KARAKTER OG KONFERANSER

MULIGHETENES HØST ÅRET 2016?        

Jeg kom hjem fra konferansene i 2015. 

Jeg kom hjem fra konferansene i 2014.

Jeg kom hjem fra konferansene i 2013. 

Jeg kom hjem fra bibelskole i 2000.

Jeg kom hjem fra bibelskole i 1989.

Jeg kom hjem, hjem, hjem - alltid den samme? Det får andre bedømme.

Hva har gjort meg til den jeg er da spør jeg meg selv ofte?

Etter konferansene kommer høsten.

Som en predikant sa engang - til høsten kommer høsten.

For til høsten skal det skje - har jeg hørt så lenge jeg har vært med i menighetslivet.

Eller etter jul - nytt år - nyttårsløftene - et profetisk år!!!

Som du forstår, jeg tror ikke på alle proklamasjoner. For mange år siden ble det i en sammenheng ofte fleipet med ordet "et jevnt godt virkeår", underforstått - vi har det, men denne "vekkelsen" døde mens det dødsdømte virkeåret lever i beste velgående...

 VI behøver absolutt feststunder, bibelskoler, konferanser, felleskap med jubel og lovsang. Likevel kan ingen alltid direkte måle resultatene, kanskje av og til, men ikke alltid. 

Og mange har fått ett kall, en tiltale eller et ord som på konferanser eller på bibelskolen har forandret livet totalt. En gudsopplevelse som gir livet mening.

Det er en annen side som vi ofte glemmer, men som kanskje er det viktigste ved konferanser og bibelskoler, det karakterdannende! Det glemmer vi, for det overordnede i mange konferanser har vært opplevelsen,  ett møte med Gud, bli fylt av Ånden. Det står i bibelen at jern skjerpes mot jern og menn slipes ved å omgås menn. Å lytte til Gudsmennesker som har prøvd og erfart gjør og gir inntrykk. Ofte kan vi ikke alltid klare å forme oss selv, vi kan bare velge de som skal få lov til å prege oss. På mange måter er vi som et kjøttstykke som venter på den rette marinaden for å få den ønskede smaken. Marinader tilfører fett, syre og ulike kryddersmaker slik at kjøttstykket blir saftigere, mørere og mer smakfullt kan vi lese. Når vi lytter til pastorer, predikanter og bibellærere med med integritet og dybde, da blir vi som dem. Vi får karakter - og i karakteren bæres gavene. Åndsfylde garanterer ikke alltid for karakter - glem ikke det.

Med årene har jeg lært å ikke lytte til proklamasjoner, visjoner, velmente planer og gode  ønsker. Jeg lytter heller mer til hjertet enn til ordene av det som forkynnes. 

Mitt behov er ikke OPPmuntring, men heller forDYPING - altså NED på riktig måte enn OPP på feil måte.

Jesus taler om å bygge et fundament før en bygger et hus, men da må det graves. Spaden kan vi få på en bibelskole, men gravingen skjer i løpet av mange, jevne og gode virkeår hjemme i våre egne menigheter. Utholdenhet er en god karakteregenskap - det er den som har ført meg til plassen jeg er i dag...

Om jeg har den karakteregenskapen da - hmmm...

"Og han sa: Med Guds rike er det som når en mann kaster såkornet i jorden. Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser seg høyt - hvordan det går til, vet han ikke". (‭Markus‬ ‭4‬:‭26-27‬ NB)

Vi kan prate om opplevelser, ett møte med Gud, dåp i Den Hellige Ånd og sterke opplevelser, men det som skjer dag etter dag fordi vi omgås Gud og gudsmennesker er ofte ikke målbart, men det fører lengst...

BEDRE Å HA KARAKTER....

Barna - indikatoren på gudsnærvær...

Barna kjenner Gud!

Har skrevet et lignende innlegg tidligere, men gjentagelse skader ikke.

 "I templet kom det blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerningene han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna, Davids sønn! - da ble de harme." (‭Matteus‬ ‭21‬:‭14-15‬ NB)

Guds Ånd beskrives som ild, vann, olje, en kilde, duen, vinden osv. Likesom man kan kjenne når vinden blåser så kan vi fornemme Åndens livgivende strømmer - såfremt antennen (hjertet) er intakt. På dette området er vi forskjellige. 

Et eksempel på dette er barna - de fanger opp alt i atmosfæren, både godt og ondt. Hørte engang om en (sydlandsk) pinsekarismatisk menighet i London. Liturgien der var nok friskere enn vanlig, for medlemmene bragte med seg tamburiner som de brukte under sangen. Men det jeg vil fram til er barna. Når møtene var i gang med bønn og lovprisning og Ånden begynte å bevege seg (blåse) var barna de første som reagerte med lovprisning. Guds rike hører barna til. Når barna begynner å rope hosianna, da er det tegn på at vi voksne har funnet sporet. Skap et miljø som Den Hellige Ånd trives i hørte jeg engang - absolutt nødvendig. Spør ikke voksne forståsegpåere om hvordan gudstjenesten var/er, ofte er det slik når vi liker stilen så kaller vi det Ånden. Se på barna isteden, når de løfter hendene, lukker øynene og priser Gud med forklarede ansikter - da er det et tegn på at vi er på rett veg. Barna må lære bibelhistorien, men de må også lære å kjenne atmosfæren av himmelen, begge deler er nødvendig. I mange kulturer lever barna sammen med de voksne, de lærer selv om de ikke forstår det de er med på i øyeblikket. I vår moderne kristenkultur fjernes barna ofte fra det viktigste her på jorden - gudstjenesten. De har søndagsskole mens vi har voksenmøte. Da lærer de instinktivt at møter er noen greier for de gamle.

Visst skal vi ha søndagsskole, men ikke i gudstjenestetiden (såfremt det er praktisk mulig). En god søndags(lørdag)skole på en hverdag er minst like viktig som en bibelskole for voksne. Selv gikk jeg på to søndagsskoler som barn og har selv vært søndagsskolelærer i en årrekke. Har også hatt ansvar for parallelle barnemøter....

(Om du mener jeg skriver om noe jeg ikke har forstand på).

Barna er egentlig en lakmustest på det åndelige nivået i våre møter. Har faktisk sett at de mest uregjerlige blir som lam der Guds Ånd er nærværende.

For mange år siden pratet jeg med Kenyamisjonæren Arvid Bustgaard. Han hadde blant annet sitt virke blant Luo stammen. De var så ærlige fortalte han, var jeg ikke i salvelsen når jeg prekte så tok de seg en blund - noe å tenke på når barna bråker...

Enhetens virkelighet eller utopi...

Kristen enhet - bare for lederne?
Hva kan jeg gjøre - jeg er jo bare en alminnelig sau?

Det dryppes stadig om å bli ett - altså i kristenspråkelige termer. Men enheten stopper som oftest opp på ledernivået. Jeg som er en vanlig kirkebenksliter har liten mulighet til å praktisere det. Pastorene og lederne derimot har alle muligheter til å gjennomføre dette seg imellom. Forumet for disse samlingene kalles broderring, predikantring eller et enda finere ord som økumenisk fellesskap. Hvordan kan jeg få mulighet til å infiltrere meg i slike samlinger? Jeg har hverken vinkler, stjerner eller skulderbørster. Men litt får jeg være med på da, en gang i året ved nyttårstider er det en felles samling av menigheter der jeg bor. Vi som møter opp på denne samlingen og får da lytte til hverandres pastorer og får se hvordan Metodistfjes, Frikirkefjes og Pinsevennfjes ser ut. Litt satt på spissen det, men det er jo det er jo slik det er. Vi blir jo oppfordret til å vise oss fram der. Fellesmøter er noe annet - i løpet av fire, fem dager kommer vi nærmere hverandre. For mange, mange år siden var det fellesmøter på Sellebakk. Da burde man helst unngå tungetale og tydning. Alltid spenning forbundet med slike foreteelser. Men tross særpreg og egenarter, det er mye bedre å være sammen enn å ikke være sammen. Så selv om min innledning muligens kan virke litt sarkastisk for noen, så er det litt sannhet i dette? Jeg kan selvfølgelig ikke uttale meg om hvordan fellesskapet fungerer i andre deler av NORGE - men har du gode erfaringer så del det.
Litt enhet er bedre enn ingen enhet.

Men for å bekjenne mine antiøkumeniske synder så har jeg aldri vært på metodistmøte, aldri på frikirkemøte, en sjelden gang på indremisjonsmøte, aldri på gudstjeneste i Den Norske Kirke. Jeg besøker aldri pinsekarismatiske forsamlinger i distriktet som pinsevennene, menighetene 3:16 og C3 I Fredrikstad, aldri Bless og Den Levende kilde på Rolvsøy eller Zoe-kirken på Sellebakk. Men det er ett lyspunkt, i sommer var jeg på møte i pinsemenigheten Betania på Klavestadhaugen, jeg gikk dit jeg en søndag kveld for å høre på den kjente misjonæren Helge Adolfsen. Forresten en gudstjeneste som ga meg veldig mye. Han forkynte om å tale troens ord til fjellet!

