VI VIL VINNE

ØV DEG I GUDSFRYKT.

Veger til glede.

Nå har jeg vel skremt bort alle ivrige blogglesere? (tror ikke det)
Det å trene eller øve er noe man gjør for å oppnå en ferdighet eller beherske noe.
Det å øve er å gjenta og gjenta samme sak (ofte under en instruktørs ledelse) til ferdigheten sitter. Selvbeherskelse er også en ferdighet. Bibelen taler om ”Å bli oppøvd…”
1. Tim. 4; sier: “øv deg heller i gudsfrykt…” og Filp. 2;12-16 taler om ”å arbeide på deres frelse…..” Og det her er ikke noe man gjør for ”å bedre” forholdet til Gud eller skore poeng i de himmelske sfærer, det er rett og slett for å virkeliggjøre det potensial enhver er født med.
Paulus skriver om "den som løper på rennebanen eller stadion…” faktisk gjør noe for å vinne.
Personlig har jeg savnet fostring. Når jeg ble kristen som 17 åring så var det ingen som lærte meg om bønn, bibellesning, faste var et fremmedord, tro var en tese og helbredelse var teori.
Ingen har noen gang spurt meg om mitt åndelige liv. Jeg tror alle kristnes ønske at noen på riktig måte gir utfordringer. Slikt som fører til åndelig vekst. Men det er ikke for sent, i dag er det også en nådens dag.

Den person som kanskje har arbeidet mest er Paulus, men han er muligens også den som har tatt ut mest av Guds nåde. Han ”strekker seg etter det som er foran…” Filip.3;14 og ”undertvinger sitt legeme” 1.Kor.9;27. Derfor kan Paulus også uttale ”at som lydige barn….” til andre.
Han som preket for andre ville ikke selv være uverdig. Når vi leser om de gamle kirkefedrene er det jo slående at fellesnevneren for disse er at de ”ekstremt” søkte Gud og de fikk derfor ”ekstreme” gjennombrudd. Det er det som vi nå hører om i preken etter preken, men som ingen gjør noe med! I mange tilfeller har våre åndelige opplevelser blitt en parkeringsplass og vi ønsker reprise i neste møte. Men det går jo an å komme ut av hjulsporene.

VEGER TIL GLEDE

Har lest en bok av Richard Foster som heter” Veger til glede” som er utgitt av Norsk Kristelig Studieråd. Det er en bok som er verd å studere og å handle etter. Den regnes av mange som den beste boken i åndelig veiledning i moderne tid. Boken har 13 kapitler:

Åndelige øvelser
Meditasjon
Bønn
Faste
Studier
Enkelthet
Avskilthet
Ydmykhet
Å tjene
Bekjennelse
Tilbedelse
Ledelse
Glede

Jeg har bare vært innom noen få av disse punktene, men de fleste er uprøvd. Det geniale ved boken er at forfatteren viser vei til å praktisere dette midt i en travel, yrkesaktiv hverdag. Boken er en hjelp til å komme inn i det dypere Gudslivet mange lengter etter, og ikke et nytt krav. Derfor kunne jeg tenke meg, sammen med noen som ønsker en fordypning i gudslivet, å

gå gjennom boken kapittel for kapittel. Praktisere og dele erfaringer. Jeg garanterer at det etter hvert blir en festreise. Fikk oppleve noe av dette sist sommer sammen med en gruppe brødre.
Å som jeg misunte dem!

Men kjøp boken og se selv.
Studierådets katalogKategori: Oppbyggelse
Forfatter:Foster, BenestadForlag:Luther ForlagPris: kr 278,00Samvær: 13[Bestill]

