Brev 6 fra Indre Trangvik - inn med nådegavene..

Brev 6 fra Indre Trangvik - tungetale og tydning, Hvorfor er det uhåndterlig og lagt på hylla? Man leser jo påstander om dette i enkelte publikasjoner.

Som vanlig betrakter jeg ting og tang som skjer i vår pinsekarismatiske religiøse verden. Selv om vi tror at vi er åndelige, bibeltro og ganske så fornuftige så er likevel vår kristenpraksis ganske så farvet av moderniserte oppfatninger og arvede beteelser.

Åndsdåpen med den medfølgende for mange "famøse" tungetalen kom som en vind over vårt land med Barratt i 1907. Kirken stod dette svermeriet imot, men i disse dager kan det konstateres at Oasebevegelsen i Den Norske Kirke er mer tungetalende enn de som har klippekort på det - Pinsebevegelsen.

På Oase i Fredrikstad valgte jeg å overvære et seminar med den Lutherske presten Paul Anderson. Denne mannen kunne med fordel inviteres til samtlige pinsekarismatiske forsamlinger i Norge. Hans undervisning om Åndens gaver ligger på et nivå over det meste jeg har hørt. Oase skriver følgende om mannen:

"Paul Anderson er mangeårig leder og frontfigur for Lutheran Renewal i USA. Han var en av pionerene i dette med å forkynne Den Hellige Ånd, Hans fylde, gaver og gjerning i og gjennom oss i lutherske sammenhenger i USA og er en stor konferansetaler. Han har en særlig gave i å føre folk inn i en konkret erfaring og fylde av Den Hellige Ånd. Hans tale om sårbarhet i hjem og menighet har vekt ettertanke og begeistring med indre helbredelse hos mange ved siste stevne.  Han er godt over 60 år nå, men er vital og har startet et stort arbeid blant unge i Minneapolis for de må vinnes for Kristus."

Så til temaet:

Jeg har som mange andre opplevd både oppmuntrende og alvorlige budskap ved tungetale/tydninggavene. Men det har også vært opplevelser ved den ytringsformen vi gjerne ville vært foruten.

Med det mener jeg at vi ikke skal kaste ut barnet med badevannet, men at kanskje litt korrigering og modig lederskap kunne få ting til å fungere igjen - tross våre menneskelige skrøpeligheter.

Jeg kommer til å nevne noen eksempler her, men vrir litt på plasser, hendelser, tidspunkter og kjønn slik at ingen skal følge seg uthengt. Og eksemplene jeg nevner er for ganske lenge siden. Noen er også fra menigheter og grupperinger som for lenge siden er opphørt. Likevel vil nok muligens noen av mine aldrende Facebookvenner kjenne seg igjen. Så til sak...

Av gavene som Paulus oppsummerer i 1. Kor. 12 er de for oss mest kjente (og savnede) tunger med påfølgende tydning (altså ikke oversettelse). 

I den forbindelse tenker jeg på en morsom hendelse for mange år siden. Det var slik at et ektepar, der mannen var noe eldre enn fruen, der var det slik at fruen håndterte bilen litt mer elegant og sikkert en mannen. De bodde slik at det ikke var helt enkelt å kjøre bilen inn i garasjen, i hvert fall ikke for mannen. Han kjørte inn i gården, svingte, rygget tilbake og kjørt deretter rett inn i garasjen. Den yngre fruen derimot gjorde alt i en manøver og med en elegant s-sving kjørte hun rett inn, uten en innledende revers.

Dette iakttok mannen og fant ut at det måtte han klare også.  Det resulterte i en bulket høyreskjerm og et påbud om at fruen heretter ikke måtte kjøre på direkten inn i garasjen lenger. For å si det med Solan Gundersen - Det er fali´ det!

Helgardering - alt for sikkerheten...

Men dette med helgardering går også igjen i våre karismatiske miljøer. Dette som kan bli plagsomt og pinlig fjernes fra agendaen. For eksempel tungetale med pågående tydning. 

Er det for mange "bulkete" skjermer?

Ett av problemene, slik jeg oppfatter det, er ikke tungetaleren, men ledelsen - de som er satt til å styre gudstjenestene og menighetslivet. De tør (slik jeg har sett det) ikke ta affære når ting blir litt overdrevet eller skjevt. Ett eksempel, et sted var det en menighet som regelmessig fikk besøk av en frimodig tungetalende person. Og det forholdt seg slik at denne personen vanligvis kom litt forsent til møtene. Men når personen dukket opp visste alle at nå var han her. Da ljomet det fra døra høylydt tungetale med påfølgende "tydning". Alle krummet ryggen til det hele var overstått. Det gikk flere år før noen mannet seg opp til en samtale med personen. Da roet det hele seg....

Men det var mange år med lidelse når personen dukket opp på festene hvor det var innbudt ufrelste. Men dette gikk på personen - ikke gaveutfoldelsen.

Jeg mener absolutt at det som er vår identitet og praksis aldri må skjules eller dekkes til - selv når det er konfirmasjon eller barnevelsignelse. 

Men lærdommen ble - tunger og tydning er noe pinlig som vi må leve med, for det er jo bibelsk. Og hvem tør da irettesette..

Dette er jo til syvende og sist et lederproblem!

Jeg kan jo bare skrive ut fra min egen verden og egen erfaring, men slik jeg har forstått det er ikke overnevnte fenomen ukjent.

Kun én gang har jeg hørt noen be en tungetaler om å stoppe eller sette seg ned. Og den ene gangen var en landskjent autoritet som gjorde dette. Mens han talte ble han avbrutt av et tungetalende menneske. Forbauset ba han personen om å tie og sette seg ned. Jeg kan ikke sa personen, jo - du kan sa predikanten,  jeg kan ikke sa personen igjen. Det endte med at predikanten vant duellen og han konkluderte med at Den Hellige Ånd taler ikke i munnen på seg selv. Det var sikkert ikke første gangen predikanter blir avbrutt av tungetalere, men vanligvis tok ingen affære.

Menighetslederen tok ikke ansvar (pinlig) og tungetalerne som egentlig behøver hjelp blir ikke tatt hånd om og veiledet. Ledere må tørre lede - også når det blir litt følsomt og pinlig.

Tungetale er jo ikke "tvangstale" slik som i New Age. Alt åndelig som tvinger mennesker skal man sette spørsmål ved og gjerne undersøke nøyere.

Har tungetale forkjørsrett i våre gudstjenester (om tungetale i det hele tatt praktiseres der da) fremfor andre innslag?

Jeg har aldri hørt om noen som plutselig står opp og synger en sang eller deler et vitnesbyrd på tvers av det som skjer i møtet. Men tungetalere tar seg forkjørsrett.

Vi mennesker er skrøpelige, har ikke alltid kontroll på sinnsstemninger og følelser.

Likevel er tungetale som oftest melodiøst og vakkert slik Den Hellige Ånd er. Skje din vilje som i himmelen - så og på jorden. I himmelen er det vakkert og harmonisk.

Og vi kan tale i engler- eller menneskers tunger, det bestemmer ikke vi men Ånden som deler ut. Men engel- og mennesketunger framført av skrøpelige, men overgitte mennesker, vil alltid ha en ren og vakker undertone. Skurrer det så gjør det det - tenk etter.

Enkelte ganger kan det oppleves at tungetalen frembæres på en overspent og nærmest hysterisk måte. Da kan det hende bidragsyteren behøver hjelp. 

Om jeg for eksempel fikk lov til å si noe fra en talerstol og fremførte det på en overspent, hysterisk og ukontrollert måte regner jeg med at noen vil ta meg til siden og spørre om jeg behøver hjelp. Men noen ganger har jeg tenkt det samme om enkelt tungetalere gjennom tidene!

Forstår også at leger og psykiatere forholder seg litt tvilsomme til pinsekarismatiske kretser. Men hvorfor er vi redde for å gripe inn når noen kommer på kant med seg selv?

For å minne om noe jeg tidligere har sitert fra Korsets Seier:

- Mens Oase-folket vektlegger Ånd og karismatisk, bremses nådegavebruken i Pinsebevegelsen.

Skal jeg komme med min tydning av denne påstanden? Enkelt, som nevnt innledningsvis er det for mange bulkete forskjermer - for mange dårlige og ukontrollerte hendelser. Bedre å legge dette "pinlige" vekk.

Kirken derimot er ikke så karismatisk og "fri" i sin utfoldelse. De har en annen og større respekt, derfor kan de også mer fremheve den åndelige utfoldelsen uten frykt for overdrivelser.

Vi har en tendens til å regulere alt, selv "frifrie" grupperinger har sitt mønster og sine ritualer. Selv der de lever i "åndens frihet" så er denne friheten ganske så forutsigbar. Det er bare å innrømme det. Så hvorfor ikke plassere profetier, tungetale og tydning inn i det seremonielle? Etter talen og før ettermøtet er det ofte tid for de åndelige nådegavene - la alt skje til oppbyggelse burde være møtelederens agenda og mål. Så hvorfor kan ikke de som har noe å frembringe spørre møtelederen om ordet først - og han har lov til å si NEI eller JA.

Jeg har nemlig den enkle oppfatning at om Gud vil gjøre eller si noe i en gudstjeneste så vil han informere møtelederen om dette. 

Jeg har jo hørt noe slikt som: Er det noen som har et budskap her - så vær frimodig.

En møteledere har faktisk autoritet til å si både ja og nei.