Jeg tenker også på at ordene ett/enhet/fellesskap rett og slett betyr det de beskriver. Ikke nakkefellesskap, skulderfellesskap eller "ingen ser meg" fellesskap. Enhet er åpenhet og åpenhet gir trygghet. Enhet kommer bare der ingen skjuler noe. Når mann og kvinne blir ett i ekteskapet går de ikke opp i en høyere enhet av å bli én person. De er ett og likevel høyst forskjellige.
På samme måten er vi kristne ett, det er Den Hellige Ånd i oss som skaper denne enheten. Tross uenigheter og ulike karakterer og ytringsformer er alle kristne ett - det må bare leves ut. Om skal jeg lære noen (kristne fra andre samfunn) å kjenne så bør vi være sammen minst 2-3 ganger slik at en får tid til å utveksle tanker. Om vi så legger inn litt matematikk og beregner at hvert enkelt medlem i de forskjellige forsamlinger bestemmer seg for å besøke fire andre menigheter på hjemstedet i løpet av året og går dit minst tre ganger, da er man "BORTE" fra sin egen forsamling 25 prosent av året - er dette en farbar vei? Kan tenke meg at personer fra litt høykirkelige kretser vil slite litt om de kommer inn i en pinsekarismatisk menighet med stående lovsang, hils og si ditt eller datt til hverandre. Der tar tid å venne seg til slikt og vi er jo ikke sydamerikanere? Men å hilse på mennesker som av egen vilje tar kontakt og vil prate - det ønsker jo alle!
Det jeg har erfart er at når vi fjerner liturgier, møtestil og alt det der så er vi "skremmende" like på innsiden.

Dette var en lang innledning, håper noen kjenner seg litt igjen.

Men jeg har opplevd virkelig kristen fellesskap på tvers av grensene. Det var årene jeg var med i F.G.B.M.F.I. på 70 tallet i Fredrikstad. Der ble jeg kjent med mange herlige og åndsfylte mennesker fra mange forskjellige menigheter og trossamfunn. Der møtte jeg en hjertevarme jeg tidligere ikke visste om var tilgjengelig. Men disse møtene gikk ikke upåaktet hen i min egen krets - dessverre.
Jeg vil avslutte min kronikk med å referere fra TEOLOGI & LEDARSKAPs siste nummer der Joakim Lundqvist skriver i artikkelen "Om splitting, mångfald och enhet" følgende: "Gör allt ni kan för att bevara Andens enhet gennom fridens band" (Ef. 4:3).
"Enheten är altså inte något vi skapar, utan ett andligt faktum - något som redan är givet som en himmelsk utångspunkt - och som vi är kallade att bevara".
Vi är redan en familj. Det verket har Gud gjort i Kristus, och vi kan inte lägga något til det. Vår uppgift är däremot att se til att familjen slutar å vara så dysfunktionell".
Så langt Joakim Lundqvist - fin artikkel.

Men av alt fint, riktig og velment om kristen enhet som er publisert gjennom tidene, så det er bare pastorene som kan sette det i verk - jeg er jo bare en alminnelig sau!

Veldig dumt å prøve å skape noe som allerede finns - det er som å prøve å komme inn allerede befinner seg i!
Utfordring til pastorene det.

Kristenvin eller kristenvind!

Vin.
Katastrofealarm fra daglig leder på Østerbo, Trond Eriksen. Det er en dårlig situasjon i den pinsekarismatiske familien mener han....
Og nå behøver vi en pinsekarismatisk totalavholdsbevegelse, hvem vil grunnlegge den?
Leste i Aftenposten for en tid tilbake om vin(u)vaner og avhold. En kvinne sa i et intervju (hun var ikke kristen), "hvorfor må jeg skrifte for alle hvorfor jeg er avholdskvinne, det er jo en privatsak".
Det finnes ikke direkte belegg i bibelen for å avholde seg fra alkohol, men man kan vel være avholdsmenneske like vel? Bortsett fra Jonadabs etterkommere Rekabittene og Nsaireerne i GT og så finner vi vanndrikkeren Timoteus i NT. Han blir oppfordret av Paulus til å slutte å bare drikke vann, men også å drikke litt vin, sikkert mye bakterier i vannet den gang.
Vindrikking er heller ingen privatsak, Paulus skriver følgende: "Det er godt å la være å ete kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe annet som er til anstøt for din bror." (Romerne 14:21 NB)s
At vinen er mer fiende enn venn kan vi også lese i bibelen; "Se ikke til vinen, hvor rød den er, hvordan den perler i begeret, hvor lett den går ned! Til sist biter den som en slange og hogger som en hoggorm. Da vil dine øyne se merkelige syner, og ditt hjerte snakke tull og tøys". (Salomos Ordspråk 23:31-33 NB)
Tross disse skriftstedene skal jeg ikke bruke bibelske argumenter for totalavhold. Jeg er ikke avholdsmann fordi jeg er kristen - jeg er avholdsmann uansett. Før jeg ble kristen hadde jeg bestemt meg både å være ikke-røyker og alkoholnekter. Og hvorfor må jeg bekjenne mine "avholdssynder" for festglade mennesker.
Og en ting jeg synes er underlig, når jeg har vært i "glade lag" sammen med kristne vinnytere, så må de på liv og død komme men en forklaring på drikkingen sin. Unødvendig hvis de har god samvittighet mener jeg.

Kanskje det er på tid med en pinsekarismatisk avholdsbevegelse? Gjerne med en brystnål med et opp/ned vinglass eller et vinforbudtskilt. Man avgir et løfte, men begrunnelsen er personlig. Når noen ønsker å helle alkoholinfisert vin i glasset kan man bare peke på nålen.
Tror også det er på høy tid at våre menigheter har totalavholdsløfte som betingelse for medlemskap. Om noen mener dette er for mye pekefinger er det bare å velge en annen menighet. Tror ikke det er problem å velge en "vinliberal" sådan...

Bli en Rekabitt...! De valgte å ikke drikke vin - det ble registret i de himmelske saler.
Og vi adlød vår far Jonadab, Rekabs sønn, i alt han bød oss - at vi aldri skulle drikke vin, verken vi eller våre koner eller våre sønner eller våre døtre, (Jeremia 35:8 NB)
Men til rekabittenes slekt sa Jeremia: Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Fordi dere har adlydt deres far Jonadabs ord og holdt alle hans bud og i alt gjort som han bød dere, derfor sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Det skal aldri mangle en mann av Jonadabs, Rekabs sønns ætt, som skal stå for mitt åsyn. (Jeremia 35:18-19 NB)
Det er vel som aldri før vært behov for en antivinvekkelse, bedre å bli salig i den HELLIGE ÅND!
Bli en Rekabitt...!!

Er du en lærer i bibelen?

Vi kan alle lære hverandre, men å bli bibellærer.....
Å være lærer er egentlig å forme andres skjebner. Vi vet fra skoletiden hva en god lærer betyr.
I bibelsk forstand er "læreryrket" (tjenesten) en gudegitt oppgave. Alle kan tjene og betjene i Guds rike, men å undervise i Guds ord bør være forbeholdt de som Gud kaller til denne tjenesten. Det er også tydelig at nye/kommende lærere skal være opplært av de eldre.
«Den som blir undervist i Ordet, skal dele alt godt med den som lærer ham». (‭Galaterne‬ ‭6‬:‭6‬ NB)
Noen velger seg ut selv til lærertjenesten, ikke alltid helt bra.
«De vil være lovlærere, men forstår verken det de selv sier, eller de spørsmålene de uttaler seg så selvsikkert om». (‭1 Timoteus‬ ‭1‬:‭7‬ NB)
Det som ofte skjer er at noen har en idé, og så finner de skriftsteder som "beviser" nettopp dette.
«...som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse». (‭2 Timoteus‬ ‭3‬:‭7‬ NB) Jeg kaller dette for "bibelmosaikk", man fremstiller det bildet man selv ønsker ved hjelp av skriftsteder og vers.
Å motta/søke lærdom etter egne spesialinteresser fører ofte til åndelig vitaminmangel. Man spiser og spiser, men blir aldri mett. En effektiv utryddelsesmetode for rotter er å servere disse skadedyrene velsmakende mat uten næring. De sulter ihjel mens de spiser.
For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr. (‭2 Timoteus‬ ‭4‬:‭3-4‬ NB)
«Dersom noen farer med fremmed lære, og ikke holder seg til vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører til gudsfrykt, da er han oppblåst og forstår ingenting...» (‭1 Timoteus‬ ‭6‬:‭3-4‬ NB)
Hvilke kan da bli lærere? Ikke mange, bare de Gud kaller!
«Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom». (‭Jakob‬ ‭3‬:‭1‬ NB)
Altså veldig lurt å avholde seg fra lærertjenesten så sant det er mulig, vi skal jo prøves på hvert unyttig ord vi taler.
Likevel, det behøves lærere på alle nivåer i våre kirker og bedehus. For eksempel en av de viktigste embedene - søndagsskolelærerne. Søndagsskolelærerne er nok ganske nærme Guds hjerte.
«Lær den unge den veien han skal gå! Så viker han ikke fra den når han blir gammel». (‭Salomos Ordspråk‬ ‭22‬:‭6‬ NB)
Til alle tider har det vært behov av undervisning som rett og slett gjelder det daglige liv. De eldre kan lære de yngre.
Likeså skal eldre kvinner i sin ferd opptre slik som det sømmer seg for hellige. ....men de må være lærere i det gode, slik at de kan lære de unge kvinnene til å elske sine menn og sine barn, (‭Titus‬ ‭2‬:‭3-4‬ NB)
Og på samme måten må de unge menn læres opp til å bli ordentlige mannfolk som tar ansvar for hustru og barn.
Vi behøver mer undervisning om hvordan leve som ektefeller enn om de siste tider.
Vi behøver mer undervisning om hvordan oppdra sine barn enn om hvordan profetere.
Vi behøver sikkert mer undervisning om hvordan vandre i kjærlighet enn om de ni nådegavene.
For hvorfor er det (som det påstås) så mange utbrente kristne?
Hvordan vet vi så om en lærer er kalt av Gud?
På frukten skal treet kjennes, det man sår det høster man.
Og vi behøver virkelig mange, mange gode bibellærere - som for eksempel Apollos.
«Han var opplært i Herrens vei. Og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes’ dåp. Han begynte å tale frimodig i synagogen. Da Priskilla og Akvilas hadde hørt ham, ba de ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham. Da han nå ville dra videre til Akaia, oppmuntret brødrene ham til dette. De skrev til disiplene der om å ta vel imot ham. Og da han kom dit, ble han ved Guds nåde til stor hjelp for de troende».  (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭18‬:‭25-27‬ NB)
Gud innsetter.
Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, (‭Efeserne‬ ‭4‬:‭11-12‬ NB)
Til slutt, én pastor kan umulig undervise deg om alt i Guds rike. Du kan heller ikke pendle jorden rundt for å få del i undervisning fra de forskjellige tjenestegavene.
Vær smart - gå på bibelskole så kommer tjenestegavene til deg!

