En tankevekkende artikkel i Korsets Seier - Velsignelser på første rad.
Forfatter: Stine Wikanes Hansen, pastor i Filadelfia, Arendal har skrevet et innlegg hvor jeg sakset følgende ordlyd:
«Hvorfor er det sånn at hvis folk skal på konsert eller på fotballkamp, så løper de inn for å komme seg lengst mulig fram, for å få de beste plassene og den beste opplevelsen, mens vi i kirkene våre fyller opp møtesalen bakfra?
Hvorfor er ikke menigheten et sted hvor folk strømmer fram? Et sted hvor vi er sultne, vil være der det skjer og være med og oppmuntre dem som er med og tjener fra scenen?»
Dette er noen linjer fra en artikkel i Korsets Seier, og det er et viktig innlegg. Men jeg synes vinklingen er litt feil, er det tilhørerne som skal forandre seg? Blir prekenene bedre når folket sitter nærmere prekestolen. Skal fårene mate hyrden?
"Det vi har gir vi deg" sa Peter og Johannes til den lamme mannen. Noe å fundere på ja!
På åttitallet var det en liten/stor vekkelse i Sarpsborgdistriktet. Arne Lund m/fl. hadde dratt igang tirsdagsundervisning med hovedsakelig Åge Åleskjær som taler, men andre kjente gudsmennesker var også der og underviste. Det var trengsel og kamp om de første plassene og lokalet som rommet 600 mennesker var stort sett fullt. Ungdommene kapret de beste plassene.
Vekkelsen i Brownsville Assembly of God, Pensacola forteller også at der hvor det er noe å få, dit søker folket. Glemmer ikke den "endeløse" køen foran kirkedøra der. Folk sto i kø hele dagen for å lytte til Steve Hill.
Så jeg spør, hvorfor skal bare "folket" omvende seg?
En annen sak jeg har fundert på uten å få et tilfredsstillende svar er - hvorfor skal ledere og prominensen sitte på den første benkeraden?
Hvor viktige er det at lederne har de beste plassene?
Husker fra menigheten jeg tilhørte i min ungdomstid at eldste og forstander satt på scenen/plattformen. Derved var første benk ledig og der satt barna! Guds rike hører jo sådanne til. Når det gjelder det åndelige hierarkiet så er det vel ikke nødvendig at det for enhver pris synliggjøres? Jesus hadde jo en oppfatning om disse som søkte de beste.....
Selvfølgelig skal vi holde våre ledere høyt i ære for deres gjernings skyld, men av den grunn bør de ikke ha de beste plassene?
Sett nå at det kommer inn i forsamlingen en mann med gullring på fingeren og i praktfulle klær, og at det også kommer inn en fattig mann i skitne klær, og så ser dere på ham i de praktfulle klærne og sier til ham: Sett deg her på en god plass! Men til den fattige: Du kan stå der, eller sett deg her ved fotskammelen min! Gjør dere ikke da forskjell blant dere selv? Er dere ikke da blitt dommere med onde tanker? (Jakob 2:2-4 NB)
Vel, dette var et sidesprang om de første plassene. Men det er en annen sak ved å sitte langt framme og samtidig ha ledere på første benk. Ut fra min beskjedne natur vil jeg helst ikke sitte på andre benk (men jeg hører dårlig) bak pastor og lederskap - ønsker jeg å oppnå noe?
Litt spekulativt vil du kanskje si? Mulig, men noen har øyer også.
Men tilbake til de siste benkene. En kjent nålevende pastor har ofte sagt (på spøk) at siste benk er frafallsbenken (?).
Mulig han har rett, jeg kan ikke dømme mer i dette enn at jeg ofte satt akkurat der.
Folket strømmer dit hvor det er noe å få slik de strømmet til Klondike. Nyheten om gullfunnet nådde USA i juli 1897, da de første gulljegerne ankom San Francisco den 15. juli og i Seattle den 17. juli, som førte til at rushet tok av på alvor. I 1898 hadde innbyggertallet rundt Klondike nådd 40 000.... kan det leses.
Folk kommer dit hvor det er noe å få....
Helt til slutt, jeg vet lite om hva som skjer i enkeltmenigheter. Men når artikkelen jeg sikter til har fått spalteplass så er nok beskrivelsen riktig. Det viktige ved slike artikler er at det belyser ett problem og gir mulighet til å rette opp det som er mindre bra!
Her deler jeg mine tanker med deg, kommenter gjerne på bloggen slik at ettertiden kan lese meningsutvekslingene. Facebook er et dårlig sted å kommentere blogginnlegg på...
torsdag, januar 14, 2016
tirsdag, januar 12, 2016
Radikaliserte kristne....
Radikaliserte kristne er
fulle av kjærlighet, er glade, fredsommelige, veldig tålmodige, så milde, så gode, de er tofaste, saktmodige og avholder seg fra dumheter. De er velvillige, de misunner ikke og skryter ikke. De er ikke oppblåste og er ikke usømmelige og er ikke egoister.
Bitterhet kjenner de ikke og gjemmer ikke på det onde. De blir ikke gled over urett, men gleder seg ved sannheten.
De er ikke noe i seg selv, men fattige i ånden. De hungrer og tørster etter rettferdighet, de er barmhjertige. De er rene av hjertet og stifter fred. De er forfulgt ov er hele jorden, spesielt i Syria og Midtøsten. De blir spottet, de lyver på all slags på dem, men de tier og overlater alt til Gud.
Når jeg skriver dette vet jeg at jeg ikke (ennå) er en radikalisert kristen, men håper å bli det i noen grad. Moder Theresa var det.....
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet - da er jeg intet...
Fra 1. Kor. 13, Galaterbrevet 5:13 og Matteus 5.
fulle av kjærlighet, er glade, fredsommelige, veldig tålmodige, så milde, så gode, de er tofaste, saktmodige og avholder seg fra dumheter. De er velvillige, de misunner ikke og skryter ikke. De er ikke oppblåste og er ikke usømmelige og er ikke egoister.
Bitterhet kjenner de ikke og gjemmer ikke på det onde. De blir ikke gled over urett, men gleder seg ved sannheten.
De er ikke noe i seg selv, men fattige i ånden. De hungrer og tørster etter rettferdighet, de er barmhjertige. De er rene av hjertet og stifter fred. De er forfulgt ov er hele jorden, spesielt i Syria og Midtøsten. De blir spottet, de lyver på all slags på dem, men de tier og overlater alt til Gud.
Når jeg skriver dette vet jeg at jeg ikke (ennå) er en radikalisert kristen, men håper å bli det i noen grad. Moder Theresa var det.....
Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet - da er jeg intet...
Fra 1. Kor. 13, Galaterbrevet 5:13 og Matteus 5.
mandag, januar 11, 2016
Allah - er han vår Gud?
Noen
blir vel litt forvirret når muslimenes Allah omtales som Gud i media. Og jeg
forstår det sekulariserte menneske som putter muslimenes Allah og vår kristne
Gud i samme boks. Men ifølge den islamske tro så fjerner de seg selv fra vår
Gud med sin egen bekjennelse: ”Ikke har Han avlet noen”!
Vi
kristne tror på en Gud som har avlet noen, nemlig sin sønn og vår frelser Jesus
Kristus. Vi som bekjenner oss til bibelen kan også faktisk danne oss et bilde
av vår Gud, for den som har sett Sønnen har sett Faderen! Nedenfor i den
islamske bekjennelsen kan det leses at vi ikke kan tenke hvordan han ser ut
osv. Og til slutt vil jeg tilføye at selv om noe i islamsk tro kan ligne den
kristne bekjennelsen så er den grunnleggende noe diametralt motsett.
Har
sakset noen meninger nedenfor fra islam.no.
(De
islamske) Trosartiklene er:
Å
tro på Allah (Gud), hans engler, bøker, sendebud, dommens dag og Al-qadar (Guds
makt og styrelse over alle ting). Disse blir også kalt for troens søyler. Allah
(Gud) er Den første og Den siste. Det er Han som har skapt alt. Både tid og sted
er skapt av Ham. Han trenger ingen, mens alt annet trenger Ham. Vi kan ikke
tenke hvordan han ser ut, men vi kan tenke på Hans egenskaper. Han likner på
ingenting.
Koranen forteller oss: Si, Han er Gud, Én, den éne
Omsorgskilde. Ikke har han avlet noen, ei heller er han selv blitt
avlet. Ingen er hans like.
Så langt islam.no |
Vi tror på én Gud,
den allmektige Fader, som har
skapt himmel og jord,
alt synlig og usynlig.
Vi tror på én Herre, Jesus
Kristus,
Guds enbårne Sønn,
født av Faderen fra evighet.
Gud av Gud, lys av lys, sann
Gud av sann Gud,
født, ikke skapt, av samme
vesen som Faderen.
Ved ham er alt blitt skapt.
For oss mennesker og til vår frelse
steg han ned fra himmelen.
Han er blitt kjød ved Den
Hellige Ånd av jomfru Maria,
og er blitt menneske.
Han ble korsfestet for oss,
pint under Pontius Pilatus og
gravlagt.
Han oppstod den tredje dag,
etter Skriftene,
fór opp til himmelen, og
sitter ved Faderens høyre hånd.
Han skal komme igjen med
herlighet og dømme levende og døde,
og på hans rike skal det ikke
være ende.
Vi tror på Den Hellige Ånd,
Herre og livgiver,
som utgår fra Faderen og
Sønnen,
som med Faderen og Sønnen
tilbes og forherliges,
og som har talt ved profetene.
Vi tror på én, hellig,
allmenn/katolsk og apostolisk Kirke.
Vi bekjenner én dåp til
syndenes forlatelse
og venter de dødes
oppstandelse
og det evige liv.
Amen.
|
torsdag, januar 07, 2016
Samvittigheten - vår hjelper og plager.
Når samvittigheten bedrar. Samvittigheten er en fin innretning. Samvittigheten er vår hjelper når vi manøvrerer i livets farlige skjærgård. Paulus skriver i Rom. 2:15 - deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem
Men hva når samvittigheten er "feiljustert"?
Gordon Hamilton Johnsen, som var en norsk lege og psykiater og grunnlegger av Modum Bad kan fortelle om dette. Det ble innlagt en kvinne som hadde følgende historie (slik jeg husker den). Denne kvinnen var yngst i søskenflokken og da de andre etterhvert flyttet ut ble hun igjen for å ta seg av sin gamle mor. Omsider døde moren og kvinne ble fylt av en glede - da slo samvittigheten til. Du skal ikke glede deg over en annens død. Dette ble en jernklo rundt hennes sjel som igjen førte henne til Modum Bad der hun fikk hjelp.
Ikke sjelden kan "vellykkede" kjendiser stå fram og bekjenne sitt svik mot barna som har blitt ofret på karrierens alter. Da er det ofte forsent!
Men på den annen side har vi alle de enslige som gjerne ville gjort mer, men tid, krefter og økonomi stoppet det hele. Ja, denne saken kan sees fra mange vinkler. Og når fornuften sier "nei" og samvittigheten "ja"? Man påtar seg saker man egentlig ikke klarer å gjennomføre!