Hvorfor har så tungetale med tydning kommet mer og mer i bakgrunnen som Korsets Seier antyder. Mulig at dette med nådegaver fungerer best i en åndsfylt helhet. Jeg ser for meg en menighet som et stort svømmebasseng med vann og med masse glade mennesker oppi.  De stuper og hopper og svømmer og dykker. Det sprudler over av glede. Men det er lekkasje og vannet siver langsomt ut. Plutselig en dag står den glade flokken forundret på bunnen, hva gjør vi nå? Ikke lenge etter er bassenget ominnredet til en café (slik det har hendt med mange skoler her i landet). 

Der forsetter så gleden på en mer forutsigbar måte. Så en dag dukker glade frøken Tusenfryd opp, hun har vært på misjonsmarken i mange år. Full av glede og forventning løper hun til bassengkanten (menigheten sin) og tar et elegant stup. Det ble siste gan hun talte i tunger der.

(En misjonær fortalte meg sin historie som understreker denne historien. Etter mange år i en glad afrikansk menighet vendte hun hjem, men ble så forfryst at hun valgte å akklimatiseres noen år i en friere "Herren kommer" menighet!

Et annet spørsmål som dukker opp er hvorfor blir disse nådegavene tilsidesatt, uønsket eller rett og slett henvist til skammekroken. Er det fordi tungetalen i seg selv oppleves flaut for "opplyste" menighetsmedlemmer, fordi selve fremføringen oppleves som noe i "helspenn"? Vet ikke, sikkert ingen av delene. 

Er et budskap i tunger en "direktehilsen" rett fra himmelen som må adlydes der og da uansett hva som pågår i gudstjenesten, eller er det noe som er lagt ned i gavebærerens ånd og som formidles når sted og tidspunkt oppleves riktig?  Noen har faktisk trodd det første og velger derfor å være lydige. Men er det slik? Neppe. Mange som fremfører budskapet i tunger "får" dette en god tid i forveien - Den Hellige Ånd har lastet ned budskapet i deres ånd og det er opp til den enkelt å bære det fram på riktig tidspunkt. Det fungerer presis slik som når pastoren får et budskap eller sangeren får en sang.

Har aldri hørt om en sanger som avbryter predikanten for å synge eller pastoren som begynner gudstjenesten med å preke fordi "det presser slik på!"

Men i det miljøet jeg trådte mine åndelige barnesko hadde tunger og tydning som regel forkjørsrett - tut og kjør!

La oss begynne med begynnelsen igjen. Nådegaver i bruk er en følge av en åndsutgytelse og ikke omvendt. Herrens bekk er full av vann og i denne bekken flyter "nådegavebåtene", derfor må vi alltid søke Åndens liv, nærhet og innflytelse. Og i et slikt miljø vil nådegavene vokse frem.

Men der nådegavene som i tidligere tider fungerte i rikelig mål er nå plassert i kjelleren, for det nytter ikke bare å ta gavene opp igjen og tørke av støvet - mulig behovet er å oppvekke de døde først?

"Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse. Taler noen med tunger, da la det være to eller i høyden tre, én om gangen og la én tyde det. Men dersom det ikke er noen som kan tyde, da skal han tie i menigheten, men tale for seg selv og for Gud. La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det." (‭1 Korinter‬ ‭14‬:‭26-31‬ NB)

Til slutt, utslukk ikke Ånden. For mye og for lite forderver alt heter det. Vi kan leve vårt kristenliv fullstendig i den mentale verden eller tro at alt av jubel og høyrøstet lovprisning er av Ånden.

Det måtte være i 1988 i det gamle Bethel i Fredrikstad hvor den kjente Frelsesarmeforkynneren Roger Larson holdt en møtekampanje. For forsamlingen der hadde nettopp flyttet til sitt nye lokale. Det var sterke møter der og Gud gjorde mirakler ved denne sin tjener. Dette skapte forundring og glede blant en del av de fremmøte og lydnivået fra disse begeistrede personene økte betraktelig. Da plutselig hørte vi Larssons myndige stemme - "Bli tysta, ellers flyger den Heliga Andes duva bort..." 

Det er mange måter å gjøre Den Hellige Ånd sorg på.

Om det skulle være en forstander eller menighetsleder som skulle ha orket å lese helt hit. Ta vare på dine tungetalende og tydende medlemmene dine. Prat med dem og oppmuntre dem. Få flere inn i disse gavene.

(Og jeg har aldri noensinne hørt at noen pastor eller leder har undervist om hvordan han ønsker at nådegavene skal fungere i sin menighet - men hvorfor skal innfallsloven styre bare denne ene aktiviteten).

Om du skulle savne mer dybde i dette innlegget så gjør jeg det også - men da må det skrives en bok..... Det er 7 gaver til...

Tilbake til husets inngang, der strømmer det ut vann...

Brev 5 fra Indre Trangvik - ledere....

HVORDAN KOMMER NOEN INN I LEDERPOSISJONER?

Hvilken åndelig utrustning kreves og hvordan forholder det seg til personlige kvaliteter.

Prøver å vise dette fra forskjellige vinkler, men må leve med at dette er en uhyre komprimert forkortning. Har med vilje unngått å "bevise" med mange skrifthenvisninger.

Paulus var ikke tannløs, og han bet fra seg når når det hendte saker som skadet evangeliets fremgang. Hykleri, er skadelig virus som må bekjempes.
Å vise to ansikter - ett til jødekristne og ett til hedningekristne var Peters svakhet. Bekvemlighetshensyn er livsfarlig for Herrens tjenere. Et annet ord på dette er å snu kappen etter vinden. Eller å flagge med sin "gudsfrykt" som Annanias og Saffira gjorde. De utgav seg for å være generøse givere, men Gud ser alt. Gaver gir posisjon, tenk om disse to hadde fått lederposisjoner i menigheten på grunn av sin generøsitet?
Hvordan kommer egentlig folk inn i lederposisjoner?
Vi leser i Efeserbrevet at "Gud satte i menigheten", men hvordan gjør han det nå?
En nøkkel finner vi i Apostlenes gjerninger, mens de fastet og ba sa Den Hellige Ånd - ta ut for meg Paulus og Barnabas til den gjerning jeg har kalt dem til!
Men hvordan talte Den Hellige Ånd, var det en røst fra intet eller var det en profet som talte dette. Jeg tror det var sistnevnte, men da måtte denne personen ha en høy integritet og ha en ubetinget tillit.
  Ledere som innsettes må først utvelges, det er jo klart. De kan velges av eksisterende styre, av menigheten eller også av en overordnet synode.
I Frelsesarmeen kan Offisere bli beordret som korpsoffiser som er en stilling tilsvarende en menighetsleder, forstander eller prest.

Hvert kirkesamfunn har sin egen ordning.
Menighetsgrunnleggere velger seg selv, naturlig nok. Det er også like naturlig at disse da velger sitt lederskap. Men når de lykkes og det blir vekst og fremgang? Når og hvordan får "de nye fårene" medbestemmelsesrett og innflytelse i lederutvelgelse?
Tenker tilbake på mine år i pinsebevegelsen hvor jeg oppdaget jeg mange varianter i nominasjons- og valgpraksis uten å gå nærmere inn på det.
Metoden er én ting, kriteriene en annen. Ett viktig kriterie eller det viktigste er å være fylt av Ånden. Og når vi leser i Apostlenes gjerninger om hvilke som ble valgt til å forestå matutdelingen forstår vi at det kreves mer enn bare å kunne ordlegge seg og ellers være snill og hyggelig.
Tror ikke jeg hadde kommet på nominasjonslista for denne oppgaven. Bibelen sier:
«Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭6:3‬ ‭NB‬‬
Vil legge til at for meg er åndsutrustning viktigere enn kjønn. Bedre med salvede kvinner enn tørre menn - eller er jeg på villspor nå?
Ser også at apostlene overlot til flokken å velge de rette medarbeiderne.

«Det de sa, fikk tilslutning hos hele flokken. Og de valgte ut Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Parmenas og Nikolaus, en mann fra Antiokia, som var gått over til jødenes tro.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭6:3, 5‬ ‭NB‬‬
Hvilke menn som ble valgt ut! De var sikkert alle sammen bedende, tungetalende, profeterende, demonutdrivende, håndspleggende, men også omsorgsfulle, vennlige og ikke minst kloke. Teologisk kunnskap var heller ikke uteglemt, les talen til Stefanus!
Slike personligheter finnes ikke lengre vil du kanskje innvende, hvorfor ikke vil jeg svare da - for det er Gud som utruster.

Ledere skal også innsette ledere - dette oppdraget fikk Titus.

"Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg". (‭Titus‬ ‭1‬:‭5‬ NB)

Men skal menigheten ledes av bare én suveren leder med underordnede medledere?

I påfølgende skriftsted står det om eldste i flertall, altså flere i samme menighet som både leder og underviser - er det riktig å forstå det slik?

"De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære". (‭1 Timoteus‬ ‭5‬:‭17‬ NB)

Men forkynnerkreftene må også "innsettes" og komme i funksjon selv om det ikke er primært lederskap Paulus sikter til her.

Kan noen bare melde seg og meddele at de har lyst til å være i lederskapet? Folk sier fra om sitt forkynnerkall, misjonskall osv, men kan noen si i fra at de kjenner et kall til å bli en del av lederteamet? Nei, det høres litt spesielt ut. Likevel skriver Paulus:

 "Det er et troverdig ord: Om noen gjerne vil ha et tilsynsembete, så er det en god gjerning han har lyst til". (‭1 Timoteus‬ ‭3‬:‭1‬ NB)

Om en eller annen teolog skulle forville seg inn og lese dette blogginnlegget så vil nok denne lure fælt, men slapp av - jeg prøver ikke å bevise noe ting. Men det er vel ikke feil at amatører tenker heller?