Å komme hjem til far - varme eller ishus....

Røtter, tilhørighet, hjem, lykke, harmoni, kjærlighet, omsorg. Hva forbindes med hjem og hjemme? Når noen kommer hjem er de likevel ikke hjemme. For hjem er også atmosfære. De fleste av oss kan faktisk fornemme aksept, avvisning, anerkjennelse eller også kulde eller varme fra de mennesker man er omgitt av. Vi er alle mer eller mindre "senderstasjoner" som stråler ut våre indre holdninger. Man kan høre gode og vennlige ord, men samtidig kjenne kulde eller varme. Vi er åndsvesener.

Hvordan er det å komme hjem for bare for å møte dårlige minner, avvisning eller eller bare for å se det man trodde på ligge i ruiner?

De fleste har vel hørt historien om den "fortapte" sønnen som ba sin mor om å henge et hvitt tørkle i treet utenfor stoppestedet til toget. Om det ikke hang noe tørkle der ville han reise videre. Treet var fullt av hvite tørkler. Det er en rørende historie som jeg leste i Det Beste i min barndom, det er godt å komme hjem til noen som elsker.

Lukas evangelium kapittel 15 forteller om den fortapte sønnen og faren hans. Faren var et slikt tre med hvite tørkler - og det visste sønnen. Det var derfor han brøt opp. Men noen møter bare tørre og bladløse trær - grenene peker i alle retninger, hvor skal jeg gå?

For noen er hjemmet bare en sove- og spiseplass - han som gir meg mat misbruker kroppen min. Jeg går hjem kun for ikke å fryse i hjel, men mitt hjerte er en isklump!

Men i kirken - menigheten er det vel varme og husrom da? Ja, heldigvis - de fleste menigheter er og skal være himmel på jord, men ikke alle. Har lest en bok om hvordan menn forener seg med menighetslivet med én hensikt - og mange lykkes.

Men om kirken er fri for det jeg nevnte ovenfor og alt fungerer normalt kan det likevel sies som det uttales i Johannes Åpenbaring - gid du var kold eller varm! En menighet kan nemlig være velfungerende og samtidig iskald. Om det ikke er jeg som påstår det så skriver åndsgiganten Frank Mangs følgende i en av sine bøker (Høyst personlig 1, 2, 3) "jeg syntes synd på disse menneskene som skal leve i dette ishus av en menighet", det var nemlig alltid vekkelse og mange ble frelst i denne mannens møter - og han fikk denne tanken mens han så ut over forsamlingen.

Is sitter ikke i veggene, den sitter i hjertene. Dere har mange læremestre, men ikke mange fedre skriver Paulus. Fedre avviser ikke, fedre har et fang, de gir trygghet. Å komme hjem i åndelig mening er å komme gjem til en god far. Vi ber også Fader vår...

Å komme til Gud er å komme hjem. Dette illustrerer denne sangstrofen: «Som når et barn kommer hjem om kvelden og møter en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjente at der hørte jeg hjemme. Det var en plass i Guds store rom, en plass som lenge ventet meg. Og jeg kjente: Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem.»

Å komme hjem til kirken, venneflokken, menigheten, bedehuset er også som å komme hjem til Far - det burde være så.....

Det er så mange hjemløse kristne, som fryser - jeg behøver selv hjelp til å være en god far, ikke bare en læremester...

Oase, Gosen og Kanaan

Om Oase, Gosen og Kanaan.

Oase er en isolert vannkilde i en ørken. En oase oppstår gjennom at en grunnvannstrøm kommer fram til overflaten. Det er også en plass hvor man kan slukke tørsten før en ny strabasiøs ørkenvandringer. En oase har nok reddet mange liv.

Gosen, sted omtalt i Bibelen; et område i det nordlige Egypt, øst for Nildeltaet, hvor israelittene slo seg ned (1 Mos 45, 2 Mos 8). Gosen skildres som meget fruktbart, og israelittene talte senere om «kjøttgrytene i Egypten» (2 Mos 16,3). Navnet brukes derfor også symbolsk om et rikt og fruktbart land.

Kanaan er landet som flyter med melk og honning. Der finner vi enorme drueklaser, oliventrær og frodige beitemarker. Det er et forbilde på himmelen, men også forbildet på et levende kristenliv fylt med glede og Den hellig ånd. Vi skal ikke leve i Ånden nå og da, for Jesus sier:

«Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham.»

‭‭Johannes‬ ‭7:38-39‬ ‭

Oase er livsviktig dog likevel midlertidig...

«Så kom de til Elim*. Der var tolv vannkilder og sytti palmetrær. Og de slo leir der ved vannet.»

‭‭2 Mosebok‬ ‭15:27‬ ‭NB‬‬

Bedre å ha kilden på innsiden...

Tenk på det og filosofer videre selv, jeg gleder meg til Oase 2016 i Fredrikstad....

Sendt fra min iPhone

Til forstandere og ledere - hvem skal vi gå til?

Karismatikkens brente barn og Egil Svartdal. Selv om jeg aldri har pratet med Egil Svartdal så anser jeg ham som en klok person som bare fremmer veloverveide saker. Myndighetspersoner som påviser noe usunt i sitt eget miljø bør nødvendigvis også gjøre noe med det. Ellers blir man bare en viktigper. Diagnosestillere har vi også nok av.
Når først debatten er i gang så vil jeg minne om en ting. Alt dreier seg om enkeltmennesker. Det er tydelig at saker som først nå kommer opp i lyset kan ha hendt for mange år siden. Skal da negative ting som pågår nå først komme opp om flere år? Da mister jo mange den beste tiden av sitt liv. Om det foregår ureglementert praktiseringe i/av lederfunksjoner/stillinger så bør jo dette stoppes til beste for alle. Det er ikke sladder, baktalelse eller ukollegial eller ukristelig oppførsel å stoppe noe dysfunksjonelt? Å være en "varsler" kan på sikt være positivt for de fleste. Hadde våre menigheter hatt et varslingssystem kunne Egil Svartdal valgt et annet tema på Hedmarktoppen 2016.
Og bibelen gir rom for å kunne melde fra eller varsle. Kommer tilbake til det.
Søkelyset i denne saken vil jeg rette mot pinse- og trosbevegelsen. Det er en negativ og ganske dyster historikk fra disse miljøene som har kommet fram i interne og eksterne medier samt på TV den siste tiden.
Jeg tenker på ordtaket som sier at alle prater om været, men ingen gjør noe med det. Fritt oversatt kan vi si at alle prater om "ofrene", men ingen oppofrer seg, det blir heller et "dett var dett" (Marve Fleksnes:Han kom, ble svett og dett var dett).
Når Svartdal (beundringsverdig) tok opp dette temaet så må det nødvendigvis gjelde mange og over lang tid. Da må nødvendigvis forkynnelsen til mange pastorer også ha bevirket dette - skremmende!
I det offentlige Norge har vi en funksjon som heter Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannen kontrollerer forvaltningen. Kontrollen utføres på grunnlag av klager fra borgerne om urett og feil ...
Dette behøver vi også i våre tros- og karismatiske miljøer. Har en liten mistanke om at vi isteden for en sivilombudsmann har et teppe. Under dette feier vi....
Klage ja - behøver vi en klagemur? Nei, ikke i ordets rette forstand, men det behøves faktisk et nøytralt sted hvor vi kan lufte ut.
Unødvendig vil de fleste pastorer og ledere si - kom å prat med meg! Men så enkelt er det ikke, de fleste tør ikke det. Og spesielt når det gjelder eget lederskap. Vi har noen få frittalende iblandt oss, men de fleste tier og lider.
«Den rettferdige tar seg av småfolks sak. Den ugudelige skjønner seg ikke på noe.»
‭‭Salomos Ordspråk‬ ‭29:7‬ ‭NB‬‬
Hvem taler småfolkets eller det vanlige medlemmets sak i våre miljøer - ingen. Om for eksempel jeg ønsker å få råd og veiledning i noe jeg finner det vanskelig å presentere for min egen ledelse - hvem skulle jeg da gå til?
Vi mangler faktisk en instans eller sikkerhetsventil for oss vanlige medlemmer. Et sted man kan henvende seg til uten å føle at man sladrer eller er en baktaler.
Bibelen taler faktisk om at det kan klages på eldste eller ledere. Paulus skriver til Timoteus at han ikke skulle ta i mot en klage på en eldste uten etter to eller tre vitners ord. Timoteus er død, men behovene lever i høyst velgående. Et Timoteusråd? Noe å tenke på. Om muligens en pastor, forstander eller eldste tilfeldigvis skulle lese dette så tenker han helt sikkert - dette gjelder ikke meg.
Avslutningsvis så håper jeg at innlegget til Svartdal også fører til en handlingsplan. Ellers så blir det som å innlede en sjelesorgsamtale uten å fullføre...
Og jeg tenker på alle som hørte på Svartdal og håper på forandring.
Ja, dette var noen tanker fra mitt lune hjørne....



Sendt fra min iPhone

Har Sommerfeldt og Svartdal rett?