Veier til glede
Du kommer ikke til målet uten å ha gått veien. Du finner ikke gleden før du vet hva den koster. Du kan ikke være disippel uten disiplin. Richard Foster er overbevist om at de klassiske åndelige disipliner - meditasjon, bønn, faste, studier, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning, tjeneste, skriftemål, gudstjenestefeirinig, ledelse og fest - er den eneste virkelige veien til å oppnå et dypere liv og oppleve å bli velsignet med en overveldende glede. Dette er en av de virkelige store klassikere i vår tid når det gjelder åndelig veiledning. En bok for alle som synes at de ikke «får tier til», men som lengter etter et dypere og rikere åndelig liv. Fra forfatterens forord De åndelige disipliner - dører til frihet Overflatiskhet er vår tids forbannelse. Kravet om øyeblikkelig tilfredsstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intelligente mennesker, eller flere begavede mennesker, men flere mennesker med dybde. De klassiske åndelige disiplinene som vi skal to for oss i denne boken, kaller oss til å gå under overflaten, ned på dypet. De inviterer oss til å utforske «hulene» på det åndelige området. De utfordrer oss til å være svaret i møte med en tom verden. John Woolman gir dette rådet: «Du gjør vel i å leve i dybden, slik at du kan føle og forstå medmenneskers sjel. » 1 Ingen må få lure oss til å tro at de åndelige disiplinene bare er for åndelige kjemper og at de derfor er utenfor rekkevidde, eller at de bare er for mennesker som bruker all sin tid til bønn og meditasjon. Langt derifra. Gud ønsker at disiplinene i det kristne livet skal være for helt normale hverdagsmennesker: folk som har et vanlig arbeid, som har omsorg for barn, som vasker opp og klipper plenen. Det er faktisk slik at de fungerer best midt i våre medmenneskelige relasjoner med mann eller kone, brødre og søstre, venner og naboer. Vi må heller ikke se på de åndelige disiplinene som ensformig slit som har til hensikt å utrydde latteren fra jordens overflate. Grunntonen i dem alle er nemlig glede. Hensikten med dem er frigjøring fra slaveriet under selvopptatthet og frykt. Når vår ånd blir fri fra alt som holder den innestengt, kan det vanskelig beskrives som ensformig eller slitsomt. Sang, dans og gledesrop kjennetegner de åndelige disiplinene i det kristne livet. Sett fra en side er de på ingen måte vanskelige. (På den annen side er de virkelig vanskelige, men det kommer vi tilbake til senere.) Vi trenger ikke å være teologisk skolert for å drive med åndelige disipliner. Folk som nettopp er blitt kristne - ja, til og med folk som ennå ikke har gitt sine liv til Jesus Kristus - både kan og bør praktisere dem. Den viktigste forutsetningen er at man har en lengsel etter Gud. «Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud,» skriver salmisten i Salme 42,2-3.


Boken fåes også på svensk.

Väger til Glädje

Bokförlaget Libris * Örebro

ISBN 91-7195-652-2

To viktig dager!

To viktige hendelser

Det blir neppe skrevet bøker om meg og jeg kommer heller ikke til å skrive noen selvbiografi. Dertil er livet mitt altfor gjennomsnittlig. Men min bestefar (morfar) Anton Hagbart Hauger skrev en selvbiografi på 18 sider, men jeg skal spre dere for noe lignende. Skal i stedet skrive om to VIKTIGE hendelser i mitt liv. Det har hendt andre saker også, men det får jeg holde for meg selv. Jeg vokste opp i et hjem hvor gudsfrykten var like naturlig som luften vi pustet inn. Hver kveld når vi barna hadde lagt oss på vare halmmadrasser sang mamma et dusin sanger og ba fadervår og aftenbønn med oss. Jeg gikk på to søndagsskoler, Betania og Salen. Gudslivet ble på en naturlig måte plantet inn i meg. Men kreftene på utsiden av hjemmet ble sterkere enn hjemmets krefter. Når jeg var 16 år flyttet jeg til Kalnes Jorbruksskole. På avreisedagen husket jeg mamma sto ved ovnen i stua og gråt; ”håper du ikke glemmer Gud, gutten min” snufset hun. Jeg følte meg brydd da og glemte det hele for en stund.

Livet på Kalnes var ikke spesielt gudfryktig, men det var mye morsomt å oppleve der. To av mine søsken, Åse og Arvid hadde blitt frelst i den tiden og hadde begynt å gå på Sion. (Sellebakk) De ba meg med ditt, men det var ikke akkurat den hyggeligste responsen de fikk fra meg. Men omsider lyktes de, det var en januarkveld i 1961. Det var fest på Sion og jeg satt på høyre siden sånn midtveis i benkeradene. Husker heller ikke noe spesielt fra møtet. Det var forstander Willy Pedersen som talte denne kvelden. (bestefar til Pål Pedersen) Han var en mann full av Guds kjærlighet og han hadde alltid tårer rennende nedover kinnene når han talte. Det ble ettermøte med innbydelse og det må ha vært Den Hellige Ånd som løftet meg fram til ”botsbenken”. Har aldri klart å erindre hvordan jeg kom fram dit. Når jeg reiste meg opp etter forbønnen kjente jeg ikke noe spesielt. Fikk mange varme håndtrykk, fylte ut et nyfrelstskjema og fikk stappet en del skriftsteder inn gjennom øra. Det var alt. Når møtet var slutt ble jeg kjørt av noen venner til internatet på Kalnes. Jeg skulle opp kl 4 neste morgen for å jobbe i fjøset.
Når jeg våknet neste morgen ble jeg et stort spørsmålstegn der jeg lå i overkøya. Tyngdekraften var borte. Alt det ond inni meg var vekk. Jeg svevde. Hva hadde hendt. Jeg
Lå der på min sky og grublet litt. Plutselig slo det ned i meg, jeg var blitt frelst, var blitt en kristen!
Årene gikk. Fikk familie og eget hus med påfølgende restaurering. Jeg rev ned og spikret opp. Inni blev jeg tommere og tommere. Tilslutt en dag kastet jeg hammeren fra meg og gikk ned til May-Britt og sa: ”Nå drar vi til Halden på teltmøte!” Pinsemenigheten Salen i Halden avholdt teltmøter akkurat på den tiden og Åge Åleskjær var hovedtaler. Guds kraft var utgytt (meget uvanlig på den tiden) og folk opplevde frelse, helbredelse og fikk syner og åpenbaringer. Himmelen var rett og slett nær. Dit reiste vi og satte oss bak i det store teltet. Når jeg satt der bare økte fordømmelsen inni meg. Når så ettermøtet og innbydelsen kom var veien like kort ut døra som fram til botsbenken. (men det var slutt på å bøye kne da)
Jeg valgte heldigvis å gå fram, men fordømmelsen slapp meg ikke. Jeg var en stor hykler. Skulle jeg stikke av? Jeg stod inntil en støttestople som gikk på skrå ut til siden. Så ble det min tur for forbønn. Åge Åleskjær og en broder som jeg tror het Egil kom bort til meg. Følelsen av urenhet og hykleri økte. Mitt sinn hadde allerede formulert de ord jeg ventet å høre fra Åge; ”Her er det mye synd, kom det ut!” Stor var min forbauselse (jeg ble virkelig forbauset) da Åge utbrøt: ”her er det åpent!” Guds kraft gikk rett inn i meg, og jeg som hadde bestemt meg for ikke å falle ble liggende som en tomsekk på gressbakken. Det ble forgjeves å støtte seg til stolpen. Dette møtet forvandlet mitt indre liv totalt. Guds ord åpnet seg for meg som jeg aldri hadde opplevd tidligere. Når jeg ser meg tilbake er denne hendelsen, nest etter frelsen, den viktigste hendelsen i mitt liv. Har opplevd mye annet herlig også, men jeg velger å ikke trøtte deg ut med det.

