Å komme hjem til far - varme eller ishus....

Røtter, tilhørighet, hjem, lykke, harmoni, kjærlighet, omsorg. Hva forbindes med hjem og hjemme? Når noen kommer hjem er de likevel ikke hjemme. For hjem er også atmosfære. De fleste av oss kan faktisk fornemme aksept, avvisning, anerkjennelse eller også kulde eller varme fra de mennesker man er omgitt av. Vi er alle mer eller mindre "senderstasjoner" som stråler ut våre indre holdninger. Man kan høre gode og vennlige ord, men samtidig kjenne kulde eller varme. Vi er åndsvesener.

Hvordan er det å komme hjem for bare for å møte dårlige minner, avvisning eller eller bare for å se det man trodde på ligge i ruiner?

De fleste har vel hørt historien om den "fortapte" sønnen som ba sin mor om å henge et hvitt tørkle i treet utenfor stoppestedet til toget. Om det ikke hang noe tørkle der ville han reise videre. Treet var fullt av hvite tørkler. Det er en rørende historie som jeg leste i Det Beste i min barndom, det er godt å komme hjem til noen som elsker.

Lukas evangelium kapittel 15 forteller om den fortapte sønnen og faren hans. Faren var et slikt tre med hvite tørkler - og det visste sønnen. Det var derfor han brøt opp. Men noen møter bare tørre og bladløse trær - grenene peker i alle retninger, hvor skal jeg gå?

For noen er hjemmet bare en sove- og spiseplass - han som gir meg mat misbruker kroppen min. Jeg går hjem kun for ikke å fryse i hjel, men mitt hjerte er en isklump!

Men i kirken - menigheten er det vel varme og husrom da? Ja, heldigvis - de fleste menigheter er og skal være himmel på jord, men ikke alle. Har lest en bok om hvordan menn forener seg med menighetslivet med én hensikt - og mange lykkes.

Men om kirken er fri for det jeg nevnte ovenfor og alt fungerer normalt kan det likevel sies som det uttales i Johannes Åpenbaring - gid du var kold eller varm! En menighet kan nemlig være velfungerende og samtidig iskald. Om det ikke er jeg som påstår det så skriver åndsgiganten Frank Mangs følgende i en av sine bøker (Høyst personlig 1, 2, 3) "jeg syntes synd på disse menneskene som skal leve i dette ishus av en menighet", det var nemlig alltid vekkelse og mange ble frelst i denne mannens møter - og han fikk denne tanken mens han så ut over forsamlingen.

Is sitter ikke i veggene, den sitter i hjertene. Dere har mange læremestre, men ikke mange fedre skriver Paulus. Fedre avviser ikke, fedre har et fang, de gir trygghet. Å komme hjem i åndelig mening er å komme gjem til en god far. Vi ber også Fader vår...

Å komme til Gud er å komme hjem. Dette illustrerer denne sangstrofen: «Som når et barn kommer hjem om kvelden og møter en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjente at der hørte jeg hjemme. Det var en plass i Guds store rom, en plass som lenge ventet meg. Og jeg kjente: Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem.»

Å komme hjem til kirken, venneflokken, menigheten, bedehuset er også som å komme hjem til Far - det burde være så.....

Det er så mange hjemløse kristne, som fryser - jeg behøver selv hjelp til å være en god far, ikke bare en læremester...

Oase, Gosen og Kanaan

Om Oase, Gosen og Kanaan.

Oase er en isolert vannkilde i en ørken. En oase oppstår gjennom at en grunnvannstrøm kommer fram til overflaten. Det er også en plass hvor man kan slukke tørsten før en ny strabasiøs ørkenvandringer. En oase har nok reddet mange liv.

Gosen, sted omtalt i Bibelen; et område i det nordlige Egypt, øst for Nildeltaet, hvor israelittene slo seg ned (1 Mos 45, 2 Mos 8). Gosen skildres som meget fruktbart, og israelittene talte senere om «kjøttgrytene i Egypten» (2 Mos 16,3). Navnet brukes derfor også symbolsk om et rikt og fruktbart land.

Kanaan er landet som flyter med melk og honning. Der finner vi enorme drueklaser, oliventrær og frodige beitemarker. Det er et forbilde på himmelen, men også forbildet på et levende kristenliv fylt med glede og Den hellig ånd. Vi skal ikke leve i Ånden nå og da, for Jesus sier:

«Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham.»

‭‭Johannes‬ ‭7:38-39‬ ‭

Oase er livsviktig dog likevel midlertidig...

«Så kom de til Elim*. Der var tolv vannkilder og sytti palmetrær. Og de slo leir der ved vannet.»

‭‭2 Mosebok‬ ‭15:27‬ ‭NB‬‬

Bedre å ha kilden på innsiden...

Tenk på det og filosofer videre selv, jeg gleder meg til Oase 2016 i Fredrikstad....

Sendt fra min iPhone

Til forstandere og ledere - hvem skal vi gå til?

Karismatikkens brente barn og Egil Svartdal. Selv om jeg aldri har pratet med Egil Svartdal så anser jeg ham som en klok person som bare fremmer veloverveide saker. Myndighetspersoner som påviser noe usunt i sitt eget miljø bør nødvendigvis også gjøre noe med det. Ellers blir man bare en viktigper. Diagnosestillere har vi også nok av.
Når først debatten er i gang så vil jeg minne om en ting. Alt dreier seg om enkeltmennesker. Det er tydelig at saker som først nå kommer opp i lyset kan ha hendt for mange år siden. Skal da negative ting som pågår nå først komme opp om flere år? Da mister jo mange den beste tiden av sitt liv. Om det foregår ureglementert praktiseringe i/av lederfunksjoner/stillinger så bør jo dette stoppes til beste for alle. Det er ikke sladder, baktalelse eller ukollegial eller ukristelig oppførsel å stoppe noe dysfunksjonelt? Å være en "varsler" kan på sikt være positivt for de fleste. Hadde våre menigheter hatt et varslingssystem kunne Egil Svartdal valgt et annet tema på Hedmarktoppen 2016.
Og bibelen gir rom for å kunne melde fra eller varsle. Kommer tilbake til det.
Søkelyset i denne saken vil jeg rette mot pinse- og trosbevegelsen. Det er en negativ og ganske dyster historikk fra disse miljøene som har kommet fram i interne og eksterne medier samt på TV den siste tiden.
Jeg tenker på ordtaket som sier at alle prater om været, men ingen gjør noe med det. Fritt oversatt kan vi si at alle prater om "ofrene", men ingen oppofrer seg, det blir heller et "dett var dett" (Marve Fleksnes:Han kom, ble svett og dett var dett).
Når Svartdal (beundringsverdig) tok opp dette temaet så må det nødvendigvis gjelde mange og over lang tid. Da må nødvendigvis forkynnelsen til mange pastorer også ha bevirket dette - skremmende!
I det offentlige Norge har vi en funksjon som heter Sivilombudsmannen. Sivilombudsmannen kontrollerer forvaltningen. Kontrollen utføres på grunnlag av klager fra borgerne om urett og feil ...
Dette behøver vi også i våre tros- og karismatiske miljøer. Har en liten mistanke om at vi isteden for en sivilombudsmann har et teppe. Under dette feier vi....
Klage ja - behøver vi en klagemur? Nei, ikke i ordets rette forstand, men det behøves faktisk et nøytralt sted hvor vi kan lufte ut.
Unødvendig vil de fleste pastorer og ledere si - kom å prat med meg! Men så enkelt er det ikke, de fleste tør ikke det. Og spesielt når det gjelder eget lederskap. Vi har noen få frittalende iblandt oss, men de fleste tier og lider.
«Den rettferdige tar seg av småfolks sak. Den ugudelige skjønner seg ikke på noe.»
‭‭Salomos Ordspråk‬ ‭29:7‬ ‭NB‬‬
Hvem taler småfolkets eller det vanlige medlemmets sak i våre miljøer - ingen. Om for eksempel jeg ønsker å få råd og veiledning i noe jeg finner det vanskelig å presentere for min egen ledelse - hvem skulle jeg da gå til?
Vi mangler faktisk en instans eller sikkerhetsventil for oss vanlige medlemmer. Et sted man kan henvende seg til uten å føle at man sladrer eller er en baktaler.
Bibelen taler faktisk om at det kan klages på eldste eller ledere. Paulus skriver til Timoteus at han ikke skulle ta i mot en klage på en eldste uten etter to eller tre vitners ord. Timoteus er død, men behovene lever i høyst velgående. Et Timoteusråd? Noe å tenke på. Om muligens en pastor, forstander eller eldste tilfeldigvis skulle lese dette så tenker han helt sikkert - dette gjelder ikke meg.
Avslutningsvis så håper jeg at innlegget til Svartdal også fører til en handlingsplan. Ellers så blir det som å innlede en sjelesorgsamtale uten å fullføre...
Og jeg tenker på alle som hørte på Svartdal og håper på forandring.
Ja, dette var noen tanker fra mitt lune hjørne....



Sendt fra min iPhone

Har Sommerfeldt og Svartdal rett?

Alt i Guds rike munner ut i kjærlighet, der det ikke er kjærlighet er heller ikke Guds rike. Det er heller ikke feil på evangeliet, evangeliet er det glade buskap. Så når ting ikke fungerer slik som det skal i kristne kretser så bør man av det grunn ikke tro at det er feil med evangeliet. Det man skal bekymre seg over er hvordan vi mennesker praktiserer evangeliet.
"Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden". (‭1 Peter‬ ‭5‬:‭2-3‬ NB)
Kan man ikke si som Paulus - bli mine etterfølgere så bør man tenke seg om to ganger før man lære andre (derfor holder jeg meg for meg selv).