Alt i Guds rike munner ut i kjærlighet, der det ikke er kjærlighet er heller ikke Guds rike. Det er heller ikke feil på evangeliet, evangeliet er det glade buskap. Så når ting ikke fungerer slik som det skal i kristne kretser så bør man av det grunn ikke tro at det er feil med evangeliet. Det man skal bekymre seg over er hvordan vi mennesker praktiserer evangeliet.
"Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden". (‭1 Peter‬ ‭5‬:‭2-3‬ NB)
Kan man ikke si som Paulus - bli mine etterfølgere så bør man tenke seg om to ganger før man lære andre (derfor holder jeg meg for meg selv).

"Alt gjør jeg for evangeliets skyld, for at også jeg kan få del i det. Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den! Enhver som deltar i idrettstevling, er avholdende i alt - de altså for å vinne en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig. Så løper jeg da ikke som på det uvisse, jeg kjemper ikke som en som fekter i løse luften. Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig".(‭1 Korinter‬ ‭9‬:‭23-27‬ NB)

Kanskje vi behøver en ny type forkynnere i våre karismatiske kretser. De hvis visjon ikke er vekkelse, fremgang og "menighetsvekst", men hvis visjon er det enkelte menneske - som Paulus skriver - jeg formante hver enkelt av dere med tårer.....
Mulig biskop Sommerfeldt har mye rett, Egil Svartdal bekrefter nettopp dette, eller..? I Norge har man noe som kalles Barnevern, behøves noe lignende i våre kristne miljøer...? Man kan saktens spørre.
Konklusjon: Innerst inne tror jeg de fleste kristne er trygge og glade. Jeg tror også de fleste pastorer gjør en god jobb. Mulig Svartdal har feil fokus?
Gleder meg til Oase og Livets Ord i Uppsala.....

Karismatikkens brente barn!

Karismatikkens brente barn var temaet Egil Svartdal tok opp på pinsevennenes sommerfest på Hedmarktoppen.
Forunderlig lesing om pinsevennene i Dagen. Ja, jeg ble meget forundret. Ingen blir utbrent av å leve med Jesus. Forkynnes det en annen Jesus ettersom tilsynelatende så mange ikke har det bra?
I artikkelen kunne bl.a. dette leses:
Øystein Gjerme, pastor i Salt Bergenskirken, var åpen om sin egen usikkerhet som leder etter at så mange har delt sine historier i mediene.
– Vi hadde en opptur og et postivt trøkk i Bergen før krisen på Levende Ord. Men da endret trøkket seg totalt. Denne våren har flere med erfaring fra den tiden stått frem i debattspaltene og fortalt om sine kriser. Jeg har spurt meg selv: Hvordan opplever folk meg som leder? Under en ledersamling måtte jeg spørre folk, for jeg mistet nesten min egen frimodighet, sa Gjerme.
– Jeg synes denne våren har vært skikkelig kjip, sa en åpenhjertig Andreas Hegertun.
Som pastor i den 100 år gamle Filadelfiakirken Oslo forretter Hegertun jevnlig begravelser. I sorgsamtalene med etterlatte har pastoren blitt overrasket:
– Det er lenge mellom hver gang jeg møter noen som har et positivt bilde av Pinsebevegelsen, sier Hegertun.
– Nå er det ikke tid for å si hysj. Det er tid for å snakke og lære, sa han.

Ja, ja - men hvem skal lære, er det ikke pastorene og forstanderne? Situasjonen som beskrives ovenfor og som  kan leses i sin helhet i Dagen oppstår jo ikke av seg selv.
Jeg sier ikke at det er feil av Svartdal å ta opp dette temaet, vi må vel feie for egen dør enten vi er utenfor eller innenfor en bevegelse.
Tenker på strofen: "Jeg bringes til ro, ved enkelt å tro, at han døde på korset for meg
". Mulig det er dette som er fraværende?

http://www.dagen.no/Nyheter/pinsebevegelsen/Tar-oppgjør-med-egen-karismatikk-360596

Biskop Atle Sommerfeldt og Oase 2016

Biskop Atle Sommerfeldt og mange med ham liker ikke Oase 2016, og det forbauser ingen. Og med det bibelsynet han framviser offentlig kan ikke annet forventes heller. Man er jo det man er. En kvinne kan heller ikke være litt gravid og man kan heller ikke være litt bibeltro.
Et vanlig argument som mange andre og også biskopen tar opp er alle som blir skuffet. Men hvor mange blir skuffet på Kalnes? Tross skuffelser der hjelper jo Kalnes de fleste. Dette sykehuset blir jo ikke nedlagt tross den massive kritikken det (berettiget eller uberettiget) har fått.
Vi må finne oss i å være "dårer" for Jesus. Tror du virkelig på historien om Jonas som ble slukt av en hval var spørsmålet en kvinne fikk en gang. Javisst var svaret, hadde det stått at Jonas slukte en hval hadde jrg trodd det også!
Er dette også Oasedebatten i et nøtteskall?  Biskop Sommerfeldt karikerer Oasedeltagerne som slike som er på "endeløs jakt etter ytre bekreftelser i form av overnaturlige erfaringer av Guds nærvær.." og videre skriver han - "og langt fra en bibelsk forankret kristendom".
Og videre, biskop Atle Sommerfeldt prøver med bibelen i hånd å avskrive bibelske tegn, under og mirakler.
** Sommerfeldt skriver: "Jesus møtte datidens forsøk på å knytte Guds tilstedeværelse og frelsesverk til tegn og undere med en skarp avvisning (Luk 11,29-32. Mat 12,38-42). Det tegnet mennesket skal søke,  er Jona-tegnet: Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden. Dette er det tegnet Gud har gitt oss" (?).
Jeg funderer da som vanlig og tenker at er ikke summen av ditt ord (bibelen) sannhet?
Når døperen Johannes satt i fengsel sendte Jesus ham oppmuntrende ord om sin guddommelighet nettopp ved å henvise til sine mirakler - altså det motsatte av Sommerfeldts logikk.
Etter mitt syn anvender han skriften feil og mot sin hensikt når han henviser til Lukas kap. 11. Det er den UTRO og VRANGE slekt som krever tegn, ikke de kristne - for de tror jo allerede. Og Jesus sier jo at disse tegn skal følge de som tror. Logikken sier jo at det er dumt å kreve det som følger hakk i hæl....
Når en biskop ikke kan skjelne mellom hva Jesus sier til de troende og til de ugudelige, da så.....
"Da nå Johannes i fengselet fikk høre om Messias’ gjerninger, sendte han bud med disiplene sine og spurte ham: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? Og Jesus svarte og sa til dem: Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser og lamme går omkring, spedalske blir renset og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke tar anstøt av meg" Matteus‬ ‭11‬:‭2-6‬ NB).
Er Jesu ord ubibelske?
I misjonsbefalingen i Markus evangeliet sier Jesus: "Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med nye tungemål. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet. Så ble Herren Jesus, etter at han hadde talt dette til dem, tatt opp til himmelen, og han satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegnene som fulgte med. (‭Markus‬ ‭16‬:‭15-20‬ NB)
 **Sommerfeldt skriver: "Mange av oss møter ofte mennesker som har fått harde hjerter etter å ha hørt det gjentagende mantraet om å søke Guds kraft i overnaturlige fenomener og løfter om helbredelse. Noen har funnet tilbake til tilliten Guds nåde i de synlige tegn Gud har gitt oss. Men forsatte er det mange som tror at denne kristendomsformen er den egentlige kristendommen, fordi den gjentar noen setninger fra Bibelen og hevder at det et bibelsk kristendom".
Spørsmålet jeg vil stille er da - har Jesus eller Sommerfeldt rett?
Det er heller ingen motsetning mellom Guds kraft, manifestasjoner, tegn, under og mirakler og dagliglivets gjerninger. Jeg velger heller ikke stort sett mellom bare å spise eller bare å drikke (selv om noen desverre gjør det), men jeg drikker meg utørst og spiser meg mett etter hva kroppens behov er.  Slik også i Guds rike, det finnes ingen konkurranse mellom barmhjertighet og for  eksempel nådegavene i 1. Korinter kap 12.
**Men dette har biskopen gjort et nummer av når han skriver følgende:
"Jesus forteller oss at dommens grunnlag er vår evne til å la Åndens frukter vise seg i møtet med medmennesker: de tørste, de sultne, de syke, de fengslede, de nakne (Matt 25,21-46). Den hellige ånd finnes ikke først og fremst i overnaturlige tegn og under, men når nestekjærligheten - budet som er like stort som budet om å elske Gud - ved Guds Ånd er til stede i våre liv". Så langt biskopen...
Men det er jo en merkelig påstand - mirakler eliminerer ikke kjærlighet og omsorg - tvert i mot! Og et annet spørsmål, hva vet biskopen om privatlivet til stevnedeltagerne de 359 dagene det ikke er Oase. Oase varer nemlig bare i 6 - seks - dager. Indirekte kaller han meg og alle de andre deltagerne for svermeriske og egoistiske karismatikerne, for etter hans utsagn bryr vi oss bare om oss selv.
Likevel finner jeg biskop Atle Sommerfeldts reaksjon for naturlig, etter det bibelsyn han oppviser på andre områder så kan han ikke reagere annerledes.

HJERTELIG VELKOMMEN TIL FREDRIKSTAD OASE 2016 OG VI ØNSKER OGSÅ TEGN, UNDER OG MIRAKLER VELKOMMEN!

Homohets

Homofobi og homohets….

 

Når KrFs leder Hareide mener seg å ta et oppgjør med den såkalte homohetsen i kristne miljøer, hva mener han da? Vet han hvordan det skjer, hvor det skjer og vet han hvem som hetser? Det er vel heller et spill fra galleriet fra Hareides side.