Men som en konklusjon - min oppfatning er at kriteriene som apostlene satte for matutdelingen i Jerusalemmenigheten bør være et grunnleggende krav for alle tjenester generelt og ledere spesielt...

Og kanskje det tusler en gjetergutt som ingen har tenkt på rundt i forsamlingene.

Ingen tenkte på David da det skulle salves en ny konge i Israel.
«Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe -»
‭‭1 Korinter‬ ‭1:28‬ ‭NB‬‬
Og til slutt - i min grønne ungdom la jeg merke til at det var forretningsfolk og firmaeiere som representerte flertallet i eldsterådene - det lurte jeg fælt på...


Sendt fra min iPhone

Brev 4 fra Indre Trangvik - pastorer og tid til bønn

MIN MENING OM PASTORER, LEDERE OG DERES TJENESTE...

Håper det er tillatt å lufte noen tanker om det pastorale  selv om man aldri har hatt tittelen pastor. Om man tenker kunde/leverandør istedenfor menighetsmedlem/pastor så kan du danne deg et bilde av vareleveranser/kvalitet og kjøper.

Videre kan det sies at kvalitet henger sammen med bearbeidelse og kunnskap om dette. Varer av høy kvalitet er oftest produsert på rett måte og emballasjen er ikke det avgjørende. I Guds rike er ordet og bønnen de eneste virkemidlene for gode, åndelige resultater.

Dette er ingen kritikk eller ment som kritikk av våre pastorer. Jeg har opplevd mange av disse Herrens tjener gjennom årene og har bare gode erfaringer. Likevel, det som er bra kan gjøres bedre. Ikke minst tiden pastorer og forstandere er tildelt til å gjøre det aller viktigste i deres tjeneste - ordet og bønnen.

Pastorer er også mennesker, det er det viktig å fastslå. De har også sine gleder og sorger, kamper og seire. De behøver også tilfredsstillelsen av å høre oppmuntring og gode ord. De skal holdes høyt i ære for deres gjernings skyld.

Samtidig er deres tjeneste til for meg (oss) som vi kan lese i Efeserbrevet.

Altså, når jeg blir "fullkommengjort" til tjenestegjerning da har de gjort sin jobb. 

Hyrdenes jobb er å røkte fårene - ikke omvendt!

"Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde", (‭Efeserne‬ ‭4‬:‭11-13‬ NB)

Det lukter svette av vekkelse sa daværende forstander i Filadelfiamenigheten i Oslo, Morgan Kornmo en gang. Det han mente var alt det administrative som kom i tillegg til forstanderoppgaven og som kunne kvele det åndelige livet.

Men skal pastorer administrere? Er de bedriftsledere eller åndelige kuratorer? På de fleste arbeidsplasser er det få som har fingrene i alt. Og der sjefen vil være pytt og panne går det ikke alltid så bra. Jeg var et sted engang der sjefen gjorde det meste selv, han var jo best (mente han sikkert selv)! Men der kunne man samtidig se hauger av uløste oppgaver! Noen steder er det slik at det faller alt for mye arbeide på en enkelt person, men på sikt går dette dårlig. 

Delegering er alltid et nøkkelord.

På en arbeidsplass jeg hadde litt forbindelse med for mange år siden (den eksisterer ikke lenger) så var det en "suveren" medarbeider som kunne "alt". Men når denne flyttet på seg (sluttet) var det en mer stille medarbeider der som plutselig vokste opp og ble minst like  god som han som sluttet - han fikk vise hva han hadde på innsiden når han slapp til. 

Jeg tror mye viktig arbeide i kirker og menigheter god kan fordeles på mange fler. De aller fleste er kapable til å gjøre det meste.

Hvorfor skal pastorer administrere? De er jo til for at min sjel skal ha det godt!

Planlegge, administrere, ta imot besøk, reise, ta telefoner, følge opp regnskap, samtale, innrede, økumeniske, skrive, andakter, preke, undervise, nye medlemmer, ledermøter, avdelingsmøter, bli intervjuet, tilleggsprosjekter, ukeplaner, sjelesorg, sykebesøk, møteserier og, og, og - en forstanders hverdag? 

Og igjen - inn i dette flettes ordets og bønnens tjeneste (om det blir tid). Hva tør en pastor slippe fra seg og hvem kan hjelpe til?

Detter med ordets og bønnens tjeneste som vi leser om i Apostlenes gjerninger krever tro, både av ledere, eldste, prester, pastorer og forstandere.

Min drøm er pastorer som bare leser og ber (utopi?). Så er det for meg revnende likegyldig om de gjør det i sitt lønnkammer, i skogen, i hagen eller hvor som helst.

Bare de kommer på gudstjenesten fulle av tro og Den Hellig Ånd. Gjør de det da gjør de jobben sin. 

Men dette setter også krav til oss (meg) benkeslitere (benkesliter er et dumt ord, men jeg bruker det nå) som må legge skuldra til. 

Tenk for en drømmesituasjon for en forstander å komme til en menighet hvor han bare må være opptatt med å studere Guds ord og leve i bønn. Få himmelske åpenbaring og folk som ikke klarer å sitte hjemme når det er gudstjeneste.

Men nå er jeg ute med mine drømmer igjen - utopi og virkelighetsfjernt vil du si. Enig, men det er vel litt sannhetsgehalt i det jeg skriver?

Det minner meg om noe jeg leste for en tid tilbake om situasjonen i helsesektoren. Om det virkelig er slik, det vet jeg ikke, men det handlet om leger med høy utdannelse som brukte for mye tid og krefter på rapporter og skrivebordsarbeide. Bortkastede resurser. 

    Ofte går pastorer og ledere inn i en rolle fordi det "alltid" har vært slik, men uten å vite hvorfor. Det minner meg om historien fra et kjøkken før jul. Den lille jenta stod og så på sin mamma som saget av enden på knoken på juleskinka før den ble kokt. Hvorfor gjør du det mamma sa jenta? Det lærte jeg av din mormor var svaret. Jenta var ikke fornøyd med svaret og gikk til sin mormor so spurte om dette. Å, sa mormora - det gjorde jeg fordi kjelen jeg hadde den gangen var for liten!

    Det er vel mye "knokeskjæring" i våre dager også?

Jeg kom på ideen å skrive ned disse tankene da jeg leste et innlegg fra en pastor som beskrev sin uke. Det er en god mann denne pastoren og han skrev selvfølgelig ikke om sitt bønneliv (som sikkert var en viktig del av hans ukeplan).

Jeg mener ikke at det bare er pastorene som skal be og vi skal sitte passive og vente på hva som skal skje. Alle er jo inkludert i dette. Det er jo ikke slik at han som får lønnen også skal ta bønnen som jeg hørte en gang.

Men det ligger selvfølgelig et ekstra ansvar på ordets tjenere.

Jeg forventer at de som deler ut ordet har hentet noe å dele ut. At de har Åndens åpenbaring, kraft, kunnskap og visdom, fersk manna fra himmelen å dele ut når de entrer talerstolen.

I så måte er ingen ledere bedre enn andre. Hva har du som du ikke har fått sier bibelen.

Det er bare det at skal man levere varer må overbringeren hente varene først. Det vi har gir vi deg sa Peter og Johannes til den lamme mannen. 

Altså, det som deles ut må først hentes.

VI leser om ordets og bønnens tjeneste i Apostlenes gjerning. Hvorfor var ordet og bønnen så avgjørende for de som hadde vært med Jesus i over tre år? Mulig de hadde kunnskap om den åndelige virkeligheten og handlet deretter!

Nå skrives ikke dette for å rette pekefingeren mot menighetsledere og eldste. Vil heller gi et hint til oss som omkranser våre ledere, vi skal ikke spørre etter hva pastorene gjør og ikke gjør - la oss gi dem mest mulig tid til det som er deres oppgave - ordet og bønnen.

I forsamlingen jeg tilhører er bønnen prioriter, og som forsamling er vi ikke alene om dette. Traff også en pastor idag som fortalte at i hans menighet arbeidet de målbevisst med å få et sterkere og bedre bønneliv. Der gjorde meg virkelig glad.

"Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven. Men vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭6‬:‭3-4‬ NB)

HVORFOR?

Tilslutt, dette er bare et lite fragment av alt jeg har fundert på gjennom livet...

Ønsker alle pastorer, forstandere, prester og ledere Guds rike velsignelse og et fruktbærende bønneliv.

Brev 3 fra Indre Trangvik - KrF og ekteskapet...

Jeg svelger ikke kameler for å få en pølsesnabb. Hele mitt voksne liv har jeg gitt KrF min stemme, når får de ikke lenger min klagesang engang. At folk velger livsstil og samlivsform er folks egen sak, det legger jeg meg ikke opp i. Men KrF har de siste årene til de grade endret kurs at jeg ikke lenger vil bidra til deres eksistens med min lille stemme. Jeg blir jo også forundret over at mennesker med et kristenavvikende livssyn og livsførsel går inn i et parti som bygger sin politikk ut i fra de kristne grunnverdier. Ekteskapet mellom mann og kvinne er én av disse verdiene.

