Brev 64 - Hva har du gjort med din glede?

Hva har du gjort med din glede?
Smilefjes eller strekansikt.
Jeg kan ikke noe for det, men jeg sitter inne med det inntrykket at det for det meste er strekansikter som preger våre gudstjenester. Mulig at gleden på innsiden er det viktigste, men gleden kjemper nok en hard kamp for å komme ut og når den endelig har klart det faller den utmattet ned på gulvet.
Men man kan jo ikke bare være glad vil mange påstå? Helt riktig det, for glede uten påviselig årsak kan jo minne om en smule sinnsforvirring. Dessuten er det ikke østfoldsk å vise overstadig glede. Tilstanden som kalles glede har mange ytringsformer:
Vi har glede, henførelse, jubel, ekstase, velvære og lystighet for å nevne noe.
Jeg vil her inndele gleden inn i to områder - den innvendige gleden og den påførte gleden. Glede som uttrykkes ved hjelp av kjemisk stimula som alkohol, lystgass og lignende er falsk glede og er ikke tema her. Derimot er gleden som kommer via sanseinntrykk viktig for oss mennesker, for eksempel gjennom musikk eller fra humorister.
Det er en menneskerett og være glad. Det dummeste jeg hører i kristelige kretser er når en eller annen forkynner "befaler" glede, og jeg har hørt fler enn en gang predikanter si noe slikt som at: folk jubler over at en lærkule triller gjennom to tresenger, dere er jo frelst og burde juble enda mer!
Men i fotballen er det bare "hjernejubel", i Guds menighet er det "hjertejubel" og det er noe helt annet. Vi jubler jo bare når Kristus ved forkynnelsen åpenbares for vårt indre menneske! Spurgeon sa så treffende om dette: "Der det ikke er åpenbaring er det død!" Den forkynner som vil se glade forsamlinger bør sørge for at det er noe å glede seg over.
Vi gleder oss samtidig både "i"'og "over". Vi fryder oss i Ånden over Jesu seier for eksempel.

"Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede", (‭1 Peter‬ ‭1‬:‭8‬ NB)

"Men disiplene ble fylt av glede og Den Hellige Ånd". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭13‬:‭52‬ NB)

Gleden i Herren er vår livgivende beruselse, gleden i Herren er vår styrke. Derfor er også evangeliet det glade budskap. "For med glede skal dere dra ut, og i fred skal dere føres fram. Fjellene og haugene skal bryte ut i fryderop for deres ansikt, og alle markens trær skal klappe i hendene". (‭Jesaja‬ ‭55‬:‭12‬ NB)
Evangeliet er det glade budskap som spres av glade budbringere.
Gleden i Ånden er også viktig for vårt dagligliv, har vi sangen i vårt indre kan ingen ta den fra oss.
"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd"? (‭Romerne‬ ‭8‬:‭35‬ NB)
Dette kunne Paulus og Silas skrive under på da de satt lenket med oppflengte rygger i Fillippi fengsel og sang lovsanger.
Derfor er det en livsnødvendighet være glad!

"Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn". (‭Efeserne‬ ‭5‬:‭18-20‬ NB)
Slike gledesfester kan bare Guds forsamling ha.
Til slutt - har jeg noen oppskrift på å få denne gleden i Herren, få denne overstrømmende kilden i seg som alltid strømmer over av takk og pris til Herren Jesus?
Nei, der har jeg ikke - bare hold deg nær til de som fryder seg i Herren så slår det snart over på deg...
Deilig å gå over fra strekansikt til smilefjes, for det hjertet er fylt av...

Og det er håp, både i Efesus og Samaria fikk folk den indre gleden ved påføring eller håndspåleggelse av apostlene. Det samme skjer i dag også gjennom Åndsfylte Herrens tjenere - som for eksempel Jørn Strand....

Hva har du gjort med din vrede? - Brev 63

Hva har du gjort med din vrede?
For mange er det et privilegium å få være med i en god og resurssterk forsamling. En eller annen gang i livet har vel flere hatt behov av og tale med en eller annen, lykkelig den som har funnet en åpen dør. Men mange har vel aldri hatt en slik mulighetenes dør på stedet de har bodd. De har bare gått der og ......
I løpet av liver finner man ut at mange tilårskomne mennesker har levd et tilsynelatende godt liv uten at noen har visst....
Men det har alltid vært overgripere. I dag er våre øyne rettet mot barna og overgrepene på Internett. Ingen øyne er rettet mot de gamle av dage. Mange av disse ble aldri hva de skulle bli, det var for mange mørke skygger.
Om man går omkring som en trykkoker uten mulighet til avlastning er det tryggest å holde seg unna varmekilder, eller slippe mennesker for nær. Det er skummelt å være redd for egne følelser.
    Ved en tilfeldig prat ett sted fortalte en kvinne om sin "lykkelige" skilsmisse. Å bli skilt kan være som et dødsfall uten kondolanser svarte jeg. Da brast demningen...
Sorgen hadde vært hermetisert og bare et ørlite trykk skapte en liten eksplosjon.
     Overgrep, incest og voldtekter er ikke noe nytt og moderne. Forskjellen på før og nå er at før ble alt fortiet. Vi må ikke være blinde for at blant den gråhårede generasjon går det mange med åpne sår.
Leste engang at mange med skygger fra fortiden klarte seg bra helt til barna flyttet ut av hjemmet - da våknet fortidstrollet som de trodde var borte opp igjen.
    Jeg hadde en klok pappa. Jeg var ikke så år gammel før jeg skulle foreta  min første togreise helt alene. Det var via Oslo til Fetsund. Før reisen forklarte pappa meg med tydelig tale hva enkelte menn var ute etter og hva de gjorde. Jeg ble ikke utsatt for noen tilnærming på denne turen, ikke senere heller, heldigvis, men er uendelig glad for denne samtalen.
Det er ikke alle som har hatt en pappa lik min, for mange har det vært det motsatte.
    Når vi møter trusler, fare eller noen form for antastelse melder angsten og frykten seg. Den naturlig følgen er da sinne og vrede. Men når vreden ikke får utløp, hvor går den da?
    Jeg skal ikke utdype dette videre og det er jo skrevet hyllemeter av bøker om dette emnet. Likevel er jeg spørrende, hvorfor må så mange gå uhjulpne gjennom livet når det er hjelp å få. Husker også all skrivingen og omtalen om detter forskjellige kristne fora i 2016.
Blir det bare med pratet?
    Jeg er overbevist om at det er tusenvis av menighetsmedlemmer som kan hjelpe hverandre i våre forsamlinger - hvordan få disse på banen?
    Når kristne brødre og søstre likevel (burde) omgås, hvorfor ikke lære opp hele menigheten til åndelig førstehjelp? Alle er hverken kirurger eller pastorer, men dette hindrer ikke at alle bør kunne grunnleggende (åndelig) førstehjelp.
Men tilbake til vreden, hva gjør vi med våre medvandrere med akkumulert vrede - finns det en plass hvor den kan slippes ut under trygge forhold?
Under en sjelesorgsamtale ble spørsmålet stilt - hva har du gjort med din vrede? Spørsmålet ble stilt fordi sjelesørgeren forstod hva som trykket på, og reaksjonen kom.... heldigvis.
"Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden*. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren". (‭Romerne‬ ‭12‬:‭19‬ NB)
Vi behøver "vrederom" i våre menigheter, et trygt sted blant trygge mennesker der vi kan tømme ut den gamle verken og få legedom.
Jeg har tro på regelmessig undervisning om dette i alle menigheter. Da kan flere hjelpe flere og man kan jo i det minste få kunnskap til å hjelpe seg selv.

Om tilknytning, trygg eller utrygg - Brev 62

Om trygghet og tilknytning.

Tilknytningen til mine nære relasjoner, er jeg trygg, engstelig eller unnvikende. Hvilke signaler sender jeg ut?

Igjen noen tanker om dette som gjelder oss alle. Dette er jo områder de fleste har vært innom eller fremdeles er på - hvor befinner jeg meg i forhold til deg?