 

Homohets fra kristne miljøer, stemmer dette? Veldig mange minoritetsgrupper har blitt og blir hetset - jøder, sigøynere og tatere. Hetsing er vel mobbing opphøyd til et høyere ”akseptert” sosialt nivå. Men hetser de kristne de homofile da? I mitt 70 årige liv har jeg aldri opplevd fragmenter av noe sånt. Vi har alltid lært å elske de som ikke akkurat er som oss.

Og det er vel ikke hetsing å forhindre noen å praktisere egne ting som bryter med reglene i en definert sammenheng, som gruppe, forening eller det en kirke står for?

Så det at noen hevder (grunnløst) at kirken hetser de homofile er jo egentlig å hetse kirkene.

Man kan for eksempel ikke si at Høyre hetser SV selv om de avstår fra deres program og politiske holdninger. Å ha saklige motmeninger er ikke hetsing. En håndballspiller kan heller ikke forvente å få forsette med sitt håndballspill i et fotballag. Å utvise en spiller med slik spillestil er ikke hetsing, det må ansees som nødvendig. Og om en medlem i SV begynte å hevde høyrevridde teser ville denne sporenstreks ha blitt kastet ut. Det er regler i alle idretter og foreninger og det er allment akseptert at de som notorisk trår over de vedtatte normer kan miste sitt medlemskap. Men.... 

Er det homohets i de kristne miljøene?

 

Leser følgende i VG i dag:

"KrF-Hareide avlyser kampen mot homo-ekteskap

Tar oppgjør med homohetsen og kristne miljøer"

 

For det første er Hareides påstand for generell og for det andre lyser det klart at Hareide selv setter seg til dommer over Guds ord. Han har ingen rett til å "hetse" forkynnere og miljøer som ønsker å bevare de totusenårige nytestamentlige sannheter. 

Og det merkelige er at vi som hevder den totusenårige bekjennelsen om at ekteskapet er livsvarig og kun mellom kvinne og mann, vi blir fra den homofile verden hetset som homohetsere. Altså, de som påberoper seg å bli hetset, de hetser (om du forstår).

Om jeg altså har en agenda om å innføre noe jeg liker inn i et miljø som jeg vet misliker dette, da kan altså nevnte miljø bli anklaget for hetsing fordi de motsier seg nettopp dette, forunderlig.

 

Store norske leksikon definerer ordet hets slik:

Fra ty., eg. det siste stadiet av parforcejakten, når hunden får øye på viltet og går løs på det.

Hets, hatkampanje, ondsinnet og usaklig agitasjon rettet mot noe(n).

 

Naziregimet under Hitler hetset de homofile – den samme betegnelsen må ikke brukes på gode prester som ønsker å følge Guds ord. Ingen kan vel mene at kristne oppfører seg slik mot andre? Kristne har gjennom alle tider og alltid vendt seg mot de svake, de som er annerledes og de utslåtte. Men at det finnes brudne kar i kirker og bedehus, det er jeg den første til å innrømme.

 

Ordet fobi kan også miste sitt egentlige innhold og brukes til å sverte andre. Presten som beskrives nedenfor gjorde nettopp dette, hun karikerte kirken som homofob. Jeg har sakset noen linjer fra en avis og du kan lese følgende mening:

”Etter 18 år som prest velger Hilde Raastad å be om å bli løst fra ordinasjonen. Bakgrunnen er at Raastad mener kirken er homofob. – Det å være prest i Den norske kirke, slik den er i dag, er en mental påkjenning, sier Hilde Raastad til Blikk Nett. Hilde Raastad ble ordinert som prest av Rosmarie Køhn i 1995. Hun var da den første åpne lesbiske som ble ordinert til prest i Norge. Samme år inngikk hun partnerskap med Julie Hass.

– Jeg har tidligere blitt spurt hvorfor jeg ønsket å være prest i en kirke som ikke ønsker meg. Det er et godt spørsmål, sier Raastad til Blikk Nett”.

Hva er så fobi, hva mener og inneholder ordet? Det kan i hvert fall ikke brukes på de som vil håndheve eller følge gitte regler.

Og fobi beskrives slik:

"En fobi (fra phóbos, som betyr «frykt» eller «sykelig frykt») er en irrasjonell, intens og vedvarende frykt for visse situasjoner, aktiviteter, gjenstander, dyr eller mennesker. Det viktigste symptomet på denne lidelsen er et overdrevent og urimelig ønske om å unngå det fryktede stimulus."

 

Ordet fobi kan vel neppe brukes på de kristne miljøene som skal ta hånd om det oppdrag de fikk av Jesus - å lære dem å holde alt jeg har befalt dere. Kjærlighetsbudet som mange henviser til står ikke over Guds forordninger. Og bibelen sier ikke at størst av alt er kjærligheten, i bibelen står det i 1. Kor. 13 størst blant ”dem” er kjærligheten  og ”dem” er ordene tro og håp!

En annen sak er at å slippe homofilt/lesbisk praktiserene inn i den kirkelige funksjon blir som en omvendt syntese. I det øyeblikket man tillater dette i Guds menighet opphører det i prinsippet å være menighet. Og hva er vitsen med å trenge seg inn da? Det er jo da ikke lenger kirke, for kirken er satt til å forvalte Guds ord på rett måte. Ved vigslingen gir prestene et høytidelig løfte om nettopp dette.

Det er lov å ha forskjellig syn, oppfatninger og holdninger. Men bruk ikke ordet hets og fobi til å binde munnen på de som vil være lydige mot sitt kall.

En snøballkrig kan være morsom iblant, men når man putter steiner i snøballene da er det en baktanke..

Så får vi fundere videre i sammen på hva fobi og hets egentlig er…..

 

 

 

Er jeg ærlig?

Er jeg egentlig ærlig?
«Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp.»
‭‭Salmene‬ ‭51:8‬ ‭NB‬‬
Løgn kan være så mangt. Å tie om det som burde sies, å bevisst ignorere fakta, å bare fremme den sannheten man liker, bortforklaring, alt som gjøres eller ikke gjøres for at folks oppfatning ikke blir i overensstemmelse med de faktiske forhold. Manipulasjon.
På den andre siden sier et ordtak at alt man sier skal være sant, men at man av den grunn ikke bør si alt som er sant. Og i Forkynneren leser vi: «en tid til å tie og en tid til å tale,»
‭‭Forkynneren‬ ‭3:7‬ ‭NB‬‬
Og da felles dommen automatisk mot meg selv: hva ønsker jeg å oppnå med det jeg gjør eller unnlater å gjøre?
«De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem -»
‭‭Romerne‬ ‭2:15‬ ‭NB‬‬

Utenfor eller innenfor?

Potetkasse?
Det er ikke lett å "trenge" seg inn i andre miljøer. Verken alminnelige eller kristne. Ofte kritiserer vi kristne hverandre fordi vi ikke er inkluderende nok ovenfor nykommere. Leste om gruvearbeidermiljøet i England. Var du ikke født inn i miljøet ble du aldri akseptert der. Det var nok en inngrodd mistroenhet i dette miljøet som sikret mot inntrengere. Lignende holdninger finns i alle miljøer. Er det ikke slik at mennesker vi er usikre på disse holder vi på armlengdes avstand? Ser gjerne en annen vei, pratet med andre og får det plutselig travelt.
Mange av oss vil ha sikkert skape kontakt, men føler oss keitete og ubekvemme. Sikkerhetssonene våre kan være ganske så velbygde og ugjennomtrengelige.
Lærte mye om dette når jeg anskaffet min siste båt i 2010. Jeg sikret meg vinteropplagsplass i en gammel og veletablert båtforening. Der betalte jeg for kran, kjøring og plassering. Og arbeidet med båten høst og vår ble utført av noen fine, gamle gubber som hver for seg hadde sin faste oppgave, men snakkesalige var de ikke. Én var kranfører, én sikter båten, én kjørte traktoren osv.
Her hadde nok gjeveste Kjell Aukrust kunne boltre seg i personligheter og mennesketyper.
Men jeg var luft for disse gutta, de knapt så på meg. Var det noe så måtte jeg ringe havnesjefen i båtforeningen (han som kjørte traktoren).
Slik gikk første og andre året, båten opp - båten ut - og få ord.
Tredje året kom en sprekk i isen. Kassen til dreggetauet akter var i minste laget og jeg brukte vinteren til å snekre en ny. Når tiden for sjøsettingen nærmet seg monterte jeg den nye kassen - noe som ble behørig bivånet og registret av gutta. "Potetkasse?"ble det slengt mot meg. Jeg ble glad og slengte et svar tilbake, de ville ha kontakt!
Etter hvert begynte de så smått å hilse på meg, vinket og løftet hånden,  vi kunne ta en prat - og i fjor ble det bare hyggeligere og hyggeligere.
I våres løsnet det helt - nå vår det åpent for en fleip. Det begynte å bli koselig.
Dessverre / nå er skuta solgt...
På et kurs jeg deltok på i min yrkesaktive tid ble ordet "markedsinntrenging" presentert. Det ble dosert der at det kostet mye og lønnet seg lite med slike aktiviteter. Men dette ordet kan vel anvendes i alle miljøer, også kristne. Er nye i våre menigheter markedsinntrengere?
Og man kan ikke, som vi blir ofte oppfordret til, bare gå bort å ta kontakt - hei på dei, her kommer jæi, vi du bli venn me mæi?
Mange av oss er rett og slett sjenerte, noe som prøves å skjules ved unnamanøvreringer...
Det tar dager og uker å skrelle bort slike sosiale skall. Erfarte faktisk dette nå nylig. Vi var noen dager på Stølsdokken Høyfjellshotell og ble "ufrivillig" plassert ved bordet i spisesalen sammen med noen andre meget ukjente personer. Alle har vel opplevd noe lignende. Men det tok faktisk flere dager før vi smeltet sammen. En av disse var en emeritus sokneprest, hvilken gudsmann han var - og kona hans også!
Men om vi ikke hadde blitt tvunget til å sitte ved samme bord i flere dager hadde vi mistet alt dette.
Lærdom: sørg for at nykommere blir tatt hånd om av samme personer over lengre tid og finn den passende metoden for dette.
Når mennesker oppsøker en kirke har de allerede tatt et langt og krevende steg bare ved å tørre å bevege seg inn i et nytt miljø. La dem slippe å vente til noen roper "Potetkasse".....