"Alt gjør jeg for evangeliets skyld, for at også jeg kan få del i det. Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den! Enhver som deltar i idrettstevling, er avholdende i alt - de altså for å vinne en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig. Så løper jeg da ikke som på det uvisse, jeg kjemper ikke som en som fekter i løse luften. Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig".(‭1 Korinter‬ ‭9‬:‭23-27‬ NB)

Kanskje vi behøver en ny type forkynnere i våre karismatiske kretser. De hvis visjon ikke er vekkelse, fremgang og "menighetsvekst", men hvis visjon er det enkelte menneske - som Paulus skriver - jeg formante hver enkelt av dere med tårer.....
Mulig biskop Sommerfeldt har mye rett, Egil Svartdal bekrefter nettopp dette, eller..? I Norge har man noe som kalles Barnevern, behøves noe lignende i våre kristne miljøer...? Man kan saktens spørre.
Konklusjon: Innerst inne tror jeg de fleste kristne er trygge og glade. Jeg tror også de fleste pastorer gjør en god jobb. Mulig Svartdal har feil fokus?
Gleder meg til Oase og Livets Ord i Uppsala.....

Karismatikkens brente barn!

Karismatikkens brente barn var temaet Egil Svartdal tok opp på pinsevennenes sommerfest på Hedmarktoppen.
Forunderlig lesing om pinsevennene i Dagen. Ja, jeg ble meget forundret. Ingen blir utbrent av å leve med Jesus. Forkynnes det en annen Jesus ettersom tilsynelatende så mange ikke har det bra?
I artikkelen kunne bl.a. dette leses:
Øystein Gjerme, pastor i Salt Bergenskirken, var åpen om sin egen usikkerhet som leder etter at så mange har delt sine historier i mediene.
– Vi hadde en opptur og et postivt trøkk i Bergen før krisen på Levende Ord. Men da endret trøkket seg totalt. Denne våren har flere med erfaring fra den tiden stått frem i debattspaltene og fortalt om sine kriser. Jeg har spurt meg selv: Hvordan opplever folk meg som leder? Under en ledersamling måtte jeg spørre folk, for jeg mistet nesten min egen frimodighet, sa Gjerme.
– Jeg synes denne våren har vært skikkelig kjip, sa en åpenhjertig Andreas Hegertun.
Som pastor i den 100 år gamle Filadelfiakirken Oslo forretter Hegertun jevnlig begravelser. I sorgsamtalene med etterlatte har pastoren blitt overrasket:
– Det er lenge mellom hver gang jeg møter noen som har et positivt bilde av Pinsebevegelsen, sier Hegertun.
– Nå er det ikke tid for å si hysj. Det er tid for å snakke og lære, sa han.

Ja, ja - men hvem skal lære, er det ikke pastorene og forstanderne? Situasjonen som beskrives ovenfor og som  kan leses i sin helhet i Dagen oppstår jo ikke av seg selv.
Jeg sier ikke at det er feil av Svartdal å ta opp dette temaet, vi må vel feie for egen dør enten vi er utenfor eller innenfor en bevegelse.
Tenker på strofen: "Jeg bringes til ro, ved enkelt å tro, at han døde på korset for meg
". Mulig det er dette som er fraværende?

http://www.dagen.no/Nyheter/pinsebevegelsen/Tar-oppgjør-med-egen-karismatikk-360596

Biskop Atle Sommerfeldt og Oase 2016

Biskop Atle Sommerfeldt og mange med ham liker ikke Oase 2016, og det forbauser ingen. Og med det bibelsynet han framviser offentlig kan ikke annet forventes heller. Man er jo det man er. En kvinne kan heller ikke være litt gravid og man kan heller ikke være litt bibeltro.
Et vanlig argument som mange andre og også biskopen tar opp er alle som blir skuffet. Men hvor mange blir skuffet på Kalnes? Tross skuffelser der hjelper jo Kalnes de fleste. Dette sykehuset blir jo ikke nedlagt tross den massive kritikken det (berettiget eller uberettiget) har fått.
Vi må finne oss i å være "dårer" for Jesus. Tror du virkelig på historien om Jonas som ble slukt av en hval var spørsmålet en kvinne fikk en gang. Javisst var svaret, hadde det stått at Jonas slukte en hval hadde jrg trodd det også!
Er dette også Oasedebatten i et nøtteskall?  Biskop Sommerfeldt karikerer Oasedeltagerne som slike som er på "endeløs jakt etter ytre bekreftelser i form av overnaturlige erfaringer av Guds nærvær.." og videre skriver han - "og langt fra en bibelsk forankret kristendom".
Og videre, biskop Atle Sommerfeldt prøver med bibelen i hånd å avskrive bibelske tegn, under og mirakler.
** Sommerfeldt skriver: "Jesus møtte datidens forsøk på å knytte Guds tilstedeværelse og frelsesverk til tegn og undere med en skarp avvisning (Luk 11,29-32. Mat 12,38-42). Det tegnet mennesket skal søke,  er Jona-tegnet: Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden. Dette er det tegnet Gud har gitt oss" (?).
Jeg funderer da som vanlig og tenker at er ikke summen av ditt ord (bibelen) sannhet?
Når døperen Johannes satt i fengsel sendte Jesus ham oppmuntrende ord om sin guddommelighet nettopp ved å henvise til sine mirakler - altså det motsatte av Sommerfeldts logikk.
Etter mitt syn anvender han skriften feil og mot sin hensikt når han henviser til Lukas kap. 11. Det er den UTRO og VRANGE slekt som krever tegn, ikke de kristne - for de tror jo allerede. Og Jesus sier jo at disse tegn skal følge de som tror. Logikken sier jo at det er dumt å kreve det som følger hakk i hæl....
Når en biskop ikke kan skjelne mellom hva Jesus sier til de troende og til de ugudelige, da så.....
"Da nå Johannes i fengselet fikk høre om Messias’ gjerninger, sendte han bud med disiplene sine og spurte ham: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? Og Jesus svarte og sa til dem: Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser og lamme går omkring, spedalske blir renset og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke tar anstøt av meg" Matteus‬ ‭11‬:‭2-6‬ NB).
Er Jesu ord ubibelske?
I misjonsbefalingen i Markus evangeliet sier Jesus: "Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med nye tungemål. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet. Så ble Herren Jesus, etter at han hadde talt dette til dem, tatt opp til himmelen, og han satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegnene som fulgte med. (‭Markus‬ ‭16‬:‭15-20‬ NB)
 **Sommerfeldt skriver: "Mange av oss møter ofte mennesker som har fått harde hjerter etter å ha hørt det gjentagende mantraet om å søke Guds kraft i overnaturlige fenomener og løfter om helbredelse. Noen har funnet tilbake til tilliten Guds nåde i de synlige tegn Gud har gitt oss. Men forsatte er det mange som tror at denne kristendomsformen er den egentlige kristendommen, fordi den gjentar noen setninger fra Bibelen og hevder at det et bibelsk kristendom".
Spørsmålet jeg vil stille er da - har Jesus eller Sommerfeldt rett?
Det er heller ingen motsetning mellom Guds kraft, manifestasjoner, tegn, under og mirakler og dagliglivets gjerninger. Jeg velger heller ikke stort sett mellom bare å spise eller bare å drikke (selv om noen desverre gjør det), men jeg drikker meg utørst og spiser meg mett etter hva kroppens behov er.  Slik også i Guds rike, det finnes ingen konkurranse mellom barmhjertighet og for  eksempel nådegavene i 1. Korinter kap 12.
**Men dette har biskopen gjort et nummer av når han skriver følgende:
"Jesus forteller oss at dommens grunnlag er vår evne til å la Åndens frukter vise seg i møtet med medmennesker: de tørste, de sultne, de syke, de fengslede, de nakne (Matt 25,21-46). Den hellige ånd finnes ikke først og fremst i overnaturlige tegn og under, men når nestekjærligheten - budet som er like stort som budet om å elske Gud - ved Guds Ånd er til stede i våre liv". Så langt biskopen...
Men det er jo en merkelig påstand - mirakler eliminerer ikke kjærlighet og omsorg - tvert i mot! Og et annet spørsmål, hva vet biskopen om privatlivet til stevnedeltagerne de 359 dagene det ikke er Oase. Oase varer nemlig bare i 6 - seks - dager. Indirekte kaller han meg og alle de andre deltagerne for svermeriske og egoistiske karismatikerne, for etter hans utsagn bryr vi oss bare om oss selv.
Likevel finner jeg biskop Atle Sommerfeldts reaksjon for naturlig, etter det bibelsyn han oppviser på andre områder så kan han ikke reagere annerledes.

HJERTELIG VELKOMMEN TIL FREDRIKSTAD OASE 2016 OG VI ØNSKER OGSÅ TEGN, UNDER OG MIRAKLER VELKOMMEN!

Homohets

Homofobi og homohets….

 

Når KrFs leder Hareide mener seg å ta et oppgjør med den såkalte homohetsen i kristne miljøer, hva mener han da? Vet han hvordan det skjer, hvor det skjer og vet han hvem som hetser? Det er vel heller et spill fra galleriet fra Hareides side.

 

Homohets fra kristne miljøer, stemmer dette? Veldig mange minoritetsgrupper har blitt og blir hetset - jøder, sigøynere og tatere. Hetsing er vel mobbing opphøyd til et høyere ”akseptert” sosialt nivå. Men hetser de kristne de homofile da? I mitt 70 årige liv har jeg aldri opplevd fragmenter av noe sånt. Vi har alltid lært å elske de som ikke akkurat er som oss.