De fleste er vel det de er fordi de fikk sitt stempel eller preg fra fra barnsben av. Og så må vi leve med det resten av livet, hjemme, på skolen, på arbeidsplassen, i foreningen eller i menigheten for den saks skyld. I arbeidslivet må vi som regel tilpasse oss kulturen der og noen ganger blir det et vinn eller forsvinn, men i menigheten...

I menigheten har vi den mulighet at det vi mistet eller ble påført i barndommen kan vi få gjenopprettet og mer enn det. Likevel kan noen i ett miljø leve et helt liv uten forandring og hjelp mens i et annet miljø kan oppleve befrielse og gjenoppbygging. Om du lurer på hvorfor denne forskjellen så vil jeg gi dette svaret som Peter og Johannes sa til den lamme mannen - det jeg har gir jeg deg. Det er ikke bare det vi sier som hjelper mennesker til frihet, det er også det vi har og er!

Og det er bare det vi har vi kan gi. Lykkelig den som er der hvor det er noe å få...

Vi mennesker har en tilbøyelighet til å kategorisere alt, og til en viss grad er det også nødvendig. Førskolelærere og lærere generelt bør forstå hvilen kategori et barn tilhører for derved å forstå barnet og som følge gi den riktige støtten.

Alle har en eller annen form for tilknytning til sin familie eller ett nærmiljø. Men hvordan livet leves ut der styres av de indre kvaliteter - trygg, engstelig eller unnvikende. Dette styrer igjen handlingene eller mangel på sådanne. Leves voksenlivet ut fra det som er tatt med som medbragt ballast, altså for eksempel de samme typer sjelsevner eller tilknytningsevner som man kan inndele barn i?

Om tilknytning hevdet  Mary Ainsworth at småbarn i hovedsak har en av tre typer tilknytning til sine omsorgspersoner: trygg, engstelig ambivalent eller engstelig unnvikende. Men legger også til et fjerde type / desorientert, ofte vært utsatt for omsorgssvikt. 

Noen ganger påtar enkelte seg lederansvar uten samtidig å representere det trygge. De kan være brennende for Guds rike, ha bibelkunnskap, men likevel mangle det viktigste - den personlige tryggheten. Så blir bekreftelse viktigere enn å beskytte... Og det er til syvende og sist lederne som skaper miljøet, det er derfor de er ledere. 

Jeg er verken pedagog, psykolog eller på noen måte kyndig i dette jeg belyser nå, men vil likevel sette søkelyset på våre indre miljøer i kristenverdenen. Bibelen taler om både fedre og småbarn i Kristus. 

Altså på den ene siden har vi foreldrene/lederne  (leverandørene) og på den andre siden barna/medlemmene (mottakerne). Helt forenklet er det slik at det foreldrene leverer avgjør kvaliteten og utviklingen hos barna. Og våkne personer merker fort på barna om det skulle være noe dysfunksjonelt i et hjem. Egentlig sender vi alle ut signaler om våre indre egenskaper! Det kan være det vi sier og ikke minst det vi unngår å nevne fordi det gjør vondt. 

Hva har menighetsmedlemmer fått overlevert i sine miljøer? Vi kan også si det slik at meningen med all kristen forkynnelse og undervisning er å påvirke (til det bedre). Forkynnelse er ikke i underholdnings- og informasjonsbransjen, det er forvandlings og oppbyggelsesbransjen. Men på samme måten som utrygge, usikre og ustabile forhold bygges inn i barna vil det samme kunne skje med oss som påvirkes i kirker og bedehus. Derfor er trygghet et særs viktig element i forkynnerenes personlige utrustning. Alle forkynnere jeg kjenner til tilhører kategorien "trygge" så langt jeg vet. Men jeg har opplevd eksempler på det motsatte. En predikant innledet sin preken med følgene uttalelse - si at dere elsker meg, for jeg preker ikke bra før jeg vet dere elsker meg. Han gav seg ikke før forsamlingen ropte ut - vi elsker deg! Hvor dumme kan man bli? En røst manglet i dette kjærlighetens hylekor, min.

Det ble engang sagt til meg at trygge barn er glade barn. Trygghet kan bare overleveres over tid, og med gitte normer og grenser. Trygghet henger også sammen med åpenhet, ærlighet og ikke minst ydmykhet. Trygghet er noe som sprer seg i atmosfæren om likevel udefinerbart. Der det er trygt setter man seg ned. I bibelen leser vi at Jakob avpasset farten etter forholdene når han ledet feet framover. Selvfølgelig skal vi alle som bibelen sier «vokse til manns modenhet», men tiden for dette er vel forskjellig for oss alle. Noen ganger blir barn vurdert kun etter fremtreden og utseende og uten å bli verdsatt for det de er, og jeg kjente en familie med både gullgutt og hoggestabbe. Våre menigheter skal være frie for slike ting, der skal vi bære hverandres byrder.

Og vi må vel innrømme det, menigheter er også ulike. De kan være varme og inkluderende eller kalde og formelle. Frank Mangs beskriver dette så treffende i en av sine bøker. Som vanlig ble folk frelst der han prekte og han beskriver sin opplevelse av en menighet slik der han sto på prekestolen og så på forsamlingen og de nyfrelste - «jeg synes synd på disse som skal komme inn i dette ishus av en menighet». Mulig isen kom fra ledergruppen - jeg vet ikke. Selv har jeg aldri vært inne i et slikt ishus, heldigvis, men varmenivået kan vel saktens være ulikt.

Det er den gode, kontinuerlige tilstedeværelse som skaper trygghet hos barna. Og det er også nærheten og relasjonen til «de gamle» som skaper trygghet hos de nyfrelste, barna. De blir rett og slett som oss - på godt og ondt. Men når mødrene og fedrene selv er utrygge, hva da? For jeg vil jo forbli der det er trygt.

Og trygghet bygges alltid på en trygg relasjon, «Men straks talte han til dem og sa: Vær frimodige! Det er meg, frykt ikke». (‭Markus‬ ‭6‬:‭50‬ NB)

Jesu blotte nærvær skape den nødvendige tryggheten. Mulig noen behøver en trygg hånd å holde framfor å høre mer om Guds nåde - for om diagnosen er feil blir behandlingen feil også! Det hjelper jo ikke med mer nåde når man likevel er trygg i Gud, bare er utrygg på seg selv. Da behøves oppmuntring og bekreftelse fra trygge venner. Dette har jeg erfart selv også.

Og til slutt, vi er alle mennesker med vår styrke og våre svakheter. Det gjelder den største leder til det "minste" menighetsmedlem. Men uansett status, hos Gud er det befrielse. Enten det gjelder å være engstelig ambivalent eller engstelig unnvikende eller rett og slett desorientert eller hva det nå er. Gud har innsatt i sin menighet hjelp for deg. Tenk også på sangen - jeg er trygg hos deg...

Vekkelse? - Brev 60

Den blokkerte vekkelsen!

Det er lett å ta alle over en kam, men når ting ikke fungerer begynner ettertanken. Det opplevde jeg ofte i mitt yrkesaktive liv hvor jeg bl.a. jobbet med hydraulikk. Når ting ikke fungerte ble det som oftest jeg som måtte stille diagnosen. Det var da ytterst sjelden produktfeil, som regel kunne feilen tilbakeføres til mennesket. Og når feilen i opplegget ble rettet opp fløt (hydraulikk)oljen igjen. Det nytter lite med trykkøkning når det var blokkeringer.

     Ofte tenkte jeg da på kristen virksomhet der ting synes å fungere dårlig. For som i den fysiske verden slik er det i den åndelige verden, det er en lovmessighet på begge sider.

«Dersom dere ikke er tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro dere de sanne skatter»? (‭Lukas‬ ‭16‬:‭11‬ NB) 

Jeg har jo registrert sånn nå og da at vekkelser har stoppet opp eller uteblitt fordi det har vært "uregelmessigheter" i disposisjoner og transaksjoner i ledelseskretser.