Gjør moskéene til kirker!

Vi kan gjøre moskéene til kirker!
Hva skjer når en IS offiser blir frelst.
Mohammad kjører i sin tanks, full av vrede mot de vantro kristne. Hans stor mål er å utrydde disse krekene, han vil fjerne dem fra planeten. For ham er det en vemmelse å bare høre Jesunavnet nevnes. Han fnyste ennå av trusler og mord mot Herrens disipler.
Han hadde "fullmakt" fra sin leder til å oppsøke kirkene der, for at han, om han fant noen som hørte Veien* til, enten det var menn eller kvinner, kunne føre dem i lenker til nærmeste avrettingsplass. ISIL skal ta kontroll over kloden. (*de kristne)
Den militante islamistgruppen ISIL erklærte nylig sin egen stat, IS (Islamsk stat), også kalt kalifat.
- Kalifatet er en betegnelse på det styret som Muhammeds etterfølgere stod for, der man styrte på vegne av profeten og Gud. En kalif regnes som Muhammeds etterfølger, og et kalifat er den ideelle styreformen i den muslimske verden. Det har vært fire kalifater, og det fjerde og siste var det osmanske kalifatet som endte i 1923. Etter dette har det ikke vært noen kalif med et skinn av troverdighet. Vi har sett i retorikken til flere islamister, deriblant Osama bin Laden, at den muslimske verden har manglet en leder med religiøs legitimitet.
De kristne som har vært i Midt-Østen helt siden Jesu tid står i veien. Utrydd dem, målet helliger midlet!
ISIL har ikke status som en selvstendig stat, men kontrollerer territorier i Irak, Syria og Libya. Den definerer seg selv som et nytt kalifat med religiøs autoritet over alle muslimer i verden, og har som mål å opprette et islamsk imperium som skal omfatte Levanten, det vil si Libanon, Syria, Israel, Palestina, Jordan og de sunnidominerte regionene i Irak og sørlige deler av Tyrkia. Noen inkluderer også Kypros i begrepet.
Så langt ISIL.
ISIL-offiseren ruller videre i sin tanks. Han er full av djevelen og vrede.
Da han nå var underveis strålte plutselig et lys fra himmelen om ham. Han hopper ut av tanksen og falt til jorden, og han hørte en røst som sa til ham: Mohammad, Mohammad, hvorfor forfølger du meg? Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg og gå inn i byen, så skal det bli sagt deg hva du må gjøre!
Mohammad følger instruksen og går inn byen. Der oppsøkte han noen kristne og ble døpt.
Og straks forkynte han Jesus i moskėene, at Jesus er Guds Sønn. Alle som hørte det, ble ute av seg selv av undring og sa: Er ikke dette han som i Syria og Irak ville utrydde alle som påkaller dette navnet? Og var han ikke kommet hit for å legge dem i lenker og og halshugge dem? Men Mohammad fikk stadig større kraft, og han brakte muslimene som bodde i områdene, til taushet ved å bevise at Jesus er Guds sønn. Det er vekkelse i Midtøsten.
Ja dette er en tenkt story.
Og når vi tenker vekkelse tenker vi en salvet predikant, en kirke eller bedehus hvor folket strømmer inn og overlater sitt liv til Jesus.
Men la oss snu litt på det, en ledende imam kan også bli frelst, på "paulinsk" vis. (Imam, arabisk ord med betydning «leder», «anfører» eller ”den som står først i rekken”). Når det skjer, hva blir da følgende? Jeg tror mye av vår kristendomspraksis vil blekne. De ber flere ganger hver dag, hvilke av oss kristne gjør det? I Fredrikstad bes det kl. 03:25 04.16 13:24 17:42 17:47 19:03 22:12 23:03. Hva vil denne bønnen utrette?
Dette vil de sikkert forsette med. Før underkastet de seg en falsk Gud, hva skjer når de bøyer seg for den levende guden? Og når Ramadan blir forvandlet til en kristen fastemåned? Hvilken revolusjon det vil skape!
Jeg er overbevist om at Gud har én eller flere Pauluser i den islamske verden. Jødene som forfulgte de kristne på Paulus tid har visse likhetstrekk med den islamske forfølgelsen av kristen i dag. Gud i sin visdom tok den verste av dem og gjorde ham til den beste kristne forkynner verden noensinne har sett.
Gud gjør det igjen.
Det hersker en frykt for islamisering i blant oss.
Når jeg ber, ber jeg alltid om at den muslimske gruppen i Norge skal bli frelst...
Vi tror vel at Gud er mektig....!(?)
Mange steder i Europa har kirker og bedehus blitt moskéer, våre bønner skal gjøre moskéene til kristne kirker - halleluja!

Gud, tilfeldigheter eller egne tanker?

Gud, egne tanker eller tilfeldigheter.
En uhøytidelig betraktning om meg selv.
Hvem hører hva fra Gud, og hva er egne tanker eller tilfeldigheter. I min ungdoms menighet opplevde jeg hele min kristenverden. Gudstjenesten var like forutsigbare som det fremdeles er i alle kirker og bedehus. Det såkalte frie lever også i båndtvang - og det forutsigbare er absolutt bra. Også i den den menigheten hvor jeg varmet opp mitt stolsete - i begynnelsen var det benker der - var det også en uskreven liturgi. Det startet med strengemusikken og deretter sang fra sangboka. Så var det såkalt innledning der en eller annen ble spurt om han (av og til hun) kunne dele et ord og lede i bønn. Så var det mer sang og preken. Deretter sang igjen og muligens "frie" vitnesbyrd.
Det er om innledningsfasen og vitnesbyrdfasen jeg vil dele noen tanker. Det var der vi "menige" fikk operere. De som deltok i denne delen av gudstjenesten begynte ofte med "jeg fikk et ord", "dette ble levende for meg" og "da jeg opplevde dette og hint kom jeg til å tenke på" osv, osv.
De som innledet gudstjenestene ble som regel spurt på forhånd. Om møtelederen, ofte en eldstebroder, ikke hadde fått til en avtale med en innleder på forhånd ble som regel en møtedeltager spurt. Da galdt det, som bibelen sier, å være rede i tide og utide. De som virkelig lykkes med innledningen ble, som jeg leste i en bok engang for lenge siden, kalt for "møtetennere". Noe slikt ble aldri jeg.
Likevel opplevde jeg Gud i det jeg fikk bidra med. Etterhvert oppdaget jeg nemlig at jeg sjelden ble spurt  å si noe fra Guds ord uten at jeg på forhånd hadde fatt noe å si. Etterhvert lærte erfaringen meg at "i kveld skal du innlede og si det og det"! Tilfeldig? Tror ikke det, jeg tror at Gud ledet meg på denne måten slik jeg ser det....
Med årene har jeg ved Guds nåde fått dele ut ordet i mange sammenhenger og på mange måter. Men det må leve og brenne i meg først....
Likevel har jeg aldri, så langt jeg husker, spurt om å få ordet....
Men fremdeles kan jeg av og til oppleve en tale i mitt indre slik som i den første tide.... Fata morgana Johan?

Sorg

Sorg....
«Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke - min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd, at jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte.»
‭‭Romerne‬ ‭9:1-2‬ ‭NB‬‬
Dette sier mannen som også sier følgende:
«Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La deres mildhet bli kjent av alle mennesker. Herren er nær!»
‭‭Filipperne‬ ‭4:4-5‬ ‭NB‬‬
Det går altså an å bære sorg og leve med glede samtidig, men det er ikke enkelt! Man gleder seg i de glades krets, men sørger samtidig over de som ikke er der eller vi savner.'
Vi skal ikke neglisjere sorgen, men la den få ha sin tid. Det er en tid for alt sier bibelen.
Når venner en er glad i forsvinner ut av synsfeltet oppleves sorg. Adskillelse medfører sorg, mild eller dyp. Det sies at sorgens dybder er lik opplevd lykke. Samuel sørget over kong Saul.
Sorg er reaksjonen på det uopprettelige, det som aldri vil komme tilbake. Det sies også at om et menneske mistet er lem eller for den saks skyld en finger - så reagerer sinnet med sorg. Og er det sorg må det sørges.
Når man forlater en sosial krets kan sorg oppleves. Når jeg for mange år siden forlot min ungdoms menighet fikk jeg i ettertid en sterk sorgopplevelse - uventet. Selv om jeg i dag er glad og trygg på dette valget og ikke angrer på det, så hadde det sin pris.
En tapt visjon eller et tapt mål kan også medføre sorg, men det er man ikke alltid klar over. Den levende drømmen begraves. Man tror man er deprimert, men er i realiteten i sorg.
Sorg må deles, den må ikke bæres ensom. Sorg er en byrde, noen ganger mer enn man tror man er i stand til å bære. Derfor skal vi bære hverandres byrder sier Guds ord.
«Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.»
‭‭Galaterne‬ ‭6:2‬ ‭NB‬‬
Disiplene sørget over Jesu død. De trodde at.....
Da kom den de sørget over og gikk sammen med dem på veien. Hos Jesus er det også utganger fra sorgen.
«Du har vendt min klage til dans for meg. Du løste av meg mine sørgeklær og har ombundet meg med glede, for at min ære skal lovsynge deg og ikke tie. Herre, min Gud! Jeg vil gi deg takk for evig!»
‭‭Salmene‬ ‭30:12-13‬ ‭NB‬‬
Bare Jesus kan det....