Ta dere av den som er svak i troen uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Den ene har tro til å ete alt, men den som er svak, eter bare grønnsaker. (Romerne 14:1-2 NB) Disse versene forteller om forskjellige nivåer av samvittighetsskjørhet. Og konklusjonen vi alle må ta til oss at alt som ikke er av tro det er synd. Her har vi tosidigheten, Guds ord kontra våre oppfatninger. Når det gjelder Guds ord så skal vi ikke gå ut over det som skrevet står. Når det gjelder våre valg skal vi ikke trosse samvittigheten.
Ta dere av den som er svak i troen uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Den ene har tro til å ete alt, men den som er svak, eter bare grønnsaker.
Har du tro? Ha den for deg selv, for Guds åsyn! Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger. Men den som tviler, er dømt dersom han eter, fordi han ikke gjør det i tro. Alt som ikke er av tro, er synd. (Romerne 14:1-2, 22-23 NB)
Og her vil jeg nevne et religiøst problem, våre skikker og ubibelske tradisjoner. Husker ei ung jente fra Sverige som fikk problemer med å bruke en blues med korte ermer, samvittigheten slo til, men hun fikk også til slutt hjelp.
Men den verste form for samvittighetsnag er den udefinerbare følelsen av å ha gjort feil, men uten å vite hva.
Vel, jeg kan fortsette å nevne tusen ting. Mange har vel en gråsone med usikkerhet.
Hva er medisinen da? Jeg har et enkelt svar - en liten stund med Jesus. Heller ikke jeg fordømmer deg sa han til kvinnen som var grepet på fersk gjerning. Han er vår sjels hyrde. La oss leve i menigheter med kjærlighet og varme mennesker. Det er bare varme som kan smelte en dypfryst samvittighet...
Til slutt vil jeg anbefale en sang på YouTube hvor Ulf Christiansson synger sangen En liten stund med Jesus. I den sangen er det legedom...
Men hva når samvittigheten er "feiljustert"?
Gordon Hamilton Johnsen, som var en norsk lege og psykiater og grunnlegger av Modum Bad kan fortelle om dette. Det ble innlagt en kvinne som hadde følgende historie (slik jeg husker den). Denne kvinnen var yngst i søskenflokken og da de andre etterhvert flyttet ut ble hun igjen for å ta seg av sin gamle mor. Omsider døde moren og kvinne ble fylt av en glede - da slo samvittigheten til. Du skal ikke glede deg over en annens død. Dette ble en jernklo rundt hennes sjel som igjen førte henne til Modum Bad der hun fikk hjelp.
Ikke sjelden kan "vellykkede" kjendiser stå fram og bekjenne sitt svik mot barna som har blitt ofret på karrierens alter. Da er det ofte forsent!
Men på den annen side har vi alle de enslige som gjerne ville gjort mer, men tid, krefter og økonomi stoppet det hele. Ja, denne saken kan sees fra mange vinkler. Og når fornuften sier "nei" og samvittigheten "ja"? Man påtar seg saker man egentlig ikke klarer å gjennomføre!
Ta dere av den som er svak i troen uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Den ene har tro til å ete alt, men den som er svak, eter bare grønnsaker. (Romerne 14:1-2 NB) Disse versene forteller om forskjellige nivåer av samvittighetsskjørhet. Og konklusjonen vi alle må ta til oss at alt som ikke er av tro det er synd. Her har vi tosidigheten, Guds ord kontra våre oppfatninger. Når det gjelder Guds ord så skal vi ikke gå ut over det som skrevet står. Når det gjelder våre valg skal vi ikke trosse samvittigheten.
Ta dere av den som er svak i troen uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Den ene har tro til å ete alt, men den som er svak, eter bare grønnsaker.
Har du tro? Ha den for deg selv, for Guds åsyn! Salig er den som ikke dømmer seg selv i det han velger. Men den som tviler, er dømt dersom han eter, fordi han ikke gjør det i tro. Alt som ikke er av tro, er synd. (Romerne 14:1-2, 22-23 NB)
Og her vil jeg nevne et religiøst problem, våre skikker og ubibelske tradisjoner. Husker ei ung jente fra Sverige som fikk problemer med å bruke en blues med korte ermer, samvittigheten slo til, men hun fikk også til slutt hjelp.
Men den verste form for samvittighetsnag er den udefinerbare følelsen av å ha gjort feil, men uten å vite hva.
Vel, jeg kan fortsette å nevne tusen ting. Mange har vel en gråsone med usikkerhet.
Hva er medisinen da? Jeg har et enkelt svar - en liten stund med Jesus. Heller ikke jeg fordømmer deg sa han til kvinnen som var grepet på fersk gjerning. Han er vår sjels hyrde. La oss leve i menigheter med kjærlighet og varme mennesker. Det er bare varme som kan smelte en dypfryst samvittighet...
Til slutt vil jeg anbefale en sang på YouTube hvor Ulf Christiansson synger sangen En liten stund med Jesus. I den sangen er det legedom...
mandag, januar 04, 2016
Mer enn Maria, avlat og skjærsilden!
Den Romersk Katolske Kirke er mer enn jomfru Maria. Les dette som jeg har sakset fra deres egen hjemmeside. Ser helt klart at de ikke er helt identiske med vår evangeliske tro. Les om du er sterk og tør... Så over til deres tro som er hentet fra deres katekismus.
Oppnå avlat fra Gud gjennom Kirken (Den Romersk Katolske).
1478. (981) Avlat oppnås gjennom Kirken som i kraft av den makt til å løse og binde som er blitt den overgitt av Kristus Jesus, griper inn til beste for en kristen og åpner for ham Kristi og de helliges fortjenesters skattkammer, slik at han kan få ettergitt fra all miskunns Far den timelige straff han har utestående for sine synders skyld. På denne måten vil ikke Kirken bare komme vedkommende kristne til hjelp, den vil også mane ham til fromme gjerninger, botsøvelser og nestekjærlighet.435
1479. (1032) Siden de troende avdøde som er under lutring, også er del av de helliges samfunn, kan vi hjelpe dem blant annet ved å oppnå avlat for dem, slik at de kan få ettergitt den timelige straff de skylder for sine synder.
(*Avlat kan gis fordi kirken øser av en skatt av ubrukte fortjenester som Kristus og helgenene har opparbeidet.* fra Store norske leksikon.)
III. Den endelige renselse - skjærsilden
1030. De som dør i Guds vennskap og nåde, men som ikke er fullkomment renset, gjennomgår - selv om deres evige frelse er sikret - etter døden en renselse, slik at de kan få den hellighet som er nødvendig for å kunne gå inn til himmelens glede.
1031. (954, 1472) Denne endelige renselse av de utvalgte, som er helt forskjellig fra den straff de fordømte gjennomgår, kaller Kirken purgatoriet (skjærsilden). Kirken har formulert læren angående purgatoriet særlig ved konsilene i Firenze1635 og i Trento.1636 Kirkens Tradisjon, under henvisning til visse skriftsteder,1637 taler om en rensende ild (skjærsild):
Hva visse mindre synder angår, får vi tro at det før dommen finnes en skjærsild, etter det Han som er sannheten hevder, når Han sier at den som spotter Den Hellige Ånd ikke skal bli tilgitt, hverken i denne verden eller i den kommende (Matt 12, 31). Av dette utsagnet kan vi forstå at det finnes visse synder som kan tilgis i denne verden, og visse andre i den kommende.1638
St. Paul kirke, Bergen skriver:
Hvordan kan man få avlat.
Mens enkelte avlat er knyttet til spesielle hendelser, som for eksempel til Troens år eller en pilegrimsferd, er mange knyttet til de vanlige bønnene og ritualene i et kristent liv: å be korsveien, tilbe alterets sakrament i minst en halv time, be fem mysterier av rosenkransen, mens man mediterer på deres mening eller å lese bibelen i minst en halv time.
Pave Paul VI gav oss tre generelle muligheter for å oppnå delvis avlat:
En delvis avlat gis alle katolikker som, når de utfører sine plikter og utstår livets prøvelser løfter sine sinn med ydmyk tillit til Gud, mens de påkaller ham i bønn.
En delvis avlat gis alle katolikker som, i kjærlighetens og barmhjertighetens ånd, gir seg selv eller sine eiendeler for å hjelpe sine brødre i nød.
Pave Benedikt XVI åpnet i Troens år for å få - på visse betingelser - fullstendig avlat.
Så langt Katolsk.no
Så spør jeg, Hvordan kan et menneske vite at de har begått mindre synder? Bibelen sier at der synden er stor der er nåden større.
Hvordan kan det påstås at noen ikke er fullkomment renset? Bibelen sier jo at han kan fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham (Jesus).
Hva er "de helliges fortjenesters skattkammer"? Jo, det er kirkens overskudd av gode gjerninger som kan tildeles de søker avlat (?). Hvor er Jesu blod? For Guds ord at: for med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.
Glad jeg har min enkle tro.....
fredag, januar 01, 2016
Ulf Ekman, skriften alene eller tradisjonen...
Skriften allena?
av Ulf Ekman | 16 Dec, 2015 | 5 Comments
Med stor fare for selvmotsigelser og å avsløre min svake historie- og bibelkunnskap vil jeg likevel forsøke å imøtegå Ulf Ekmans blogginnlegg 16. desember 2015 om hans tro på skriften og tradisjonen. Han innleder bloggen med: "I all andlig verksamhet finns det en fara att man hamnar i alltför enkla slogans. Det som började i en viss situation och var en viktig insikt kan steg för steg plockas ut ur sitt sammanhang och Skriften allena?"
Så er det slik at vi tror på "Skriften alene" eller har skriften blitt "utviklet" gjennom århundrene? I sin blogg imøtegår Ulf Ekman utsagnet skriften alene og prøver å bevise den Romersk katolske kirkens læremessige ufeilbarlighet. Han skriver bl.a. på sin blogg følgende:
"Bibeln är fullt ut Guds levande och sanna ord. Det har kristna i alla tider alltid trott. Som sådan är Bibeln auktoritativ och därmed kristnas rättesnöre i lära och liv. Bibeln själv säger detta och som kristna tror vi på Skrifterna. Men varför haka upp sig på uttrycket ”Skriften allena”? Grundläggande är problemet att Bibeln själv inte säger detta. Detta står ingenstans i Bibeln. Uttrycket ”allena” kom först efter 1500 år av kristen historia i en kontrovers-situation under reformationen. Under de första 1500 åren av Kyrkans historia trodde man alltid fullt ut på Skrifterna men man sade aldrig ”Skriften allena”. Det fanns viktiga skäll för detta. Man visste nämligen från början att Skriften inte var autonom. Den existerade inte i ett tomrum för sig själv. Och den kunde inte tolkas hur som helst av vem som helst." Så langt Ulf Ekman.
Ulf Ekman hevder altså, og med rett, at "skriftene alene" ikke står i bibelen. Men det står heller ikke i bibelen om paven alene....? Når Ulf Ekman bruket ordet autonom, så betyr dette ordet "selvstyrende". Han mener altså at skriften ikke er tilstrekkelig til å tolke seg selv. Men vi leser bibelen i det lys at skrift tolker skrift.