I ettertid har dette kommet fram i vitnesbyrd og bøker. Leste for eksempel mye om dette under Pensacolavekkelsen for en del år tilbake.

De sanne skatter er jo Åndens gaver og liv som skal flyte inn i menighetene og den enkeltes liv. Å bruke utgiftsførte midler til egen disposisjon kan jo være en kraftig propp i oljerørledningen.

Å erstatte mangel på hellighet med kraftfulle predikanter holder heller ikke i lengden. 

Det er ikke alltid at bønnemøter er hele løsningen, men de kan føre til løsningen. For eksempel at Herren stiller diagnosen. Resultatet bør da bli omvendelse og syndsbekjennelse. For i utgangspunktet skal ikke Guds menighet tape på noen områder, dødsrikets porter skal ikke overvinne Guds menighet. Men når dødsriket likevel vinner da må jo noen ha sluppet fienden inn på innsiden.

    Den seierssikre Josva opplevde dette da de led nederlag ved byen AI. Han ble veldig forundret og faktisk anklaget Gud og ropte ut:

«Når kana’aneerne og alle som bor her i landet får høre om dette, vil de omringe oss og utrydde vårt navn fra jorden. Hva vil da du gjøre med ditt store navn?»

Men Gud fikk slutt på bønnemøtet og sa til Josva: «Reis deg opp! Hvorfor ligger du her på ditt ansikt?» (‭Josva‬ ‭7‬:‭9-10‬ NB)

Og så kommer meldingen fra Gud som lyder slik:

«Det finnes bannlyst gods hos deg, Israel! Du kan ikke stå deg mot dine fiender før dere skiller dere helt av med det bannlyste.» (‭Josva‬ ‭7‬:‭9-10, 13‬ NB)

Poenget mitt med det jeg skriver er ikke å ha det forløsende ordet når det gjelder å forklare hvorfor ikke...

Men det jeg mener er at når vi i våre bønnemøter søker Guds ansikt så er det ikke bare fortelle hva Gud bør gjøre, slik som Josva prøvde. Men det er å be ledet av Ånden slik at alt som hindrer flyter opp og kan handteres.

Det er mye mer enn penger og bannlyste skatter som kan hindre. Uforsonlighet, vantro, feil motiver, selvhevdelse, urenhet, maktsyke eller alt annet som strider mot den sunne lære. Blokkering er blokkering.

Når Guds Ånd ikke virker med sin åpenbaring, kraft og nærhet er det jo noe som hindrer for Gud gir jo ikke Ånden etter mål?

«Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» (‭Salmene‬ ‭139‬:‭23-24‬ NB)

Ønsker alle en god vekkelse...

Brev 59 - den vekkelse som er tilpasset meg

Både Paulus og Peter måtte forklare seg for sine brødre, ikke feil det. Vi må vokte på den sunne læren og aldri kompromisse med læren om Jesus, Guds enbårne sønn, frelsen og dåpen og troen på ekteskapet mellom kvinne og mann osv, osv. På den andre siden har en frenetisk frykt for alt som ikke ligner nøyaktig på det vi driver med hindret den sårt tiltrengte strømmen av levende vann inn i vår kristenhet.

Anklager kan føles lettere enn samtaler, men konsekvensene kan bli fryktelige!

 Nevner noen navn nedenfor som ble støtt ut i kulden, men senere er tatt inn i varmen. Det tragiske etter mitt syn er at de kunne ha vært inne i varmen hele tiden.

Husker når Aril Edvardsen entret offentligheten på 60 tallet. Husker fra innvielsen av Sarons Dal hvor en kjent kristenprofil profeterte om den videre fremgangen. Etterpå ble det skrevet en hvitbok og mannen ble forsøkt styrtet ut i det ytterste mørke....

Men tross dette er det vel en kjent sak at stedet Kvinesdal har betydd veldig mye for veldig mange - i hvert fall for meg.

Så dukket fenomenet Åge Åleskjær opp, og historien gjentok seg dessverre. Denne gudsmannen fikk ikke betré alle prekestoler nei..

Men tiden på Borg Kristne Senter med Åge Åleskjær i Sarpsborg var så viktig for så mange.. Husker han underviste om å gå over fra melk til fast føde.

Og det hadde vel også i sin tid vært bedre å hatt Aage Samulsen innenfor...

Hva gjør vi med nestemann?

For Gud sender sikkert fler. 

Og det er jo en skremmende for min del at mens jeg ligger på knea og ber om vekkelse så kanskje jeg nekter jeg å lukke opp døra når den banker på - for jeg vet jo hvordan vekkelsen skal være!

Skal historien gjenta seg?

Joakim Lundqvist 50 år - et forbilde - Brev 58

Når dyktighet og klokskap bor sammen!

Dyktighet og klokskap behøver nødvendigvis ikke gå hånd i hånd. Men når dette virkelig forenes kan det umulige bli mulig. Men til det andre ytterpunktet så kan bare litt dårskap ødelegge de beste forutsetninger. Jeg husker et veletablert og gammelt firma som jeg hadde daglig kontakt med. Dette firmaet hadde en høy kompetanse på sitt leveringsområde og de ansatte hadde jobbet der i generasjoner, for å si det på denne måten - "de kunne alt"!

Men så kom ulykken, det ble ansatt en ny disponent som tidligere hadde vært sjef i et bemanningsforetak. Det ble straks foretatt omorganisering ned det resultat at nøkkelpersonene forsvant som skremte høns. De ble selvfølgelig headhuntet av tidligere konkurrerende firmaer. Etter en kort periode var firmaet gått over i historien...

Men bibelen sier at der det er mange rådgivere er det megen frelse... Problemet med ledergrupper er jo at ting kan ta for lang tid, men det motsatte alternativet er verre.

Jeg tenker på dette i forbindelse med svenske Dagens 50 års intervju med Joakim Lundqvist hvor følgende uttalelse fremkommer når intervjueren kommer inn på Ulf Ekmans konvertering:

«Direkt efter Ulfs besked valde ledningen att hålla kyrkan öppen flera timmar varje kväll för alla som ville komma och prata. Joakim såg också till att finnas närvarande på Facebook för att där svara på frågor. Han gjorde vad han kunde för att stilla stormen. Men han önskar att Ulf Ekman skulle ha handlat annorlunda.

– Om jag hade befunnit mig i den situationen skulle jag nog, i respekt för den rörelse jag grundat, först ha försvunnit under radarn och gjort min personliga förändring i skuggan. Jag skulle heller inte ha skrivit en bok som propagerar för att alla borde ta samma steg som jag».

Kloke ord av Joakim dette, og han har etter mitt syn klart å handtere dette saklig og ryddig uten samtidig å drive personforfølgelse. Et eksempel for kristenheten!

Nå har også Ulf twitret at boken «Den stora uptäcten» kommer ut på Engelsk. Og det har jeg ingen innvendinger i mot, det er akseptabelt og fullt lovlig å fremme det man tror på. Og da vil jeg tilføye, den samme retten har jeg også og den tar jeg - og da må jeg selvfølgelig også tåle litt pepper!

Kristenhet er åpenhet, eller det burde være det. Å vandre i lyset betyr at man alltid på alle områder kan være åpen og ærlig uten å frykte for omgivelsenes dom. Om utfallet blir som det mellom Abraham og Lot som gikk hver sin vei så er det likevel det beste. Å bli enige om at man er uenige er i seg selv ingen katastrofe. For bibelen sier - la alt skje i kjærlighet!!!

Der jeg ikke på en god måte kan snakke med alle om det meste, der vil jeg ikke være.

Takk Joakim for at du ved din tale og handling har vist kristenheten at selv det vanskeligste kan takles på en god måte!

Og så fraber jeg meg en debatt om Den Romersk Katolske Kirken....

Jeg ser over skuldra - Brev 57

Tilbakeblikk framover.

Lørdagsnostalgi om meg selv.

Den som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake er ikke skikket for Guds rike sier Jesus. Men det Jesus mener er at når du begynner med pløyingen er best best å se forover, da blir furene rette. Men når pløyingen er over er greit å se på "verket"!