Noe å tenke på!

Evangeliseringens paradoks

I kapitlet om Patrick av Irland (390-461) skriver Peter Haldorf i boken ”21 KIRKEFEDRE” følgende; ”Men allerede tidlig i oldkirken hadde dette eiendommelige PARADOKS gjort seg gjeldende: det var de som søkte seg bort fra verden, lengst inn i ørkenen og ytterst i havet for å finne stillhet, ensomhet med Gud, som mer enn andre bidro til kristendommens EROBRING av verden. Den samme avgjørende rolle som de egyptiske eremittene spilte for evangeliets gjennombrudd i de store byene i romerriket i de første århundrene, hadde de irske munkene for den fortsatte spredningen i Europa i andre halvdel av det første årtusen”. Jeg spør da, hvordan kunne de som trakk seg vekk fra menneskeheten vinne den for Gud? Mitt svar er, deres gudsbegjær ført til at de fant Gud, ikke bare i sitt hode, men i dypet av sitt hjerte. Men da ble også dere tro attraktiv for andre. De hadde virkelig noe å tilby på det åndelige marked. Det var noe mer enn bare å uttale til en søkende; ”Si etter meg……”: (selv om det også er riktig!) De gamle kirkefedrene var virkelige teologer. Haldorf skriver slik; ”Teologens oppgave er ikke å formidle informasjon om Gud, men å veilede inn til liv MED Gud!”
Selv har jeg vært tilhører på tusener av møter. Om jeg gjennomsnittlig har deltatt på 2 møter i uken i 47 år blir det minst 4700 møter. Se hvor forvandlet jeg er!!!!
Og det har vært mange underbare sannheter som har listet seg inn i mine ører; jeg er en overvinner, jeg er rettferdig, jeg er hellig, jeg glemmer det som er bak, jeg……!. Matematikken går opp. Prinsipielt er jeg fri, for jeg tror på de riktige tingene. Men hvorfor er det da flere ledige enn benyttede plasser i våre kirker. Hvorfor trakk munkene flere mennesker til sine steinheller enn vi til våre plysjstoler i kirkene?
Samfunn med Gud er å være sammen med ham. Det er bare vår tørst og lengsel som fører oss dit. I Jeremias 6;16 står det; ”Så sier Herren, stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler.”
Ulf Ekman sier at en leder er en som fører en gruppe mennesker fra A til B, men denne må selv ha vært på B først! Selv om jeg selvfølgelig står 100% ansvarlig for mitt eget liv, så behøver vi virkelig ledere som ikke bare kan alt om Gud, men også kjenner Ham.

Noe å be om i det nye året!

Malurt i konserten

Årets første hjertesukk!

Som den store tilhenge jeg er av menneskets og kvinnens frigjøring så jeg til min store forskrekkelse mannsdominansen i årets nyttårskonsert fra Wien. Bare mannlige musikere.

(ryktet sier at det var en kvinne der, men det var nok bare en statist som skulle tilfredsstille rødstrømpene)

Til og med harpen var overtatt av en mann. Så jeg har dette håp at vår ernergiske og likestillende barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellom løfter sitt blikk mot kontinentet og klager denne diskrimineringen inn for EU. Om hun lykkes i dette får vi heller bruke hørselvern under neste års nyttårskonsert.

(dette innlegget er kun et forsøk på å være morsom og sier ingenting om hvilken side jeg står på i likestillingssaken)

Så ønsker jeg alle et Godt Likestillt Nyttår.