Og det er vel ikke hetsing å forhindre noen å praktisere egne ting som bryter med reglene i en definert sammenheng, som gruppe, forening eller det en kirke står for?

Så det at noen hevder (grunnløst) at kirken hetser de homofile er jo egentlig å hetse kirkene.

Man kan for eksempel ikke si at Høyre hetser SV selv om de avstår fra deres program og politiske holdninger. Å ha saklige motmeninger er ikke hetsing. En håndballspiller kan heller ikke forvente å få forsette med sitt håndballspill i et fotballag. Å utvise en spiller med slik spillestil er ikke hetsing, det må ansees som nødvendig. Og om en medlem i SV begynte å hevde høyrevridde teser ville denne sporenstreks ha blitt kastet ut. Det er regler i alle idretter og foreninger og det er allment akseptert at de som notorisk trår over de vedtatte normer kan miste sitt medlemskap. Men.... 

Er det homohets i de kristne miljøene?

 

Leser følgende i VG i dag:

"KrF-Hareide avlyser kampen mot homo-ekteskap

Tar oppgjør med homohetsen og kristne miljøer"

 

For det første er Hareides påstand for generell og for det andre lyser det klart at Hareide selv setter seg til dommer over Guds ord. Han har ingen rett til å "hetse" forkynnere og miljøer som ønsker å bevare de totusenårige nytestamentlige sannheter. 

Og det merkelige er at vi som hevder den totusenårige bekjennelsen om at ekteskapet er livsvarig og kun mellom kvinne og mann, vi blir fra den homofile verden hetset som homohetsere. Altså, de som påberoper seg å bli hetset, de hetser (om du forstår).

Om jeg altså har en agenda om å innføre noe jeg liker inn i et miljø som jeg vet misliker dette, da kan altså nevnte miljø bli anklaget for hetsing fordi de motsier seg nettopp dette, forunderlig.

 

Store norske leksikon definerer ordet hets slik:

Fra ty., eg. det siste stadiet av parforcejakten, når hunden får øye på viltet og går løs på det.

Hets, hatkampanje, ondsinnet og usaklig agitasjon rettet mot noe(n).

 

Naziregimet under Hitler hetset de homofile – den samme betegnelsen må ikke brukes på gode prester som ønsker å følge Guds ord. Ingen kan vel mene at kristne oppfører seg slik mot andre? Kristne har gjennom alle tider og alltid vendt seg mot de svake, de som er annerledes og de utslåtte. Men at det finnes brudne kar i kirker og bedehus, det er jeg den første til å innrømme.

 

Ordet fobi kan også miste sitt egentlige innhold og brukes til å sverte andre. Presten som beskrives nedenfor gjorde nettopp dette, hun karikerte kirken som homofob. Jeg har sakset noen linjer fra en avis og du kan lese følgende mening:

”Etter 18 år som prest velger Hilde Raastad å be om å bli løst fra ordinasjonen. Bakgrunnen er at Raastad mener kirken er homofob. – Det å være prest i Den norske kirke, slik den er i dag, er en mental påkjenning, sier Hilde Raastad til Blikk Nett. Hilde Raastad ble ordinert som prest av Rosmarie Køhn i 1995. Hun var da den første åpne lesbiske som ble ordinert til prest i Norge. Samme år inngikk hun partnerskap med Julie Hass.

– Jeg har tidligere blitt spurt hvorfor jeg ønsket å være prest i en kirke som ikke ønsker meg. Det er et godt spørsmål, sier Raastad til Blikk Nett”.

Hva er så fobi, hva mener og inneholder ordet? Det kan i hvert fall ikke brukes på de som vil håndheve eller følge gitte regler.

Og fobi beskrives slik:

"En fobi (fra phóbos, som betyr «frykt» eller «sykelig frykt») er en irrasjonell, intens og vedvarende frykt for visse situasjoner, aktiviteter, gjenstander, dyr eller mennesker. Det viktigste symptomet på denne lidelsen er et overdrevent og urimelig ønske om å unngå det fryktede stimulus."

 

Ordet fobi kan vel neppe brukes på de kristne miljøene som skal ta hånd om det oppdrag de fikk av Jesus - å lære dem å holde alt jeg har befalt dere. Kjærlighetsbudet som mange henviser til står ikke over Guds forordninger. Og bibelen sier ikke at størst av alt er kjærligheten, i bibelen står det i 1. Kor. 13 størst blant ”dem” er kjærligheten  og ”dem” er ordene tro og håp!

En annen sak er at å slippe homofilt/lesbisk praktiserene inn i den kirkelige funksjon blir som en omvendt syntese. I det øyeblikket man tillater dette i Guds menighet opphører det i prinsippet å være menighet. Og hva er vitsen med å trenge seg inn da? Det er jo da ikke lenger kirke, for kirken er satt til å forvalte Guds ord på rett måte. Ved vigslingen gir prestene et høytidelig løfte om nettopp dette.

Det er lov å ha forskjellig syn, oppfatninger og holdninger. Men bruk ikke ordet hets og fobi til å binde munnen på de som vil være lydige mot sitt kall.

En snøballkrig kan være morsom iblant, men når man putter steiner i snøballene da er det en baktanke..

Så får vi fundere videre i sammen på hva fobi og hets egentlig er…..

 

 

 

Er jeg ærlig?

Er jeg egentlig ærlig?
«Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp.»
‭‭Salmene‬ ‭51:8‬ ‭NB‬‬
Løgn kan være så mangt. Å tie om det som burde sies, å bevisst ignorere fakta, å bare fremme den sannheten man liker, bortforklaring, alt som gjøres eller ikke gjøres for at folks oppfatning ikke blir i overensstemmelse med de faktiske forhold. Manipulasjon.
På den andre siden sier et ordtak at alt man sier skal være sant, men at man av den grunn ikke bør si alt som er sant. Og i Forkynneren leser vi: «en tid til å tie og en tid til å tale,»
‭‭Forkynneren‬ ‭3:7‬ ‭NB‬‬
Og da felles dommen automatisk mot meg selv: hva ønsker jeg å oppnå med det jeg gjør eller unnlater å gjøre?
«De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem -»
‭‭Romerne‬ ‭2:15‬ ‭NB‬‬

Utenfor eller innenfor?

Potetkasse?
Det er ikke lett å "trenge" seg inn i andre miljøer. Verken alminnelige eller kristne. Ofte kritiserer vi kristne hverandre fordi vi ikke er inkluderende nok ovenfor nykommere. Leste om gruvearbeidermiljøet i England. Var du ikke født inn i miljøet ble du aldri akseptert der. Det var nok en inngrodd mistroenhet i dette miljøet som sikret mot inntrengere. Lignende holdninger finns i alle miljøer. Er det ikke slik at mennesker vi er usikre på disse holder vi på armlengdes avstand? Ser gjerne en annen vei, pratet med andre og får det plutselig travelt.
Mange av oss vil ha sikkert skape kontakt, men føler oss keitete og ubekvemme. Sikkerhetssonene våre kan være ganske så velbygde og ugjennomtrengelige.
Lærte mye om dette når jeg anskaffet min siste båt i 2010. Jeg sikret meg vinteropplagsplass i en gammel og veletablert båtforening. Der betalte jeg for kran, kjøring og plassering. Og arbeidet med båten høst og vår ble utført av noen fine, gamle gubber som hver for seg hadde sin faste oppgave, men snakkesalige var de ikke. Én var kranfører, én sikter båten, én kjørte traktoren osv.
Her hadde nok gjeveste Kjell Aukrust kunne boltre seg i personligheter og mennesketyper.
Men jeg var luft for disse gutta, de knapt så på meg. Var det noe så måtte jeg ringe havnesjefen i båtforeningen (han som kjørte traktoren).
Slik gikk første og andre året, båten opp - båten ut - og få ord.
Tredje året kom en sprekk i isen. Kassen til dreggetauet akter var i minste laget og jeg brukte vinteren til å snekre en ny. Når tiden for sjøsettingen nærmet seg monterte jeg den nye kassen - noe som ble behørig bivånet og registret av gutta. "Potetkasse?"ble det slengt mot meg. Jeg ble glad og slengte et svar tilbake, de ville ha kontakt!
Etter hvert begynte de så smått å hilse på meg, vinket og løftet hånden,  vi kunne ta en prat - og i fjor ble det bare hyggeligere og hyggeligere.
I våres løsnet det helt - nå vår det åpent for en fleip. Det begynte å bli koselig.
Dessverre / nå er skuta solgt...
På et kurs jeg deltok på i min yrkesaktive tid ble ordet "markedsinntrenging" presentert. Det ble dosert der at det kostet mye og lønnet seg lite med slike aktiviteter. Men dette ordet kan vel anvendes i alle miljøer, også kristne. Er nye i våre menigheter markedsinntrengere?
Og man kan ikke, som vi blir ofte oppfordret til, bare gå bort å ta kontakt - hei på dei, her kommer jæi, vi du bli venn me mæi?
Mange av oss er rett og slett sjenerte, noe som prøves å skjules ved unnamanøvreringer...
Det tar dager og uker å skrelle bort slike sosiale skall. Erfarte faktisk dette nå nylig. Vi var noen dager på Stølsdokken Høyfjellshotell og ble "ufrivillig" plassert ved bordet i spisesalen sammen med noen andre meget ukjente personer. Alle har vel opplevd noe lignende. Men det tok faktisk flere dager før vi smeltet sammen. En av disse var en emeritus sokneprest, hvilken gudsmann han var - og kona hans også!
Men om vi ikke hadde blitt tvunget til å sitte ved samme bord i flere dager hadde vi mistet alt dette.
Lærdom: sørg for at nykommere blir tatt hånd om av samme personer over lengre tid og finn den passende metoden for dette.
Når mennesker oppsøker en kirke har de allerede tatt et langt og krevende steg bare ved å tørre å bevege seg inn i et nytt miljø. La dem slippe å vente til noen roper "Potetkasse".....