Refleksjoner. Hvordan ble livet når jeg ble Pensjonist? Vet egentlig  ikke, det ble bare tut og kjør på en annen måte. Fikk lov til å jobbe "overtid" på min gamle arbeidsplass noen år ekstra og det dempet kræsjet noe. Nei, det ble ikke noe kræsj, det ble heller en sporveksling med samme hastighet.

Det som har preget mye av tiden de siste årene var menighet og bibelskole. Fikk lov til å være med fra starten av for sistnevnte, administrere og etterhvert undervise litt også.

Husker at det var 153 påmeldte første året - en knallstart.  Er glad for at bibelskolen er i bedre hender nå, det er jo noe som heter å bli forfremmet (eller forsette i) til sitt inkompetansenivå. Derfor er det lurt å slutte før en blir bedt om det. På min gamle arbeidsplass som begynte på i 1969 og hvor jeg var den første heltidsansatte begynte jeg å lage katalog etter lim og klipp metoden. Med årene ble den produsert elektronisk og jeg begynte å bruke Photoshop og InDesign, noe jeg aldri helt behersket. Derfor har jeg gledet meg over at mine "arvtagere" der førte denne publikasjonen til et mye bedre og høyere nivå. Det hender det er lurt at gubber forstår at de har gått ut på dato. Men folk er høflige og forståelsesfulle og hjelper til med en myk overgang.

     Men det er én gruppe som ikke bryr seg om alder og gråhåret inkompetanse - barnebarna, de herlige barnebarna - og oldebarnet. Her finnes det ikke kvalifikasjonstester, jo gamlere jo bedre. Det er bare vi som kan fortelle fra gamledager hvor man kjørte med hest, det var mye snø og TV'n ikke var oppfunnet. Alle syklet og man kunne ligge midt på veien og leke. Kom det tilfeldigvis en bil så hørte vi skranglingen på langt hold så det var lett å komme seg unna og hvor det ikke var sikkerhetsseler i bilene.

Alt har sin tid sier Bibelen. I mine yngre dager var jeg med på ALT for mye i menigheten slik jeg ser det nå. Men barna og ekteskapet har vel klart seg mer på tross av enn grunn av. Jeg likte jo dette livet, men manglet nok litt forstand. Det var to møter hver søndag pluss søndagsskole og andakt på gamlehjemmet. Så var det sang og musikkøvelser, jeg satt på pianokrakken, bønnemøter og eldstemøter og barnekorøvelser og dugnader og søndagsskolelærermøter. Alt dette var jeg med på. Rart familien overlevde?

Men vi hadde alle ferieturene da, med Nidelven og Hiacen, på sjø og fjell og langt ned i Europa. Har heldigvis mye på film...

Alt har sin tid (sier Forkynneren)....og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen.... en tid til å rive ned og en tid til å bygge opp, en tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse, en tid til å kaste bort steiner og en tid til å samle steiner, (‭Forkynneren‬ ‭3‬:‭1, 3-5‬ NB)

En tid for menigheten og en tid for familien....

I disse etterpåkloke tider må man også tenke på hva tiden brukes til. Menighetsarbeidet er skrudd ned til husgruppe én gang i uken, til gjengjeld er dette veldig givende. Så får (eller tar meg) jeg tid til litt personlige interesser, men ikke mye. Det er mange bøker i bokhyllene som roper på meg. 

Når februar har passert begynner båtpussen. Det var deilig å levere gamle Lina på 27 fot og gå over til Skibsplast på 20 fot. Også båtlivet har sine livssesonger.

Og den l ille hageflekken da, i år skal det plantes flere roser og det blir også litt mer kjøkkenhage. Det er nok billigere å kjøpe tomater på Rema 1000, men den gode smaken kommer bare fra egen hage.

Skrivekunsten oppdaget jeg når min yngste sønn introduserte bloggen for meg, det var i 2006,  senere kom Facebook og da ble det ikke bedre. Synes det er godt å få "tømt' seg litt selv om jeg ikke får noen litteraturpris - vet at min skriving ikke alltid har gledet alle. 

Før eller siden takker jeg for meg, og så er man glemt - slik er livet.

Men det kommer en oppstandelse - det gleder jeg meg til. Som det ble sagt en gang, det ligger mange 'uunnværlige" på kirkegården!!!

Hva har betydd mest for meg da, foruten det gode ekteskapet, familie og barn?

Det som skapte noe "nytt" var vel året 1988-1989 på Arken i Kungsängen. Der fikk jeg lys over- og del i mye som har preget resten av mitt liv. Vil også nevne leseåret 1999-2000 på Livets Ord, en fantastisk bibelskole, men det ble heller mer en repetisjon for meg. Det beste ved dette var vel muligheten det gav til pastorkurset i Oslo og påfølgende diplomastudier i teologi, ville ikke vært foruten.

Høydepunktene var vel reisene inn i Georgia, tror det var 6 -7 ganger. Jeg reiste med forskjellige team rundt om i dette landet. Og bilene vi kjørt i hang nesten ikke sammen, man måtte bare velge å ikke være redd. Forbikjøringer var et kapittel for seg selv. Men jeg har mange sterke minner fra turene hvor Carl-Gustaf forkynte Ordet med åndens kraft og også reisene sammen med min gode venn Tormod som dessverre forlot oss alt for tidlig. Har sterke og gode minner fra Tblisi, Kutaisi, Gori, Rustavi, Telavi, Zugdidi og Batumi for å nevne noen plasser. 

Egentlig veldig godt med et tilbakeblikk!

Bønnen i tunger - brev 56

MYE BØNN I TUNGER ER VIKTIGERE ENN VI KANSKJE TROR?

Bønnens intensjon og mening.

Det fortelles at den godeste Kenneth Hagin engang ruslet rundt på et bønnemøte. Han spurte en kar som bad ivrig om hva han bad om. Ikke noe spesielt svarte mannen. Det er det du kommer til å få repliserte Hagin...

Kjenner igjen noe her, gjør du?

Der nytter lite å drømme og ønske, i bønn må det konkretiseres. Mulig man føler seg som kurven til gutten som inneholdt en nistepakke på fem brød og to fisker. Hva kan jeg gi til så mange tenkte kurven kanskje. Hva kan min bønn utrette? Jeg tror det er mange som kjenner på sin egen utilstrekkelighet samtidig som de tror av hele sitt hjerte at Guds rike skal komme med kraft. Men Jesus sier at salige er de fattige i Ånden, for himlenes rike er deres. Nå de "fattige i ånden" samler sine pjalter og slår seg sammen og ber blir de en uovervinnelig makt. Derfor er det viktig å være sammen i bønnen tross at man kjenner seg svak og liten.  Når Paulus var fange og fikk se brødrene fikk han nytt mot kan vi lese. 

All bønn er viktig, selvfølgelig også den i lønnkammeret, men når mange er sammen i bønne blir det synergi. Det er mange former for bønn, fra det helt rituelle til å det totalt overgitte slik som Jesus ba i Getsemane. Et sted mellom disse ytterpunktene befinner vi oss alle, men forutsetningen for enhver bønn i bibelsk mening er tro.

Jeg vil her dele bønnen inn i to hovedgrupper:

A. bønnen som oppbygger meg selv og 

B. bønnen for Guds rike (de hellige) samt det andre rundt oss (det er selvfølgelig andre bønneområder også).

Videre vil jeg i dette innleggets bare dele bønnens utførelse opp i to metoder:

C. de konkrete personlig definerte ønsker på eget språk og 

D. bønn i tunger. 

Det siste må aldri elimineres eller glemmes - altså bønnen i tunger.

Her vil jeg ikke vektlegge det ene framfor det andre, men vi må merke oss at noe av det siste Jesus sa var at et av tegnene på Guds menighet var at der talte de i tunger. Det Jesus sier bør veier tungt.

Paulus hadde forstått dette og han skriver at han "taler mer i tunger enn dere alle!"