For vi er jo alle like, og noen er mer like enn andre!

GODT NYTT ÅR!

Godt nytt år

ønsker vi alle vår venner,

hele vår familie i inn og utland og alle

bloggvenner

May-Britt og Johan

DEHYDRERT I DUSJEN

ERSTATNINGSTEOLOGI (?)

Når trosforkynnelsen gjorde sitt inntog gjorde den slutt på ”pinsekarismatikkens” handlingslammelse. Det begynte å bevege seg igjen og kristenlivet ble herlig. Frelse, helbredelse, økonomiske mirakler, tilbedelse og lovsang flyttet inn i det kristne forum pånytt. Samtidig kom det ut ”trosriktige” bøker om tro, mirakler og lovsang. Vi danset krigsdans på slangens hode, som en predikant pleide å si. Vi begynte å gjøre de ”riktige” tingene. Bekjennelsen var viktig. Men etter hvert havnet vi i fortellingen om ”Keiserens nye klær.” Når det gikk nedover skulle man si oppover og vi var hode og ikke hale.(og dette ar jo absolutt riktig) Men keiseren fikk ikke nye klær uansett hvor mye folket jublet og proklamerte. Så i stedet for å leve ut livet, pratet vi om livet og krydret det med ”gamle tiders vekkelser.” Sangene hadde blitt erstattet med ”lovsang”, munnen jublet, men øynene forble matte for mange. Eller for å gå over til sportsterminologien; lista lå for høyt for mine lamme ben! Vi snublet med bekjennelsen i vår munn. Dette jeg nå har beskrevet ga etter hvert grobunn for nådeforkynnelsen, og nåde over nåde. Den nye gode nyheten. Før kunne jeg seire, men nå behøver jeg ikke stresse med det lenger. Som en person sa til meg: ”jeg har fått tilgivelse for de synder jeg har gjort og for de jeg kommer til å gjøre!” Det har kommet en ny bekjennelse inn i våre rekker.

Nådeforkynnelsen har blitt trosbevegelsens erstatningsteologi.

Den har kommet som et svar på trosbevegelsen åndsfattigdom. Men det blir som å plassere en dehydrert pasient i dusjen, velmenende men dødelig. Det som behøves er væske på innsiden. Denne ”trosstressiuasjonen” ble også kjempefint beskrevet i et leserinnlegg Magazinet før jul. Det var en person som ønsket å forsvare Åge Åleskjærs nådeforkynnelse og beskrev sitt
”tidligere liv” i en trosmenighet. Han var så trøtt av alle gjerningene i trosforkynnelsens kjølvann. Og det har han sikkert rett i. Han ramset opp møteverttjeneste, cafétjeneste, tiende og en hel del saker til. Mannen gikk rett og slett trøtt og det er jo forståelig. Men dette er ikke av ny dato. De hadde det på 300 tallet også. Ignatius av Latakia (én av våre kirkefedre) uttrykte det slik: ”Uten Den Hellige Ånd ville Gud vært langt borte, Kristus blitt værende i det forgangne, evangeliet er død bokstav, menigheten er bare en død organisasjon, autoriteten dominerer, misjon er propaganda, liturgien (vår møtestil) er besvergelse, kristen handling slavemoral!”
Det er vel det siste vår bidragsyter til Magazinet opplevde. Det må vel være mer bibelsk å få nåde og kraft til å leve rett, enn å få nåden som en hvilepute for sine feil! (eller?)
Guds nåde behøver vi alle sammen uansett. Så det er absolutt nødvendig å rett inn ”feilskjæra” fra nådeforkynnelsen, og dette er nødvendig, men ikke tilstrekkelig.
Svaret er et liv PINSEN! Som pinsevennene sa før: ”Kraft til liv og tjeneste!”

BARE PERMENE IGJEN

Peters brev er til hedningene!