Dyktiggjort - tanker om min manglende utvikling...

Hørte på nyhetene mens jeg var ute og kjørte i bilen i dag. I et referat fra arbeidsmiljøene ble ordet "dyktiggjøring" poengtert. Mine tanker gikk da som vanlig til mitt eget liv og spesielt til min religiøse verden. Og før jeg skriver videre så vil jeg understreke at jeg er jeg en glad person, en glad kristen og glad for livet jeg har levd så langt. Men det er jo lov til å reflektere også?
Og det Gud sier fungerer ikke alltid automatisk, det må i mange tilfeller iverksettes av noen. Og hvis ingen gjør det blir det ikke gjort...
«Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere.»
‭‭1 Peter‬ ‭5:10‬ ‭NB‬‬
Greit det som står skrevet her, men går det av seg selv? Tror ikke det, noen MÅ gjøre jobben. Nedenfor ser du Guds oppskrift, nemlig.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde,»
‭‭Efeserne‬ ‭4:11-13‬ ‭NB‬‬
Men her har jeg støtt på et problem, hvor er disse tjenestegavene som skulle ha utrustet meg? Tja, en og annen har jeg nok hørt, men for å være helt ærlig så har ingen fostret meg da. Og da har det blitt det det har blitt. I mine første år som kristen hørte jeg mange "fine" prekener, men det var ingen personer/ledere som tok tak i meg (mulig jeg er et unntak da). Jeg ble en ordets hører, og der er jeg for det meste ennå. Og når man er 71 er det kanskje litt for sent... Selv om jeg har lest en bok med tittelen Aldri for gammel for Gud. Mener den boken ble skrevet av en 85 åring.
Ble jeg dyktiggjort? Ikke som jeg vet. Gjorde jeg fremgang? Ikke målbart. Lærte noen meg å holde det Jesus sa i Mat. 28? Hørte bare at noen fikk misjonskall - det fikk ikke jeg. Bare piano, gitar og trekkspill. Gå ut i all verden og lær folk å spille..(?).
Ingen lærte meg å leve som kristen, jeg famlet fram på egenhånd. Likevel, ved Guds stor nåde er jeg det jeg er.
Stadfeste da? Jeg har vel vært en god tilskuer til Guds stadfestelser rundt forbi. Likevel er jeg veldig glad for og gleder meg over alt Gud gjør over hele kloden.
Styrke da? Som dagen er skal styrken være. Hadde ikke Gud styrket meg i mange vanskelige situasjoner så....
Grunnfestelsen har vært det greieste for meg. Jeg begynte å studere bibelen omgående etter jeg ble frelst. Og en nabo gav meg to bøker som åpnet øynene mine. Det var "Fra evighet til evighet" og "Evighetens morgenrøde" av Erik Sauer. Ellers var det ikke lett å oppdrive bøker med tyngde i miljøet den unge gutten levde i. Teologi var også litt "uglesett" i dette miljøet, hørte at man ble "tørr" eller frafallen av slike studier.
Men Teologien oppdaget meg for noen få år siden, den grep meg og hjalp meg - men bare til nytte for meg selv.
Teologi er ikke farlig, ikke farlig å lære om Gud. Men noen teologer kan være farlige - "har Gud virkelig sagt?"
Jesus sa i sine siste ord her på jorden at "vi skal lære dem (de nye disiplene) å holde alt jeg har befalt dere!" Med andre ord så skal menighetene i sin grunnstruktur også være læreinstitusjoner. For enhver som er fullført blir som sin mester og med tiden burde jo alle være lærere?
Å bli opplært er ikke bare å sitte å høre, hvem orker det et helt liv?
Paulus tok med seg Silas og Timoteus. Barnabas tok med seg Markus. Timoteus skulle ta seg ut unge menn som var dugelige til å lære andre. De eldre kvinnene skulle lære opp de yngre osv. Og for ikke å glemme at Jesus lærte opp de tolv, både i teori og praksis. De fikk praktisere og ble så evaluert etterpå.
Men vi har jo bibelskoler vil du kanskje bemerke. Helt riktig, våre bibelskoler er uerstattelige. Men egentlig, etter mitt syn, så burde bibelskolene være tilgjengelige for alle og til enhver tid.
Målet er, som Paulus skriver, å fremstille hver enkelt fullkommen i Kristus.
Vel kjære blogglesere, igjen har jeg bare skrapet på overflaten, men når/om jeg får tid...
Og når dette skrives så er det mange virksomheter som gjør en fremragende jobb. Tenker på alle som jobber med barn og ungdom. Tenker likevel på Korsets Seier som for en tid tilbake kunngjorde VÅRRENGJØRING... Bra å rydde ut gammelt skrot, men det skal jo også bygges nytt.
Til slutt, tross våre svakheter går evangeliet frem over hele jorden!

Pinsen og jeg....

Hva er bare interessant og hva forandrer. Det er det jeg lurer på i min streben etter å se i hvilken retning jeg egentlig har gått. For jeg er jo der jeg er på grunn av alle mine egne valg gjennom livet. For eksempel ekteskapet er et godt eksempel på det. Det er ingen andre enn min kjære kone som kunne klart oppgaven å lage et menneske av meg. Takker Gud for henne. Et eksempel på det gode valg. Når det gjaldt yrkesvalg hadde jeg ingen planer. Det var lett å få seg jobb når jeg var ung, så derfor ble jeg den jeg ble. Men det har også vært et bra liv tross at jeg drev med strømmen.
Så var det kristenlivet mitt da, har jeg drevet med strømmen der også eller gjort egne valg?
Noen få ganger har jeg sett meg nødt til å velge. To ganger har jeg satt av ett år på bibelskoler, veldig nyttig for meg, men jeg vet egentlig ikke om jeg har tjent omgivelsene med det. Det finner jeg vel ut i himmelen? Tror mine valg har vært riktige så langt jeg kan se, men det vil evigheten vise...
Så var det pinse da. Jeg har lest mye herlig, hørt veldig mye  interessent, givende  og oppbyggende om dette emnet. Men har det bare vært interessant for meg eller har det forandret meg? Jeg vil vel ikke påstå at min kraft på dette området er synonymt med det jeg vet eller har hørt og lest.  Det skremmer meg veldig. Egentlig vil jeg ikke "høre" mer om pinsen, jeg vil leve i den....
Har jeg søkt kraften, virkningene og ikke Ham?
Vi kan lese følgende historie som hendte for 110 år siden.
I Bonnie Brae Street, sentalt i Los Angeles lå et eldre trehus. Her bodde Richard og Ruth Asberry. De åpnet hjemmet sitt for Seymour. Mennesker strømmet til stedet. Den 9. april 1906, falt Den Hellige Ånd på de som var til stede. Det fortelles at mennesker ble åndsdøpte på vei til møtet og begynte å tale i tunger allerede mens de var en kilometer fra stedet. Andre kunne sitte timevis å spille på pianoet uten før å ha lært å spille piano. Den 12. april 1906 fikk Seymour selv oppleve åndsdåpen og talte i tunger for første gang. Det som skjedde i Det lille huset i Bonnie Brae Street ble snart kjent om mennesker strømmet til for å ta del i møtene. Huset var overfylt.
Ja, dette er historie nå. Jeg taler i tunger, men den gjennomtrengende, rensende, rene, mirakelgjørende og brennende ilden, den venter jeg på fremdeles.
Og Herren selv virket med sier bibelen...
God pinse...

Hadia Tajik ny statsminister?

Chamberlainist eller Mitchellist? Nå nytter det ikke å si som Ole Brumm sa da han ble spurt om han ville ha honning eller melk. Han sa ja takk. Og som det senere er tillagt ham - ja takk, begge deler. Hvor vil jeg hen? Jo, du har sikkert fått med deg at London har fått en muslimsk borgermester, valgt av Londons innbyggere. Det er visstnok bare 4% muslimer i denne byen så det var nok den nye borgermesterens egenskaper som gjorde at han fikk folkets gunst. Og jeg tror heller ikke det blir muslimsk "vekkelse" i London på grunn av dette. Men noe hender, noe presser på. Så vil du muligens på grunn av dette skriveriet så langt stemple meg som islamofobist eller at jeg lider av fremmedfrykt.
Mulig Hege Storhaug som skrev boken Islam - Den 11. Landeplage også lider av Islamofobi også da. Og at alle som fornemmer at noe mindre bra er på vei får diagnosen fobi?
Har Human Rights Service som anbefaler Hege Stordahls bok også islamofobi? Les utdrag fra deres anmeldelse nedenfor:
"Storhaug tar et radikalt oppgjør med det som er blitt Norges og Europas viktigste religion, islam.

En intellektuell kapasitet innen feltet sier følgende om boken:

Det er en genial bok. Stor i enhver forstand. Velskrevet og spennende, og om det viktigste temaet i vår tid".

Les nedenfor om flykonstruktøren som reddet England. Han så, forstod og handlet.