Dette måtte han ha lært personlig av Jesus, for han skriver - "Jeg kunngjør dere, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av meg, ikke er menneskeverk. Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring". (‭Galaterne‬ ‭1‬:‭11-12‬ NB)

Var tungetalen middelet til Paulus suksess? I hvert fall sterk medvirkning.

Bibelen taler om bønner og påkallelser, og bønnemøter må derfor etter min mening alltid innledes med å be i tunger, og så lenge det er nødvendig - det er påkallelsesfasen.  I ordet påkallelse ligger det å oppnå en annens oppmerksomhet, jeg vil jo gjerne ha øyekontakt med en person før jeg begynner å kommunisere. Bønn i tunger åpner våre hjerter for himmelen. Problemet i pinsekarismatiske kretser er at når "kontakten" er oppretter tror man at man er i mål, endelig gjennombrudd. Men det er da den egentlige bønnen begynner.

Om vi begynner bønnemøtet med å levere vår ønskeliste og fortsetter med det da gjør vi Gud til en leveringsautomat. Kristenliv er samfunn og bønn er samfunn. Samfunn er mer enn følelser, det er kommunikasjon - to veis.

Derek Prince beskriver dette i en av sine bøker. Det var ved en helt vanlig avslutningsseremoni på en høyskole og Guds Ånd begynte å bevege seg merkbart i forsamlingen og stemningen steg. Da hørte Derek Prince en tydelig befaling i sitt indre som lød omtrent slik - "ikke gjør som pinsevenner pleier å gjør når min Ånd kommer ved å rote det bort i egen nytelse - nå skal du profetere!"

Tydelig tale dette.

Så vil jeg igjen ta en annen oppdeling når det gjelder min personlige gudstjenesteutøvelse, det ene er den personlige omgangen med Gud i bibel og bønn hjemme, det andre er det offentlige møte- og gudstjenestelivet med alt som innbefattes der og til slutt menighetens indre liv - bønnemøtene.

A. Det første, mitt privatliv - "Den som taler med tunger, oppbygger seg selv. Men den som taler profetisk, oppbygger menigheten". (‭1 Korinter‬ ‭14‬:‭4‬ NB)

"Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, og hold dere slik i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv". (‭Judas‬ ‭1‬:‭20-21‬ NB)

B. Det andre, menighetslivet utad - "Om nå hele menigheten kommer sammen på samme sted, og alle taler med tunger, og det så kommer inn noen ukyndige eller vantro, vil de da ikke si at dere er gått fra forstanden? Men dersom alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller ukyndig, da blir han avslørt av alle og dømt av alle, og det som er skjult i hans hjerte, åpenbares. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig iblant dere!" (‭1 Korinter‬ ‭14‬:‭4, 23-25‬ NB)

C. Det tredje - de målrettede bønnemøtene. Her kan vi i Åndens kraft ved siden av å be i tunger også be på eget språk (og i kor også!). 

"Da de hørte dette, løftet de samstemmig sin røst til Gud og sa: Herre, du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er i dem," (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭4‬:‭24‬ NB)

Så tilbake til bønnen i bønnemøtene, jeg synes ofte jeg hører et ekko fra Jesus når han spør de blinde som oppsøkte ham - hva vil dere jeg skal gjøre for dere?

Jeg tror at det samme spørsmålet kommer fra himmelen til våre bønnemøter - Gud spør, hva ønsker dere egentlig? 

I menighetsbønnen skal det i hovedsak bes om det som pastor og ledelse opplever som viktig. Og dette må det fortsettes med inntil resultatet foreligger. Jeg tror faktisk at det har blitt startet alt for mange bønneprosjekter som vi ikke har hatt utholdenhet til å fullføre. Skriv synet (visjonen) opp sier profeten, for det kan ta tid.

"Og Herren svarte meg og sa: Skriv synet opp og skriv det tydelig på tavlene, så det er lett å lese det! For ennå må synet vente på sin tid. Men det haster mot enden og lyver ikke. Om det dryger, så vent på det! For komme skal det", (Habakkuk‬ ‭2‬:‭2-3‬ NB)

Når menigheter har innsamlingsaksjoner lages det ofte en grafisk søyle som viser målet og hvor langt innsamlingen er kommet. Det samme kan gjøres for menighetsbønnen, skriv opp bønneemnene på den ene veggen og takkeemnene på den andre veggen. Det stimulerer til innsats og skaper glede og tro når oppyllelsene foreligger.

De konkrete bønneemnene har ofte lett for å komme i glemmeboka etter en tid. Men ikke alltid. Rundt 1984, mens Sovjetsamveldet fremdeles lå i kommunismen og KGBs lenker begynte en intens bønn for Sovjetsamveldet på Livets Ord i Uppsala.

I 1987 kom Perestrojka, de økonomiske reformene som ble innført i juni dette året av den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov og grensene ble vid åpne for evangelisering. Som bønnesvar fikk Livets Ord lov til å disponere KGBs propagandatog og reise gjennom hele Russland med evangeliet. I løpet av få år ble det også satset 40 millioner kroner inn i dette arbeidet. Sterk og målbevisst bønn åpner dører og gjør noe med de som ber.

Målbevisst bønn fører til målbare resultater. Derfor er det veldig givende å være med på målrettet bønn med målrettede metoder som gir målbare resultater. Det er jo kjedelig å havne på et tog hvis mål er ukjent og man heller ikke vet hvor man befinner seg for øyeblikket.

Gjør bønnemøtene gledesfylte og attraktive, be i Ånden, be i tunger og la himmelriket komme nær. Har noen et bedre alternativ.....

Bare for bønnemøtedeltagere - brev 55

Privat bønn i bønnemøtene?
Bønnemøte er ikke for private bønner. Der tar man sammen tak i den himmelske "rambukken" og splintrer fiendens porter og river ned fiendens porter. Målet er å befri fanger og sette undertrykte fri. Det er en plass for "å gi jernet" eller som bibelen sier: "Rop av strupen, spar ikke!"....og videre står det skrevet"«Da de hørte dette, løftet de samstemmig sin røst til Gud og sa: Herre, du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er i dem,...Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.» Apostlenes gjerninger‬ ‭4:24, 31‬.
Jeg vet at Gud hører all slags bønn, også de stille. Men når vi kommer ut av komfortsonen og ikke lenger er redde for å høre egen røst og lar bønnens ånd overta, da kan vi også trykke fiender tilbake og redde de som fienden har lenket.  «Frels dem som hentes til døden, og de som vakler hen for å drepes - måtte du kunne holde dem tilbake!»
‭‭Salomos Ordspråk‬ ‭24:11‬
Jesus kunne be og han ropte høyt til sin Far.
«Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.»
‭‭Hebreerne‬ ‭5:7‬
VI MÅ TA ROPET TILBAKE!
Igjen må jeg si, Herre - lær meg bønn og lær meg å skille mellom bønn og bønn slik at jeg bøyer meg under fellesskapet når det er bønnemøte.

Har opplevd flere ganger at overivrige personer "overtar" for bønnelederen med det triste resultat at det hele ebber ut...

Vi vil fortsette med sterk bønn med disiplin!

Brev 54 - Å møte veggen...

Når livet låser seg.

 Å møte veggen! Det er å møte noe uten dør, eller at noe kommer imot meg som jeg ikke visste om - jeg kommer meg bare ikke videre. Det skumle med denne veggen er at det er bare jeg som ser den, andre forundrer seg over at jeg har "parkert"!

Før kunne "veggen" ha navnet nervesammenbrudd eller noe sånt. Nå er det et akseptert ord for overanstrengelse o.l. Dette er er moderne fenomen som har allmenn aksept fordi veldig mange har opplevd nettopp dette.

Vegger kan gi de underligste utslag. Noen prøver å gå rund den eller skifter kurs. Det kan være å bråslutte i priviligerte jobber eller bytte "interesseområder", men det holder for en tid. For ingen møter egentlig en vegg, det er jo noe innvendig.

      Man tror man møter en vegg fordi man ikke kommer videre. Men det er ingen vegg, det er "bena" eller sjelskreftene som er utslitt. Og da kommer spørsmålet, hva kjempes det mot, hvilke unødvendige ekstrabyrder må bæres - byrder som fornektes og som likevel er der?