Er det god bibelsk forståelse å hevde at 1. og 2. Peters brev kun er til jødene, med den begrunnelse at Peter bare ble sendt til de omskårne? Eller er hele bibelen, slik som den er sammensatt og kanonisert, Guds ord både til hedning og jøde? Dette er blitt et meget aktuelt spørsmål i disse dager. Mange tror at saken bare gjelder den såkalte ”nådeforkynnelsen” som Åge Åleskjær har presentert i sine bøker, men saken er mer alvorlig enn som så. For hvilken bekjennelse og handtering av skriften er nådeforkynnelsen bygd på? Man har ikke lest lenge i hans bøker før man forstår at han har et dispensasjonalistisk syn på dette (gir de forkjellige skrifter i bibelen ulik verdi) og han skriver bl.a. i en av sine bøker: ”for oss hedninger vil det være helt andre ting som er vanskelige å forstå, spesielt i det Peter, Jakob og Johanne skriver, fordi de var sendt til de omskårne”. Og han skriver videre ”..det er veldig nyttig å lese deres brev”. (?) Nyttig ja, men ikke nødvendig (for oss hedninger?) De nevnte brevene var rettet bare imot jødene, mener han, og er ifølge Åge degradert til kun ”nyttig” å lese for oss hedninger. Dette er selvfølgelig et viktig poeng for Åge, for da slipper han unna problemet med de 10 bud som nevnes i Johannesbrevene. Men et viktig poeng er oversett i den forbindelse. Det er hva Guds ord sier i 1. Peter2;10 ”Dere som før ikke var et folk”.
Ordet folk kommer av ”laòs” som betyr Guds utvalgte folk Israel i motsetning til ”etne” eller hedningefolkene. Så det Peter skriver i overnevnte vers er ganske enkelt at vi som før var hedninger eller ”ikke et folk”, er blitt Guds folk ved troen på Jesus. Dette verset viser at Peters brever er rettet både til jøde og hedning. Når bibelen ble kanonisert i de første 2-300 år e.kr.,
så ble den gitt til hele Guds menighet. Hele skriften er Guds ord og har lik verdi. Så når det hevdes at evangeliene bare er filmen om Jesus, at Apostlenes gjerninger er en historiebok uten teologisk betydning, at Paulusbrevene er til oss hedninger og at de øvrige brevene er til jødene og bare er nyttig lesning for oss, da blir jeg redd! Fortsetter dette har vel noen bare permene igjen av bibelen. Dette jeg skriver her er bare litt av opplevelsen fra disse bøkene, men i siste nummer av Keryx tar både Ulf Ekman og Anders Gerdmar dette opp i hele sin bredde. Regner med at Åge Åleskjær også leser Keryx. Håper han endrer på sin ”teologi”.

Advent, hva nå?

Nå venter vi på Jesus!

DEN SOM VENTER PÅ HERREN FÅR NY KRAFT!

Nå har julen vært her. Ble den som du (ad)ventet? for min del ble den det og mer til. Men hva venter jeg på nå? Jo, nå venter jeg på Jesu gjenkomst. Det som kristne til alle tider har ventet på, selv om den forventingen i kortere eller lengre tide har slumret. Men i tider av åndsutgytelse og vekkelse har alltid alvoret og lengselen blusset opp. Tonen om Jesu snare komme har alltid vært kjennetegnet på en sann vekkelse. "Gjør deg rede, se brudgommen kommer!" Den kjente karismatiske, åndsdøpte og vekkelseselskende katolikken Peter Hocken nevnder dette i sin bok "Skammen och Herligheten", utgitt på Livets Ords forlag.
Han skriver bl.a.; "Dopet i den helige Ande är ett suveränt utgjutande av Guds Ande, gjenom den uppståndne och til himlen uppstigne Jesus, över Guds folk gjenom vilket Herren utrustar församlingen att uppfylla sitt huvudsakliga uppdrag: att bereda vägen för Jesu andra tillkommelse. Detta utgjutande bringer nytt liv åt allt det i kyrkans arv som är av Anden, och återupprettar element som har försummats och glömts bort".
Og så nevner han hva denne Åndsdåp gir. Det er kort fortalt 1) En naturlig relasjon til den treenige Guden... 2) spontan lovprisning gjennom tungemålsgaven.. 3) guddommelig kommunikasjon med Gud i den menneskelige ånden.. 4) Åndens kraft til å elske og betjene og tilslutt 5) tildeling og fornyelse av spesielle åndelige gaver og tjenestegaver for effektiv utførelse av Herrens oppdrag.
Tilslutt et annet sitat fra boken; "som nevnt... peker dåpen i Ånden i første hand fremover mot den andre gjenkomsten, og gjør de kristne mer bevisste om denne ofte forsømte aspekt av den kristne tro".
Hva er så Åndens liv? Hocken forklarer det enkelt slik; "Andens obegränsade kraft, som mäktigast visade sig gjenom uppsåndelsen, manifesterar sig först hos den kristne gjenom Andens gåva som skapar ett himmelsk uppståndelsesliv inom honom".

Jeg ser virkelig fram til det "himmelske oppstandelseslivet!"

God advent.

Endelig JUL

Adventstiden er over, nå er det jul!

..for da ble Jesus født. Om noe på denne jord skal feires, så må det være Jesu fødsel. Og om noen skal feire det, da må det være oss kristne!
Vi feirer Guds store gave til oss ved å gi gaver til hverandre.
Gud har også gitt oss gaver, f.eks. syn, lukt, smak, hørsel og følelse. Det er bare fordi vi skal være i stand til å nyte hans godhet. Også mat og drikke. Ingen ting skal foraktes når det nytes med takk. Bibelen beskriver gjestebud med "fete og margfulle retter". Beskrivelsen minner om en norsk
julemiddag. OG så skal vi ikke drikke oss drukne av vin, men bli fyllt av Ånden.... Så koser vi oss sammen med familien og de venner Gud har gitt oss. Og undertonene er: "Og det skjedde i de dager....

TAKK GUD FOR HANS USIGELIGE GAVE!

ADVENTSTANKER

Bulkedag og (h)julestemning.