Men "Skriftene alene" kan også bety "den tro som én gang er overgitt de hellige", som Jakob sier i sitt brev. Så når Jakob skrev dette brev var ikke jomfrumariadogmene (og andre dogmer) engang oppfunnet.
Guds ord sier: "Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den troen som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige". (Judas 1:3 NB)
*I Ulf Ekmans setninger ovenfor fremmes følgende påstand: "Och den (skriften) kunde inte tolkes hur som helst av vem som helst". Og dette er jo egentlig sant, vi ser jo hvor feil det har blitt når skriften kun blir tolket av et utvalg geistelige med paven i spissen. Paven blir for meg en "hvem som helst"!
I denne siste setningen av Ulf Ekman ser jeg spiren til den Romersk katolske villfarelsen. For hvem kan da tolke skriften? Til og med Paulus skriver:
"For i det vi skriver til dere, ligger ikke noe annet enn det dere selv kan lese og forstå!" (2 Korinter 1:13 NB). Derfor tror jeg at kristne i alle sammenhenger, på alle nivåer og ved den Hellige ånds hjelp kan forstå alt som bibelen åpenbarer. Og for at alle skal oppnå denne enhet i tro skriver Paulus at Gud satte i menigheten apostler, profeter, evangelister hyrder og lærere.
Om kirkens og pavens ufeilbarlighet har jeg klippet ut noen linjer fra katolsk.no som hevder følgende:
"Kirkens og pavens ufeilbarlighet.
Hva mener katolikker når de kaller paven ufeilbar? Dette er blant de vanligste spørsmålene katolikker får. De fleste katolikker vet at paven er ufeilbar når han taler ex cathedra, men hva betyr dette utrykket egentlig i praksis? Og kanskje like viktig, hva betyr det ikke?
Hva menes med ufeilbarlighet?
Når vi snakker om ufeilbarlighet, er det flere momenter en kan merke seg:
Ufeilbarlighet er en gave som er gitt av Jesus Kristus til hans kirke. Den er gitt til hele kirken, for hele kirkens skyld. Ett uttrykk for denne kirkens ufeilbarlighet, er pavens ufeilbarlighet. Et annet er økumeniske konsilers ufeilbarlighet."
Så langt katolsk.no.
Da spør jeg: hvem har gitt noen rett til å gjøre paven ufeilbarlig i tros- og lærespøsmål?
Så etter min mening kan man derfor ikke si at man tror at bibelen er Guds ufeilbarlige ord og samtidig legge til nye "sannheter" som kalles tradisjon slik den Romersk katolske kirke gjør. Det blir som å lovfeste at både høyre- og venstrekjøring er like lovlig på våre veier.
Og til slutt, jeg er ingen teolog slik at jeg kan gå inn i en debatt med de såre store apostler. Likevel har jeg en oppfatning som jeg må stå for. Slik som Abraham lot sin nevø Lot velge har også jeg gjort et valg: landet ligger åpent for deg, tar du til høyre, tar jeg til venstre... (Mosebok 13:9-10 NB)
av Ulf Ekman | 16 Dec, 2015 | 5 Comments
Med stor fare for selvmotsigelser og å avsløre min svake historie- og bibelkunnskap vil jeg likevel forsøke å imøtegå Ulf Ekmans blogginnlegg 16. desember 2015 om hans tro på skriften og tradisjonen. Han innleder bloggen med: "I all andlig verksamhet finns det en fara att man hamnar i alltför enkla slogans. Det som började i en viss situation och var en viktig insikt kan steg för steg plockas ut ur sitt sammanhang och Skriften allena?"
Så er det slik at vi tror på "Skriften alene" eller har skriften blitt "utviklet" gjennom århundrene? I sin blogg imøtegår Ulf Ekman utsagnet skriften alene og prøver å bevise den Romersk katolske kirkens læremessige ufeilbarlighet. Han skriver bl.a. på sin blogg følgende:
"Bibeln är fullt ut Guds levande och sanna ord. Det har kristna i alla tider alltid trott. Som sådan är Bibeln auktoritativ och därmed kristnas rättesnöre i lära och liv. Bibeln själv säger detta och som kristna tror vi på Skrifterna. Men varför haka upp sig på uttrycket ”Skriften allena”? Grundläggande är problemet att Bibeln själv inte säger detta. Detta står ingenstans i Bibeln. Uttrycket ”allena” kom först efter 1500 år av kristen historia i en kontrovers-situation under reformationen. Under de första 1500 åren av Kyrkans historia trodde man alltid fullt ut på Skrifterna men man sade aldrig ”Skriften allena”. Det fanns viktiga skäll för detta. Man visste nämligen från början att Skriften inte var autonom. Den existerade inte i ett tomrum för sig själv. Och den kunde inte tolkas hur som helst av vem som helst." Så langt Ulf Ekman.
Ulf Ekman hevder altså, og med rett, at "skriftene alene" ikke står i bibelen. Men det står heller ikke i bibelen om paven alene....? Når Ulf Ekman bruket ordet autonom, så betyr dette ordet "selvstyrende". Han mener altså at skriften ikke er tilstrekkelig til å tolke seg selv. Men vi leser bibelen i det lys at skrift tolker skrift.
Men "Skriftene alene" kan også bety "den tro som én gang er overgitt de hellige", som Jakob sier i sitt brev. Så når Jakob skrev dette brev var ikke jomfrumariadogmene (og andre dogmer) engang oppfunnet.
Guds ord sier: "Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den troen som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige". (Judas 1:3 NB)
*I Ulf Ekmans setninger ovenfor fremmes følgende påstand: "Och den (skriften) kunde inte tolkes hur som helst av vem som helst". Og dette er jo egentlig sant, vi ser jo hvor feil det har blitt når skriften kun blir tolket av et utvalg geistelige med paven i spissen. Paven blir for meg en "hvem som helst"!
I denne siste setningen av Ulf Ekman ser jeg spiren til den Romersk katolske villfarelsen. For hvem kan da tolke skriften? Til og med Paulus skriver:
"For i det vi skriver til dere, ligger ikke noe annet enn det dere selv kan lese og forstå!" (2 Korinter 1:13 NB). Derfor tror jeg at kristne i alle sammenhenger, på alle nivåer og ved den Hellige ånds hjelp kan forstå alt som bibelen åpenbarer. Og for at alle skal oppnå denne enhet i tro skriver Paulus at Gud satte i menigheten apostler, profeter, evangelister hyrder og lærere.
Om kirkens og pavens ufeilbarlighet har jeg klippet ut noen linjer fra katolsk.no som hevder følgende:
"Kirkens og pavens ufeilbarlighet.
Hva mener katolikker når de kaller paven ufeilbar? Dette er blant de vanligste spørsmålene katolikker får. De fleste katolikker vet at paven er ufeilbar når han taler ex cathedra, men hva betyr dette utrykket egentlig i praksis? Og kanskje like viktig, hva betyr det ikke?
Hva menes med ufeilbarlighet?
Når vi snakker om ufeilbarlighet, er det flere momenter en kan merke seg:
Ufeilbarlighet er en gave som er gitt av Jesus Kristus til hans kirke. Den er gitt til hele kirken, for hele kirkens skyld. Ett uttrykk for denne kirkens ufeilbarlighet, er pavens ufeilbarlighet. Et annet er økumeniske konsilers ufeilbarlighet."
Så langt katolsk.no.
Da spør jeg: hvem har gitt noen rett til å gjøre paven ufeilbarlig i tros- og lærespøsmål?
Så etter min mening kan man derfor ikke si at man tror at bibelen er Guds ufeilbarlige ord og samtidig legge til nye "sannheter" som kalles tradisjon slik den Romersk katolske kirke gjør. Det blir som å lovfeste at både høyre- og venstrekjøring er like lovlig på våre veier.
Og til slutt, jeg er ingen teolog slik at jeg kan gå inn i en debatt med de såre store apostler. Likevel har jeg en oppfatning som jeg må stå for. Slik som Abraham lot sin nevø Lot velge har også jeg gjort et valg: landet ligger åpent for deg, tar du til høyre, tar jeg til venstre... (Mosebok 13:9-10 NB)
søndag, desember 27, 2015
Borg Kristne Senter var ikke forgjeves
Borg Kristne senter hadde sin begynnelse i lokalene til Brokaféen i Sarpsborg som ble drevet av Tordis og Erik Bråten. Litt senere flyttet møtevirkomheten til daværende E6 Auto på Tunejordet, så vidt jeg husker.
Møtene hadde en betydelig suksess og opptil 600 mennesker deltok på disse tirsdagsmøtene. Hva var hemmeligheten til dette formidable åndelige jordskred i denne del av Glommaregionen?
Jeg vil komme med en sterkt subjektiv betraktning over dette. Borg Kristne senter var etter min mening ikke først ute i denne sammenheng. Kristenfolket i denne regionen hadde nemlig i årene før 1986 fått lesket sine åndelige ganer på frokostmøtene til Full Gospel Business Men's Fellowship Internationals møter i bankettsalen på Hotel City i Fredrikstad og også på Festiviteten i Sarpsborg. Her ble det samlet jevnlig over 200 personer på disse hovedsakelig frokostmøtene. Mange ble frelst, helbredet og satt fri der. Disse foreteelsene var nærmest ukjente i distriktets øvrige møtevirkomhet. Disse frokostmøtene stiftet jeg først bekjentskap med i 1979 og jeg gled etterhvert inn i ledergruppen i Fredrikstad. Så når disse FGBMFIs frokostmøter etterhvert opphørte var det etterlatt et sultent og tørstende kristenfolk i distriktet. Men sult, lengsel og tørst er ikke nok for å starte en åndelig bevegelse. Det må også leveres varer. Nøkkelpersonen i denne "vareleveransen" var først og fremst Åge Åleskjær og selvfølgelig Arne Lund. Uten sistnevntes initiativ hadde ikke vært noe Borg Kristne Senter. Men vi må ikke glemme Arne Bakkens solide bibelundervisning i tillegg til besøk av Reihard Bonnke, Suzette Hattingh og mange andre åndsfylte og sterke forkynnere.
Resultatet av dette kan bare evigheten måle.
Så forsvant Borg Kristne senter fra overflaten, og det ble gjort forsøk på kunstig åndedrett, men det er forsent når et legeme er død og kaldt. Jeg vil ikke gi meg inn på noen analyse av årsaken til dette dødsfallet, det vet vel andre bedre enn meg.
Men min lille mistanke er at Gud muligens ikke hadde planer om en ny menighet i distriktet. Når noen av apostlene var med Jesus opp på det hellige berg ville Peter bygge boliger og forbli der i herligheten, men Jesus tok ham med ned igjen. Det er forskjell på våre ønsker og Guds planer.
Nå har det gått nesten 30 år siden denne herlige fornyelsen begynte. Og den har påvirket livet til ganske mange mennesker. Også for meg og min familie har denne perioden vært avgjørende. Jeg glemmer ikke hvordan vår gule Volvo ble fylt med brennende og lengtende ungdommer uke etter uke som ville være der hvor Gud var.
Hva er så resultatet i dag?