Med litt ærlighet mener jeg at  burde KrF bytte navn, da kan det hende at min stemme fortsatt vil følge partiet. For meg ble det litt drøyt når jeg på TV fikk se Knut Arild Hareides "sprademarsj" i pridetoget - men som det sies, det er lov å vise farger(r), også for Hareide. Men da vil jeg også vise farge om jeg har noen farge da? Jeg vil ut av mitt skap og vise mine farger, min svart/hvit identitet. Jeg er så "moderne" (les gammeldags) at den eneste samlivsformen jeg tror på er samlivet mellom mann og kvinne. Lærer ikke endog naturen - sier bibelen...

Så de som sier de "går ut av skapet" går egentlig ut av ekteskapet. Derfor forblir jeg egentlig "i" skapet, men med åpne dører. 

Risikoen for forfølgelse blir etterhvert større og større for de som har den oppfatning at ekteskapet er eneste riktig samlivsform, for om jeg støter en homofil eller lesbisk med mitt syn så kan jeg jo bli strafferettslig forfulgt - om da noen mener vi trakasserer? Så da kan det jo hende at vi som tror på det gamle ekteskapet mellom og kvinne etterhvert blir en minoritetsgruppe som trenger beskyttelse ?

Fra skapningens begynnelse kan vi lese at Gud skapte mennesket til mann og kvinne. Dette er noe vi må fastholde når propagandaen for andre samlivsformer roper høyere og høyere. I denne saken har KrF fått halsbetennelse og stemmesvikt.

- KrF er midt inne i en programprosess der et av stridsspørsmålene er et forslag fra programkomiteen om å ta vekk formuleringen om å «sikre ekteskapet mellom mann og kvinne en plass i lovverket»  kan det leses i Dagen. -

Videre kan bladet informere om at kommunikasjonssjef i partiet,  Mona Høvset også er lesbisk, og støttet partilederens pridemarsj tidligere i år.

Men vi lever, heldigvis, i et samfunn med ytringsfrihet. Men jeg merker meg at noen har større ytringsfrihet enn andre. Visse livssyn og samlivssyn kommer ofte på offisielle kanaler, mens andre blir tiet i hjel. Programskaper ansetter programskapere og etterhvert blir den "saklige" informasjonen ganske så ensidig.

Minner om den statskontrollerte informasjonen fra Pravda i gamle Sovjetunionen. Men jag skal ikke dvele ved ensidigheten TV og nyhetsmediene oppviser.

Men nøytrale er de ikke....

Før jeg avslutter dette innlegget så er ikke hensikten min å henge ut enkelte grupper i samfunnet. Det vil alltid være mennesker som lever livet på sin måte, det gjør jeg også. Gud elsker alle mennesker, derfor gav han sin eneste sønn for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men dette blir bare tilgjengelig ved personlig omvendelse.

Da kan det hende at noen av oss må være avholdende - for å komme til himmelen...

Alle har syndet kan vi lese i Guds ord, dette inkluderer også undertegnede - også jeg måtte vende om.

Må jeg også vende om fra KrF?

Jørn Strand, omvendelse og Guds kraft...

Indre Trangvik - brev 2.
Jørn Strand, omvendelse og vekkelse...

Obelix falt i trylledrikkgryta som liten, derfor behøver han i stå i kø å få en skjefull av denne eliksiren, noe han stadig var sur for. Er det viktig å bli fylt med Guds Ånd helt fra starten av som kristen?

Jeg er overbevist om det. Og nå skal jeg spekulere litt, er det forskjell på å bli fylt med Ånden og å bli døpt i Ånden. Ordene sier det, å bli døpt betyr å bli dukket undrer eller å forlise som et skip. Da er man omgitt av substansen og har mistet kontrollen. Jeg svømte inn i havsdønningene på stranden ved Middelhavet en gang. Da mistet jeg kontrollen og ble hvirvlet rundt - hvem var sjefen? Jo, det var elementene. Men når jeg blir fylt med noe er jeg likevel sjefen, jeg tar med meg fludiumet dit jeg vil.

Tenkte på dette når jeg lyttet på Jørn Strand i kveld. Denne tidligere skapsprengeren ble forvandlet til en fintfølende kristen - i ett nu. Men slik jeg forstod hans vitnesbyrd ble han ganske omgående døpt i Den Hellige Ånd. Dette gjorde ham til en åndelig Obelix, en Guds kjempe. Jeg skal ikke finanalysere dåp, fylde, fornyelse osv, men også i Guds rike er det årsak og virkning.

   Fikk dere Den Hellige Ånd når dere kom til troen spurte Paulus de nyomvendte i Efesus.  Når FIlip forkynte Guds ord i Samaria og folkemengden ble omvendt og døpt sendte han bud etter Peter og Johannes, folket måtte bli åndsdøpt.

   Hvorfor var det så viktig da?

   Hvor viktig er det i vårt kirkeliv nå? 

Jeg kan ikke og vil ikke måle og gradere åndsfyldenivået i enkeltmennesker, men jeg har iakttatt en forskjell på folk som sliter med å tale de første ordene i tunger og de som får en "åndsbombe" i hodet. Guds ord sier at Gud ikke gir ånden etter mål...

Men på en måte kan det vel registreres att mennesker som kommer fra "avgrunnen" som blir frelst og omgående åndsdøpt ofte får et sterke kristenliv enn oss "vanlige". Hvorfor? Aner ikke, jeg bare reflekterer. 

   Men hvorfor ble Ludvig Karlsen en slik åndelig kjempe? Jeg tror han unngikk å bli preparert av mennesker før Gud preparerte ham. Jeg forstår dette ut ifra hans eget vitnesbyrd som jeg husker noen fragmenter av. Ludvig fortalte at da han var nyfrelst og hungrig på Gud så begynte han å søke Gud i bønn. Dette bønnelivet ble veldig intenst og forstanderen hans ble naturlig nok bekymret. Tilslutt fikk jeg besøk fortalte Ludvig og jeg fikk tre anbefalinger eller råd. Jeg kan gjengi to av dem. Ludvig - du ber alt for mye sa forstanderen. Det står be uavlatelig svarte Ludvig. Ja, men du må vel ikke rope så høyt da Ludvig. Det står rop av strupen og spar ikke svarte Ludvig. Og så ett tredje råd som jeg ikke husker. Ludvig svarte med samme mynt på det siste rådet også og forstanderen forsvant. Sikkert en god og velmenende forstander, men tenk om Ludvig hadde vært lydig? Det var nok der og da han ba igjennom sin tjeneste og uten denne bønneperioden hadde det vel ikke vært noe Evangeliesenter?

     Det sterke, overnaturlig åndelige livet behager ikke det vanlige menneske. Det møter alltid motstand. Og sammen med alt ekte åndsliv følger svermerne. Vi gjør da ofte den feilen å begynne å "kontrollere" det hele og så dør alt åndsliv. Den kjente svenske pinsegiganten Lewi Pethrus hadde fattet dette og sa følgende bevingede ord  - det er bedre at gryta koker over enn at den aldri koker!

    Vi hører av og til om arven etter Hans Nielsen Hauge og så går man til Hauges Minde og mimrer og tenker på det som engang var. Men Hauges arv er vel heller den dynamiske, forløsende og gjennomgripende åndskraften! Det er den vi må hente.

   Om vi minnes disse gamle kjempene på feil måte så blir det som å kalke eller å pynte gravene som Jesus sa. Gud er en her og nå Gud.

    Når Guds kraft slår ned går det ikke upåaktet hen. Nylig ble 322 reinsdyr drept av lynte på Hardangervidda. Guds kraft er mye mer - og det gir liv.

   Det må gis plass til Guds kraft i våre møter, ikke som en foreteelse i ettermøtene,  men som et altomfattende og altoppslukende nærvær.

   Den kjente, nå avdøde Engelske pastoren fra Kensington Temple Wynne Lewis fortalte en gang om dette. Før en Gudstjeneste opplevde han at Den Hellige Ånd spurte om møteprogrammet og Lewis svarte på det. Men hvor kommer jeg inn da? Spurte Ånden videre - det ble vendepunktet der.

Og min konklusjon fra Indre Trangvik da? Søk ikke åndelige opplevelser som latter, falling, rulling og andre manifestasjoner. Men søk å bli fylt med kraft, ild og alt det som det overnaturlige gudslivet innebefatter - da kan det bli latter og.....

Men det som følger sann åndsutgytelse er tårer, omvendelse, syndsbekjennelse, oppgjør, forlik, gjenopprettelse, misjonskall og innhøstning av sjeler.

Talen til Jørn Strand i kveld ga meg mye å tenke på...

BLI DØPT I ÅNDEN FØRST OG FYLT AV ÅNDEN ETTERPÅ.

Obelix klarte seg med én dukkert, vi må fylles daglig...