Gjør moskéene til kirker!

Vi kan gjøre moskéene til kirker!
Hva skjer når en IS offiser blir frelst.
Mohammad kjører i sin tanks, full av vrede mot de vantro kristne. Hans stor mål er å utrydde disse krekene, han vil fjerne dem fra planeten. For ham er det en vemmelse å bare høre Jesunavnet nevnes. Han fnyste ennå av trusler og mord mot Herrens disipler.
Han hadde "fullmakt" fra sin leder til å oppsøke kirkene der, for at han, om han fant noen som hørte Veien* til, enten det var menn eller kvinner, kunne føre dem i lenker til nærmeste avrettingsplass. ISIL skal ta kontroll over kloden. (*de kristne)
Den militante islamistgruppen ISIL erklærte nylig sin egen stat, IS (Islamsk stat), også kalt kalifat.
- Kalifatet er en betegnelse på det styret som Muhammeds etterfølgere stod for, der man styrte på vegne av profeten og Gud. En kalif regnes som Muhammeds etterfølger, og et kalifat er den ideelle styreformen i den muslimske verden. Det har vært fire kalifater, og det fjerde og siste var det osmanske kalifatet som endte i 1923. Etter dette har det ikke vært noen kalif med et skinn av troverdighet. Vi har sett i retorikken til flere islamister, deriblant Osama bin Laden, at den muslimske verden har manglet en leder med religiøs legitimitet.
De kristne som har vært i Midt-Østen helt siden Jesu tid står i veien. Utrydd dem, målet helliger midlet!
ISIL har ikke status som en selvstendig stat, men kontrollerer territorier i Irak, Syria og Libya. Den definerer seg selv som et nytt kalifat med religiøs autoritet over alle muslimer i verden, og har som mål å opprette et islamsk imperium som skal omfatte Levanten, det vil si Libanon, Syria, Israel, Palestina, Jordan og de sunnidominerte regionene i Irak og sørlige deler av Tyrkia. Noen inkluderer også Kypros i begrepet.
Så langt ISIL.
ISIL-offiseren ruller videre i sin tanks. Han er full av djevelen og vrede.
Da han nå var underveis strålte plutselig et lys fra himmelen om ham. Han hopper ut av tanksen og falt til jorden, og han hørte en røst som sa til ham: Mohammad, Mohammad, hvorfor forfølger du meg? Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg og gå inn i byen, så skal det bli sagt deg hva du må gjøre!
Mohammad følger instruksen og går inn byen. Der oppsøkte han noen kristne og ble døpt.
Og straks forkynte han Jesus i moskėene, at Jesus er Guds Sønn. Alle som hørte det, ble ute av seg selv av undring og sa: Er ikke dette han som i Syria og Irak ville utrydde alle som påkaller dette navnet? Og var han ikke kommet hit for å legge dem i lenker og og halshugge dem? Men Mohammad fikk stadig større kraft, og han brakte muslimene som bodde i områdene, til taushet ved å bevise at Jesus er Guds sønn. Det er vekkelse i Midtøsten.
Ja dette er en tenkt story.
Og når vi tenker vekkelse tenker vi en salvet predikant, en kirke eller bedehus hvor folket strømmer inn og overlater sitt liv til Jesus.
Men la oss snu litt på det, en ledende imam kan også bli frelst, på "paulinsk" vis. (Imam, arabisk ord med betydning «leder», «anfører» eller ”den som står først i rekken”). Når det skjer, hva blir da følgende? Jeg tror mye av vår kristendomspraksis vil blekne. De ber flere ganger hver dag, hvilke av oss kristne gjør det? I Fredrikstad bes det kl. 03:25 04.16 13:24 17:42 17:47 19:03 22:12 23:03. Hva vil denne bønnen utrette?
Dette vil de sikkert forsette med. Før underkastet de seg en falsk Gud, hva skjer når de bøyer seg for den levende guden? Og når Ramadan blir forvandlet til en kristen fastemåned? Hvilken revolusjon det vil skape!
Jeg er overbevist om at Gud har én eller flere Pauluser i den islamske verden. Jødene som forfulgte de kristne på Paulus tid har visse likhetstrekk med den islamske forfølgelsen av kristen i dag. Gud i sin visdom tok den verste av dem og gjorde ham til den beste kristne forkynner verden noensinne har sett.
Gud gjør det igjen.
Det hersker en frykt for islamisering i blant oss.
Når jeg ber, ber jeg alltid om at den muslimske gruppen i Norge skal bli frelst...
Vi tror vel at Gud er mektig....!(?)
Mange steder i Europa har kirker og bedehus blitt moskéer, våre bønner skal gjøre moskéene til kristne kirker - halleluja!

Gud, tilfeldigheter eller egne tanker?

Gud, egne tanker eller tilfeldigheter.
En uhøytidelig betraktning om meg selv.
Hvem hører hva fra Gud, og hva er egne tanker eller tilfeldigheter. I min ungdoms menighet opplevde jeg hele min kristenverden. Gudstjenesten var like forutsigbare som det fremdeles er i alle kirker og bedehus. Det såkalte frie lever også i båndtvang - og det forutsigbare er absolutt bra. Også i den den menigheten hvor jeg varmet opp mitt stolsete - i begynnelsen var det benker der - var det også en uskreven liturgi. Det startet med strengemusikken og deretter sang fra sangboka. Så var det såkalt innledning der en eller annen ble spurt om han (av og til hun) kunne dele et ord og lede i bønn. Så var det mer sang og preken. Deretter sang igjen og muligens "frie" vitnesbyrd.
Det er om innledningsfasen og vitnesbyrdfasen jeg vil dele noen tanker. Det var der vi "menige" fikk operere. De som deltok i denne delen av gudstjenesten begynte ofte med "jeg fikk et ord", "dette ble levende for meg" og "da jeg opplevde dette og hint kom jeg til å tenke på" osv, osv.
De som innledet gudstjenestene ble som regel spurt på forhånd. Om møtelederen, ofte en eldstebroder, ikke hadde fått til en avtale med en innleder på forhånd ble som regel en møtedeltager spurt. Da galdt det, som bibelen sier, å være rede i tide og utide. De som virkelig lykkes med innledningen ble, som jeg leste i en bok engang for lenge siden, kalt for "møtetennere". Noe slikt ble aldri jeg.
Likevel opplevde jeg Gud i det jeg fikk bidra med. Etterhvert oppdaget jeg nemlig at jeg sjelden ble spurt  å si noe fra Guds ord uten at jeg på forhånd hadde fatt noe å si. Etterhvert lærte erfaringen meg at "i kveld skal du innlede og si det og det"! Tilfeldig? Tror ikke det, jeg tror at Gud ledet meg på denne måten slik jeg ser det....
Med årene har jeg ved Guds nåde fått dele ut ordet i mange sammenhenger og på mange måter. Men det må leve og brenne i meg først....
Likevel har jeg aldri, så langt jeg husker, spurt om å få ordet....
Men fremdeles kan jeg av og til oppleve en tale i mitt indre slik som i den første tide.... Fata morgana Johan?

Sorg

Sorg....
«Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke - min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd, at jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte.»
‭‭Romerne‬ ‭9:1-2‬ ‭NB‬‬
Dette sier mannen som også sier følgende:
«Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La deres mildhet bli kjent av alle mennesker. Herren er nær!»
‭‭Filipperne‬ ‭4:4-5‬ ‭NB‬‬
Det går altså an å bære sorg og leve med glede samtidig, men det er ikke enkelt! Man gleder seg i de glades krets, men sørger samtidig over de som ikke er der eller vi savner.'
Vi skal ikke neglisjere sorgen, men la den få ha sin tid. Det er en tid for alt sier bibelen.
Når venner en er glad i forsvinner ut av synsfeltet oppleves sorg. Adskillelse medfører sorg, mild eller dyp. Det sies at sorgens dybder er lik opplevd lykke. Samuel sørget over kong Saul.
Sorg er reaksjonen på det uopprettelige, det som aldri vil komme tilbake. Det sies også at om et menneske mistet er lem eller for den saks skyld en finger - så reagerer sinnet med sorg. Og er det sorg må det sørges.
Når man forlater en sosial krets kan sorg oppleves. Når jeg for mange år siden forlot min ungdoms menighet fikk jeg i ettertid en sterk sorgopplevelse - uventet. Selv om jeg i dag er glad og trygg på dette valget og ikke angrer på det, så hadde det sin pris.
En tapt visjon eller et tapt mål kan også medføre sorg, men det er man ikke alltid klar over. Den levende drømmen begraves. Man tror man er deprimert, men er i realiteten i sorg.
Sorg må deles, den må ikke bæres ensom. Sorg er en byrde, noen ganger mer enn man tror man er i stand til å bære. Derfor skal vi bære hverandres byrder sier Guds ord.
«Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.»
‭‭Galaterne‬ ‭6:2‬ ‭NB‬‬
Disiplene sørget over Jesu død. De trodde at.....
Da kom den de sørget over og gikk sammen med dem på veien. Hos Jesus er det også utganger fra sorgen.
«Du har vendt min klage til dans for meg. Du løste av meg mine sørgeklær og har ombundet meg med glede, for at min ære skal lovsynge deg og ikke tie. Herre, min Gud! Jeg vil gi deg takk for evig!»
‭‭Salmene‬ ‭30:12-13‬ ‭NB‬‬
Bare Jesus kan det....

Dyktiggjort - tanker om min manglende utvikling...