Slik jeg ser det kan det være 4-5 menigheter i distriktet som direkte eller indirekte er en frukt av denne fornyelse. Dette må jo være veldig bra!
Og så et tankeeksperiment, hva om disse menighetene hadde vært kun én og Borg Kristne Senter hadde bestått? Da kunne det vært en sterk menighet på rundt 1000 medlemmer med store ressurser til misjon, evangelisering og omsorg? Nå er det minst 12 pinsekarismatiske menigheter av eldre og nyere dato rundt omkring i Fredrikstad/Sarpsborgdistriktet, behøves det fler?
Jeg er ikke den rette til å uttale meg om dette, mulig 12 små menigheter har større kontaktflate enn én stor?
Hva blir så min konklusjon. Tiden Borg Kristne Senter var virksom har vært til uvurderlig betydning for mange mennesker og kristenmiljøene i distriktet. Troen på at Gud gjør under ble for mange omgjort til en praktisk virkelighet. Det å se mennesker i flertall bli frelst ble omgjort fra teori til noe oppnåelig. Jeg takker Gud for tiden i Borg Kristne Senter, jeg blir alltid varm av å tenke på det. Gud gjør det igjen når han finner de han kan bruke.....
Perioden med Borg Kristne Senter var ikke forgjeves!
Møtene hadde en betydelig suksess og opptil 600 mennesker deltok på disse tirsdagsmøtene. Hva var hemmeligheten til dette formidable åndelige jordskred i denne del av Glommaregionen?
Jeg vil komme med en sterkt subjektiv betraktning over dette. Borg Kristne senter var etter min mening ikke først ute i denne sammenheng. Kristenfolket i denne regionen hadde nemlig i årene før 1986 fått lesket sine åndelige ganer på frokostmøtene til Full Gospel Business Men's Fellowship Internationals møter i bankettsalen på Hotel City i Fredrikstad og også på Festiviteten i Sarpsborg. Her ble det samlet jevnlig over 200 personer på disse hovedsakelig frokostmøtene. Mange ble frelst, helbredet og satt fri der. Disse foreteelsene var nærmest ukjente i distriktets øvrige møtevirkomhet. Disse frokostmøtene stiftet jeg først bekjentskap med i 1979 og jeg gled etterhvert inn i ledergruppen i Fredrikstad. Så når disse FGBMFIs frokostmøter etterhvert opphørte var det etterlatt et sultent og tørstende kristenfolk i distriktet. Men sult, lengsel og tørst er ikke nok for å starte en åndelig bevegelse. Det må også leveres varer. Nøkkelpersonen i denne "vareleveransen" var først og fremst Åge Åleskjær og selvfølgelig Arne Lund. Uten sistnevntes initiativ hadde ikke vært noe Borg Kristne Senter. Men vi må ikke glemme Arne Bakkens solide bibelundervisning i tillegg til besøk av Reihard Bonnke, Suzette Hattingh og mange andre åndsfylte og sterke forkynnere.
Resultatet av dette kan bare evigheten måle.
Så forsvant Borg Kristne senter fra overflaten, og det ble gjort forsøk på kunstig åndedrett, men det er forsent når et legeme er død og kaldt. Jeg vil ikke gi meg inn på noen analyse av årsaken til dette dødsfallet, det vet vel andre bedre enn meg.
Men min lille mistanke er at Gud muligens ikke hadde planer om en ny menighet i distriktet. Når noen av apostlene var med Jesus opp på det hellige berg ville Peter bygge boliger og forbli der i herligheten, men Jesus tok ham med ned igjen. Det er forskjell på våre ønsker og Guds planer.
Nå har det gått nesten 30 år siden denne herlige fornyelsen begynte. Og den har påvirket livet til ganske mange mennesker. Også for meg og min familie har denne perioden vært avgjørende. Jeg glemmer ikke hvordan vår gule Volvo ble fylt med brennende og lengtende ungdommer uke etter uke som ville være der hvor Gud var.
Hva er så resultatet i dag?
Slik jeg ser det kan det være 4-5 menigheter i distriktet som direkte eller indirekte er en frukt av denne fornyelse. Dette må jo være veldig bra!
Og så et tankeeksperiment, hva om disse menighetene hadde vært kun én og Borg Kristne Senter hadde bestått? Da kunne det vært en sterk menighet på rundt 1000 medlemmer med store ressurser til misjon, evangelisering og omsorg? Nå er det minst 12 pinsekarismatiske menigheter av eldre og nyere dato rundt omkring i Fredrikstad/Sarpsborgdistriktet, behøves det fler?
Jeg er ikke den rette til å uttale meg om dette, mulig 12 små menigheter har større kontaktflate enn én stor?
Hva blir så min konklusjon. Tiden Borg Kristne Senter var virksom har vært til uvurderlig betydning for mange mennesker og kristenmiljøene i distriktet. Troen på at Gud gjør under ble for mange omgjort til en praktisk virkelighet. Det å se mennesker i flertall bli frelst ble omgjort fra teori til noe oppnåelig. Jeg takker Gud for tiden i Borg Kristne Senter, jeg blir alltid varm av å tenke på det. Gud gjør det igjen når han finner de han kan bruke.....
Perioden med Borg Kristne Senter var ikke forgjeves!
fredag, desember 25, 2015
Borg Kristne Senter var et friskt vindpust....
Dette skrev jeg i 2007 - hva tenker du?
Pinse + Tro = Dynamitt
Er ringen sluttet?I 1983 startet Livets Ord. Og etter hvert vokste det opp en massiv motstand mot denne nye menigheten og Ulf Ekman. Beskyldningene om vranglære kom etter hvert både fra det ene og det andre holdet. Livets Ord måtte ri ut mange stormer. Sympatisørene i mange menigheter fikk det etter hvert vanskelig. For påstandene og beskyldningene som florerte var tatt ut av løse luften. Det ble bl.a. hevdet at det ble forkynt en annen Jesus og et annet evangelium. Og mange forlot derfor sine respektive forsamlinger og sluttet seg til trosmenighetene som etter hvert vokste fram.
Selv forlot jeg min egen forsamling i 1986 og sluttet meg til Borg Kristne Senter i Sarpsborg. Vi trodde på den store vekkelsen. Men mye vann har rent i havet siden dette og selve stridens kilde, Ulf Ekman, er nå en av hovedtalerne på pinsevennenes Predikantkonferanse til neste år. Mannen de fryktet er nå deres styrke. Hva er så konkusjonen, har trosunderviningen kollapset eller moderert seg siden Ulf Ekman når slipper til i ”pinsen?”
Nei, etter mitt syn har nå pinsevennene erkjent at trosunderviningen er det vitaminet de alltid har manglet. For Livets Ord har i så måte aldri moderert seg. De er skarpe som aldri før.
Jeg tror faktisk at Guds tanke helt fra begynnelsen har vært gjennom trosundervisningen å berike hele det fargerike kristne miljøet. Etter 25 år med Livets Ord har nå endelig trosforkynnelsen blitt (stueren) akseptert av pinsevennene. Men her er det også store lokale forkjeller.
Noen liker den nye vinen, andre synes den gamle er god. Men tenk hva denne motstand og treghet har forårsaket av adskillelse og smerte for mange mennesker? Bare fordi noen ledere ikke kjente sin besøkelses tid.
Trosunderviningen har etter mitt syn aldri vært noen vekkelse, men den har absolutt vært en nødvendig vekker. Den er bare en påminnelse fra Far i himmelen om at ”alt er mulig for den som tror!”
Mulig det er bedre med én sterk lokal pinse/trosmenighet i samme bygd enn en trosmenighet og en pinsemenighet vegg i vegg. Det kan jo være bedre med en salvet strengemusikk enn en død lovsang.
Jeg takker Gud for T.B.Barrat, Kenneth Hagin og Ulf Ekman. Når disse strømmene og det liv de representerer får flyte sammen i våre menigheter, da blir det dynamitt!
onsdag, desember 23, 2015
Grantreet i Betlehem
Anakronisme (fra gresk ana, «tilbake», og chronos, «tid») vil si at noe forekommer i en annen tid enn det normalt kan ... Om Josef og Maria hadde sett juletreet som i disse dager lyser i Betlehem, da hadde de vel klødd seg i håret. Hva betyr dette grantreet med pynt og lys på. Og hvorfor er det en stjerne i toppen på denne grana og hva betyr den, kunne Josef undre på om han hadde dukket opp i Betlehem det herrens år 2015, om han da visste hva en norsk julegran var for noe da.
Ordet anakronisme er nok litt feil her, men likevel, grana hører (ikke) julen til.
Men det er lurt å filosofere litt rundt Jesu fødsel. Hvorfor måtte den lille familien flykte til Egypt? Kunne ikke Gud kommandert englene som sang for hyrdene å slå en jernring rundt den lille familien? Men dette var Guds visdom, Jesus var underlagt og prisgitt denne verdens krefter. Han ble født av en kvinne som var underlagt de samme syndefallets lover som deg og meg, Jesus ble i sin ferd funnet som et menneske, men han var like fullt sann Gud. Maria var ikke, som det fra visse hold hevdes, fri fra arvesynden ved en ubesmittet undfangelse. Hadde hun vært det, da hadde ikke Jesus kommet som sant menneske og etter mitt syn hadde det vært "juks"!
Men hvem kan overbevise meg om synd sa Jesus, han var uberørt av synden.
At Jesus også var sant menneske forstår vi når vi leser om hans fristelser i ørkenen.
Men den største fristelsen var muligens i Getsemane når han bad til sin far i himmelen, skje ikke min vilje men din! Hadde Jesus ikke blitt sant menneske hadde han heller ikke blitt fristet, for bibelen sier at Gud ikke kan bli fristet.
Men tilbake til Jesu første dager. Etter at Jesus var blitt omskåret og Marias renselsesdager var over var Jesus blitt over én måned gammel. Han ble da båret inn i templet hvor Maria og Josef ofret de fattiges offer, duer eller dueunger. Deretter flyttet de inn i et hus forteller bibelen videre, for det var etter tempelbesøket vismennene dukket opp utenfor huset som stjerne stanset over. Og de hadde tatt med seg gaver til et kongehus - bare fantasien kan forestille seg hvilke verdier dette representerte.
Kan tenke meg at nå var Jesusfamilien blitt millionærer. Tror du Josef kjøpte en "Lada" for pengene? Heller en Rolls Royce i kamelformat. Også dette var planlagt fra evighetens morgen av.
Av dette forstår vi at satan ikke har åpenbaring, han visste ikke hvor Guds sønn var blitt av. Han fektet i blinde når han drepte alle guttabarna i Betlehem.
Ingen får motstand før de trer fram på arenaen....
Ordet anakronisme er nok litt feil her, men likevel, grana hører (ikke) julen til.
Men det er lurt å filosofere litt rundt Jesu fødsel. Hvorfor måtte den lille familien flykte til Egypt? Kunne ikke Gud kommandert englene som sang for hyrdene å slå en jernring rundt den lille familien? Men dette var Guds visdom, Jesus var underlagt og prisgitt denne verdens krefter. Han ble født av en kvinne som var underlagt de samme syndefallets lover som deg og meg, Jesus ble i sin ferd funnet som et menneske, men han var like fullt sann Gud. Maria var ikke, som det fra visse hold hevdes, fri fra arvesynden ved en ubesmittet undfangelse. Hadde hun vært det, da hadde ikke Jesus kommet som sant menneske og etter mitt syn hadde det vært "juks"!