Brev fra Indre Trangvik

Brev fra Indre Trangvik.
Jeg skriver og skriver, og i de flestes øyne er nok min adresse Indre Trangvik. Men det er ikke trangt i Indre Trangvik, det bare føles slik om man tar med unødvendige ting på flyttelasset. Har merket meg at Det gamle evangelium i løpet av årene har 
blitt det runde evangelium. Og man blir svimmel av å gå i ring. Jeg ønsker ikke å bli satt pris på og "likt" fordi jeg vil ligne alle andre og ikke støter noen. 
Det første bud i djevelens katekismus lyder slik -
Det første bud det er,
Vær lik de andre i all din fær(d).
Har registrert at politikere er stolte over sine oppfatninger og meninger, ikke noe problem med de som lager skarpe grenser i politikken, eller mener det stikk motsatte av andre.
I kristenverdenen er det motsatt. Det eneste tydelige vegskiltet der har etter hvert blitt til rundkjøringsskilt!
Man kan også være "radikal" og rund samtidig. Altså stå fram som "avholdsmann" og samtidig anerkjenne måtehold. Og stempler bruker vi vel alle iblant, både på hverandre og hverandres meninger,  også undertegnede gjør nok det. Så om man skulle man ta fram noen sunne, bibelske leveregler, da blir nåtidens mest benyttede stempel brukt - nemlig LOVISKHET. Et annet misbrukt stempel er NÅDE. Jeg ønsker ikke å få stemplet NÅDE brukt for å dekke over egen slendrian som jeg nekter å omvende meg fra, jeg vil møte sanne og kjærlige mennesker som tilretteviser meg, for jeg vil ha full lønn i himmelen. Man får ikke lønn for å bo i Indre Trangvik, men man slipper kanskje trekk i lønna.
Ivar Aasen skriver "Til Lags aat alle kann ingen gjera; det er no gamalt og vil so vera. Eg tykkjer stødt , at det høver best aa hjelpa den, som ..."
Men noen prøver på det, som en pinsepastor nylig skrev: "Det betyr at vi må inkludere i Guds store familie både avholdsfolk som meg og måteholdsfolk som Jesus."
Å kalle Jesus for måteholdsmann er i mine øyne blasfemi, måtehold har i vår moderne tid en annen valør...
Forunderlige ord av denne pastoren som vasker sine hender....
Så hender det nå og da gjennom årenes løp at noen har fått nok av "friheten" i de kristelige rundkjøringene, da kan de reise til Indre Trangvik hvor enn det nå i landet ligger...
Men i Trangvik er det trygt, det er høye fjell på alle sider. Men fjell kan som kjent bestiges...
Og så de gode nyhetene da, den "trangsynte" Carl-Gustaf Severin vinner fram med sin antialkoholiseringskampaje og nå tørrlegges hele menigheter, ikke på Ånden, men på Lucifer i flytende form. En menighet på Karmøy er vel først ute i denne sammenheng. Og
Today we certify Karmöy Church as an alchohol Free zone kan leses i en Facebookmelding,
Bra!!!
Og så får jeg vel det uunngåelige spørsmålet da, hvorfor blande deg bort i andres saker?
Jeg vil svare fra båtlivet, jeg slutter ikke med å fortelle andre hvor skjærene ligger fordi jeg har grunnstøtt selv?



Sendt fra min iPhone

Profeti

Profeti?

Andakt til meg selv!!!

Målrettet skyts?

"Men dersom alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller ukyndig, da blir han avslørt av alle og dømt av alle, og det som er skjult i hans hjerte, åpenbares. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig iblant dere"! (‭1 Korinter‬ ‭14‬:‭24-25‬ NB)

Rett ofte blir det sagt: "Så sier Herren!" 

Men ingen reagerer på at tiltalen virkelig er fra Herren, i hvert fall sjelden, for tror noen at det egentlig er Herren?

Hvor seriøs er jeg egentlig i mitt forhold til nådegaveutfoldelsen?

Jeg har som oftest (eller alltid) hørt profetisk tiltale i positive former. Til og med i situasjoner der ting burde settes på plass. Slik som med Ananias og Saffira. Men mannen med øyne som ildsluer sier også at dem han elsker - dem refser han.

"Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg!"(‭Åpenbaringen‬ ‭3‬:‭19‬ NB) Jesus sier også til sin menighet som han kjøpte med sitt blod og elsker - "men jeg har imot deg".

Noen ganger når man hører profeti faller tankene i retning av spåjenta i FIlippi som ropte etter Paulus og Silas: "Dette er den høyeste Guds tjenere som forkynner dere frelsens vei!" Sannhetsgehalten i dette budskapet var hundre prosent sant, men kilden fra avgrunnen - noe å tenke på?

Vi skal prøve åndene om de er av Gud sier Bibelen. Og det kan bare de som lever nær Gud.

Guds Ånd behøver mennesker som har åpenbaring, hører og tør levere...

I innledningsteksten viser bibelen oss en viktig funksjon i den profetiske tjenesten, ikke bare oppmuntring, formaning og trøst, men også avsløring og irettesettelse med frelse som mål. Men for å leve der kreves en høy standard i personlig- og menighetsliv.

Og jeg har faktisk med forundring hørt positiv profetisk tale til mennesker som for å komme på rett kjøl eller få rett kurs egentlig behøvde noe helt annet...

Når GUD taler må vi lytte og lyde!!

Men når vi innerst inne ikke tror at det er Gud som taler, men at det bare er vår karismatiske uttrykksform, da blir det alvorlig. En måte å prøve profetisk tale på (som bibelen sier) er om det virkelig slår til.
Jeg har hørt mye som aldri har hendt - alvorlig!!!
 Det er forskjell på gode ønsker og Guds tiltale. Husk, Den Hellige Ånd tar aldri feil.

Det gjør jeg veldig ofte....

Gud vær meg synder nådig.

Gi meg mer av The passion of the Christ!

Ønsker meg "The passion of the Christ hver" uke i forkynnelsen.

Min første forstander sa en gang: Du taler om vær, du taler om vind, hvorfor taler du ikke  om Jesus?

I himmelen blir det alltid lovsang om Jesu seier på korset, her nede er dette alt for sjelden et emne i forkynnelsen etter min mening. På Guds befaling reiste Moses opp en kobberslange i ørkenen. Under Israels vandring gjennom Sinai ørkenen kom det giftige serafslanger inn i leiren. Gud fjernet ikke slangene, men gav folket noe de kunne se på. Et blikk gav helbredelse!

Vil et blikk på Jesus ha samme virkning nå? Absolutt, men da må bildet løftes opp så alle ser det...

 I løpet av mine 55 år som kristen har jeg overvært mange gudstjenester og hørt mange prekener. Men for noen år siden oppdaget jeg noe og delte det med May-Britt - så lite vi egentlig hører om Jesus og korset i våre gudstjenester? 

Etter dette ble jeg mer observant og kunne ofte si - ingenting om Jesus og korset i dag heller!

Men du verden så mye psykologi, overlevelsesteknikker, historier, trøst (formaning er mer sjeldent da det grenser mot loviskhet), hvordan bli helbredet, hvordan bli fylt med Ånden, nådegavene og mye "mesterskap i tale" som Paulus betegner det. Og jeg vil skynde meg å tilføye - det meste av dette er nødvendig og vi må fortsette med det.

Men selve proklamasjonen av Jesu seier på korset er fraværende. Det er jo nettopp dette som utløser mirakler, helbredelser og frelse som glimrer med sitt fravær. Isteden får vi noen ganger høre at vi skal på dypet med Jesus, på høyden med Jesus, skal ha fremgang og ikke tilbakegang osv. Mulig du en eller annen gang har hørt fragmenter av dette jeg nevner.

Men det som tenner dynamitten er ofte fraværende - fenghetten!

Fenghetten beskrives slik: "En fenghette fungerer ved å lage en liten eksplosjon som i sin tur utløser eksplosjonen ... med et bredt spekter av eksplosiver, herunder dynamitt. Det som tenner alle sannheter som forkynnes er "fenghetten", ordet om korset.

Når vi ser Jesus som korsfestet (fenghetten) utløses troen, frelsen, helbredelsen og befrielsen.

Ett bilde av Jesus på korset gav støtet til en verdensvid vekkelse.

Ludwig Zinzendorf, tysk godseier, Brødremenighetens far. Zinzendorf fikk en pietistisk oppdragelse. Men hans frelse og kristne gjennombrudd ble utløst ved synet av et Ecce homo-maleri med underskriften: «Dette har jeg gjort for deg, hva har du gjort for meg?» 

Det er liv i et blikk på det blødende lam heter det i et sangvers.

Jesus brukte denne metoden når han la ut ordet for Emmausvandrerne. De fikk se Jesu lidelse gjennom alle skriftene. Og hjertene deres begynte å brenne..

Paulus forstod denne kraftkilden - Korsets kraft. 

"Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som KORSFESTET! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød? 

Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt"? (‭Galaterne‬ ‭3‬:‭1-3, 5‬ NB)

men vi forkynner Kristus KORSFESTET, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap. Men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene. (‭1 Korinter‬ ‭1‬:‭23-25‬ NB)

Og da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd. For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham KORSFESTET. (‭1 Korinter‬ ‭2‬:‭1-2‬ NB)

Av denne grunn sendte jeg Timoteus til dere, han som er mitt kjære og trofaste barn i Herren. Han skal minne dere om MINE VEIER i Kristus Jesus, slik jeg lærer OVERALT i hver eneste menighet. (‭1 Korinter‬ ‭4‬:‭17‬ NB.

For ordet om KORSET er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.

men vi forkynner Kristus KORSFESTET, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap. (‭1 Korinter‬ ‭1‬:‭18, 23‬ NB)

Og på pinsefestens dag begynte Peter med ordet om korset - og det stakk! 

"Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere KORSFESTET". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭2‬:‭36‬ NB)

Jeg tror at Guds ord har en innebygd egenkraft - det er selvgående, men må slippes ut. "For Guds ord er levende og kraftig..

Og til slutt vil jeg minne om sangen La meg få høre om Jesus - La meg få høre om korset osv....

Prek om korset, naglene, pisken, tornekronen,  Getsemane, veien til Golgata, døden og oppstandelsen - la ordet virke mot synd, frafall, sykdom, forkastelse, depresjoner, ensomhet og alt som vi mennesker sliter med. Korsets kraft....

Jeg har ikke fått noe budskap i dag - så jeg skal tale om Jesus...

