukt.
Mye hendte i livets malstrøm, ofte har kreftenes spill regulert livet mer enn egen vilje. Veien videre mot de nitti blir spennende, håper jeg har noe av kjerringa mot strømmen i meg, at jeg trosser strømmen. At jeg gjør det jeg er overbevist om. Og én ting er sikkert, hadde jeg tidlig gått dypere inn i livets problematikk hadde jeg hatt en enda høyere livskvalitet i dag! Men tross alt er jeg fornøyd likevel.

Tilbake til Descartes Filosofi.
Han oppgav  4 regler for tenkningen;
A. Ikke å holde noe for sant som man ikke klart erkjente var det.
B. Å løse opp ethvert problem så langt som mulig i enklere deler.
C. Å gå systematisk frem fra det enkle til det sammensatte.
D. Ved stadig oppregning og kontroll å forsikre seg om at ingenting var utelatt.

Dette er kloke tanker, men ikke tilstrekkelige. Den som ikke regner med Herren kan ikke regne sa Ludvig Karlsen ved en anledning.
"Det finnes ingen visdom og ingen forstand og ingen planer som kan settes opp mot Herren". (‭Salomos Ordspråk‬ ‭21‬:‭30‬ NB)
Videre sier Guds ord: "Legg dine gjerninger på Herren, så skal dine planer ha fremgang". (‭Salomos Ordspråk‬ ‭16‬:‭3‬ NB)
Likevel er de 4 reglene noe å tenke på når ting roter seg til eller man vil inn på nye områder i livet. Ettertanke kan bevare oss.
Paulus skriver også at enhver må se til hvorledes han bygger videre. Selv om grunnvollen er fra Gud så er den videre byggingen helt og holdent et personlig ansvar. Her har vel jeg sviktet noe (eller mye)!

Til slutt, har Gud hånden på rattet?
Min båt er så liten og havet så stort,
Men Jesus har grepet min hånd.
Når han styrer båten da går det så bra
På veien til himmelens land.

Kan denne sangen apliseres til trafikken og bilens verden?
Har Gud hånden på rattet der....
Jeg må vel i takknemlighet til Gud innrømme at han har reddet meg flere ganger.
Men egentlig styrer vi bilene våre selv. Vi velger å være oppmerksomme på veibanen, velger fil, fart, signaler og avstand til bilen foran. Erfaringen hjelper oss og en 40 åringe kjører ofte bedre enn en 18 åring.
Både de gode og dårlige erfaringen hjelper oss videre framover. Det er sagt at av skade blir man klok, men sjelden rik.

Og her slutter min amatørfilosofiske betraktning om å tenke og å velge. Noen ganger vet man ikke hva man skal velge - vi vil jo ofte se konsekvensen av våre valg før vi velger. Da må vi velge å lytte til Gud.

Men de fleste av mine valg har tydeligvis vært gode!

Radikal eller normal?

Vanlig at radikal kristen ungdom mister seg selv.
(Artikkel i Korsets Seier 9. mars 2016)

Arne Tord Sveinall ved Institutt for Sjelesorg er ikke overrasket over at mange ungdommer blir utbrent når de gir seg hen i en sak de tror på.
Vanlig at radikal kristen ungdom mister seg selv påstås det.
INSTITUTT FOR SJELESORG: – Mange blir utbrent for en sak de brenner for.

(Så å leve et radikalt liv for Gud uten å leve i kraften fra Gud vil uvegerlig føre til katastrofe)

Historikk om ordet RADIKAL.
Uttrykket radikalere oppstod i Storbritannia i årene etter Napoleonskrigene, og ble brukt om de ytterliggående tilhengere av en demokratiserende parlamentsreform i 1832. En som er radikal, tenderer altså mot å være revolusjonær. Motsetningen til radikal er dermed konservativ, det å gå inn for en stykkevis og forsiktig endring, basert på det bestående (fra Store norske leksikon).