Hørte på nyhetene mens jeg var ute og kjørte i bilen i dag. I et referat fra arbeidsmiljøene ble ordet "dyktiggjøring" poengtert. Mine tanker gikk da som vanlig til mitt eget liv og spesielt til min religiøse verden. Og før jeg skriver videre så vil jeg understreke at jeg er jeg en glad person, en glad kristen og glad for livet jeg har levd så langt. Men det er jo lov til å reflektere også?
Og det Gud sier fungerer ikke alltid automatisk, det må i mange tilfeller iverksettes av noen. Og hvis ingen gjør det blir det ikke gjort...
«Men all nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere.»
‭‭1 Peter‬ ‭5:10‬ ‭NB‬‬
Greit det som står skrevet her, men går det av seg selv? Tror ikke det, noen MÅ gjøre jobben. Nedenfor ser du Guds oppskrift, nemlig.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde,»
‭‭Efeserne‬ ‭4:11-13‬ ‭NB‬‬
Men her har jeg støtt på et problem, hvor er disse tjenestegavene som skulle ha utrustet meg? Tja, en og annen har jeg nok hørt, men for å være helt ærlig så har ingen fostret meg da. Og da har det blitt det det har blitt. I mine første år som kristen hørte jeg mange "fine" prekener, men det var ingen personer/ledere som tok tak i meg (mulig jeg er et unntak da). Jeg ble en ordets hører, og der er jeg for det meste ennå. Og når man er 71 er det kanskje litt for sent... Selv om jeg har lest en bok med tittelen Aldri for gammel for Gud. Mener den boken ble skrevet av en 85 åring.
Ble jeg dyktiggjort? Ikke som jeg vet. Gjorde jeg fremgang? Ikke målbart. Lærte noen meg å holde det Jesus sa i Mat. 28? Hørte bare at noen fikk misjonskall - det fikk ikke jeg. Bare piano, gitar og trekkspill. Gå ut i all verden og lær folk å spille..(?).
Ingen lærte meg å leve som kristen, jeg famlet fram på egenhånd. Likevel, ved Guds stor nåde er jeg det jeg er.
Stadfeste da? Jeg har vel vært en god tilskuer til Guds stadfestelser rundt forbi. Likevel er jeg veldig glad for og gleder meg over alt Gud gjør over hele kloden.
Styrke da? Som dagen er skal styrken være. Hadde ikke Gud styrket meg i mange vanskelige situasjoner så....
Grunnfestelsen har vært det greieste for meg. Jeg begynte å studere bibelen omgående etter jeg ble frelst. Og en nabo gav meg to bøker som åpnet øynene mine. Det var "Fra evighet til evighet" og "Evighetens morgenrøde" av Erik Sauer. Ellers var det ikke lett å oppdrive bøker med tyngde i miljøet den unge gutten levde i. Teologi var også litt "uglesett" i dette miljøet, hørte at man ble "tørr" eller frafallen av slike studier.
Men Teologien oppdaget meg for noen få år siden, den grep meg og hjalp meg - men bare til nytte for meg selv.
Teologi er ikke farlig, ikke farlig å lære om Gud. Men noen teologer kan være farlige - "har Gud virkelig sagt?"
Jesus sa i sine siste ord her på jorden at "vi skal lære dem (de nye disiplene) å holde alt jeg har befalt dere!" Med andre ord så skal menighetene i sin grunnstruktur også være læreinstitusjoner. For enhver som er fullført blir som sin mester og med tiden burde jo alle være lærere?
Å bli opplært er ikke bare å sitte å høre, hvem orker det et helt liv?
Paulus tok med seg Silas og Timoteus. Barnabas tok med seg Markus. Timoteus skulle ta seg ut unge menn som var dugelige til å lære andre. De eldre kvinnene skulle lære opp de yngre osv. Og for ikke å glemme at Jesus lærte opp de tolv, både i teori og praksis. De fikk praktisere og ble så evaluert etterpå.
Men vi har jo bibelskoler vil du kanskje bemerke. Helt riktig, våre bibelskoler er uerstattelige. Men egentlig, etter mitt syn, så burde bibelskolene være tilgjengelige for alle og til enhver tid.
Målet er, som Paulus skriver, å fremstille hver enkelt fullkommen i Kristus.
Vel kjære blogglesere, igjen har jeg bare skrapet på overflaten, men når/om jeg får tid...
Og når dette skrives så er det mange virksomheter som gjør en fremragende jobb. Tenker på alle som jobber med barn og ungdom. Tenker likevel på Korsets Seier som for en tid tilbake kunngjorde VÅRRENGJØRING... Bra å rydde ut gammelt skrot, men det skal jo også bygges nytt.
Til slutt, tross våre svakheter går evangeliet frem over hele jorden!

Pinsen og jeg....

Hva er bare interessant og hva forandrer. Det er det jeg lurer på i min streben etter å se i hvilken retning jeg egentlig har gått. For jeg er jo der jeg er på grunn av alle mine egne valg gjennom livet. For eksempel ekteskapet er et godt eksempel på det. Det er ingen andre enn min kjære kone som kunne klart oppgaven å lage et menneske av meg. Takker Gud for henne. Et eksempel på det gode valg. Når det gjaldt yrkesvalg hadde jeg ingen planer. Det var lett å få seg jobb når jeg var ung, så derfor ble jeg den jeg ble. Men det har også vært et bra liv tross at jeg drev med strømmen.
Så var det kristenlivet mitt da, har jeg drevet med strømmen der også eller gjort egne valg?
Noen få ganger har jeg sett meg nødt til å velge. To ganger har jeg satt av ett år på bibelskoler, veldig nyttig for meg, men jeg vet egentlig ikke om jeg har tjent omgivelsene med det. Det finner jeg vel ut i himmelen? Tror mine valg har vært riktige så langt jeg kan se, men det vil evigheten vise...
Så var det pinse da. Jeg har lest mye herlig, hørt veldig mye  interessent, givende  og oppbyggende om dette emnet. Men har det bare vært interessant for meg eller har det forandret meg? Jeg vil vel ikke påstå at min kraft på dette området er synonymt med det jeg vet eller har hørt og lest.  Det skremmer meg veldig. Egentlig vil jeg ikke "høre" mer om pinsen, jeg vil leve i den....
Har jeg søkt kraften, virkningene og ikke Ham?
Vi kan lese følgende historie som hendte for 110 år siden.
I Bonnie Brae Street, sentalt i Los Angeles lå et eldre trehus. Her bodde Richard og Ruth Asberry. De åpnet hjemmet sitt for Seymour. Mennesker strømmet til stedet. Den 9. april 1906, falt Den Hellige Ånd på de som var til stede. Det fortelles at mennesker ble åndsdøpte på vei til møtet og begynte å tale i tunger allerede mens de var en kilometer fra stedet. Andre kunne sitte timevis å spille på pianoet uten før å ha lært å spille piano. Den 12. april 1906 fikk Seymour selv oppleve åndsdåpen og talte i tunger for første gang. Det som skjedde i Det lille huset i Bonnie Brae Street ble snart kjent om mennesker strømmet til for å ta del i møtene. Huset var overfylt.
Ja, dette er historie nå. Jeg taler i tunger, men den gjennomtrengende, rensende, rene, mirakelgjørende og brennende ilden, den venter jeg på fremdeles.
Og Herren selv virket med sier bibelen...
God pinse...

Hadia Tajik ny statsminister?

Chamberlainist eller Mitchellist? Nå nytter det ikke å si som Ole Brumm sa da han ble spurt om han ville ha honning eller melk. Han sa ja takk. Og som det senere er tillagt ham - ja takk, begge deler. Hvor vil jeg hen? Jo, du har sikkert fått med deg at London har fått en muslimsk borgermester, valgt av Londons innbyggere. Det er visstnok bare 4% muslimer i denne byen så det var nok den nye borgermesterens egenskaper som gjorde at han fikk folkets gunst. Og jeg tror heller ikke det blir muslimsk "vekkelse" i London på grunn av dette. Men noe hender, noe presser på. Så vil du muligens på grunn av dette skriveriet så langt stemple meg som islamofobist eller at jeg lider av fremmedfrykt.
Mulig Hege Storhaug som skrev boken Islam - Den 11. Landeplage også lider av Islamofobi også da. Og at alle som fornemmer at noe mindre bra er på vei får diagnosen fobi?
Har Human Rights Service som anbefaler Hege Stordahls bok også islamofobi? Les utdrag fra deres anmeldelse nedenfor:
"Storhaug tar et radikalt oppgjør med det som er blitt Norges og Europas viktigste religion, islam.

En intellektuell kapasitet innen feltet sier følgende om boken:

Det er en genial bok. Stor i enhver forstand. Velskrevet og spennende, og om det viktigste temaet i vår tid".

Les nedenfor om flykonstruktøren som reddet England. Han så, forstod og handlet.