Forbønns(u)vaner

Forbønns(u)vaner og praksis.

Vi satt bare rundt frokostbordet og pratet om løst og fast i Guds rike. Våre gudstjenester, barna, bibelkunnskap og nådegaver. Slike samtaler kan bli ganske interresante og givende. Da kan det dukke opp tanker fra "intet" slik som guttungens utrop i eventyret "keiserens nye klær!"

Vi vet at uten tro er det umulig å være til behag for Gud, og alt som ikke er av tro er synd. Så vi praktiserer vår tro så godt vi kan og vi handler ut fra hjertets overbevisning. Heldigvis ser Gud til våre hjerter.

Jeg tilhører en forsamling som har en god og sunn forbønnspraksis, intet å bemerke til det, men alle kan på alle områder gjøre forbedringer - ellers er vi statiske eller statuer.

Og vi (alle forsamlinger og kirker) praktiserer selvfølgelig  våre forbønns- og helbredelsestjeneste på mange ulike måter. Noe gjør vi av ren lydighet til skriften som å salve syke med olje og be troens bønn, eller også rett og slett ved en enkel håndspåleggelse.

En metode som Jesus benyttet ved et tilfelle var å spytte på jorden for så å lage en deig av dette og tilslutt å smøre substansen i øynene på en blind. Har aldri hørt om noen kirke på våre breddegrader har videreført denne praksisen.

En annen "metode" vi leser om er at de syke berørte Jesu klær og ble friske. Det gikk en kraft ut fra Jesus, men jeg har aldri hørt noen invitere noen til å berører talerens klær. Men lignende saker har sikker hendt. Der Guds kraft åpenbares kan alt skje, alt er mulig for den som tror.

Men vi er ikke langt unna når vi i Apostlenes gjerninger leser om "lommetørkler" og klær som Paulus hadde båret. 

"Og Gud gjorde helt uvanlige kraftgjerninger ved Paulus’ hender, så at folk til og med tok svetteduker eller arbeidsforklær som han hadde hatt på seg, og bar til de syke. Og sykdommene forlot dem, og de onde åndene for ut av dem". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭19‬:‭11-12‬ NB)

Denne praksis er i en viss grad tatt opp som helbredelsesmetode og det fungerer faktisk ganske bra også. Gud binder seg jo ikke til metode, men til tro. Så dette med salveduker er en kombinasjon av Apostlenes gjerninger kap. 19 og Jakobs brev kap. 5 hvor det står:

"Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt". (‭Jakob‬ ‭5‬:‭14-15‬ NB)

Og som "salveduk" kan hva som helst benyttes. Leste en gang om noen som ville gi en salveduk til en innsatt i et fengsel. Denne fangen kjente denne kristne forbønnsmetoden og han ville ikke ta imot salveduker. Da fikk de den glupe idé og be for noen pengesedler som de så gav ham - det fungerte!

Jeg vet jo lite om hvilke herlige gjerninger som hender rundt omkring på vår klode, men skyggemetoden har jeg aldri hørt blitt praktisert. Vi vet jo at skygge (og mørke) er fravær av lys så i seg selv kan ikke skygge frembringe eller formidle noen ting.

"Folk bar til og med de syke ut på gatene, og la dem på tepper og bårer, for at iallfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭5‬:‭15‬ NB)

Når jeg tenker etter er jo alltid skyggen i direkte forbindelse med en person eller gjenstand i sollyset så jeg kan tenke meg at de som ble helbredet var ganske nærme Peter. Men var det skyggen? Mulig det var Den Hellige Ånds "aura" (ikke New Age) som lå som ei kappe over Peter der han gikk i solskinnet, men folket så bare skyggen?

Hørte noe lignende på 70 tallet i Metodistkirken i Fredrikstad hvor det ble arrangert et "fornyelsesmøte". En av deltagerne der hadde vært på møtene til 

Kathryn Johanna Kuhlman. Som øyenvitne kunne han fortelle at når Kuhlmann gikk blandt tilhørerne så beveget folk der hun gikk som når vinden blåser gjennom en kornåker. Var det en lignende foreteelse på Kuhlmans møter som det med Peters skygge?

Bortsett fra Jakobs brev står det lite om å be for syke i bibelen. Derimot taler bibelen mye om håndspåleggelse. Det vi gjør er å blande håndspåleggelse med troens bønn, men ikke noe feil i det - eller (?). Når vi først tror - er det ikke da tilstrekkelig med kun håndspåleggelse? Jeg har ikke tenkt å gjøre det innviklet i så måte, men mange blir også helbredet ved enkelt å tro på Jesu løfte - be, så skal dere få!

Det viktigste er at det vi praktiserer fungerer og at de syke blir friske.

Dette med forbønn praktiseres også ulikt i de forskjellige trossamfunn. I menigheten jeg tilbrakt de første (24) år av mitt kristenliv var det alltid bønn på kne. De som søkte forbønn fikk da som oftest håndspåleggelse på rygg og skuldre. Men helbredelsen fungerte da også. Helbredelser har faktisk fungert i to tusen år, også før trosbevegelsen så dagens lys. 

Når trosbevegelsen så dagens lys kom også en ny forbønnspraksis ut i lyset - konfidentene (forbønnsøkende) står linjert opp på rekke og rad foran scenen. En praktisk løsning hvor det er lett å be for mange under ordnede forhold. I tillegg har vi fått "fakketjenesten" som skal holde orden på de som faller og passe på ar de ikke skader seg i fallet. 

Og så i tillegg tilskuerne da - publikum som ser på dette kaoset. Når skjer hva med hvem. Ikke alltid bra etter mitt syn når "publikum" ser på mennesker som tydelig har store problemer. Med all respekt - viktig at folk møter Gud, men mye burde vært unntatt offentlighet. Når det i tillegg filmes kan det i noen tilfeller være dråpen(e) som får begeret til å flyte over. 

En annen sak jeg noen ganger har sett er de lange rekker av forbønnsøkende som blir betjent av ganske få eller én enkelt forbeder. Man blir likesom aldri ferdig.

Husker den flotte undervisningen til Åge Åleskjær på Borg Kristne Senter i Sarpsborg for mange år siden hvor han bl.a. underviste om helbredelse. Alle har to hender sa han og da kan alle legge hendene på de syke - mer behøves ikke (underforstått tro da).

Likevel gjelder dette tydeligvis ikke i våre møter, med med noen få unntak.

Og uvegerlig kommer spørsmålet - kan ikke forbønn gjøres unna mye raskere. I våre benker sitter mennesker med høy livskvalitet, tro og erfaring. Har gått på bibelskoler og har erfaring med både forbønn og sjelesorg. Hvorfor kan ikke alle disse "menige", men velutrustede brødre og søstre være med som forbedre? Og hva skal vi med bibelskoler om disse ikke blir koblet inn i våre gudstjenester?

Mye å skrive her, men det får komme senere...

Det hender i våre møter at det blir innbudt til håndsopprekning for de som har et behov og deretter blir de som står omkring bedt om å legge hendene på - og be for disse.

Etter min mening bør dette bare forekomme når pastor, predikant kjenner alle slik at det kan forgå på en trygg måte. Selv har jeg opplevd "håndspåleggelse" som jeg har følt høyst ubehagelig.,

For og til dukker religiøst interesserte opp på våre karismatiske gudstjenester, det er new agere og healere som trives der - åndelighet tiltrekker. Har opplevd dette flere ganger. Og disse menneskene er ikke beskjedne - og de blander seg gjerne med oss kristne. Når det så praktiseres at folk skal be for hverandre i benkeradene stiller jeg meg veldig tvilsom til en slik praksis. Jeg vil ikke ha forbønn av en New Age dame, healer eller folk som lever i synd.

Til slutt, slipp Guds folk løs. La det ikke være en elite som har forbønnstjeneste. Jeg tror på det alminnelige presteskap...

Rom, alle veier fører dit - bare én til kristen enhet..

Alle veier fører til Rom - bare én til himmelen...

Jesus er veien sannheten og livet, hvorfor da så mange kristne avveier?

Når Peter, Jakob og Johannes var med JESUS opp på forklarelsens berg så ba de om å få bygge hytter - de ville bli der.

"Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Rabbi, det er godt at vi er her; la oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia"! (‭Markus‬ ‭9‬:‭5‬ NB)

Det er menneskelig å forbli der vi har hatt gode opplevelser og der vi synes det er best å være. Ofte vil vi gjøre "hermetikk" av opplevelsen.  Men Jesus er veien.. Ingen parkeringsplass!

Alle kristne trossamfunn har sine særegenheter, ofte faststøpt og formet av de første ildfulle årene. Man finner sin "identitet". Så hender det så smått om senn at innholdet blir borte og strukturen kanskje står igjen som tørre trestammer i ørkenen. Da prøver man å omforme eller fargelegge strukturen, eller utgi en ny sang- eller salmebok. Slik er kirkehistorien....

Ofte feilsiterer vi og sier at Ånden blåser dit den vil - likevel er det ikke helt feil for Ånden er også vind. Men Jesus sier at du og jeg - altså alle gjenfødte kristne er som vinden. For så mange som drives av Guds Ånd er Guds barn.

"Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden". (‭Johannes‬ ‭3‬:‭8‬ NB)

Med andre ord kan det sies slik at når kristne ledes (blåses) av Guds Ånd så vil de som oftest (tror jeg) blåses dit Ånden vil - og dette som i realiteten er Åndens enhet. 

Altså en enhet som suverent og alene er produsert av Herrens Ånd og hvor vårt bidrag bare er enkel lydighet.