Ja, dette er et paradoks. At mange "knekker" i den hvilen man ønsker å føre andre inn i. Men kanskje vi skal se det fra en annen vinkel. Om vi forsøker å være med på å presentere en Jesus man selv ikke har funnet, DA blir det virkelig et problem. Når det blir slik at aktiviteten skal lede til velsignelse isteden for at velsignelsen leder til aktivitet. Ofte kan enkelte i noen sammenhenger legge seg under en felles ytringsform - glede. Men før eller senere sprekker det som ikke har en ekte og genuin kilde. Og som sangverset beskriver: "Jeg viste meg glad, i vennenes rad,
mens hjertet var nær ved å briste, men det var det ingen som visste.
Ekthet er viktigere enn glede!

Noen kaller Jesus for radikal, det var han ikke - han var bare lydig mot sin Far. Men i våre øyne var han selvfølgelig radikal - omvend dere for himlenes rike er kommet nær var budskapet han kom med. Men han sier også kom til meg alle dere som strever og har tunge byrder å bære så vil jeg gi dere hvile. Å være radikal er som å spenne buen for høyt, da ryker den. Det høyeste mål for et menneske må være å være seg selv - og samtidig i Guds plan.
Jesus sier at vi skal få kraft idet Den Hellige Ånd komm er over oss. Den samme Jesus sier - kom avsides og hvil dere litt. Det betyr at den som har kraft likevel behøver hvile.
Å bli sliten er normalt, da blir hvilen god. Å bli utbrent er å møte veggen, da blir man sliten av strevet etter å hvile. Hvilen blir et strev. Eller et hvileløst strev etter å hvile.
Jeg tenker på sangen "villig kommer ditt folk, når du samler din hær" utledet av salme 110:  "Ditt folk møter villig fram på ditt veldes dag. I hellig skrud kommer din ungdom til deg, som dugg ut av morgenrødens skjød". (‭Salmene‬ ‭110‬:‭3‬ NB)
Ungdom, engasjement, aktivitet og iver henger ofte sammen. Men når man midt i aktivitetene overser eller glemmer sin egen hage (sjel) kan det bli katastrofalt.
"....de satte meg til å vokte vingårdene. Min egen vingård har jeg ikke voktet". (‭Høysangen‬ ‭1‬:‭6‬ NB)
Å hvile i Gud er kjennetegnet på "radikal" kristendom, eller for å si det på en annen måte - å tjene Gud er å leve i en "radikal" hvile.
Radikalitet, prestasjonsangst og mindreverdsfølelse kan vel også henge sammen. Man lever ut en unormal livsstil, forsøker å få andre inn i det samme og vet aldri om man har lykkes og derved presteres det litt ekstra for sikkerhets skyld.
Paulus som også var "radikal", men på en litt annen måte beskriver det slik - "Paulus plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst".
Det mest radikale gudslivet som leves er alltid å være i Guds vilje - "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem". (‭Efeserne‬ ‭2‬:‭10‬ NB)
Vær ikke lunkne i deres iver sier Guds ord. Det betyr at vi kan være arbeidsomme, ivrige og aktive, men samtidig arbeide i egen kraft. Vi forsøker å fremme Guds rike med egne virkemidler. Det er nytteløst. Profeten Jesaia sier - "Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette". (‭Jesaja‬ ‭40‬:‭31‬ NB)

Det er ikke farlig å bli sliten i Guds rikes arbeide, da kan man hvile og komme tilbake. Det som er farlig er å bli en branntomt - da må det bygges på nytt. Gode hyrder ser dette og tar vare på sine lam.

Til slutt, om du er sliten så innrøm det og finn hvilen. Når du har funnet den kan du utholde hva som helst i Guds rikes arbeide. Ikke problem å være en Jesu Krist trell, finn bare hvilen først.
"Issakar er et sterkbygd esel som legger seg ned mellom innhegningene. Han så at hvilen var god og at landet var fagert. Da bøyde han sin rygg for å bære og ble en arbeidspliktig trell". (‭1 Mosebok‬ ‭49‬:‭14-15‬ NB)

Hva Ulf Ekman ikke sa - da!