Men hvem kan overbevise meg om synd sa Jesus, han var uberørt av synden.
At Jesus også var sant menneske forstår vi når vi leser om hans fristelser i ørkenen.
Men den største fristelsen var muligens i Getsemane når han bad til sin far i himmelen, skje ikke min vilje men din! Hadde Jesus ikke blitt sant menneske hadde han heller ikke blitt fristet, for bibelen sier at Gud ikke kan bli fristet.
Men tilbake til Jesu første dager. Etter at Jesus var blitt omskåret og Marias renselsesdager var over var Jesus blitt over én måned gammel. Han ble da båret inn i templet hvor Maria og Josef ofret de fattiges offer, duer eller dueunger. Deretter flyttet de inn i et hus forteller bibelen videre, for det var etter tempelbesøket vismennene dukket opp utenfor huset som stjerne stanset over. Og de hadde tatt med seg gaver til et kongehus - bare fantasien kan forestille seg hvilke verdier dette representerte.
Kan tenke meg at nå var Jesusfamilien blitt millionærer. Tror du Josef kjøpte en "Lada" for pengene? Heller en Rolls Royce i kamelformat. Også dette var planlagt fra evighetens morgen av.
Av dette forstår vi at satan ikke har åpenbaring, han visste ikke hvor Guds sønn var blitt av. Han fektet i blinde når han drepte alle guttabarna i Betlehem.
Ingen får motstand før de trer fram på arenaen....
lørdag, desember 19, 2015
Pastoren - vår visergutt?
Pastoren - visergutt eller åndelig leder?
Det lukter svette av vekkelsen uttalte daværende forstander i Filadelfiamenigheten i Oslo Morgan Kornmo for mange år siden til Korsets Seier. Han var en skattet forkynner og en stor leder i pinsebevegelsen.
Men hva var det han egentlig sa? Jo, slik jeg ser det så var han (og mange fler) egentlig ikke gode nok til å administrere. Det må jo finnes flere vettuge mennesker enn forstanderen i en så stor menighet.
Har hørt om forkynnere som springer rundt med blomster og bytter dekk på biler. Greit nok det, det ene skal gjøres og det andre skal ikke lates ugjort, men slik jeg ser det så vil jeg at våre pastorer kun (om mulig) skal ha ordets og bønnens tjeneste. Det vil også merkes på det de gjør i ord og gjerning.
Til og med apostlene holdt seg unna praktisk arbeide av hensyn til åpenbaringen og den åndelige tjenesten. Det holdt ikke for disse å ha vært med Jesus tidligere. De forstod at evangeliet var "ferskvare".
Men Paulus da, han sydde jo telt? Stemmer det, men han gjorde dette av økonomiske grunner, for han ville ikke ligge andre til byrde.
Spurgeon skal ha sagt - der det ikke er åpenbaring, der er det død. Og om vi titter på alle nedlagte bedehus i Norge er det nok noe i dette utsagnet selv om det ikke gjelder på alle plasser, det har vel litt med folkeforflyttingen å gjøre også.
Åpenbaringen kommer i lønnkammeret, derfor må pastorene gis tid og frihet til å være der. Men når pastoren tvinges til å utføre andre presserende oppgaver framfor ordets og bønnens tjeneste kommer han i en samvittighetskonflikt samtidig menigheten vil bli skadelidende.
Den kjente evangelisten Frank Mangs hadde forstått dette, når han kjente "gnisten" ble borte tok han seg fri fra alle åndelig gjøremål og reiste ut i naturen for å være sammen med Herren. Dette var en av hemmelighetene bak hans suksess.
Hvordan kan vi vite at pastoren og lederne forøvrig gjør jobben sin? Veldig enkelt, om sauene trives. Og sauer som trives føder lam, det er helt naturlig. Og det er også grunnlaget for naturlig menighetsvekst. Det man trives med, det prater man om.
Men er ikke forstandere og pastorer "bedriftsledere" også, er de ikke ansvarlig for menighetsdriften også? Jeg mener både ja og nei. Selv om Paulus ikke var pastor så skriver han at han - formante hver og én med tårer for å fremstille hver og én fullkommen i Kristus. Dette er også den primære oppgaven for pastoren. Av den grunn må alle vi andre som står rundt pastoren stille opp og frigjøre hans hender for den oppgave han er tiltenkt, nemlig oppbyggelse, formaning og trøst.
Apropos formaning har jeg opplevd kun én gang at jeg har møtt en pastor som har gitt meg en tilrettevisning. Og det var at jeg ba for mye i bønnemøtene, andre slapp ikke til. Og han hadde rett, dengang var bønnemøtene slik at alle ba etter tur og når alle hadde bedt gikk vi hjem, men jeg var nok litt for ivrig og egoistisk i denne sammenhengen. Bra han tok tak i meg og det det jeg har hjulpet meg siden. Egotripper er ikke bra, og dette kan vi nok fremdeles slite med i våre egne sammenhenger.
Et eksempel på godt lederskap finner vi i Lewi Pethrus, gikk det en uke uten at noen ble frelst sa han til sine medarbeidere - brødre, nå må vi faste og be!
Og til slutt, skal en forstander eller pastor drive med administrasjon, økonomistyring, markedsføring, være vaktmester, vakre arkitekt, skrive lister, bestemme cafémenu, være telefonvakt eller være menighetens visergutt?
Eller er hans primæroppgave......?
Tenk selv!
Det lukter svette av vekkelsen uttalte daværende forstander i Filadelfiamenigheten i Oslo Morgan Kornmo for mange år siden til Korsets Seier. Han var en skattet forkynner og en stor leder i pinsebevegelsen.
Men hva var det han egentlig sa? Jo, slik jeg ser det så var han (og mange fler) egentlig ikke gode nok til å administrere. Det må jo finnes flere vettuge mennesker enn forstanderen i en så stor menighet.
Har hørt om forkynnere som springer rundt med blomster og bytter dekk på biler. Greit nok det, det ene skal gjøres og det andre skal ikke lates ugjort, men slik jeg ser det så vil jeg at våre pastorer kun (om mulig) skal ha ordets og bønnens tjeneste. Det vil også merkes på det de gjør i ord og gjerning.
Til og med apostlene holdt seg unna praktisk arbeide av hensyn til åpenbaringen og den åndelige tjenesten. Det holdt ikke for disse å ha vært med Jesus tidligere. De forstod at evangeliet var "ferskvare".
Men Paulus da, han sydde jo telt? Stemmer det, men han gjorde dette av økonomiske grunner, for han ville ikke ligge andre til byrde.
Spurgeon skal ha sagt - der det ikke er åpenbaring, der er det død. Og om vi titter på alle nedlagte bedehus i Norge er det nok noe i dette utsagnet selv om det ikke gjelder på alle plasser, det har vel litt med folkeforflyttingen å gjøre også.
Åpenbaringen kommer i lønnkammeret, derfor må pastorene gis tid og frihet til å være der. Men når pastoren tvinges til å utføre andre presserende oppgaver framfor ordets og bønnens tjeneste kommer han i en samvittighetskonflikt samtidig menigheten vil bli skadelidende.
Den kjente evangelisten Frank Mangs hadde forstått dette, når han kjente "gnisten" ble borte tok han seg fri fra alle åndelig gjøremål og reiste ut i naturen for å være sammen med Herren. Dette var en av hemmelighetene bak hans suksess.
Hvordan kan vi vite at pastoren og lederne forøvrig gjør jobben sin? Veldig enkelt, om sauene trives. Og sauer som trives føder lam, det er helt naturlig. Og det er også grunnlaget for naturlig menighetsvekst. Det man trives med, det prater man om.
Men er ikke forstandere og pastorer "bedriftsledere" også, er de ikke ansvarlig for menighetsdriften også? Jeg mener både ja og nei. Selv om Paulus ikke var pastor så skriver han at han - formante hver og én med tårer for å fremstille hver og én fullkommen i Kristus. Dette er også den primære oppgaven for pastoren. Av den grunn må alle vi andre som står rundt pastoren stille opp og frigjøre hans hender for den oppgave han er tiltenkt, nemlig oppbyggelse, formaning og trøst.
Apropos formaning har jeg opplevd kun én gang at jeg har møtt en pastor som har gitt meg en tilrettevisning. Og det var at jeg ba for mye i bønnemøtene, andre slapp ikke til. Og han hadde rett, dengang var bønnemøtene slik at alle ba etter tur og når alle hadde bedt gikk vi hjem, men jeg var nok litt for ivrig og egoistisk i denne sammenhengen. Bra han tok tak i meg og det det jeg har hjulpet meg siden. Egotripper er ikke bra, og dette kan vi nok fremdeles slite med i våre egne sammenhenger.
Et eksempel på godt lederskap finner vi i Lewi Pethrus, gikk det en uke uten at noen ble frelst sa han til sine medarbeidere - brødre, nå må vi faste og be!
Og til slutt, skal en forstander eller pastor drive med administrasjon, økonomistyring, markedsføring, være vaktmester, vakre arkitekt, skrive lister, bestemme cafémenu, være telefonvakt eller være menighetens visergutt?
Eller er hans primæroppgave......?
Tenk selv!
onsdag, desember 16, 2015
Nyttårsløfter på forskudd
Høyst personlig hjertesukk og nyttårsløfter på forskudd!
Å leve livet. Det er ikke noe spesielt med mitt livsmønster, dog likevel...
Er aldri hos mine søsken, har for liten tid
Er heller ikke hos min svigermor så ofte som jeg burde, hun er på sykehjem.
Mine barn er ikke for ofte hos oss og vi er sjelden der.
Har familie i Sverige som sjelden ser oss.
Har lovet småguttene turer i skog og mark, har bare blitt én tur.
For sjelden sammen med barnebarna også.
Fikk et nytt barnebarn i august, ei nydelig jente. Har ikke fulgt med på hennes utvikling.
Altfor liten tid til kona også, stakkars!
Har ikke lest bøker på lenge....
Har nesten slutter å male...
Prøver å spille noen minutter innimellom......
Aldri ute i naturen heller..
Kan vi be hjem folk? Når?
Men jeg har jo valgt livet selv da, eller (mangler jeg ordet nei?)?
Osv, osv.
Hva gjør man så?
Kan man ikke stelle egen hage bør man holde seg langt unna andres....
Til neste år vil jeg fullføre min diploma i teologi.
Så kommer april med båtpussen, så vil jeg ikke mer.
Bortsett fra barnebarna da.
Og en tur i måneden til Sverige...
Jeg ønsker meg selv lykke til...
Å leve livet. Det er ikke noe spesielt med mitt livsmønster, dog likevel...
Er aldri hos mine søsken, har for liten tid
Er heller ikke hos min svigermor så ofte som jeg burde, hun er på sykehjem.