Etter München-avtalen ble Chamberlain hyllet som fredens redningsmann da han kom hjem med avtalen som skulle sikre «fred i vår tid».
Samtidig var det (heldigvis) noen som så lenger og forstod virkeligheten.
En av dem var flykonstruktøren
Reginald Joseph Mitchell. Han var veldig bekymret for utviklingen i Tyskland på 30 tallet og forutså Hitlers planer. Da konstruerte han og begynte å produsere det ypperste kampfly som verden noensinne har sett, nemlig Supermarine Spitfire.
Kombinert med Rolls-Royce Merlin motoren som var en 12-sylindret V12 type. Merlin-motorene regnes som noen av de mest vellykkede flymotorer fra andre verdenskrig, og som noen av de mest vellykkede stempelmotorer noensinne.
Led Mitchell av nazifobi?
Men tilbake til saken. Chamberlain og Mitchell hadde hvert sitt diametralt motsatte syn på den tyske faren. Det påstås at uten Mitchells forutseenhet hadde England tapt luftkrigen.
Det er mange som er urolige for den økende muslimske innflytelsen i Europa. Nå har London fått muslimsk borgermester... Hva er det neste?
Kan på samme måten Hadia Tajik bli statsminister i Norge?
I Norge kalles Hadia Tajik av noen for landets mest innflytelsesrike politiker. Tror hun går Støre en høy gang. Nå er hun nestleder i AP, er hun også statsministerkandidat ved neste stortingsvalg? Om så skjer har det hendt noe med Norge. Vi vet at statsministeren utpeker sine ministere.
Mitchell forstod at Nazismen ikke kunne forhandles bort, den måtte bekjempes med makt.
Hva har så Mitchell og Chamberlain med Islam å gjøre? Egentlig ingen ting. Jeg ville bare påpeke at den ene var politisk korrekt, den andre en handlingens mann. Vebjørn Selbekk er også en handlingens mann, hans våpen er pennen. Hans bok, Fryktens makt har hatt en sterk innflytelse, det bevises av stillheten omkring den. Stillheten beviser at det er makt i frykten. Interresant at boken er innkjøpt av Kulturrådet.
Er du Chamberlainist eller Mitchellist? Eller ja takk, begge deler....
Avslutning.
Vi kristne bruker ikke våpen eller makt, våre våpen er åndelige. Vi ber om at den muslimske befolkningen i Norge skal møte Jesus!

Grav opp de gamle brønnene - ikke pynt dem!

Å se seg tilbake på rett måte. Vi kan minnes Herrens gjerninger og be Herren gjøre det på nytt. Men Herren kan også gjøre alle ting nye. Når vi tenker på vekkelse tenker vi alltid tilbake på det som vi vet og ber om en reprise, men Gud er ikke reprisenes Gud. Når Israels folk vandret omkring i ørkenen oppreiste Moses en kobberslange som folket kunne se på når de ble bitt av serafslangene. Da ble de helbredet. Men så ble folket bitt igjen av noe farligere, de begynte å dyrke tidligere tiders gudsåpenbaring. Men Gud er nuets Gud, vi skal ikke akte på fortiden, men likevel minnes Herrens gjerninger.
I 2. Kongebok kan vi lese at Judas befolkning i tiden før fangeskapet i Babylon dyrket kobberslangen som Moses oppreiste i ørkenen. De brente røkelse for den og hadde gjort den til en avgud. Kong Hisikia så seg nødt til å brenne denne avguden.
Samtidig finner vi den igjen i Johannes evangelium. Ikke som en avgud, der er kobberslangen blitt et talende forbilde på Jesus.
Vi kan ikke leve "på minner som dukker frem", men på å ha øynene festet på den korsfestede og oppstandne Jesus. Når jeg begynner å dyrke min gudsdyrkelse lever jeg farlig.
Det går an å dra skriftsteder for langt og ut av sin sammenheng, men Jesus advarte oss mot å være for mye opptatt med tidligere tiders gudsmenn:
"Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som bygger profetenes gravsteder og pryder minnesmerkene over de rettferdige", (‭Matteus‬ ‭23‬:‭29‬ NB)
Jeg kan ikke pynte og holde minnestunder ved gamle, igjenfylte brønner. Bedre å hente spaden å grave dem opp igjen, drikke det levende vannet som er der.
Og Isak gravde opp igjen de brønnene som de hadde gravd i Abrahams, hans fars dager, og som filistrene hadde kastet til etter Abrahams død. Og han ga dem de samme navn som hans far hadde gitt dem. (‭1 Mosebok‬ ‭26‬:‭18‬ NB)

Nødvendig å se seg tilbake?

Er det nødvendig å se seg tilbake?
I temaet frikirker dukker spørsmålet opp, hva var årsaken til at de oppstod og hadde Gud noe med dette å gjøre? Enhver plante som min himmelske far ikke har plantet skal rykkes opp med rot sa Jesus. Har vi et frikirkekompleks?
Det kommer mange tanker når jeg leser innlegget til Magnus Persson i det nye nummeret av TEOLOGI & LEDARSKAP. Han skriver bra og utfordrende. Han skriver bl.a.
"De historiska liturgiska formerna är noggrant gjennomtänkta, er bärare av och rotar oss i hela den bibliska frälsninghistorien. Den gör oss alla delaktiga til både kropp och sinne, när vi färenas i dess gemensamma böner, handlingar och bekännelser".
Når jeg leser dette, fra hvilken tidsperiode var liturgien best? Hvem bestemmer dette...?
For meg er egentlig liturgien (gudstjenestens ytringsform) revnende likegyldig bare den inneholder bønnen(e), skriftlesingen, forkynnelse med undervisning, sang/salmer og nattverd (alle elementene en gudstjeneste skal inneholde). Om det synges A capella, eller sangen ledsages av orgel eller gitar er mindre viktig for meg. Det jeg frykter er når salmesang/lovsang heller minner om en konsert.
Men uansett liturgi og gudstjenestens ytringsform, Paulus peker på noe viktig og avgjørende og han skriver: For Guds rike består ikke i ord, men i kraft. (‭1 Korinter‬ ‭4‬:‭20‬ NB)

Når frykten for sannheten råder...

Frykten for den sunne sannhet!
Det jeg frykter er frykten for for å finne sannheten. Kritisk journalistikk har aldri fryktet å se nærmere på noe som helst, unntatt islam - hvorfor?

Fra tv2 i reportasje fra Danielsen Barneskole på Sotra:
"STILT OPP MOT HVERANDRE: I kristendomsfaget ble syvendeklassingen på Danielsen barneskole presentert denne «virkeligheten», altså ulikhetene ved kristendommen og islam" (uthevelsen gjort av tv2).

Når jeg hørte og så nyhetene i dag var etter min oppfatning spørsmålene TV2 stilte elevene ang. saken om Islam og Kristendommen veldig ledende. Ja, som ofte i dette media, spørsmålene bar preg av forhåndsdom og "vi alene vite best".
Men det er jo bare å lese historiebøkene om Muhammeds liv og levnet, har ikke TV2s journalister gjort det kanskje.  Eller er det feil å sitere historiebøkene???? Eller må historiebøkene skrives om for å tilfredsstille visse grupper....
Og her er noen setninger sakset fra TV2.no hjemmeside:
"For et par uker siden kom sønnen til Lill-Christine Onstad (32) hjem fra skolen og fortalte at han hadde blitt lært at islam bare handlet om krig, og at muslimer hatet alle som trodde på noe annet.
– Jeg fikk jo sjokk (sa mora). Da han senere tok med seg et ark hjem hvor jeg fikk se svart på hvitt hva barna hadde lært, ble jeg veldig bekymret, forteller Onstad til TV 2".

http://www.tv2.no/a/8279486/

Men skal ikke skolebarn lære historisk fakta? Jeg vil ikke her poengtere måten informasjonen er gitt på, men historieforfalskning kan ikke forenes med god pedagogikk.  Fra Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE LEKSIKON utgave 4, utgitt i 2005 kan bl.a. følgende leses om Islam og Muhammed:

"I Medina fant det nye religionssamfunnet sin form. Muhammad var en inspirert forkynner og en stor politiker og hærfører. Ved sin død i 632 var han den ubestridte hersker over størstedelen av den arabiske halvøy".

Og så kommer spørsmålet, var det med blomster og sukkertøy denne "snille" hærføreren  fant "Liebestraum" for sin selvpåfunnene religion, eller fløt det litt blod også? Den som vil vite mer om Muhammed  fra et mer akademisk nivå kan bare lese boken MUHAMMED slik samtiden så ham av Galvor Tjønn eller boka til Vebjørn Selbekk med tittelen Fryktens makt.
Verden er redd for islamske ekstremister og terrorister med god grunn. Men hvorfor slik frykt for å se nærmere på islam og dens historie. Det er dette jeg frykter!

Har frimenighetene noen berettigelse?

Har frimenighetene noen berettigelse?
Har fått siste nummer av Teologi & Ledarskap, et blad som tvinger en til å tenke. Temaet denne gang er Frikyrkan, altså selvstendige menigheter som ikke er kontrollert av noen annen instans.
I grove trekk kan det vel sies at ingen egentlig har bestemt seg for å lage noen form for frimenighet. Hverken John Wesley, William Booth eller for den saks skyld T.B.Barratt hadde egentlig noe ønske om å grunnlegge en ny sekt. De tørstet bare etter sjeler og ønsket ganske enkelt å formidle til andre de velsignelser Gud hadde skjenket dem. De kan ikke anses som utbrytere, men heller som de utstøtte.
Og man kan også saktens spørre om den godeste Luther i sin villeste fantasi kunne tenke seg hva han stelte til. Han bare sa det han tenkte.
Men han traff vel en dyp hunger i folkesjelen kanskje? Hvem vet.....
Min pappa og mamma fikk også smertelig erfare prisen da de lot seg døpe. Min pappa var egentlig en skarpskodd teolog og ingen kunne utlegge barnedåp som han. Tross dette ble ha ut fra skriften overbevist om troende dåp ved full neddykkelse. Når han så døpte seg kom den kalde skulderen fra familien. På samme måten har vel metodistene, Frelsesarmeen og pinsevennene måtte tåle mye fra sin kristne samtid.
Innledningsvis skriver Joakim Lundqvist at det stilles spørsmål om frikirkesamfunnenes berettigelse. Til det vil jeg svare at alt som er født av Gud har livets rett!
Men det hender at Gud flytter lysestaken!