I dag bulker flest biler. O (h)jul med din glede. Jeg har vasket bilene våre hjemme i gården vår.
Tør ikke fylle opp bulkestatistikken. Det er 10 plussgrader ute og en meget spesiell førjulstemperatur. I gamle dager var det noe som het "kakelinna". Det var tøværet som alltid
kom rett før jul og gav et pusterom i kulda. Da hendte det at førjulssnøen forsvant til stor skuffelse for de akende barna. Montro om noen barn får akebrett til (h)jul i år. Det må da bli akbebrett med hjul. Altså (h)juleakebrett med hjul. Selv har jeg gått tur med barnebarna. Vi var en tur opp i Tyrihjellen. Der fant vi en lekeplass med diverse husker. Gleden var stor. Er forresten glad for at jeg ikke bor i Gøteborg og skal hjem til jul. Da hadde (h)juleturen blitt minst halvannen timen lengre på hjul. I kveld er det grøten da - vi gleder oss og kjenner
(h)julestmningen langsomt trenger gjennom huden. I morgen skal vi til Zoekirken og overvære julegudstjenesten. Godt vi kan feire Jesu fødsel med dunder og brak.
Ellers kan du se noen bilder fra dagens juletur med barnebarna. Legg merke til fyren som mangler en tann. Den forsvant i dag, lille julaften. Godt det er noe som heter grøt!!!

Familiestemning

Til Africa
Om det er noen dere nede som ønsker en liten titt inn i vår stue på Begby så se her. Nå er det lille, lille julaften og stemningen er høy. Våre barnebarn fra Uppsala er her og lurer fælt på hva vi spiser til jul. Det blir noe annet en korv og hur!
Men i morgen (lille julaften) blir det grøt med mandel. Jeg fant forresten mandelen på en
liten førjulsmiddag på et hotell i nærheten. Fikk tre marsipangrisunger.

Bitte, lille Julaften!

O, jul med din glede!

Ja,

nå

er vi

klare

til

julefeiringa.

Ho mor har kjøpt

Stomperud og jeg har pynta

treet.Det er alt vi har gjort i år!

(tror jeg - kan ikke huske jeg har glemt noe)

Har jeg glemt noe så ber jeg om unskyldning for det.

I kveld kommer fem barnebarn med foreldre fra Uppsala og da venter

varm gløgg med rosiner og mandler.Så ønsker jeg alle mine venner en riktig

GOD, VELSIGNET JULEHØYTID!

ADVENTSTANKER

Julenek

Før kjøpte folk julenek av bonden. Når jeg var gutt hadde min pappa en stabel slike på loven.
Disse var lagt tilside under treskingen. Det var som regel naboer som kom og kjøpte nekene. Og det er pent med julenek og dompaper. Det blir julestemning av slikt. Husk på dyrene til jul! Men det tragiske er at neket blir utrolig fort tomt. Det vet ikke vi. Man ser ut av vinduet og fylles med juletilfredshet, så gode vi er mot fuglene! Men de stakkars fuglene flyr forbi og rister på hodet av vårt ”barmhjertighetssymbol”. Vi vil ha mat, ikke nek kvitrer de. Ingen kjøper vel nek bare til fuglene lenger. Enten har man blitt overlistet av noen som har klart å prakke neket på en stakker for inntekt til et godt formål ellers så er det for pyntens skyld. Slenger en dompap innom neket da oser det jul. Ofte har neket stått innpakket i plast og oser av mugg. Fuglene flyr i en stor bue utenom. Og skal neket komme til sin rett må det være en dæsh snø på toppen og en stor snøfonn under. Likesom en softice pyntet med røde dompaper. Jeg ønsker meg et nek til jul. Ellers har jeg et fuglebrett til mine fugler og det er kjempekoselig. Vi nok delt ut mange ”julenek” til våre medmennesker gjennom årene. Ha en koselig advent!

JULETRADISJON

Ekte julestemning på Torp skole

Har alltid hørt at Torp skole er usedvanlig dyktige på arrangementer både for elever og familie. Som besteforeldre til to av elevene der kan vi nå bare bekrefte dette. I disse dager er det jo julen som gjelder. Og i den forbindelse var vi ”nødt til” å delta på hele to juleavslutninger. Det første som slo meg var det massive frammøte av foreldre og gråhårede besteforeldre. Tydelig at det har gått tradisjon i disse arrangementene. Gymsalen var smekkfull og julestemningen var på øverste nivå. Men det jeg egentlig ønsker å skrive om er selve ”settingen” i arrangementet, for her var det 100% uforfalsket jul i henholdt til god gammel
”skolejuletradisjon”. Husker at jeg selv jeg var vertens kone i et julespill på Østsiden skole for omtrent ”noen og femti” år siden. Bilde av meg i Fredrikstad Blad også! Ingen ble nervøse av Jesusbarnet da! Men tilbake til Torp skole. Det begynte med Lucia-opptreden og deretter var det julesanger. De fleste sang med. Så var det elevenes tur med skuespill om
Jesusbarnet, hyrdene på marken, engler, sauer og det hele. Og ikke nok med det, her var det sketsjer, sang og underholding til publikums store fornøyelse. Det hele ble avsluttet med juleutlodning av julestjerner. En bekjent av oss som har barn på en annen skole et sted i Norge fortalte at juleavslutningen der var heller trist. Det var kun noen nisser og et rockeband! Nei, la oss beholde juletradisjonen i skolene våre med alt den inneholder. Å fjerne Jesus fra jula er som å fjerne bunnpluggen i en robåt. Så moralen blir: ”Hva man enn måtte mene og tro – vår gamle norske juletradisjon er god!” Så lærerstaben på Torp Skole fortjener en stor takk for hva de gjør for barna våre.