Mine barn er ikke for ofte hos oss og vi er sjelden der.
Har familie i Sverige som sjelden ser oss.
Har lovet småguttene turer i skog og mark, har bare blitt én tur.
For sjelden sammen med barnebarna også.
Fikk et nytt barnebarn i august, ei nydelig jente. Har ikke fulgt med på hennes utvikling.
Altfor liten tid til kona også, stakkars!
Har ikke lest bøker på lenge....
Har nesten slutter å male...
Prøver å spille noen minutter innimellom......
Aldri ute i naturen heller..
Kan vi be hjem folk? Når?
Men jeg har jo valgt livet selv da, eller (mangler jeg ordet nei?)?
Osv, osv.
Hva gjør man så?
Kan man ikke stelle egen hage bør man holde seg langt unna andres....
Til neste år vil jeg fullføre min diploma i teologi.
Så kommer april med båtpussen, så vil jeg ikke mer.
Bortsett fra barnebarna da.
Og en tur i måneden til Sverige...
Jeg ønsker meg selv lykke til...
tirsdag, desember 15, 2015
T.L.Osborne og kallet
T.L.Osborne, du og jeg..
For mange år siden, på åttitallet, var mange opptatt med å finne sin tjeneste og sitt kall. Jeg har faktisk aldri klart dette, men en ble jo påvirket da. Og noen positive "hilsener" fikk jeg vel også, om hva jeg skulle bli og gjøre. Noen så evangelisten i meg også, noe jeg absolutt IKKE er. Så noe kall og tjeneste fikk jeg aldri, jeg ble bare meg (og det er jeg fortsatt). Leste en gang om T.L.Osborne som beskriver hvordan han kom inn i sin verdensomspennende og sterke tjeneste. Han hadde heller aldri fått noe direkte kall så vidt jeg husker. Han "bare" adlød det som Jesus sa i Mat. 28: gå ut i all verden.... Han adlød, fikk litt trøbbel i begynnelsen, men så fant han hemmeligheten. Hva denne lydigheten mot skriften har resultert i vet vel de fleste. Så det er vel bare én ting jeg (og du) og T.L.Osborne har felles, å finne sin tjeneste i Guds ord.
Om vi ser nærmere på denne Osbornefyren, hva gjorde han egentlig? Jo, han fikk titusener til å vende on fra satans rike til Gud. Og alle disse menneskene han vant måtte også få del i siste part av misjonsbefalingen - lær dem å holde. Og her kommer det praktiske inn, det som avisene ikke skriver om. Vaske gulv, vaske toaletter, bygge lokaliteter, våkenetter, være parkeringsvakter, bistand og nødhjelp osv. Om noen tror de er kalt til å reise ut i hele verden, så har vi en hel verden av barn her hjemme som behøver barnearbeidere og blant dem mange flere menn, menn som som kan være forbilder.
....Og Gud satte i menigheten først nogen til apostler, for det annet profeter, for det tredje lærere, så kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, forskjellige slags tunger.
(Legg merke til at å hjelpe kommer foran det å tale i tunger)
..... er kommet de nødlidende til hjelp, har lagt vinn på all god gjerning.
Og så beundrer jeg alle de trofaste sliterne som ikke synes, men som jeg vet er der.... og som egentlig er kalt av Gud!
For mange år siden, på åttitallet, var mange opptatt med å finne sin tjeneste og sitt kall. Jeg har faktisk aldri klart dette, men en ble jo påvirket da. Og noen positive "hilsener" fikk jeg vel også, om hva jeg skulle bli og gjøre. Noen så evangelisten i meg også, noe jeg absolutt IKKE er. Så noe kall og tjeneste fikk jeg aldri, jeg ble bare meg (og det er jeg fortsatt). Leste en gang om T.L.Osborne som beskriver hvordan han kom inn i sin verdensomspennende og sterke tjeneste. Han hadde heller aldri fått noe direkte kall så vidt jeg husker. Han "bare" adlød det som Jesus sa i Mat. 28: gå ut i all verden.... Han adlød, fikk litt trøbbel i begynnelsen, men så fant han hemmeligheten. Hva denne lydigheten mot skriften har resultert i vet vel de fleste. Så det er vel bare én ting jeg (og du) og T.L.Osborne har felles, å finne sin tjeneste i Guds ord.
Om vi ser nærmere på denne Osbornefyren, hva gjorde han egentlig? Jo, han fikk titusener til å vende on fra satans rike til Gud. Og alle disse menneskene han vant måtte også få del i siste part av misjonsbefalingen - lær dem å holde. Og her kommer det praktiske inn, det som avisene ikke skriver om. Vaske gulv, vaske toaletter, bygge lokaliteter, våkenetter, være parkeringsvakter, bistand og nødhjelp osv. Om noen tror de er kalt til å reise ut i hele verden, så har vi en hel verden av barn her hjemme som behøver barnearbeidere og blant dem mange flere menn, menn som som kan være forbilder.
....Og Gud satte i menigheten først nogen til apostler, for det annet profeter, for det tredje lærere, så kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, forskjellige slags tunger.
(Legg merke til at å hjelpe kommer foran det å tale i tunger)
..... er kommet de nødlidende til hjelp, har lagt vinn på all god gjerning.
Og så beundrer jeg alle de trofaste sliterne som ikke synes, men som jeg vet er der.... og som egentlig er kalt av Gud!
søndag, desember 13, 2015
Apologet - er du det?
Apologet er egentlig en som holder en forsvarstale eller kommer med en begrunnet unnskyldning, en såkalt apologi ... En apologet er også en trosforsvarer. Selv vil jeg ikke kalle meg noe sådant, likevel vil jeg stå på skansen for den tro som har gitt meg livet. Helt fra de første disiplers tid har det vært nødvendig å forsvare den enfoldige troskapen til Jesus. Etter min bortgang skal det komme glupende ulver som ikke vil skåne hjorden sa Paulus til de eldste og lederne i Efesus. Ja, blandt dere selv skal det fremstå menn som fører falsk lære for å få dratt disiplene etter seg forsetter han.
Her ser vi altså at læren er viktig. Det er ikke likegyldig hva man tror og mener bare man tror at det er en Gud i himmelen. Det trodde jo Galatermenigheten også, likevel var den på feil vei.
Til dette vil jeg tilføye at to kan lese samme skriftsted og likevel trekke forskjellige slutninger. Slik er det bare, og det må vi leve med. En annen sak er å bygge sin frelse og tro på ting som ikke står i vår bibel.
Først og fremst skal man vite på hvem man tror, men like viktig er det å hva man tror. For det som seirer over verden er vår tro, men om man ikke vet hva man tror - hvordan kan det bli seier?
Og troen er grunnet på én ting - Kristi ord. "Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord." Og Kristi ord, det er hele bibelen og bare bibelen det.
Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vidner med mig i den Hellige Ånd sier Paulus i Romerbrevet 9:1. Vi skal ALLTID være tro mot den sannhet en kjenner i sitt hjertes indre. Om jeg er åpen med det og skulle være på feil vei, da kan jo noen i kjærlighet føre meg inn på de gamle og gode stier igjen.
Alle som tror er apologeter.....
Her ser vi altså at læren er viktig. Det er ikke likegyldig hva man tror og mener bare man tror at det er en Gud i himmelen. Det trodde jo Galatermenigheten også, likevel var den på feil vei.
Til dette vil jeg tilføye at to kan lese samme skriftsted og likevel trekke forskjellige slutninger. Slik er det bare, og det må vi leve med. En annen sak er å bygge sin frelse og tro på ting som ikke står i vår bibel.
Først og fremst skal man vite på hvem man tror, men like viktig er det å hva man tror. For det som seirer over verden er vår tro, men om man ikke vet hva man tror - hvordan kan det bli seier?
Og troen er grunnet på én ting - Kristi ord. "Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord." Og Kristi ord, det er hele bibelen og bare bibelen det.
Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vidner med mig i den Hellige Ånd sier Paulus i Romerbrevet 9:1. Vi skal ALLTID være tro mot den sannhet en kjenner i sitt hjertes indre. Om jeg er åpen med det og skulle være på feil vei, da kan jo noen i kjærlighet føre meg inn på de gamle og gode stier igjen.
Alle som tror er apologeter.....
lørdag, desember 12, 2015
Paven og jødene
Jødene behøver også å bli frelst ved troen på Jesus. Kan dette forandres?
"Nei, vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måten som de."
Dette sier Paulus i Apostlenes gjerninger 15:11.
Dette er pave Frans uenig i. Fra Romesk Katolsk hold kommer nå et dekret som sier at jøder trenger ikke å tro på Jesus for å bli frelst.
Hvem har rett - bibelen eller paven?
"Nei, vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måten som de."
Dette sier Paulus i Apostlenes gjerninger 15:11.
Dette er pave Frans uenig i. Fra Romesk Katolsk hold kommer nå et dekret som sier at jøder trenger ikke å tro på Jesus for å bli frelst.
Hvem har rett - bibelen eller paven?
fredag, desember 11, 2015
Har Islam hånden på rattet?
Islam har allerede kneblet oss.
Om man ikke er enig i homoseksuelt samliv er man homofob. Om man ikke er begeistret for Islam har man islamofobi. Fobistemplet er et enkelt verktøy til å merke de som ikke deler det offisielt godtatte syn. Nå er det ufint å kritisere Islam.
Fra en annen synsvinkel ser vi at det alltid har vært lovlig å kritisere kirken, kristendommen og jødene. De sistnevnte har heldigvis fått anerkjennelse og beskyttelse fra offentligheten.
Hva vil jeg med denne innledningen?
Jo, det er nettopp kommet en islamkritisk bok som direkte havnet på salgstoppen. Islam - den 11. landeplage heter boken. Jeg har ikke lest den, bare lest omtalen, men boken skal kjøpes omgående.
Ifølge artikkelen om boken mener noen at påstandene i den er for generaliserte og for spissformulerte. Dette påstås å være grunnen til at de fleste forlagene nektet å utgi boken som er blitt en bestselger i sin klasse. Mulig de nølte med utgivelsen på grunn av frykt, men leverer en annen begrunnelse?
Boken er forsøkt ties ihjel.
Forfatteren Hege Storhaug er også kastet ut av Facebook.
Overfor Aftenposten bekreftet Storhaug at hennes private Facebook-profil var stengt, men hvorfor profilen hennes var stengt visste hun ikke.
Styreleder Hossam Belkilani i organisasjonen Norges Unge Muslimer skriver imidlertid på Facebook at det er de som har sørget for at Storhaug er kastet ut ved å rapportere henne inn for upassende innhold.
Har Facebook bøyd kne for islam, hvem er de neste?
Om man ikke er enig i homoseksuelt samliv er man homofob. Om man ikke er begeistret for Islam har man islamofobi. Fobistemplet er et enkelt verktøy til å merke de som ikke deler det offisielt godtatte syn. Nå er det ufint å kritisere Islam.
Fra en annen synsvinkel ser vi at det alltid har vært lovlig å kritisere kirken, kristendommen og jødene. De sistnevnte har heldigvis fått anerkjennelse og beskyttelse fra offentligheten.
Hva vil jeg med denne innledningen?