Etter München-avtalen ble Chamberlain hyllet som fredens redningsmann da han kom hjem med avtalen som skulle sikre «fred i vår tid».
Samtidig var det (heldigvis) noen som så lenger og forstod virkeligheten.
En av dem var flykonstruktøren
Reginald Joseph Mitchell. Han var veldig bekymret for utviklingen i Tyskland på 30 tallet og forutså Hitlers planer. Da konstruerte han og begynte å produsere det ypperste kampfly som verden noensinne har sett, nemlig Supermarine Spitfire.
Kombinert med Rolls-Royce Merlin motoren som var en 12-sylindret V12 type. Merlin-motorene regnes som noen av de mest vellykkede flymotorer fra andre verdenskrig, og som noen av de mest vellykkede stempelmotorer noensinne.
Led Mitchell av nazifobi?
Men tilbake til saken. Chamberlain og Mitchell hadde hvert sitt diametralt motsatte syn på den tyske faren. Det påstås at uten Mitchells forutseenhet hadde England tapt luftkrigen.
Det er mange som er urolige for den økende muslimske innflytelsen i Europa. Nå har London fått muslimsk borgermester... Hva er det neste?
Kan på samme måten Hadia Tajik bli statsminister i Norge?
I Norge kalles Hadia Tajik av noen for landets mest innflytelsesrike politiker. Tror hun går Støre en høy gang. Nå er hun nestleder i AP, er hun også statsministerkandidat ved neste stortingsvalg? Om så skjer har det hendt noe med Norge. Vi vet at statsministeren utpeker sine ministere.
Mitchell forstod at Nazismen ikke kunne forhandles bort, den måtte bekjempes med makt.
Hva har så Mitchell og Chamberlain med Islam å gjøre? Egentlig ingen ting. Jeg ville bare påpeke at den ene var politisk korrekt, den andre en handlingens mann. Vebjørn Selbekk er også en handlingens mann, hans våpen er pennen. Hans bok, Fryktens makt har hatt en sterk innflytelse, det bevises av stillheten omkring den. Stillheten beviser at det er makt i frykten. Interresant at boken er innkjøpt av Kulturrådet.
Er du Chamberlainist eller Mitchellist? Eller ja takk, begge deler....
Avslutning.
Vi kristne bruker ikke våpen eller makt, våre våpen er åndelige. Vi ber om at den muslimske befolkningen i Norge skal møte Jesus!

Grav opp de gamle brønnene - ikke pynt dem!

Å se seg tilbake på rett måte. Vi kan minnes Herrens gjerninger og be Herren gjøre det på nytt. Men Herren kan også gjøre alle ting nye. Når vi tenker på vekkelse tenker vi alltid tilbake på det som vi vet og ber om en reprise, men Gud er ikke reprisenes Gud. Når Israels folk vandret omkring i ørkenen oppreiste Moses en kobberslange som folket kunne se på når de ble bitt av serafslangene. Da ble de helbredet. Men så ble folket bitt igjen av noe farligere, de begynte å dyrke tidligere tiders gudsåpenbaring. Men Gud er nuets Gud, vi skal ikke akte på fortiden, men likevel minnes Herrens gjerninger.
I 2. Kongebok kan vi lese at Judas befolkning i tiden før fangeskapet i Babylon dyrket kobberslangen som Moses oppreiste i ørkenen. De brente røkelse for den og hadde gjort den til en avgud. Kong Hisikia så seg nødt til å brenne denne avguden.
Samtidig finner vi den igjen i Johannes evangelium. Ikke som en avgud, der er kobberslangen blitt et talende forbilde på Jesus.
Vi kan ikke leve "på minner som dukker frem", men på å ha øynene festet på den korsfestede og oppstandne Jesus. Når jeg begynner å dyrke min gudsdyrkelse lever jeg farlig.
Det går an å dra skriftsteder for langt og ut av sin sammenheng, men Jesus advarte oss mot å være for mye opptatt med tidligere tiders gudsmenn:
"Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som bygger profetenes gravsteder og pryder minnesmerkene over de rettferdige", (‭Matteus‬ ‭23‬:‭29‬ NB)
Jeg kan ikke pynte og holde minnestunder ved gamle, igjenfylte brønner. Bedre å hente spaden å grave dem opp igjen, drikke det levende vannet som er der.
Og Isak gravde opp igjen de brønnene som de hadde gravd i Abrahams, hans fars dager, og som filistrene hadde kastet til etter Abrahams død. Og han ga dem de samme navn som hans far hadde gitt dem. (‭1 Mosebok‬ ‭26‬:‭18‬ NB)

Nødvendig å se seg tilbake?

Er det nødvendig å se seg tilbake?
I temaet frikirker dukker spørsmålet opp, hva var årsaken til at de oppstod og hadde Gud noe med dette å gjøre? Enhver plante som min himmelske far ikke har plantet skal rykkes opp med rot sa Jesus. Har vi et frikirkekompleks?
Det kommer mange tanker når jeg leser innlegget til Magnus Persson i det nye nummeret av TEOLOGI & LEDARSKAP. Han skriver bra og utfordrende. Han skriver bl.a.
"De historiska liturgiska formerna är noggrant gjennomtänkta, er bärare av och rotar oss i hela den bibliska frälsninghistorien. Den gör oss alla delaktiga til både kropp och sinne, när vi färenas i dess gemensamma böner, handlingar och bekännelser".
Når jeg leser dette, fra hvilken tidsperiode var liturgien best? Hvem bestemmer dette...?
For meg er egentlig liturgien (gudstjenestens ytringsform) revnende likegyldig bare den inneholder bønnen(e), skriftlesingen, forkynnelse med undervisning, sang/salmer og nattverd (alle elementene en gudstjeneste skal inneholde). Om det synges A capella, eller sangen ledsages av orgel eller gitar er mindre viktig for meg. Det jeg frykter er når salmesang/lovsang heller minner om en konsert.
Men uansett liturgi og gudstjenestens ytringsform, Paulus peker på noe viktig og avgjørende og han skriver: For Guds rike består ikke i ord, men i kraft. (‭1 Korinter‬ ‭4‬:‭20‬ NB)

Når frykten for sannheten råder...

Frykten for den sunne sannhet!
Det jeg frykter er frykten for for å finne sannheten. Kritisk journalistikk har aldri fryktet å se nærmere på noe som helst, unntatt islam - hvorfor?

Fra tv2 i reportasje fra Danielsen Barneskole på Sotra:
"STILT OPP MOT HVERANDRE: I kristendomsfaget ble syvendeklassingen på Danielsen barneskole presentert denne «virkeligheten», altså ulikhetene ved kristendommen og islam" (uthevelsen gjort av tv2).

Når jeg hørte og så nyhetene i dag var etter min oppfatning spørsmålene TV2 stilte elevene ang. saken om Islam og Kristendommen veldig ledende. Ja, som ofte i dette media, spørsmålene bar preg av forhåndsdom og "vi alene vite best".
Men det er jo bare å lese historiebøkene om Muhammeds liv og levnet, har ikke TV2s journalister gjort det kanskje.  Eller er det feil å sitere historiebøkene???? Eller må historiebøkene skrives om for å tilfredsstille visse grupper....
Og her er noen setninger sakset fra TV2.no hjemmeside:
"For et par uker siden kom sønnen til Lill-Christine Onstad (32) hjem fra skolen og fortalte at han hadde blitt lært at islam bare handlet om krig, og at muslimer hatet alle som trodde på noe annet.
– Jeg fikk jo sjokk (sa mora). Da han senere tok med seg et ark hjem hvor jeg fikk se svart på hvitt hva barna hadde lært, ble jeg veldig bekymret, forteller Onstad til TV 2".

http://www.tv2.no/a/8279486/

Men skal ikke skolebarn lære historisk fakta? Jeg vil ikke her poengtere måten informasjonen er gitt på, men historieforfalskning kan ikke forenes med god pedagogikk.  Fra Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE LEKSIKON utgave 4, utgitt i 2005 kan bl.a. følgende leses om Islam og Muhammed:

"I Medina fant det nye religionssamfunnet sin form. Muhammad var en inspirert forkynner og en stor politiker og hærfører. Ved sin død i 632 var han den ubestridte hersker over størstedelen av den arabiske halvøy".

Og så kommer spørsmålet, var det med blomster og sukkertøy denne "snille" hærføreren  fant "Liebestraum" for sin selvpåfunnene religion, eller fløt det litt blod også? Den som vil vite mer om Muhammed  fra et mer akademisk nivå kan bare lese boken MUHAMMED slik samtiden så ham av Galvor Tjønn eller boka til Vebjørn Selbekk med tittelen Fryktens makt.
Verden er redd for islamske ekstremister og terrorister med god grunn. Men hvorfor slik frykt for å se nærmere på islam og dens historie. Det er dette jeg frykter!

Har frimenighetene noen berettigelse?

Har frimenighetene noen berettigelse?
Har fått siste nummer av Teologi & Ledarskap, et blad som tvinger en til å tenke. Temaet denne gang er Frikyrkan, altså selvstendige menigheter som ikke er kontrollert av noen annen instans.
I grove trekk kan det vel sies at ingen egentlig har bestemt seg for å lage noen form for frimenighet. Hverken John Wesley, William Booth eller for den saks skyld T.B.Barratt hadde egentlig noe ønske om å grunnlegge en ny sekt. De tørstet bare etter sjeler og ønsket ganske enkelt å formidle til andre de velsignelser Gud hadde skjenket dem. De kan ikke anses som utbrytere, men heller som de utstøtte.
Og man kan også saktens spørre om den godeste Luther i sin villeste fantasi kunne tenke seg hva han stelte til. Han bare sa det han tenkte.
Men han traff vel en dyp hunger i folkesjelen kanskje? Hvem vet.....
Min pappa og mamma fikk også smertelig erfare prisen da de lot seg døpe. Min pappa var egentlig en skarpskodd teolog og ingen kunne utlegge barnedåp som han. Tross dette ble ha ut fra skriften overbevist om troende dåp ved full neddykkelse. Når han så døpte seg kom den kalde skulderen fra familien. På samme måten har vel metodistene, Frelsesarmeen og pinsevennene måtte tåle mye fra sin kristne samtid.
Innledningsvis skriver Joakim Lundqvist at det stilles spørsmål om frikirkesamfunnenes berettigelse. Til det vil jeg svare at alt som er født av Gud har livets rett!
Men det hender at Gud flytter lysestaken!

Likestilt lederskap eller pastoren som sjef?