ADVENTSTANKER

O, Jul med din vrede!

Ja, mange opplever julen nettopp slik. Julen er en tid hvor vi feirer Kong Jesus, men nettopp da feirer også mange Kong Alkohol. Borgestadklinikken i Skien fastslår at det er 160-230 000 barn som lever under familier med alkoholmisbruk. Om vi så legger til den ekstra akevitten til juleribba så er det nok enda flere barn som får en litt mindre hyggelig jul. Under et besøk i Zoekirken i høst hadde
Carl-Gustav Severin et alvorlig innlegg om kristne og alkoholvaner (?) og klarte som vanlig å formidle et alvorlig budskap på en glad måte. Han talte om en kristen avholdsbevegelse (paradoksalt nok må vi innse at dette behøves). Vi skal ikke drikke vin, men bli fyllt av Ånden. Vi er ikke bartendere, for det står skrevet: "Ve den som blander sterk drikk...! Og så vektla han følgende uttalelse: " Det må finnes et alkoholfritt sted i denne verden og det må være i Guds menighet". Dette fører tankene hen til pastoren som oppfordret kristne til å ta med en flaske vin for å glede naboen i førjulstiden! Evangliesenteret og mange andre organisasjoner reagert kraftig på denne artikkelen, men du vet, det er ikke lett å samle dun fra en spjæret dyne! Det er også noe som heter skjult alkoholisme. Bare familiemedlemmene vet om det. Med litt fantasi kan man jo tenke seg at jeg tar denne pastors oppfordring bokstavlig og tar en tur innom denne litt triste nabofamilien (med et skjult alkoholproblem) med en flaske vin!!!!
”Men bli fylt av Ånden….
Fra mitt hjørne ønsker jeg alle mine 10 blogglesere en herlig, alkoholfri og Åndsfyllt advent og jul!

ADVENTSTANKER

2. Advent

VADVENT

(vi vader mens vi venter)

I denne "søde" juletid? Nei nå er det i denne "bløde" juletid. I dag har jeg vært ute og vadet! Hvor? Jo, naboens hage. Det har jeg aldri tidligere gjort midt i desember. Inntil nå har vadstøvler (som rekker til skrittet) vært forbeholdt andejegere. Men ifølge nyere klimaforskning bør alle være utstyrt med dette heretter. Kanskje årets gavetips? Men egentlig har julen hverken med vann eller snø

å gjøre. Egentlig handler julen mere om sand.(ørkensand)
Julen handler jo mest om Jesus, eller handler den bare om å handle? Og når det gjelder adventtiden, kan vi vente på noe som allerede er her - Jesus mener jeg. Ingen venter på et tog som allerede har gått. Men for å være helt ærlig, jeg er i adventsstemning. Jeg venter på julekvelden, årets høytid for meg og min familie. Og Jesus har vi ikke glemt. Når koser vi oss med prøvesmaking av julbakst og sangene til Sissel Kyrkjebø. På julekvelden leser vi juleevangeliet. Montro om det ikker er mer opplesing fra skriften på julekevelden enn ellers i året i de tusen hjem? Det er høytid og kos i julen. Når deg gjelder advent vil jeg minne om at; "Den som venter på Herren får ny kraft....!

ADVENTSTANKER

Snart avvent.