Jo, det er nettopp kommet en islamkritisk bok som direkte havnet på salgstoppen. Islam - den 11. landeplage heter boken. Jeg har ikke lest den, bare lest omtalen, men boken skal kjøpes omgående.
Ifølge artikkelen om boken mener noen at påstandene i den er for generaliserte og for spissformulerte. Dette påstås å være grunnen til at de fleste forlagene nektet å utgi boken som er blitt en bestselger i sin klasse. Mulig de nølte med utgivelsen på grunn av frykt, men leverer en annen begrunnelse?
Boken er forsøkt ties ihjel.
Forfatteren Hege Storhaug er også kastet ut av Facebook.
Overfor Aftenposten bekreftet Storhaug at hennes private Facebook-profil var stengt, men hvorfor profilen hennes var stengt visste hun ikke.
Styreleder Hossam Belkilani i organisasjonen Norges Unge Muslimer skriver imidlertid på Facebook at det er de som har sørget for at Storhaug er kastet ut ved å rapportere henne inn for upassende innhold.
Har Facebook bøyd kne for islam, hvem er de neste?
Kalnes, pedantiske ledere og ugler i mosen
Om pedantiske ledere.
I et visst sykehus i et visst fylke er det en viss misnøye. Litt med sykehuset, men mye med sjefen. Når en og annen klager fremkommer er det slik det skal være, det er normalt. Men når tre fjerdedeler føler det vanskelig så kunne det jo være at det muligens lå ett eller annet under, en liten ugle i mosen for eksempel!
Til lags åt alle kan ingen gjera skriver Ivar Aasen.
På dette sykehuset ( med kilometerlange korridorer) får ingen gå med egne sko. Det er bedre med riktig sykehusfarge på skoene selv om bena blir vonde. Ja slikt kan leses i pressen, men pressen skal man ikke tro på - den lyver så ofte.
Jeg har jobbet under flere sjefer og har i så måte hatt det problemfritt og fint. En av dem sjekket aldri hva jeg gjorde og derved kunne jeg utvikle ting på egen hånd. En annen blant disse ville ha kloa i alt som skjedde. Resultatet var hauger med ugjort arbeide som kunne forsinke hele virksomheten.
En god sjef er en sjef som gjør seg selv overflødig. Når han reiser bort går bedriften enda bedre. Et sted jeg arbeidet fikk jeg ansvar for annonseringen. I begynnelsen leverte jeg pliktskyldig annonseutkastet til gjennomsyn før publiseringen. Det ble slitsomt. En prikk opp her og bildet litt ned der. Da fikk jeg den idė å droppe denne kontrollen. Da gikk alt så mye bedre, det var forsent å korrigere trykte annonsert og derved fikk jeg den friheten jeg behøvde for personlig utvikling.
En god leder kan kreve og forvente gode resultater, men når han/hun samtidig går inn og detaljregulerer kveles den gode hensikt. Stoler man ikke på sine medarbeidere er det egentlig sagt at det er feil medarbeider.
En gang i mitt forrige liv som gardindesigner i en velrenommert gardinforretning var jeg ute på oppdrag med gardinprøver til et kontorlandskap. Det viste seg fort hvem som var 'sjefshøna" på denne plassen og hvilken mening som gjaldt.
Ledere har selvfølgelig meninger om ditt og datt som alle andre, men når de sitter på ryggen til sine medarbeidere viser dette at noe er helt galt.
En "lakmustest"på dette er hva den enkelte medarbeider føler når sjefen kommer. Ubehag, anstrengt smil, frykt eller rett og slett et ønske om å være et annet sted. Smil og hyggelige kommentarer kan heller ikke dekke over en ukultur. Blir jeg glad når sjefen kommer, kan jeg prate om hva jeg vil eller er det emner som må unngås?
Gjelder det det siste kan det i noen tilfeller ende med sykemeldinger.
Avisskriveriene om Kalnessykehuset har nok fått mange til å tenke på sitt eget arbeidsforhold. Jeg er pensjonist og har ingen sjef, men jeg hadde det faktisk veldig fritt og fint under min siste sjef.
Og til slutt slik som jeg ser det, den leder som må bruke sin autoritet viser at det er det han ikke har. Den sjef som detaljregulerer viser at han ikke vet hva han vil. Den sjef som dominerer viser at han egentlig føler seg underlegen...
(Er ikke korrekturlest, gjør det senere)
I et visst sykehus i et visst fylke er det en viss misnøye. Litt med sykehuset, men mye med sjefen. Når en og annen klager fremkommer er det slik det skal være, det er normalt. Men når tre fjerdedeler føler det vanskelig så kunne det jo være at det muligens lå ett eller annet under, en liten ugle i mosen for eksempel!
Til lags åt alle kan ingen gjera skriver Ivar Aasen.
På dette sykehuset ( med kilometerlange korridorer) får ingen gå med egne sko. Det er bedre med riktig sykehusfarge på skoene selv om bena blir vonde. Ja slikt kan leses i pressen, men pressen skal man ikke tro på - den lyver så ofte.
Jeg har jobbet under flere sjefer og har i så måte hatt det problemfritt og fint. En av dem sjekket aldri hva jeg gjorde og derved kunne jeg utvikle ting på egen hånd. En annen blant disse ville ha kloa i alt som skjedde. Resultatet var hauger med ugjort arbeide som kunne forsinke hele virksomheten.
En god sjef er en sjef som gjør seg selv overflødig. Når han reiser bort går bedriften enda bedre. Et sted jeg arbeidet fikk jeg ansvar for annonseringen. I begynnelsen leverte jeg pliktskyldig annonseutkastet til gjennomsyn før publiseringen. Det ble slitsomt. En prikk opp her og bildet litt ned der. Da fikk jeg den idė å droppe denne kontrollen. Da gikk alt så mye bedre, det var forsent å korrigere trykte annonsert og derved fikk jeg den friheten jeg behøvde for personlig utvikling.
En god leder kan kreve og forvente gode resultater, men når han/hun samtidig går inn og detaljregulerer kveles den gode hensikt. Stoler man ikke på sine medarbeidere er det egentlig sagt at det er feil medarbeider.
En gang i mitt forrige liv som gardindesigner i en velrenommert gardinforretning var jeg ute på oppdrag med gardinprøver til et kontorlandskap. Det viste seg fort hvem som var 'sjefshøna" på denne plassen og hvilken mening som gjaldt.
Ledere har selvfølgelig meninger om ditt og datt som alle andre, men når de sitter på ryggen til sine medarbeidere viser dette at noe er helt galt.
En "lakmustest"på dette er hva den enkelte medarbeider føler når sjefen kommer. Ubehag, anstrengt smil, frykt eller rett og slett et ønske om å være et annet sted. Smil og hyggelige kommentarer kan heller ikke dekke over en ukultur. Blir jeg glad når sjefen kommer, kan jeg prate om hva jeg vil eller er det emner som må unngås?
Gjelder det det siste kan det i noen tilfeller ende med sykemeldinger.
Avisskriveriene om Kalnessykehuset har nok fått mange til å tenke på sitt eget arbeidsforhold. Jeg er pensjonist og har ingen sjef, men jeg hadde det faktisk veldig fritt og fint under min siste sjef.
Og til slutt slik som jeg ser det, den leder som må bruke sin autoritet viser at det er det han ikke har. Den sjef som detaljregulerer viser at han ikke vet hva han vil. Den sjef som dominerer viser at han egentlig føler seg underlegen...
(Er ikke korrekturlest, gjør det senere)
tirsdag, desember 08, 2015
Kontantstøtte på avveier...
Kontanstøttens bakside. Det er bra at norske foreldre kan velge mellom kontantstøtte eller barnehage. Men når 40.7 prosent går til mottakere født utenfor Norge, da blir jo kontantstøtten en "honningkrukke" som frister til emigrasjon til vårt fedreland. Dette tilsvarer 473 millioner kroner..... Tankekors?
Jeg kjenner ikke mye til bakgrunnen til våre utenlandske kontantstøttemottagere, men det aner meg at de ikke har kommet så mye skattepenger fra den kanten.
Jeg er i 60-70 generasjonen som har og har hatt våre foreldre og tilhørige på gamle- og sykehjem og har etterhvert fått et lite innblikk i livet der. Det er ikke mye som tilmåles disse gamle skattebetalerne som bygde vår velferdsnasjon. Det vi pårørende opplever er hjertesukkene fra pleierne og de ansatte på sykehjemmene der det blir færre og færre av dem, snart blir det vel selvbetjening? Det blir for mange en samvittighetskonflikt å jobbe i denne bransjen også.
Selv bibelen sier at vi først skal vise omsorg for våre egne og vår familie. Deretter de utenfor. Det er sjelden vi kan si som Ole Brumm - ja takk begge deler.
Noen gamle har familie rundt seg som tar hånd om deres saker, tar dem med ut på turer og gjør siste delen av livet meningsfullt. De som ikke har det bare sitter der og visner. Det er ikke tid og penger til daglige turer ut i det fri der der er mulig.
Har pratet med mange frustrerte omsorgsarbeidere som ser behovene og gjerne vil...
Jeg kan ikke ta penger fra min egen familie og prioritere fremmede. De som er avhengige av meg må få først. Man lar ikke egne barn sulte og gir til fremmede. Det er den bitre virkelighet.
Man skal heller ikke ta fra våre hjelpetrengende gamle og gi til innflyttere over hele kloden.
Det er rundt 8000 mottakere spredd over hele verden.
Hva var den gode tanken med kontantstøtte og hva har det blitt?
De gamle er en salderingspost, kontantstøtten er en prestisjepost!
Jeg kjenner ikke mye til bakgrunnen til våre utenlandske kontantstøttemottagere, men det aner meg at de ikke har kommet så mye skattepenger fra den kanten.
Jeg er i 60-70 generasjonen som har og har hatt våre foreldre og tilhørige på gamle- og sykehjem og har etterhvert fått et lite innblikk i livet der. Det er ikke mye som tilmåles disse gamle skattebetalerne som bygde vår velferdsnasjon. Det vi pårørende opplever er hjertesukkene fra pleierne og de ansatte på sykehjemmene der det blir færre og færre av dem, snart blir det vel selvbetjening? Det blir for mange en samvittighetskonflikt å jobbe i denne bransjen også.
Selv bibelen sier at vi først skal vise omsorg for våre egne og vår familie. Deretter de utenfor. Det er sjelden vi kan si som Ole Brumm - ja takk begge deler.
Noen gamle har familie rundt seg som tar hånd om deres saker, tar dem med ut på turer og gjør siste delen av livet meningsfullt. De som ikke har det bare sitter der og visner. Det er ikke tid og penger til daglige turer ut i det fri der der er mulig.
Har pratet med mange frustrerte omsorgsarbeidere som ser behovene og gjerne vil...
Jeg kan ikke ta penger fra min egen familie og prioritere fremmede. De som er avhengige av meg må få først. Man lar ikke egne barn sulte og gir til fremmede. Det er den bitre virkelighet.
Man skal heller ikke ta fra våre hjelpetrengende gamle og gi til innflyttere over hele kloden.