Tør jeg si sannheten til meg selv og være plagsomt ærlig?

     På arbeidsplasser kan det være at man "tvinges" til å bevege seg litt utenfor sannhetens grenser, men har ikke mot til å si i fra. Eller man klarer ikke å utføre pålagte oppgaver av diverse grunner og blir ikke hørt - for når sjefen "Gullbrandsen" kommer er jo alt så enkelt. Eller at man rett og slett tvinger seg selv til å overse ting og bringer seg selv inn i en kontinuerlig "glem det" situasjon. Lenken henger rundt beina, det er så tungt å gå. Og det kan være i familiekretsen, det er ting som sliter og sliter, men man skal jo ikke baktale.

Å vandre i lyset er alltid en løsning, men i hvilket lys skal man vandre? Så tier man og lever bak sin vegg, man blir aldri den man skulle ha vært og blomstrer aldri ut.

    Gordon Johnsen forteller om en kvinne i moden alder som møtte veggen når hennes gamle mor døde. På grunn av sorg? Nei - på grunn av glede! Og nettopp gleden ble hennes bane. Som yngste jente i flokken ble hun tildelt oppgaven å pleie sin mor, men moren døde aldri og jentas drøm om eget liv med mann og familie gikk over til å bli noe som var vondt å bære. Så kom "gledens øyeblikk" - hun var fri. Da kom samvittigheten og slo henne ned... Ingen gleder seg over en annens død. Jeg vet om mennesker som har båret på tunge ting gjennom et helt liv, egentlig møtte de veggen, men omgivelsene trodde at de var slik. De spilte sitt livs instrument med sordin på...

     Å ikke bli akseptert kan være en sordin....

En lengsel ut av situasjonen man er i og ikke tør gjøre noe med kan også føre til at bena stopper. Man anstrenger seg for å være naturlig og det er jo i seg selv unaturlig - man gir gass med bremsen på!

     Jeg opplevde en slik konflikt en gang, som nybakt båteier. Var ute på vår første ferie med Nidelven og det gikk greit inntil...

Det er jo slik at når man bremser en bil så trykker man bremsepedalen innover. På båten derimot drar man spakene tilbake når farten skal senkes eller båten bakkes.

Så var vi på en trang plass, jeg var urutinert, det var mye folk omkring og man ville jo ikke dumme seg ut heller. Jeg skulle snu og når jeg nærmer meg fjellet vill jeg minske farten - og da "kjørte" jeg bil. Jeg førte spaken framover som naturlig nok ga fartsøkning, i panikk førte jeg spaken helt fram for instinktivt å bremse og motoren ruset. Latterlig, men jeg husker fremdeles hvordan musklene låste seg fordi de fikk dobbelt informasjon fra min overspente hjerne - men det gikk bra og jeg beholdt æren.

    Jesus kan hjelp ut av slike "låste" situasjoner. 

"Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus". (‭Filipperne‬ ‭4‬:‭6-7‬ NB)

     Men det behøves også noen å prate ut med, derfor har våre menigheter ledere. De er medhyrder og skal ta hånd om fåreflokken. Ingen blir slitne av å gjøre noe de elsker eller trives med. "Sliten" kan romme noe mye, mye mer og alvorlig.

     Også pastorer og ledere møter vegger. Jeg har hørt om hvordan Gud har hjulpet noen av disse ut, men aldri hørt om hva som (helt ærlig) har ført disse til veggen. Men livet er komplisert og det er ikke greit å være menneske - som det er sagt - prøv den dom vil!

LED 17 - brev 53 Kristoffersen

LED 17 og meg.

Ikke misforstå meg - LED 17 er veldig viktig. Derfor bryr jeg meg også om å følge med på signalene og tonen som settes.

I dette gode innlegget av Sigmund Kristoffersen som jeg leste i Korsets Seier prøver jeg å speile meg selv. Treffer han meg i min verden? Nå er det jo slik at LED konferansene er for ledere som igjen skal lede meg (eller alle oss meg'er.) Nå tilhører jo ikke jeg pinsebevegelsen, så det gjelder jo ikke meg, men likevel.

Fra mitt nøkkelhull kan jeg likevel konstatere at disse konferansene har utviklet seg på en god måte fra den gangen jeg som yngste(eldste)-bror for en mannsalder siden deltok på Predikantkonferansen i Filadelfia Oslo. Opplevde disse som kalde og ganske formelle. Det har blitt nye toner de siste årene.

Kristoffersens innlegg innledes med ordene: "Å gjøre Jesus synlig for dem som ennå ikke tror, som er årets tema for Led17, er ingen lett oppgave, men det er det viktigste vi kan gjøre. Det er ikke bare et fokus for konferansen i år, men er menighetens viktigste fokus til enhver tid. Det er selve oppdraget vi har fått fra Mesteren selv.  Skal vi vinne dem som ennå ikke tror, må vi mobilisere hele menigheten; vanlige mennesker fylt av Den Hellige Ånd som tar eierskap i dette store oppdraget".  

Det kan ikke sies bedre, men har ikke dette vært det vi alltid har vært opptatt med - å gjøre Jesus synlig?

Likevel kommer årsmøtet med rapporten - et jevnt godt virkeår. Ingen frelst, "kun" dåp av menighetsbarn eller en og annen lutheraner.

Men å gjøre Jesus synlig for egne familiemedlemmer er også en utfordring....

Tenk om alle familier hadde hatt den gode opplevelse å se barna sine frelst, døpt og tillagt menigheten. Ingen som har opplevd dette å få med seg barna må rose seg selv, for å sette det på spissen - for hvilke barn vil gå i en "kjedelig" menighet? Man kan be å gråte på sine knær for barnas frelse, mens man isteden burde ha bedt om en radikal og gjennomgripende Åndens fornyelse i sin egen menighet. Mulig de kristne omgivelsene gav barna mine det jeg burde ha gitt dem?

I en viktig periode for vår familie dukket Borg Kristne Senter opp - ungdommene i distriktet var i fyr og flamme.

Nei, stopp en halv Johan - er det slik det er? Er da relevante, friske og stilriktige menigheter løsningen? Tror ikke det, vi må se en annen veg. Jeg ser jo bare gjennom egne briller så dette blir jo ganske også subjektiv, men på seg selv kjenner man som kjent andre.

Når jeg ble frelst som syttenåring så var det ikke i en "up to date" menighet. Det var i en middels menighet med hele pinsetradisjonen pluss hatter og gitarrrer. Trommer fikk tillatelse noen år senere etter et heftig menighetsmøte. 

Men når jeg ble frelst fikk jeg et møte med Jesus - en sterk opplevelse som preget resten av livet mitt. Det var ikke ungdomsarbeide i menigheten den gangen og det var bare broren min og jeg og noen andre jenter som var den yngre garde. Ellers var det i mine øyne bare damer med hatter og gamle gubber på dette stedet. Jeg spurte tidlig eldsterådet om muligheten for ungdomsmøter, men fikk et blankt nei - pinsevenner hadde ikke noe slikt. Mot alle odds ble jeg dog bevart - jeg hadde jo møtt Jesus.

Det jeg mener med dette er at formen eller utførelsen av gudstjenesten er viktig, men ikke det primære, det er gudsnærværet. Og dette gjelder selvfølgelig også barne- og ungdomsmøter.

Det som forundrer meg er alle de som kommer hjem fra "sterke" konferanser, kommer likevel tilbake uten å ha det "sterke" med seg - bedre folk spør om hvor vi har vært før vi forteller dem... Det er sterkt det!

Kjære LED 17, jeg vet jeg skal gjøre Jesus synlig, har strevet med det hele livet!

Som Den hellige Ånd sa til Wynne Louis - og når slipper jeg til?

Da ble det nytt liv i Kensington Temple...

Dyrets merke - brev 52

Blir det pengeløse samfunn starten på kontrollsamfunnet?