Likestilt lederteam eller pastor som sjef?
Om ledere, lederstil eller mangel på dette. En gang for lenge, lenge siden  gikk det en serie på fjernsynet med tittelen "Her er ditt liv". Nå dukker en annen serie opp som vi kan kalle "Slik var vårt mislykkede lederliv" eller noe sånt. Det er egentlig modig og prisverdig når ledere står fram og bekjenner i full offentlighet hva de burde ha gjort annerledes som ledere.

Når man leser og får informasjon fra hist og pist så blir man jo litt forbauset. Har det virkelig vært slike tilstander? Det er ledere som har ledet for mye og brennende hjerter som har brent for lenge. Svakhet har vært regnet en defekt og lederstil har vært full seier over omstendighetene uten å se etter hva som ligger i kjølvannet. Når det er sagt er nok det meste gjort i beste mening. Men ordet skjønnsomhet har vært sterkt fraværende. Man skal jo lyde sine veiledere sier bibelen, men til hvilken pris?
Å varsle er "kritikk" og uenighet og knurr kan være opprør. Men å knurre kan faktisk være
bibelsk, for det kan vi lese om i Apostlenes gjetninger. De store apostlene så ikke urettferdigheten i matutdelingen før lekfolket knurret og gjorde opprør. Da forstod de hvor alvorlig problemet og de (apostlene) satte inn, etter menighetens valg, de aller beste og åndsfylte i forsamlingen til å ta hånd om dette. Visdommen seiret her. Og det interresante i dette tilfelle var at det var "folket" som valgte disse syv diakonene. At det var hele flokken som valgte kan vi lese i kapittel seks i Apostlenes gjerninger. Å knurre på rett sted til rett tid kan faktisk være en bibelsk dyd, det førte til i dette tilfellet til at mange fikk det bedre.

Har faktisk tenkt på dette med ledelse og lederskap lenge, så når jeg leste linjene du kan lese nedenfor (fra KS) så bestemte jeg meg for å blogge litt igjen, og jeg gjengir følgende:
«UNNSKYLD»: Intensjonene var gode, men det er ikke nok, sier Sentermenigheten i Asker på forsiden i KS. Nå ønsker menigheten å si unnskyld for å tråkke inn på menneskers private territorium og for å detaljstyre deres liv.
De siste årene har Raymond Urne satt igang en prosess for å skape større åpenhet i Sentermenigheten i Asker. For å kunne bla om til et nytt kapittel i menighetens historie, ønsker han nå sammen med sin far, Ole Bjørn Urne, å be om tilgivelse til alle som har blitt såret. Daniel Egeli er med og hjelper Sentermenigheten i deres prosess.

Så langt KS, de rørte ved noe her i sin artikkel. Og jeg vil legge til at det er bare de ekstra modige som sier unnskyld. Det skal stort mot til å være sann ydmyk.
Men hvordan kan så mange menigheter over så lang tid opprettholde en slik ukultur. Det kan være mange grunner til det. Et spørsmål jeg ofte hørte tidligere var dette - hva er menighetens visjon? Og det neste var - er pastoren salvet. Man var lite opptatt med ordninger og struktur, var det usjenert og salvet gikk det bra. Ofte hadde pastoren i nye menigheter valgt ut sitt eget lederskap osv. En årsak til dette kan i noen tilfeller ha vært en reaksjon mot kjedelige og endeløse menighetsmøter i etablerte forsamlinger. Jeg har selv opplevd mye merkelig der, men av mange "dårlige" alternativer er nok menighetsmøtevalgt lederskap det beste. Bra mennesker kommer alltid på rett plass og om det velges feil så er det større sannsynlighet for feil når pastoren eller en liten gruppe velger ledere alene enn når hele menigheten velger.
http://korsetsseier.no/2016/04/17/lederskap-legger-seg-flat
Hvor mye skal pastorer lede og er de pr. definisjon bedriftsledere?  I bibelen omtales menigheten som en kropp med lemmer som betjener hverandre. Og om det finnes et hierarki er det helt motsatt av det som verden byr på. Den som vil være stor, han er alles tjener er Jesu ord.
Men alle menigheter består av vanlige mennesker - og da kan det gå galt. Ikke noe å bli forbauset over. Selv de som i bibelen kalles for de hellige kan gjøre dumme ting. Og er det noe kristne etter min mening er gode på så er det å IKKE RYDDE OPP når noe brister.
Fins det overhode noen kagenevnd eller lignende i den "frie" pinsekarismatiske delen av kristenheten, finns det et sted et vanlig medlem kan henvende seg når noe ikke er bra i ens egen menighet? Jeg tror ikke det. Tenk om alle de som fikk personlige problemer med menighetsledelsen i overnevnte menighet hadde hatt noen å henvende seg til da?
I følge bibelen er det gitt rom for å klage. "Ta ikke imot noen klage mot en eldste uten ved to eller tre vitners ord" sier Paulus til Timoteus. Her ser vi at Timoteus representerer den overordnede åndelige instans. Og dette gjelder tydeligvis for alle menighetene Timoteus hadde overoppsyn med. For det første ser vi her at Paulus medgir at det også kan oppstå problemer med ledere. For det andre ser vi menighetene var underordnet ett overoppsyn. For det tredje ser vi ut fra dette enkle bibelverset at det her også ligger en garanti mot overgrep fra ledelsens side. Paulus sier jo at lederne ikke skal herske over sine menigheter,  men om dette likevel skjer kan ingen i nåværende menighetsstrukturer gjøre noe som helst med det. Er det bibelsk? Jeg skrev noe om dette i et tidligere blogginnlegg med overskriften BISKOP.
Men tilbake til ledere og lederskap. Hvordan bygge sunne og gode strukturer? Grunnleggende så tror jeg at ikke bare én skal være sjefen. Menigheter kan ledes av et likestilt lederskap. Selvfølgelig må det være struktur med daglig ledelse osv, men ingen skal styre skuta etter formelen "Gud sa til meg"! Det er å blokkere andres oppfatninger og meninger. Videre tror jeg at Gud meddeler seg til fler enn bare én utvalgt. Der det er MANGE rådgivere er det frelse kan vi lese i Guds ord.
«De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære.»
‭‭1 Timoteus‬ ‭5:17‬ ‭NB‬‬
Her leser vi om ett felles lederskap - en gruppe av forstandere og eldste. Og verset viser også at det er både forkynnende ledere og ledere med andre oppgaver. Viser dette verset den bibelske modellen? Det kan ikke jeg avgjøre, men det er absolutt noe å tenke på. Trosmenighetsmodellen er vel ikke den beste som er oppfunnet?

Vel, vel. Dette er igjen noen tanker fra en gammel pensjonist hvis skjebne har blitt å sitte for seg selv å fundere. Har ikke skrevet dette for å provosere, men jeg begynner å se saker fra en annen vinkel - spennende!


Sendt fra min iPhone

Azusa Street 9. april 1906 og nå...

Vekkelsen i Azusa Street, fra 1906, regnes som pinsevekkelsensbegynnelse. Det var her i Azuza Street, Los Angeles, at pinsekraften og dåpen i Den hellige Ånd virkelig fikk et verdensvidt gjennombrudd kan historien fortelle.
Alt blir jo historie. Og vi er flinke til å feire det som har hendt. Men ilden på alteret kan ikke feires, den må næres. Ofte havner vi i det ene diket som er fortidens romantikk - og som vi prøver å repetere.  Eller drømmen om en ny intervensjon fra himmelen - men uten villighet til å betale prisen.
Det er jo slik at før jeg aner det har jeg blitt en "gammel skinnsekk" som prøver å plassere det mye livet i min tilstivnede kristendomspraksis. Når ilden falt i Azusa Street for 110 år siden var det på ydmyke og rensede hjerter. Tror ikke det finns noen snarvei for meg heller.
 Minner meg litt om de to turistene på et teppemarked. Den ene innledet forhandlinger med en teppeselger og etter mye pruting havnet han på tiendedelen av den opprinnelige prisen. Den andre turisten ble imponert og sa til selgeren at da tar jeg et teppe til samme prisen jeg også. Den går ikke sa selgeren, du får begynne på nytt igjen.
Går det an å feire pinsevekkelsens start for 110 år siden? Ikke dumt å minnes denne begivenheten, men da må i hvert fall jubilanten, den Hellige Ånd få være med og styre jubileet. Den Hellige Ånd er jo ikke død, men lever i beste velgående.
Jeg ble feiret for er par år siden, fylte 70. Måtte ha vært en underlig fest om alle gjestene var innbudt, men jeg var glemt? Kjell Aukrust skrev en erindringsbok med tittelen Slipp ham inn, det samme kan skrives om Den Hellige Ånd.  En meget aktuell tekst for oss som bekjenner oss til den karismatiske delen av kristenheten.

Går det an å "fange" vinden? Nei, det det går jo ikke. Når vinden er fanget er det ikke vind lenger. På samme måten kan heller ikke vi fange Den Hellig Ånd,  den må fange oss.  Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden. (‭Johannes‬ ‭3‬:‭8‬ NB) Og videre: For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. (‭Romerne‬ ‭8‬:‭14‬ NB). Den Hellig Ånd er vind, vannstrøm, ild og storm, den er liv og bevegelse.
Bli fylt av Ånden oppfordrer Paulus. "Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter",(‭Efeserne‬ ‭5‬:‭18-19‬ NB)
Ja dette er en viktig del av kristenlivet. Men det er jo bare slik at det er den som tørster som drikker.
"Men på den siste, den store dagen i høytiden, sto Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann". Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham. For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort. (‭Johannes‬ ‭7‬:‭37-39‬ NB)
Dette hadde profeten Elisa forstå og når det var noe å få, hvorfor ikke få så mye som mulig? Da de nå var gått over, sa Elia til Elisja: Si hva du ønsker jeg skal gjøre for deg før jeg blir tatt bort fra deg! Elisja sa: La meg få en dobbel del av din ånd! (‭2 Kongebok‬ ‭2‬:‭9‬ NB)
Nå skal vi snart feire pinse, la Den Hellige Ånd lede festen!!!