Det er rundt 8000 mottakere spredd over hele verden.
Hva var den gode tanken med kontantstøtte og hva har det blitt?
De gamle er en salderingspost, kontantstøtten er en prestisjepost!
mandag, desember 07, 2015
Troens Ord og Livets Ord
Troens Ord og Livets Ord. Er glad
for at Livets Ord i Uppsala er vår modermenighet. Mye kreativitet der, mye å
"arve". Pastor Joakim talte om dette på vår siste pinsekonferanse. Nå
kan vi endelig begynne å leve ut dette, på egen arena. Når vi nå flytter inn i
nye, egne lokaler lar vi den Hellige Ånd slippe kreativiteten løs i og iblant
oss. Guds ord taler om at menigheten vokste ved den Hellige Ånds hjelp.
Menigheten er et legeme født og bygd av Ånden. Han som bygde legemet
(menigheten) vet også hvordan dette, de enkelte lemmer, skal fungere. En menighet er mye, mye mer en
tale og sang!
Vi vil ikke bare være en ”livetsordmenighet” i tro og lære, men også i liv og utfoldelse.
Nå ser jeg framover.
Om du "klikker" deg inn på Livets Ord og ser på deres Julgala forstår du hva jeg mener. Livets Ord er minst tyve ganger større enn oss, men ingen skal forakte den ringe begynnelse.
Vi fortsetter der vi er - med hva vi er og hva vi har.
www.livetsord.se
Vi vil ikke bare være en ”livetsordmenighet” i tro og lære, men også i liv og utfoldelse.
Nå ser jeg framover.
Om du "klikker" deg inn på Livets Ord og ser på deres Julgala forstår du hva jeg mener. Livets Ord er minst tyve ganger større enn oss, men ingen skal forakte den ringe begynnelse.
Vi fortsetter der vi er - med hva vi er og hva vi har.
www.livetsord.se
lørdag, desember 05, 2015
Når sannhet og ærlighet møtes - hvem vinner?
Sannhet og ærlighet.
Alt vi sier skal være sant, men vi bør av den grunn ikke si alt som er sant. Tale er sølv, men taushet er gull. Men noen ganger kan man faktisk forvrenge sannheten ved å tie. Et skrekkeksempel på dette er Statens Vegvesen som hemmeligholdt viktige rapporter ved alvorlige ulykker og bidro derved til justismord.
Bibelen taler om å vandre i lyset. Det betyr ikke bare å være åpen om egne synder og svakheter, men også om å la de jeg omgås med få vite mine tanker og oppfatninger. Selvfølgelig skal man ikke dele alt, men åpenhet gir jo trygghet?
Apostelen Peter valgte ved en anledning å kamuflere seg. Hans forkynnertjeneste var som det beskrives i Galaterbrevet, blandt jødene. Da det blant jødene hersker den oppfatning at jøder skulle leve adskilt fra hedninger anså Peter det som "klokt" å ikke vise for de jødekristne at han spiste sammen med hedninger. Dette kunne jo skade hans tjeneste. Paulus gjennomskuet dette og refset Peter og Barnabas offentlig. Hykleri er en av de verste syndene i Guds rike.
Paulus sier også - da har jeg altså blitt deres fiender ved å si dere sannheten. På den annen side må også omtanken komme inn. Man bør jo ikke nødvendigvis for enhver pris åpenbare alle sannheter bare for å ha sagt det. Et eksempel på dette kom faktisk fram i programmet Tore På Sporer i dag. En eldre mann begynte å søke etter sin far. Det viste seg at faren var en russisk krigsfange som jobbet for tyskerne under krigen. Mannen i programmer synes det var bittert at hans mor ikke fortalte ham noe om dette, men det kom fram at det var frykten for represalier mot hennes ungdomsvenn som gjorde at hun tiet om dette. Det hendte jo under den kalde krigen.
Og det dagligdagse da, når høflighet og ærlighet møtes? Et vanskelig tema. Jeg reiste noen turer til Georgia sammen med en kjær bror som nå er hjemme hos Herren. Der ble vi servert mye god mat - og noe mer betenkelig for norske ganer. Når min kjære bror ble spurt om hva han synes om maten svarte han elegant (når det ble vanskelig å si god), dette var en interresant smak!
Og Paulus sier at vår tale skal være tenkelig så vi vet hvordan vi skal svare enhver....
Og til slutt. Jeg arbeidet i min ungdom i et firma som solgte frukt, sjokolade og annet smågodt. Det ble trikset med varene på mange måter og dette skapte jo et problem for min arbeidsgiver da jeg ikke fulgte hans salgsmetoder.
Siste dag på jobben fikk jeg følgende formaning - herr Høidahl, det er svarte løgner og hvite løgner, de hvite får man tilgivelse for....
Alt vi sier skal være sant, men vi bør av den grunn ikke si alt som er sant. Tale er sølv, men taushet er gull. Men noen ganger kan man faktisk forvrenge sannheten ved å tie. Et skrekkeksempel på dette er Statens Vegvesen som hemmeligholdt viktige rapporter ved alvorlige ulykker og bidro derved til justismord.
Bibelen taler om å vandre i lyset. Det betyr ikke bare å være åpen om egne synder og svakheter, men også om å la de jeg omgås med få vite mine tanker og oppfatninger. Selvfølgelig skal man ikke dele alt, men åpenhet gir jo trygghet?
Apostelen Peter valgte ved en anledning å kamuflere seg. Hans forkynnertjeneste var som det beskrives i Galaterbrevet, blandt jødene. Da det blant jødene hersker den oppfatning at jøder skulle leve adskilt fra hedninger anså Peter det som "klokt" å ikke vise for de jødekristne at han spiste sammen med hedninger. Dette kunne jo skade hans tjeneste. Paulus gjennomskuet dette og refset Peter og Barnabas offentlig. Hykleri er en av de verste syndene i Guds rike.
Paulus sier også - da har jeg altså blitt deres fiender ved å si dere sannheten. På den annen side må også omtanken komme inn. Man bør jo ikke nødvendigvis for enhver pris åpenbare alle sannheter bare for å ha sagt det. Et eksempel på dette kom faktisk fram i programmet Tore På Sporer i dag. En eldre mann begynte å søke etter sin far. Det viste seg at faren var en russisk krigsfange som jobbet for tyskerne under krigen. Mannen i programmer synes det var bittert at hans mor ikke fortalte ham noe om dette, men det kom fram at det var frykten for represalier mot hennes ungdomsvenn som gjorde at hun tiet om dette. Det hendte jo under den kalde krigen.
Og det dagligdagse da, når høflighet og ærlighet møtes? Et vanskelig tema. Jeg reiste noen turer til Georgia sammen med en kjær bror som nå er hjemme hos Herren. Der ble vi servert mye god mat - og noe mer betenkelig for norske ganer. Når min kjære bror ble spurt om hva han synes om maten svarte han elegant (når det ble vanskelig å si god), dette var en interresant smak!
Og Paulus sier at vår tale skal være tenkelig så vi vet hvordan vi skal svare enhver....
Og til slutt. Jeg arbeidet i min ungdom i et firma som solgte frukt, sjokolade og annet smågodt. Det ble trikset med varene på mange måter og dette skapte jo et problem for min arbeidsgiver da jeg ikke fulgte hans salgsmetoder.
Siste dag på jobben fikk jeg følgende formaning - herr Høidahl, det er svarte løgner og hvite løgner, de hvite får man tilgivelse for....
tirsdag, desember 01, 2015
Troens Ord og jeg....
Min bekjennelse.
Det er nå det virkelig begynner for oss i Troens Ord. Det begynte på Begby, så flyttet vi til Olav Haraldsonsgate. Deretter fikk vi være en periode i Kulturkvartalet før det endelig ble eget kirkerom i St. Marie gt. 68.
Mye å gjøre før vi kan avholde vår første gudstjeneste den 20. desember. Jul i eget hjem, herlig. Ikke lenger stolstabling, rydding, låsing og alt annet en leieboere må gjøre. Nå bestemmer vi selv hvor skapet skal stå!
Hva er Troens Ord. Egentlig er vi en avlegger av Livets Ord i Uppsala. Og i menighetsstatuttene kan vi lese at vi står på samme tro og bekjennelse som denne menigheten. Vi bekjenner oss til det samme i tro, lære og liv. Og dette er bygget på åpenbarelsen i Guds ord.
Derfor slutter jeg meg helhjertet til min menighet.
Det første ordet jeg fikk når jeg ble frelst var - av nåde er vi frelst ved tro, ikke av gjerninger for at ikke norm skal rose seg. Dette er også vår felles tro og bekjennelse.
Er også glad for at jeg i fellesskapet kan bryte brødet og drikke vinen, feire nattverd, slik som Jesus bød oss. Det er kraft i Herrens måltid.
Når vi nå har fått "eget hjem" kan vi bedre strekke oss ut til andre. Med evangeliet, med omsorg, med nødhjelp. Må Gud hjelpe oss til å bli hjelpere.
Derfor er jeg takknemlig for at jeg er i en evangelisk, pinsekarismstisk trosmenighet.
For meg betyr det troen alene, nåden alen og skriften alene. Men det betyr også at evangeliet består ikke i ord, men i kraft.
Jeg er på trygg evangelisk grunn!
Og jeg er trygg på min pastor, velkommen innom!
Det er nå det virkelig begynner for oss i Troens Ord. Det begynte på Begby, så flyttet vi til Olav Haraldsonsgate. Deretter fikk vi være en periode i Kulturkvartalet før det endelig ble eget kirkerom i St. Marie gt. 68.
Mye å gjøre før vi kan avholde vår første gudstjeneste den 20. desember. Jul i eget hjem, herlig. Ikke lenger stolstabling, rydding, låsing og alt annet en leieboere må gjøre. Nå bestemmer vi selv hvor skapet skal stå!
Hva er Troens Ord. Egentlig er vi en avlegger av Livets Ord i Uppsala. Og i menighetsstatuttene kan vi lese at vi står på samme tro og bekjennelse som denne menigheten. Vi bekjenner oss til det samme i tro, lære og liv. Og dette er bygget på åpenbarelsen i Guds ord.
Derfor slutter jeg meg helhjertet til min menighet.
Det første ordet jeg fikk når jeg ble frelst var - av nåde er vi frelst ved tro, ikke av gjerninger for at ikke norm skal rose seg. Dette er også vår felles tro og bekjennelse.
Er også glad for at jeg i fellesskapet kan bryte brødet og drikke vinen, feire nattverd, slik som Jesus bød oss. Det er kraft i Herrens måltid.
Når vi nå har fått "eget hjem" kan vi bedre strekke oss ut til andre. Med evangeliet, med omsorg, med nødhjelp. Må Gud hjelpe oss til å bli hjelpere.
Derfor er jeg takknemlig for at jeg er i en evangelisk, pinsekarismstisk trosmenighet.
For meg betyr det troen alene, nåden alen og skriften alene. Men det betyr også at evangeliet består ikke i ord, men i kraft.
Jeg er på trygg evangelisk grunn!
Og jeg er trygg på min pastor, velkommen innom!
Abonner på:
Innlegg (Atom)