DAVOS (VG) DNB vil fjerne alle norske kontanter. – «Bare seks prosent av våre kunder bruker kontanter i løpet av en dag. Kontantenes tid er forbi, sier konserndirektør Trond Bentestuen i DNB.»

«Et kontant-fritt samfunn innen 2030 er ett av målene når Høyre-leder og statsminister Erna Solberg nå ruller ut partiets plan for et digitalt Norge.

Tenk hvilke kontrollmuligheter myndighetene allerede har, gjør du ikke som vi sier sperrer vi kontoen din kan muligens budskapet bli fra disse overhøyheter. Etter hvert behøves ikke lenger selvangivelse heller, alle transaksjoner registreres og det som gir skattefradrag blir automatisk oppført. Hvilke muligheter for oss som strever med dette "på ære og samvittighet" skjemaet!

Storebror ordner alt og jeg får mitt daglige brød - lykke!

I tillegg kan alle bevegelser registreres. Jeg benytter Endomondo når jeg trimmer. Her registreres hver bevegelse, distanser og tidsforbruk.  Da er det jo enkelt å sette dette i system slik at fradragsberettigede reiser automatisk registreres som reiser til og fra jobb, reiser i embets medfør, til helseinstitusjoner o.l.

Også mine reiser til kirken og gudstjenester.

Og så enkelt å betale med Vipps, sende penger til hverandre uten kontanter, så lenge det er strøm på batteriet da. Men her har båtfolket et problem, mobiltelefoner like å bade som kjent... Og så kan du filosofere videre over kontrollsamfunnets muligheter.

Snart blir gull og sølv og andre verdisaker byttemidler og vi beveger oss tilbake til naturalhusholdningen. En sykkel for ett bildekk osv, alt i kjelleren får prislapper. Det blir morsomt. Det blir morsomt å se innholdet i kollektbøssene i framtiden.

I tillegg har vi automatisk ansiktsgjenkjenning. 

Ansiktsgjenkjenning er teknologiens biometriske verktøy. Det betyr enkelt og greit at passbildet sammenlignes med ansiktet som står foran maskinens kamera. Systemet sjekker også eventuelle lagrede opplysninger om passasjeren.

Bibelen taler om tallet 666 og dyrets merke. Plutselig en dag så et det der, det bibelen omtaler vil komme enten vi liker det eller ikke. 

Til slutt vil jeg nevne noe som ikke mange tenker på, meningskontroll.

Fra Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven) kan følgende leses, og det er betryggende.

§ 3.Virkeområde

Loven gjelder på alle samfunnsområder med unntak av familieliv og personlige forhold. Forbudet mot diskriminering på grunn av religion og livssyn, jf. § 4 første ledd, gjelder ikke for handlinger og aktiviteter i regi av tros- og livssynssamfunn og virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål, dersom handlingene eller aktivitetene er av betydning for gjennomføringen av samfunnets eller virksomhetens religiøse eller livssynsmessige formål. Unntaket i annet punktum gjelder ikke på arbeidslivets område.

Betryggende lovtekst.

Men nå har Den norske kirke vedtatt et vigselsrituale for lesbiske og homofile, men stopper det der? Når kaster vel snart de homofile sine øyne på frikirkene og forkynnelsen der? Og tenk om de føler seg krenket om det forkynnes at i vår sammenheng er denne samlivsformen uakseptabel...

Snøballen ruller videre...

Geistlig dysleksi - Brev 51

Geistlig dysleksi!

"Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn* som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike". (‭1 Korinter‬ ‭6‬:‭9-10‬ NB)

Der synden er stor er nåden større - såfremt det er omvendelse. Dette må jeg bare godta...

Men jeg kjenner en god terapeut som kan gjøre noe med teologisk dysleksi. For Jesus sier: "Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere". (‭Johannes‬ ‭16‬:‭13‬ NB)

Jeg er overbevist om at Paulus visste hva han skrev om, hadde homofili vart OK så hadde han skrevet det. 

Isteden skriver han i Romerbrevet: "På samme vis forlot også mennene* den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straffen som var uunngåelig på grunn av deres forvillelse". (‭Romerne‬ ‭1‬:‭27‬ NB)

Det tragiske er at mange tror på geistligheten i Den norske kirke, men Jesus sier så treffende: "La dem fare! De er blinde veiledere for blinde, og når en blind leder en blind, faller de begge i grøften". (‭Matteus‬ ‭15‬:‭14‬ NB)

Dette homofilibibelsynet til Den norske kirke er veldig alvorlig, det slipper folk inn kirkedøra, men stenger himmeldøra. Likevel vil jeg ikke slå meg for mitt bryst og heve meg over andre. Det er mye mer enn homofili som besmitter, derfor tror jeg på en synd og nåde-forkynnelse som vi så sårt behøver i vår pinskarismatiske verden. Det er farlig å søke tegn, under og mirakler uten også å søke renhet i hjertets innerste dyp.

Og så blir jeg vel kåret til årets mørkemann, greit det - personlig så ser jeg lyst på det...

Vielse for likekjønnede - brev 50

Snart likekjønnet vielse i kirken

En kvinne ble av mobben ført fram til Jesus. De ville steine henne og spurte hva Jesus mente. Den som er uten synd kaste den første stein sa Jesus, og da mobben hadde lusket unna sa han til kvinnen... - heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer. Det kom en tilgivelse, men også en oppfordring til omvendelse. Det siste ble kvinnens eget valg.

Slik jeg ser det er det bispekollegiet og en del prester i den norske kirke som bidrar til at de homofile og lesbiske opplever seg segregert og tildels "steinet". For det å komme inn i "kirkebygget" uten samtidig å ha fred med Gud i en god samvittighet må uvegerlig føre til en konstant indre spenning. Og så må det aksepteres, aksepteres og dobbeltaksepteres og intergreres og, og.... For det er jo noe som mangler.

Mennesker må ledes til Jesus - først. Ingen kan lovfeste god samvittighet.

Alle kan bli frelst - men Jesu ord "gå bort og synd ikke mer" er også et evig ord.

Er det feil?

Å vise meg tilrette når jeg går feil...

Å fortelle meg om den synd som hindrer meg i å nå himmelen...

Å lære meg de livsordninger som Jesus har delt med oss...

Å si til meg at kristenlivet også betyr forsakelse...

Å si til meg at jeg ikke samtidig kan leve som Gud vil som og jeg selv vil...

Å "segregere" med den hensikt å integrere...

Hva er så segregering?

"Segregering er å skille enkelte menneskegrupper vekk fra andre innen samme samfunn".

Det er den norske kirke som segregerer når den løfter fram de homofile og lesbiske som en spesiell gruppe. De blir jo automatisk skilt ut av den praksisen som de mener bringer dem inn - det nye ritualer for samkjønnede!

Og i dette kommer selve nøtten, for Bibelen skiller ikke mellom ulike "kristentyper"! Vi har ikke praktiserende ekteskapsbrytende kristne, praktiserende homofile kristne eller praktiserede stjelende kristne. Det finnes bare praktiserende selvomvendende kristne. Det er ikke rom for egotripper. For den port er trang og den vei er smal som fører til livet sier Jesus. Vi har ikke rett til å fordømme noen, hverken homofile, lesbiske eller noen andre. Vår oppgave er ikke å fordømme noen. Derimot er vår oppgave å være helt ærlige og fortelle de som søker frelse de bibelske sannheter slik at de ikke blir bedratt. Da må vårt blikk rettes mot de biskoper og prester som bedrar folket.

For kirkemedlemskap kvalifiserer ikke for inntreden gjennom perleporten, ingen har god nok CV til det. Det som kvalifiserer er bare å være en angrende synder som omvender seg fra synden og tar imot Guds nåde.

Vi som har tatt imot syndenes forlatelse og kaller oss kristne er skyldige å elske alle, homofile, lesbiske - ja endog våre fiender. Men den kjærlighet som ikke sier sannheten er eksklusivt hykleri.

Og med et sitat fra Ed Cole - «Gud elsker deg slik som du er, men han elsker deg for mye til å forbli som du er!»