Det er vanskelig å blåses mot vindretningen...

Likesom livsvesenene som omtales i Esekiel beveges nøyaktig dit Ånden vil - slik ønsker Gud å lede sin menighet.

"Dit hvor Ånden ville gå, gikk de, nettopp dit hvor Ånden ville gå. Og hjulene hevet seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene. Når livsvesenene gikk, så gikk også de. Og når de sto, så sto også de. Og når de hevet seg opp fra jorden, så hevet hjulene seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene". (‭Esekiel‬ ‭1‬:‭20-21‬ NB)

Vi kan med andre ord også si at kristen enhet ganske enkelt består i å slippe grepet i vår menneskelige komfortsoner og tørre la seg "blåses bort" av Guds Ånd.

Guds Ånd er utgytt over alt kjød, den kommer ikke én gang til eller nå og da - Guds Ånd "blåser" alltid - for å følge terminologien i denne bloggen.

Nå gjelder det bare å løfte vingene eller heise seilene!

Når Israel vandret omkring i ørkenen var de kortere eller lengre tid på de forskjellige "campingplassene", men når skyen løftet seg var det å bevege seg videre. De måtte ha løse teltplugger.

Ofte gjør vi det motsatte av å la Ånden blåse oss av sted. Vi hører om manifestasjoner og tror at det er dit vi skal løpe for å få den "store" opplevelsen. Men ofte er Herren hverken i ilden eller stormen. Da må vi besinne oss til vi kjenner Åndens visken, den stille susen, i vårt indre og først da løfte våre åndelige vinger.

"Han sa: Gå ut og stå på fjellet for Herrens åsyn! Og se, Herren gikk forbi. Foran ham for en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susing. Da Elia hørte den, dekket han ansiktet med kappen og gikk ut og sto ved inngangen til hulen. Og se, en røst kom til ham og sa: Hva vil du her, Elia"? (‭1 Kongebok‬ ‭19‬:‭11-13‬ NB)

Den som venter på Herren venter også med å løfte de åndelige vingene.

"Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette". (‭Jesaja‬ ‭40‬:‭31‬ NB)

Noen ganger kan vi anfektes av sterke åndelige vinder, men kjenner at det skurrer litt. Bibelen kaller disse åndelige vindene for lærdomsvind.

"...for at vi ikke lenger skal være småbarn og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep". (‭Efeserne‬ ‭4‬:‭14‬ NB)

Hva blir min konklusjon? Søk etter å bli fylt med Ånden, ikke åndelige opplevelser. For Guds Ånd taler, veileder, trøster og formaner. Den leder inn i skriftene, ikke ut på (van)viddene. Den leder Guds barn sammen til enhet...

Det er ikke vi som skal "drive" Ånden, men det er Ånden som skal drive oss. Den som har øre...

Det finnes bare én enhet - Åndens!!!

"Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den!" (‭Jesaja‬ ‭30‬:‭21‬ NB)

Hvor blåses jeg?

Talekunst og lyttekunst...

Talekunst og lyttekunst....

Er de gode predikantene mine underholdningsartister?  Gjør jeg møter og gudstjenester synonymt med de beste underholdningsartister. Litt av et spørsmål vil du kanskje mene. Vel, av og til har det nok vært slik, jeg nyter kanskje fremføringen og mister innholdet. Ikke predikantenes skyld at jeg har slike holdninger. 

Mange forkynnere trekker folk til sin talerstol fordi de er dyktige kommunikatører, men det er jo bare et middel til å nå hjertene med Guds ord.

Det fortelles om en forstander ved navn Tor Sørlie (menigheten Gilead i Oslo) som var en ordets mester og kunne få folket hvor han ville ved å spille på de rette strengene. Han var heldigvis klar over sine egenskaper og lot "strengespillet" ligge - en klok mann denne Sørlie.

Men "å nyte stunden uten å bli bunden" er ikke noe nytt i religiøse sammenhenger. Vi kan faktisk lese om et folk (Israel) som levde i det største frafall, men elsket å høre på prekener. Profeten Esekiel beskriver dette.

"Og du, menneskesønn! Ditt folks barn taler sammen om deg ved veggene og i husdørene, og alle sier de til hverandre: Kom og hør hva det er for et ord som kommer fra Herren! Så kommer de til deg i store skarer. De setter seg foran deg som mitt folk og hører dine ord, men de lever ikke etter dem. Med sin munn taler de mye om kjærlighet. Men deres hjerte har lyst til urettferdig vinning. Se, du er for dem som en som synger kjærlighetsviser, en som har vakker røst og er dyktig til å spille på et instrument. De hører dine ord, men de lever ikke etter dem". (‭Esekiel‬ ‭33‬:‭30-32‬ NB)

Noe å tenke på for meg dette.

Den legendariske evangelisten Frank Mangs opplevde at han kunne bli populær på en feil måte. Men han forutså klart farene ved å bli brukt som et "trekkplaster" for menigheter og kirker og han beskriver en slik hendelse. Det var slik at han ble kalt til å holde en møtekampanje i Trondheim og han takket ja til dette. Menigheten der begynte da med forberedelsene til denne møtekampanjen og et ledd i dette var markedsføringen. Denne annonsekampanjen fikk en spekulativ utforming og de begynte med bl.a. Frank kommer....  De ønsket å vekke folks nysgjerrighet. Mulig de hadde gjort alt annet enn å be, jeg vet ikke, men da Frank Mangs begynte å preke på denne kampanjen opplevde han, som han beskriver selv, en feil ånd. Da begynte jeg å preke så dårlig jeg kunne skriver han i en av bøkene sine og etterhvert så jeg at menighetslederen ble mer og mer fortvilet - fortsetter han. Historien ender med at når lederne hadde gitt opp det hele og så på kampanjen som en katastrofe, da begynte Mangs å preke slik han pleide. Det endte med gjennombrudd og sjelers frelse.

Det hender at enkelte predikanter er så fulle av kraft og Guds Ånd at de ikke behøver krykker for å trekke folk. De tjener i kraft av salvelsen. En slik forkynner var Jonathan Edwards. Han var svaksynt og leste opp sine prekener uten noen form for teatralsk utfoldelse. Likevel samlet han mennesker rundt sin talerstol.

En av hans mest berømte prekener hadde tittelen  "Sinners in the hands of an angry God". A sermon. Preached at Enfield, July 8th 1741

At a time of Great Awakenings, and attended with remarkable Impreffions of many of the hearers. By Jonathan Edwards, A.M. Pastor of the Church of Christ in Northampton.

"Om de bryter seg inn i dødsriket, så skal min hånd hente dem derfra. Og om de farer opp til himmelen, skal jeg styrte dem ned derfra. Om de skjuler seg på Karmels topp, skal jeg lete dem opp og hente dem derfra. Og om de gjemmer seg for mine øyne på havets bunn, skal jeg kalle ormen fram, og den skal bite dem". (‭Amos‬ ‭9‬:‭2-3‬ NB)

"Ja, på glatte steder setter du dem. Du lot dem falle, så de gikk til grunne". (‭Salmene‬ ‭73‬:‭18‬ NB). 

Man kan lese om disse møtene der Jonathan Edwards talte så levende at folk bokstavlig talt kom i så stor syndenød at de klamret seg til bæresøylene i lokalene av frykt for å skli rett ned i helvete.

Men ingen, uansett talebegavelse, kan skarpe vekkelse. Dette er det kun Guds Ånd som sørger for, men samtidig er jo god talekunst absolutt en fordel.

"Det var en jøde ved navn Apollos, født i Aleksandria, som kom til Efesus. Han var en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene. Han var opplært i Herrens vei. Og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes’ dåp". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭18‬:‭24-25‬ NB)

Så kan vi trekke fram noen få navn som Hans Nielsen Hauge og  Frank Mangs fra tidligere tider og Billy Graham og  Reinhard Boonke fra nyere tid. Fellesnevneren er at de alle berørte tilhørerne sterkt med sin forkynnelse.

Og så er vi tilbake til oss selv da, med pastor Hvermansen fra Trangeby. Og en menighet med 78 medlemmer hvorav 7 er ungdommer og 20 er pensjonister. Med kun én pianist som har lært å spille selv og et trommesett i hjørnet på plattforma.

For dette kan være et bilde på virkeligheten mange steder.

Også der behøves samme kraft og salvelse som på Gramham eller Boonkes møter - for egentlig taler alle til enkeltmennesker enten tilhørerskaren er to eller tohundretusen.

Pastor Hvermansen er også en Gudsmannen - sett pris på ham!

Og dette er en sak jeg har tenkt på, har Gud kanskje i sin visdom satt de beste pastorene til å betjene de små og ressursfattige menigheten? Der ingen ting går av seg selv, alle kjenner alle og det synges a capella på søndagsgudstjenesten?

Og jeg har av og til lurt på en annen sak, er bare pastorer fra STORE menigheter de beste til å tale på STORE konferanser? Tja, dette var jo bare en liten grunnløs tanke fra min side da. Og jeg vil tilføye at de etter min mening beste talene jeg har hørt har ikke vært på store konferanser. 

" Gi at alt Herrens folk var profeter, at Herren ville legge sin Ånd på dem!" (‭4 Mosebok‬ ‭11‬:‭29‬ NB)

Dette skrifstedet er vel saken kjerne, alle kan tjene Gud i Den Hellige Ånds kraft uansett i hvilken sammen heng de er.... Vi tjener Gud og betjener mennesker

Paulus var veldig klar på dette å stå fast på de bibelske sannhetene.

"Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener".(‭Galaterne‬ ‭1‬:‭10‬ NB) 

Og Paulus var også villig til å betale prisen for dette. "Så er jeg da blitt deres fiende ved å si dere sannheten?" (‭Galaterne‬ ‭4‬:‭16‬ NB) Her kan Paulus ikke sammenlignes med profeten Esekiel som dette innlegget ble innledet med. Det kan sikkert ikke være lett å være å være radikal i små menigheter hvor alle kjenner alle, men det er absolutt nødvendig.

Og til slutt - har aldri hørt at fårene sier til hyrden, stå på - vi følger deg! Paulus sier - følg meg likesom jeg etterfølger Jesus Kristus...

Jeg følger bare en hyrde som etterfølger Jesus Kristus - for da vet jeg at jeg har stor mulighet til å få full lønn i himmelen - og det er egentlig det saken gjelder...

Unnskyld pastorer...

IKKE SKYT PÅ PIANISTEN - HAN GJØR SÅ GODT HAN KAN.

Når det går dårlig for fotballklubben byttes treneren ut, hvorfor? Det er jo likevel alltid lag på ett eller annet nivå i en divisjon. Tenk om treneren var bra og at det er spillerne som skulle byttes ut. En trener som alltid har marginene på sin side er "god" og en som opplever det motsatte er "udugelig".

I KS artikkelen "Tåkeprat" av Anne Gustavsen kom det fram alvorlige tanker. På den andre siden har jeg en svak fornemmelse av at KS kan ha hevet seg over pastorene i pinsebevegelsen og har påtatt seg et moraliserende biskopembete. Har lagt merke til denne tendense i flere redaksjonelle artikler. På den ene siden har pinsebevegelsen sitt årlig LED og på den andre siden takdryppet fra Korsets Seier. Alle vet at det første året med en ny forstander er "engleåret" som jeg hørte nevnt ved en forstanderinnsettelse her i byen engang. Hva de neste årene kalles...?

I artikkelen som jeg synes var veldig skarp og avklarende skrives bl.a. - 

"Kristne ledere synes det er vanskelig å snakke om homofili og alkohol. Hva skjer når vi blir redde for å være tydelige om det som er vanskelig"?

Men hvilke kristenledere gjelder det og hvilke gjelder det ikke? Det er farlig å skyte ut i mørket. Leste en gang at på en Saloon i gamle ville vesten hadde de hengt opp en plakat med følgende tekst: "SKYT IKKE PÅ PIANISTEN - HAN GJØR SÅ GODT HAN KAN!!!"

Av dette fremkommer at den "kloke" pianisten forlater sin pianokrakk, den halsstarrige bæres ut i en kiste. Jeg kan ane at noe lignende foregår i våre kristne miljøer. At Gud leder enkeltmennesker hit og dit må vi bøye oss for, men at forstandere snur prekenbunken og begynner på ny frist et annet sted kan ha andre underliggende årsaker. Som for eksempel at menigheten likevel ikke kommer opp i Tippeligaen, det er lite folk på tribunene og ungdommen rømmer til nabomenigheten som har en friskere stil. Ja, det kan ikke være enkelt å være trener (pastor) for et åndelig fotballag.

Når så dagspressen (KS) og andre media forteller hvordan det egentlig burde ha vært er ikke deppen langt unna.

Et annet spørsmål er - hvem kan komme med motinnlegg å si at dette (tåkeprat) gjelder ikke meg/oss?

Ikke mange bli lærer sier bibelen og jeg drister meg til et tillegg - ikke mange bli hyrder eller lærere. For disse tjenestegavene har/skal ha den daglige kontakt med mennesker og er i ytterste konsekvens ansvarlig for menneskeskjebner. Så det er lov å prøve seg seg, om man lever på den plassen man skal.

Mitt syn på hva som behøves for å styrke forstandere, pastorer og ledere er ikke velmenende artikler og pekefingere, men tett felleskap med støtte og oppmuntring.

Hvordan skal man forholde seg til vindrikkende menighetsmedlemmer, hvordan skal man forholde seg til homofili, hvordan skal man forholde seg til skilsmisse gjengifte og for den saks skyld samboerskap?

Om dette sier bibelen at der det er mange rådgivere (ledere), der er det megen frelse!

Det er lett å være tøff her på Facebook og i en avisredaksjon, men når man møter mennesker ansikt til ansikt med deres problemer og meninger - til det trenger pastorene kjærlighet og støtte.

Når ting ikke går bra er det ikke vanskelig å utbasunere dette, og "alle" vet jo hvordan ting egentlig burde være. De beste fotballspillerne sitter som regel på tribunen.

Jeg tror på sterke, likestilte, pastorale lederskap som står sammen som én mann og viser HELE Guds vei til frelse. 

"Vi ber dere, brødre, at dere verdsetter dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og formaner dere, og at dere i kjærlighet akter dem meget høyt på grunn av den gjerning de gjør. Hold fred med hverandre!" (‭1 Tessaloniker‬ ‭5‬:‭12-13‬ NB)

Unnskyld pastorer, jeg vil heller oppmuntre dere enn å kritisere dere...

Ett - på nett?

Blir menigheten ett -på nett?

Det er herlig å gå inn på YouTube å søke opp herlig lovsang eller forkynnelse. Det beriker!

Ja det er nye tider nå! Nå har vi YouTube, Instagram, Facebook, Twitter Blogg og kristenTV. Nå kan jeg virkelig ta meg lærere i hopetall ettersom det klør i øret mitt. Ja, det kan virke som om forkynnelsen har gått over fra oppbyggelse til underholdning. Jeg mener ikke at de forskjellige predikanter ønsker å underholde, men det er oss (meg) tilhørere som switcher av og på det vi liker eller ikke. Nå kan jeg altså la meg oppbygge uten fellesskap. Men dette må vi leve med, så nå konkurrer de beste predikanter med den beste kommersielle teveunderholdning. 

I tidligere tider var forkynnelse alltid styrt av de lokale forkynnere og menigheter. Man måtte gå dit eller dit der det ble prekt. Nå tales det fra galleriet (de sosiale medier) i munnen på de lokale forkynnerkreftene, det er en ny tid. På godt og vondt slipper nå "alle" ønskede/uønskede predikanter til i våre hjem og hjerter. Ingen kan lenger stenges ute. Som eksempel kan nevnes at det var ikke så enkelt å komme til alle talerstoler for predikanter som "uheldigvis" hadde vært innom Sarons Dal for en mannsalder siden. Men nå vet ingen om noen har (smug) lyttet til et eller annet "Sarons Dal" hjemme i egen stue.

Jan Hanvold i Visjon Norge har gjort Jørn Strand tilgjengelig for hele nasjonen. Har kristennorge vært fattigere uten denne kanalen? Samtidig må vi forholde oss til alle de andre predikantene som Hanvold velger å bruke, Visjon Norge er sådan en sterk påvirker i norsk kristenliv.

Er dette kristne mediemangfoldet av det gode? Jeg mener absolutt ja, vi må bare forholde oss til det på riktig måte. 

Og her ligger utfordringen hos de lokale pastorer og menighetsledere. Alle disse har jo også tilgang på Guds velsignelser, Den Hellige Ånd og alle Guds gaver og Guds rike nåde i tillegg. Ingen behøver egentlig tilleggskost fra annet hold for å overleve som kristen. Men selvfølgelig kan ingen pastor konkurrere med Benny Hinn. Likevel kan alle pastorer leve i Åndens åpenbaring og kraft.

Vi kan jo ikke skru tiden tilbake. I gamle dager hadde vi jernvareforretningene som hadde gamle menn som visste alt om skruer, spiker, kramper, maling og rekvisita. Nå har vi Byggmakker og Biltema med plastpakkede skruer. Men få der som vet noen ting om noe og kan hjelpe en stakkar som er på jakt etter en 8 mm messingskrue med forsenket hode! På samme måten har vi YouTube predikantene som kan gi deg hva de mener du behøver, men ikke ta deg i hånda og svare på ditt spørsmål.

Som foreldre skal vi ikke alltid gi barna hva de vil ha, de må også få det de behøver!

Dette er ikke så lett for de lokale menigheter. Problemet med menighetene er at om barna ikke får det de vil da bytter de familie, eller de får "hermetikk" på YouTube.

Men hermetikk kan også være førsteklasses mat. God hermetikk er bedre enn dårlig ferskvare.

Når jeg streifer innom dette med å bytte "hjem", eller våre åndelige nomader så er det ikke for å peke finger. Når man blir sulten er det nødvendig å flytte på seg. Jeg tror egentlig ikke på at noen bytter menighet fordi gresset er grønnere på andre siden av gjerdet. Er gresset borte er det bedre flytte på seg, men det er ikke temaet nå!

Dette gjelder også teologi, vi skal være fast forent i samme sinn og samme mening sier bibelen. Det er bare en gyldig grunn til å bytte menighet sa pinsehøvdingen Sverre Kornmo en gang - teologi (men det er også en annen sak).

Så havner jeg tilslutt tilbake til det grunnleggende - den lokale menigheten. Når denne fungerer på alle plan blir også det som tilføres ved Internett og sosiale medier et supplement. Medlemmer i sunne menigheter, med sunn forkynnelse forstår å skille det edle fra det uedle som bibelen sier. Derved er Guds menighet ett- på nett(et).

Og det paradoksal er at jeg på en måte kan være nærmere en menighet i Amerika enn en menighet i nabokommunen.

Internett forener!!!