Hva Ulf Ekman ikke sa - da!
Dette innlegget kan nok oppleves litt innviklet, men prøv og les det likevel.
På sin blogg 16. februar 2016 skriver Ulf Ekman om to av sine bøker som beskriver hans vandring mot katolsk teologi og den tredje som viser hvordan han kom i mål.
Det er bøkene Andeliga rötter, Urgamla stigar og dem mest berømte av dem, Den stora upptäckten.
Egentlig var blogginnlegget ment som en anbefaling av boken "Urgamla stiger" samtidig som de to andre nevnte bøkene løftes opp.
Naiv som jeg er hadde jeg ingen mistanke om den underliggende agendaen i boken "Andeliga Rötter" (utgitt 2010). Men når Ulf Ekman skriver, slik jeg forstår det, at boken var den første i en trilogi over en reise som endte i Roma så kommer spørsmålet uvegerlig opp - hva var den underliggende hensikten med denne boken? Var han da bunn ærlig mot sine medarbeidere? Vi vet jo fra boken "Den stora upptäckten" at hans reise mot Roma begynte ganske lenge før 2010.
     Når Ulf Ekman i nevnte blogg anbefaler boken "Urgamla stiger"  så skriver han at "Boken er en uppföljare til boken Andeliga rötter".
Og videre skriver Ulf Ekman på sin blogg:
 «När jag med jämna mellanrum får frågor om hur det kommer sig att jag ändrat teologisk hållning i en del frågor då är dessa två böcker, men inte minst ”Urgamla stigar” en utmärkt bok som ger en mängd förklaringar och beskriver min utveckling på dessa områden. Inte minst för de som nu också har läst ”Den stora upptäckten” så kan det vara intressant att se hur mitt tänkande formades och omformades på ett antal olika punkter som sedan ledde fram till den väg som den ”Den stora upptäckten” beskriver».
Og til slutt i sitt innlegg anbefaler Ulf Ekman boken "Urgamla stigar" til unge forkynnere med ordene:
"Inte minst unga förkunnare tror jag skulle ha både nytta av och känna sig utmanade av den. Läs den gärna" (skriver Ulf Ekman)!
Og jeg spør, hvorfor er det så viktig at unge forkynnere leser denne boken - døm selv.

Ja, jeg sitter igjen med spørsmålet, kan jeg lese Ulf Ekmans bøker fordomsfritt, eller er den underliggende hensikt å føre leserne i en bestemt retning?
I all ærlighets navn er det ikke feil å forsøke å føre mennesker til noe man mener er bra, men da bør man også være åpen med hensikten. Min oppfatning er at det har sviktet noe her.
I kristen sammenheng er det et fundamentalt krav om å vandre i lyset. Det betyr at det jeg har på innsiden må være synlig på utsiden.
Eller som Paulus skriver i Romerbrevet - om å være til behag for Gud og stå sin prøve for mennesker!

Om å fundere....

Jeg jobbet sammen med en pensjonert Borregårdsarbeider. Han hadde en kollega fra Sverige som ikke alltid var den ivrigste til å utføre jobben.... Dette hadde en formann lagt merke til og påpekte denne latskapen. Men svensken hadde svar på tiltale: «man skall ikke bare arbeta, man skal fundera ochså....»
Og det er det jeg driver med, funderer, tenker etter og undrer på hvorfor ting har blitt si og så. Noe kommer på blogg, andre saker tør jeg ikke skrive noe om (ennå). Og det er jo så lett å peke på andre og glemme seg selv. Derfor er mitt mål, selv om mange ikke er enige, å peke mer på hendelser enn på personer. Og av og til dukker det opp saker jeg finner det riktig å kommentere. Da gjør jeg det.... Og et hovedspørsmål er - hvorfor har ting blitt det det har blitt og hva er årsaken til det?
Jeg vil på ingen måte sammenligne meg med mannen nedenfor, men noe har jeg registrert i både samfunns- og kirkeliv.
Men har jeg mot til å si i fra?