Det slo plutselig ned i meg i dag. Nå er jeg avvent! Avvent fra hva? Jo. Møter.
Jeg har vært en møtegjenger mesteparten av mitt liv. Ukemøtet, eller onsdagsmøtet var jeg alltid på. Der fikk jeg bibelundervisning. Og bønnemøtene da, før var det bønn hver fredag. Og der var jeg ofte. Jeg elsket bønnemøtene. På søndagene var det to møter, formiddagsmøte for Guds folk og vekkelsesmøte om kvelden. Nå er det langt mellom møtene for min del. Jeg har blitt gradvis avvent. Regelmessige bønnemøter for oss i vanlig arbeide finns ikke mer.
Er blitt avvent fra dette. Menigheten(e) har viktigere ting for seg. Og ukemøtene da, hvorfor er de blitt borte? Jo, de fleste menigheter har sluttet med dette sies det, spesielt trosbevegelsen har jeg hørt. Og så må vi jo ha komité møter og gruppemøter. Det er jo viktig for at Guds rike skal gå fram. Så nå er jeg avvent fra dette også, tenker ikke mer på det. Og julen da, hvor vi er så opptatt med å feire Jesu fødsel. Da bruker vi desembersøndagene til konserter (og jeg mener vi SKAL ha konserter) og andre opplegg, for det er jo så koselig i denne søte juletid. (og det skal være også være koselig) Men det er langt mellom godbitene for min arme sjel i denne adventtiden. Så nå er jeg avvent her også. Er det egentlig viktig med møter? Kanskje det går med meg som med hesten mannen skulle avvenne med å spise. Det gikk veldig bra med å avvenne hesten med å spise, sa mannen, og jeg klarte nesten å avvenne den med å drikke også, men uheldigvis døde den før jeg var ferdig! Minner meg litt om frosken vet du, den som sitter i en kjele med kaldt vann på komfyren. Men den vet aldri når den skal hoppe når varmen blir satt på. Tragisk.
Men takk og lov, jeg er absolutt ikke avvent. Det er heller ikke du! Vi vil vel alle ha et fungerende kristenliv i fungerende menigheter. Det er mange som behøver omsorg og fellesskap. Nyfrelste, enslige og for den saks skyld gammelfrelste.
Derfor tror vi Gud for apostelgjerningene på nytt igjen. Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen – og de holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet. Det er et slikt liv vil ha. Så ha en koselig ADVENTTID mens vi venter på Jesu inntog i våre forsamlinger.

Gave, gave, gaver

Pipelort, pipelort - tar igjen og gir bort. Omtrent slik sa vi når vi var barn. Og det var når noen tok tilbake en gave. Dette gjaldt jo hovedsaklig dingser og lekesaker vi barna var var opptatt med.
Men man kan jo ta det igjen FØR det er gitt bort - om det ert mulig da?
les http://anderslundblad.blogspot.com/
Der er noen, etter min mening, fine tanker ang. dette. Jeg behøver vel ikke ringe med bjeller om jeg ønsker å bidra med noe til de trengende. Og hvorfor snakkes det så mye om de trengende i julen. Er mye mer interessant med de som prater om dette i januar!
For å føre hovedtanken videre. Jeg har tenkt å gi noe til svigermor. Men sa ser jeg et behov et annet sted. Jeg skriver da på "presangen" til svigermor: "Det jeg hadde tenkt å gi til deg gir jeg til ....... isteden". Men før jeg får gitt det nye behovet oppdager jeg et enda større behov et annet sted. Da skriver jeg igjen: Det som jeg hadde tenkt å gi til svigermor, men som jeg tenkte å gi til deg gir jeg nå til.... Men så kom et ENDA STØRRE behov..
Parolen blir da; La ikke den venstre hånda vite hva den høyre gjør. Og Gud elsker en glad giver!

ADVENTSTANKER

1. Søndag i advent

For mange, mange, mange, mange år siden stilte en søndagsskolelære følgende spørsmål: ”Hva er likheten mellom et juletre og Jesus?” (?) Svaret var innlysende: ”begge gav sitt liv!”
Jeg drog litt på smilebåndet av dette, men det var jo godt ment. Vi trenger jo symboler, hele bibelen er full av dette. Vår sjel er skapt til å omforme visuelle ting slik at vi oppfatter et helt budskap. Hvilke tanker får man når man ser trekkfuglene om høsten? I Edens hage var det trær som var vakre å se på. I gamle testamente ble det reist minnesteiner og steinrøyser. Om en stjerne i toppen av en gran kan minne et stakkars menneske om Gud er jo det stålende. H & M`s julereklame fører jo tankene helt andre steder. Paulus benyttet symbolikken i alteret til en ukjent Gud til å forkynne evangeliet om Jesus. Uansett hva nåtidens mennesker måtte mene om evangeliet, så blir alle i løpet av juletiden konfrontert med at ”en sønn er oss gitt”.
Men tro det eller ei, på en handletur sist lørdag i en av distriktets stormagasiner betraktet jeg en julekrybbe med ganske store figurer. Der var hyrdene på marken, vismennene, stall og…
Nei, det var ingen Maria der, ingen Josef og hvor var Jesusbarnet? Tenker ikke denne forretningsmann/kvinne på at det faktisk er på grunn av barnet i krybben de har sin velstand.
(en Japans forretningsmann trodde at i vesten var julen feiringen av deres forretningsgud)
Det er lov å nyte julen med julesanger, handleturer, julebakst, ribbelukt, granlukt, kongerøkelse, sølvguttene og presangene. Og vi nyter juleevangeliet.
Håper på at både du og jeg får en presang!
Ha en velsignet 1. advent.

Kommentarer

HOGGESTABBEN

Fikk melding fra en av mine håpefulle at det ikke var mulig å kommentere mine innlegg.
Jeg har da levd i den villfarelse at "kommentar unødvendig" gjaldt i de fleste tilfeller.
Ser ut som at jeg har klart å rette opp kommentarmuligheten nå, så nå stiller jeg meg åpen for hugg igjen...