Og det finnes bare en form for ekteskapelig samliv - mellom mann og kvinne!

Den som irettesetter et menneske, skal siden finne mere yndest enn den som gjør sin tunge glatt. Ordspråk 28:23

Brev 49 - Himmel Puls

Himmel PULS - noen vits? Alt blir jo som før...

La oss ikke bli som gubbene i Muppet Show!!!

Det hjelper lite med utsøkt mat om ingen er sultne, det hjelper lite med det beste kildevann om ingen tørster.
Det et vel og bra med kristne konferanser, men om det ikke forandrer livet mitt...?

"Vi har et stort problem i Pinsebevegelsen i dag, og det er dette med underholdningskristendom". Sier den profilerte Gudsmannen Johannes Engeli. Sterk påstand, men på frukten skal jo som kjent treet kjennes. Er konferanser kall til nytelse, eller kall til ytelse - en kan saktens spørre.

Vi kan jo omformulere de bevingede ord av John F. Kennedy - «spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg — men hva du kan gjøre for landet ditt»!

Vi må heller si - «spør ikke hva Gud kan gjøre for deg, spør - hva kan jeg gjøre for Gud»? Hva skal vi egentlig med "sterke" møter, "salvet" lovsang og masse folk om vi går ut som vi gikk inn?

Derfor er det et kjempeansvar å arrangere konferanse(r) med verdens beste forkynnere, er det kristenfolkets form for underholdning - eller ser vi det som vår mulighet til et helt overgitt gudsliv.

Nå vil jeg ikke underslå dette at alle kristne møter og samlinger har egenverdi - der Guds ord forkynnes er det liv og salighet. Og Ordet vender aldri tomt tilbake. Det er alltid noen som blir berørt der Order forkynnes - Gud ser jo som kjent til hjertet.

Men når det store flertallet av kristenfolket virkelig tørster etter Gud - hva vil det innebære?

Om noen tørster han komme til meg å drikke sier Jesus til oss i dag - det er servert. Samtidig advarer Guds ord mot å drikke av verdens sprukne brønner - litt fremmed tilsig i disse brønnene - de som gjør det kan faktisk bli syke....

Helt enkelt kan det vel sies at det generelle kristennivået i våre menigheter gjenspeiler den generelle tørsten, "den som vil han komme å ta livets vann uforskyldt" sier Jesus.

Derfor tror jeg ikke at det er mangel på vekkelse, men mangel på tørst.....!

Jeg har blitt beskyldt for å mimre, men er ikke det naturlig for hundreåringer? Nå mimrer jeg litt om det som hendte på 70 tallet - en viktig  kristen bølge beveget seg da. 

Moderne karismatisk kristendom er regnet å ha sin start omkring 1900 med vekkelsen i Azusa street i Los Angeles som ... På begynnelsen av 1970 tallet begynte den karismatiske kristendommen å slå rot i Norge. En viktig bevegelse som har betydd mye for meg, man ante at noe var på veg. Da leste jeg med iver boka til Dennis J. Bennett - Gud har mer å gi. Denne mannen forkynte på en sterk måte troen på mirakler og ble derfor av sitt samfunn ekspedert til den ytterste ødemark. Men all god gave kommer som kjent fra oversiden og vekkelsen fortsatte - men begynnelsen på det hele var tro og lengsel.

Midt på 80 tallet kom jeg i forbindelse med trosbevegelsen. Nå kan det vel sies at all kristen bevegelse er trosbevegelse, men essensen var vel dette at man ikke bare skulle være ordets hører, men også dets gjører - den rettferdige av tro skal leve. Trosbevegelsen skapte dessverre litt turbulens, alt "nytt" er jo som kjent farlig.

Men det har rent mye vann i havet  siden 70-tallet, bølgene har lagt seg og det er ingen vekkelser på gang - eller kanskje det er det det er. Vekkelser kan nemlig ikke bestilles, de er som toget - man må hoppe på når det er der.

Alt dette kom jeg til å tenke på når mine øyne falt på en brosjyre - Himmel PULS. Østlandskonferansen for alle generasjoner.

Johannes Engeli, leder for lederforum i Østfold skriver at "det er en stor velsignelse at de unge har tatt initiativet..."

Men egentlig burde de eldre ha tatt initiativet - og det for mange, mange år siden. Godt at ungdommen "bryter hull i veggen!" Håper at dette hullet forblir åpent, også når disse initiativtakerne er blitt gamle kvinner og menn.

Konferansen blir hva vi gjør den til. Målet er entydig - Jesus synlig for dem som ennå ikke tror.

Og for å være helt ærlig, nå behøver vi en eldrebølge av Guds herlighet, altså at vi gamlinger kommer ned fra balkongene. Farlig å bli som de to gubbene i Muppet Show, få gubbene ned...

Himmel PULS arrangeres i tiden 10. - 12. mars på Quality Hotel i Sarpsborg. Hovedtaler er evangelist Daniel Kolenda, President i Christ for all Nations.

Brev 48 - Sangens tid...

Jeg lengter etter den dype, varme, lærende og evangelieformidlende sangen uten derved å forkaste lovsangen.

Ikke ta lovsangen fra meg, men jeg vil ha alt det andre også!

"......så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter, og alltid takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn". (‭Efeserne‬ ‭5‬:‭19-20‬ NB)

Den gode gudstjenesten har mange melodier 

Mens trosbevegelsen på mange måter beriket oss så ble vi også fattigere, i hvert fall på sang.

 I mange år var lovsang den eneste gyldige syngbare gudstjenestesang i trosbevegelseskretser. I seg selv var og er det bra, men i lengden blir det som å nyte dessert morgen, middag og kveld. Lite variasjon og en uendelighet av repetisjon.

Det jeg ser nå er heller en kombinasjon av de gamle eller nye sangboksangene, pluss lovsangen - det er bedre.

Vi behøver læresalmene, bekjennelsessangene og jubelsangene i en herlig blanding.

Saltet blandingsfór tales det om i bibelen..

Salmen - Vår Gud han er så fast en borg - bør synges ofte, det hjelper på troen.

I sangen - Det eldgamle kors-  får vi Johannes 3:16 rett I fanget.

Sangen - Ren og rettferdig, himmelen verdig - kan spare oss for mye forbønn osv.

En herlig lovprisningssang som ble sunget mye før var Salme 121 - Jeg løfter mine øyne opp til fjellene...

Uten sammenligning kan vi vel si at flere sanger vi har fått gjennom århundrene på en måte er en videreføring av Salmenes bok, sanger som er gitt oss fra himmelen.

Eller den nytestamentlige videreføring etter Salme 150 selv om salmer og sanger ikke på noen måte er Guds ord.

Klippe du som brast for meg, O nåde stor, O store Gud er eksempler på "evige" sanger. Kombinasjonen tekst og melodi er også en unik og guddommelig måte å arkivere viktige sannheter i vårt sinn.

"Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land". (‭Høysangen‬ ‭2‬:‭12‬ NB)

Det fortelles at tidligere gikk alle og sang, de hadde sangen inni seg. Hvem synger nå?

Sangen er også et mektig våpen, den samler, inspirerer og engasjerer og gir enhet.

The world is one great battlefield,With forces all arrayed;If in my heart I do not yield,I'll overcome some day.

"We Shall Overcome"

We shall overcome,

We shall overcome,

We shall overcome, some day.

Oh, deep in my heart,

I do believe

We shall overcome, some day.

We'll walk hand in hand,

We'll walk hand in hand,

We'll walk hand in hand, some day.

We shall live in peace,

We shall live in peace,

We shall live in peace, some day.

We shall all be free,

We shall all be free,

We shall all be free, some day.

We are not afraid,

We are not afraid,

We are not afraid, TODAY

We shall overcome,

We shall overcome,

We shall overcome, some day.

Oh, deep in my heart,

I do believe

We shall overcome, some day.

Skal vi innta sangene og la de gode sangene innta oss.

Vil slutte med å sitere noe som alle tror Ole Brum ikke har sagt, men likevel siteres:

Ja takk, begge deler..