John Snow er kjent for sin kartlegging av koleratilfellene i Soho. Ved hjelp av det som er blitt kalt «skosåleepidemiologi» vandret han omkring og registrerte sammenhengen mellom vannforsyning og koleraforekomst. Han var overbevist om at kolera skyldtes et smittestoff i vannet. Som «kontagionist» utfordret han flertallet av medisinske autoriteter, som fortsatt var miasmatikere. Selve symbolet på hans innsats ble fjerningen av håndtaket på vannpumpen i Broad Street 8. september 1854. Vannet fra denne pumpen hadde vært kilde til flere hundre dødsfall.

Når vi ser noe som ikke er bra skal vi gjøre noe med det, sann kjærlighet tier ikke...

"Den som irettesetter et menneske, skal siden finne mer velvilje enn den som smigrer med sin tunge". (‭Salomos Ordspråk‬ ‭28‬:‭23‬ NB)

Enhetsstrev - forgjeves eller unødvendig?

Om kristen enhet.
Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, (‭Johannes‬ ‭17‬:‭20-22‬ NB)
Dette med å være ett er mange opptatt med (om de er det da?). For det man er opptatt og finner viktig, det gjør man noe med. Men så dukker spørsmålet uvegerlig opp, er det mer enhet enn vi er klar over? Streves det etter noen som allerede finns?Er Jesus allerede bønnhørt, eller er han ikke det slik at vi må be videre. Guds ord sier at vi er døpt med én Ånd til å være ett legeme. Er vi ett så er vi ett - vi kan jo ikke bli «ettett»?
Den som tror og blir døpt blir også innlemmet i Kristi legeme, enheten er gitt fra starten av. Men kan man bli noe man allerede er - eller gå inn i et rom man er inne i? Altså å prøve å bli noe man allerede er eller prøve komme til et sted man for øyeblikket befinner seg på på kan gi visse problemer til den som forsøker.
Fra ekteskapets verden så er ektefellene ett, selv om ekteskaper består av to ulike personer som deler bord og seng som det heter. Enheten er gitt av Gud ved ekteskapets inngåelse, og det er det lite man kan gjøre med det. Er det ett så er det ett. Paulus bruker også bildet av mann og hustru som ett eksempel på menigheten, Og Jesu relasjon til denne.
Så jeg har derfor den oppfatning at Jesus ble bønnhørt lenge før den første person ble frelst og innlemmet i menigheten. Og fra de første som ble frelst på pinsedagen til alle milliardene som er frelst opp til i dag så er alle disse ett, for det dømmes åndelig som bibelen sier.
Hva er så problemet? Jo, det er når man prøver å slå sammen kirkesamfunn. Kirkesamfunn kan nemlig ikke bli ett, og hvorfor skal de bli det? Igjen tilbake til ekteskapet, man behøver ikke kle seg likt, ha samme interesser og samme mening for å være gift. Man er ett likevel. Det avgjørende er at det i enheten er kjærlighet. Kjærlighet kan ikke skjules. Det som fører verden til tro er menighetenes innbyrdes kjærlighet, ikke at de slår seg sammen  til én kirke. Det har til alle tider vært stridigheter i kristne miljøer og mellom grupperinger. Og er det ikke strid om tro og trosoppfatninger så er det strid om sangstil. Ja, innom visse menigheter i Norge i dag så er det en slik uenighet om sangstil at en sammfunnsavis beskrev det som lovsangskrigen! Ufattelig. Og tross strider så er man ett!
Og midt oppe i alt dette prøver noen å lage enhet i en institusjon som allerede er ett, menigheten. Det blir nok forgjeves det.
Men er det feil å arbeide for kristen enhet? Etter mitt syn må vi fortsette med det, men på riktig måte. Guds ord taler om Åndens enhet i fredens sambånd. Vi må begynne i Ånden og ikke i spekulative anstrengelser. Minner meg om bøndene som hadde gjess og ender i hver sin dam. Det gikk jo greit, for endene visste i hvilken dam de tilhørte. Men så kom flommen.....
Og jeg får si som Harald Heide-Steen jr.: «vi kan jo ikke se den grense under vann!»

Og til slutt, bibelen sier at det som et født av Gud elsker det som er født av Gud. Kan man da komme noe nærmere....