Er enhet utopi?

Når vi forener oss - en utopi?
Jeg har skrevet dette i all ydmykhet. Retter fingeren mot meg selv og mitt elitistiske sinn. Men det har blitt slik at jeg har blitt løftet opp og sett vårt kristelige strev fra fugleperspektiv.
Jeg vet at det ikke går an å organisere seg fram til vekkelse, på den annen side....
Det var en gang at Israels folk gjemte seg i sine huler.
"Da Israels menn så at de var i fare fordi folket ble hardt angrepet, gjemte de seg i huler og kjellere og fjellkløfter og kjellere og brønner". (‭1 Samuel‬ ‭13‬:‭6‬ NB)

Denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lyset barn (det bibelen kaller de hellige). Og jeg gjentar: "For denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lysets barn". (‭Lukas‬ ‭16‬:‭8‬ NB)
Det dannes stadig foreninger og forbund av alle slag over hele verden. Mennesket har forstått at samhold gir styrke. Dette fattet mennesket helt fra tidenes morgen og vi kan lese om det allerede i 1. Mosebok hvor vi leser følgende:
"Så sa de: Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen. La oss gjøre oss et navn, ellers blir vi spredt over hele jorden.

Og Herren sa: Se, de er ett folk, og de har alle samme språk. Dette er det første de foretar seg. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre". (‭1 Mosebok‬ ‭11‬:‭4, 6‬ NB)

Dette forstod Karl Marx og Friedrich Engels som stod bak "Det Kommunistiske Partis Manifest" og de skapte en bølge som rullet over store deler av den daværende moderne verden - "Proletarer i alle lande, foren dere!"
Virkningene av dette manifestet kjenner vel alle til den dag i dag.

Dette er innledningen til noen tanker jeg ønsker å fremme. Og jeg har frimodighet til å gjøre dette da jeg kun er en benkesittende kristen uten noen form for lederansvar og uten noen underliggende agenda for den gruppen jeg tilhører. Tanken er fri og nå vil jeg la den få vinger gjennom denne bloggen.

Som utgangspunkt vil jeg henlede oppmerksomheten til en region jeg kjenne ganske bra. Der har jeg kommer fram til at i den pinsekarismatiske sektoren er rundt 15-20 forsamlinger, større og mindre. Jeg kjenner jo ikke alle disse inngående, men regner med at alle disse er gode og velfungerende. Var de ikke det hadde de jo ikke eksistert. Det første jeg tenker på er pastorene og forkynnerene. Den som tjener ved alteret skal leve av alteret sier Guds ord. Er det riktig at 100 personer her og 50 personer der skal lønne en pastor, betale hus, drift og avgifter og ikke ha råd til misjon. Om disse hundre eller 50 hadde vært samlet i en annen større menighet kunne jo alle kollektene være brukt til å sende pastorene ut som misjonærer for eksempel. Og for å forfølge tanken videre kunne ytterligere én menighet som slapp å betale for hushold og pastor faktisk med de frigjorte midlene drive en hel kristen  TV-stasjon?
Jeg vet dette er utopi og ugjennomførbart, hvem vil legge ned sin egen menighet?
Men her på min blogg tenker jeg høyt.....

Og jeg kiler inn et spørsmål, er kristen enhet at pastorene kommer sammen noen ganger i løpet av året og medlemmene ser hverandre (de som møter opp) på det årlige fellesmøtet?

Nå kommer neste påstand. Kan den ofte innadvendte virksomheten føre til ressurssløsing? Jeg mener sløsing med de menneskelige ressurser - tenker på alle de flotte og dyktige barnearbeidere som forkynner evangeliet til barna våre. I mine øyne de de viktigste vi har. Noen steder er det rikelig med mannskap, rekvisita og hjelpemidler, andre steder mer sparsomt. Og sang og musikkrefter da, hva tilbys barna? Ellers i uken ser de "flotte" barneprogrammer med topp regi og så kommer de til barnemøter hvor det knapt spilles på en gitar.
Man gjør det beste man kan med det beste man har. Men er det tilstrekkelig?
Det kan jo for eksempel være slik at de aller beste søndagsskolelærerne lever med en bitte liten barneflokk et sted langt der ute i det ukjente, mens de i heller burde løftes fram og være der det var samlet hundrevis av barn. Et ukentlig stort fellesarrangement for barn hvor alle barna opplever Jesus i et herlig fellesskap?
I tidligere tider hadde en menighet jeg kjenner egen buss som samlet barna hver søndag. Gi barna det beste, men da må muligens jeg slippe det nestbeste jeg tviholder på.

Ungdommen. Mulig den beste ungdomslederen er i den lille utkantmenigheten med få medlemmer. Han/hun har gaven, men ikke ressursene. Og ungdommen der i den lille menigheten sliter mellom lojalitet og lengsel, de vil gjerne treffe andre ungdommer, men så...... I dag er ungdommene mobile. Guds rike er større enn den enkelte menighet.

Vi utretter ikke mye ved å krype ut fra våre festningsverk én gang i blant for å proklamere ett eller annet sammen for deretter å trekke oss tilbake å spikke våre egne fliser. Det er ikke det som beseirer fienden. Vårt oppdrag er å beseire fienden for deretter å sette folket fri.

Hva er viktigste mangfold eller samhold. Mangfold kan være som en bukett blomster, samhold i ordets rette forstand er en spydspiss. Vi kan ikke slåss mot satan med blomster...

Og til slutt. Det var noen hellige som kom sammen og sa:
"Kom, la oss søke etter edle steiner og slipe dem  godt! De brukte kjærlighet som stein og samhold som mørtel.
 Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som viser verden til himmelen. La oss proklamer Kristi navn, og la evangeliet bli spredt over hele jorden. Da steg ondskapens åndehær ned for å se byen og tårnet som de hellige barn bygde. Og satan sa: Se, de er ett folk, og de har alle samme sinn og samme mening. Dette er det første de foretar seg. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så får i sinne å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre dem  så de ikke tåler og tilgir hverandre. Så spredte satan dem fra hverandre med fryktens våpen slik at de gjemte seg i særinteressenes huler, og de holdt opp med å bygge på byen..... eller?

La oss Bygge Kyrka uansett.....

"Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre. For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvollen bygger med gull, sølv, kostbare steiner, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført, bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verket er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverket som en har reist, blir stående, da skal han få lønn". (‭1 Korinter‬ ‭3‬:‭10-14‬ NB)

(Håper du tilgir meg for dette innlegget, mener ikke å såre noen overgitte og kjempende gudsmennesker.)

BISKOP

BISKOP

Tilsynsmenn eller biskop eller ingen av delene. Hvem skal bry seg med mine anliggender? Derfor har jeg skrevet noen høyst uteologiske og historieløse tanker som faktisk er tuftet på litt erfaring og informasjon gjennom livet. Jeg slår ikke fast verken det ene eller det andre. Men det er jo tråkig om noen skriker om hjelp og redningsbøyen ikke er der. Man er liksom uskyldig vitne da, jeg kunne jo ikke gjøre noe likevel…. Eller?
Jeg kan ha sovet i timen, men så vidt jeg husker har jeg aldri noensinne hørt undervisning om biskopembetet. Mulig er det fordi det er et ikkeeksisterende faktum i min pinsekarismatiske verden. Men blir noen menighet noen gang opphøyet til et nivå av ufeilbarlighet? "Derfor, den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!" skriver Paulus i 1. Kor. 10:12.

De fleste av oss behøver en gang i blant støtte fra omgivelsene. Da må dette også gjelde kirker og menighetsledere. Det er jo en kjent sak at gjennom historien har enkelt menigheter gått til grunne og blitt helt bort grunnet feiltrinn og indre strider. Med riktig helhetsstruktur kunne dette i mange tilfeller vært unngått. Og saken kan belyses fra flere sider. Hva skjer for eksempel når lederen må ta en vanskelig sak og menigheten er splittet i synet på løsningen? Ved ett tilfelle jeg kjenner til var det nettopp en slik sak hvor det hele kjørte seg fast. Da henvendte ledelsen seg til en større menighet med respekterte ledere og ba om råd. Det fikk de og svaret som kom bøyde begge parter seg for. Det var et eksempel på "biskopfunksjon". Et annet eksempel viser det motsatte. Her var det pastoren som hadde levd ganske uryddig og overskredet lovverkets grenser. Men fordi denne menigheten var "fri" kunne ingen gå inn og hjelpe. Flertallet i menigheten der støttet lederen selv om denne burde vært fratatt "prekensertifikatet" for alltid. Så av og til dukker det opp situasjoner som kunne vært løst om det hadde vært en overordnet funksjon med rett til å gripe inn. Vi har jo et eksempel fra en menighet på den norske vestkysten. Når noen omsider fikk adgang til å hjelpe var det for sent. Hva om det på daværende tidspunkt hadde vært et overordnet tilsyn med rett til å gripe inn?

Alle liker vel å kalle seg bibelske. Det "vi" tror og praktisere menes å ha full dekning i Guds ord. Men et ord som nesten er et banneord i mange frikirkelige ører er ordet biskop. Det ordet minner nok mange om høykirkelighet, ufrihet og åndsfravær. Og så tenker man kanskje på hva noen av biskopene i Den Norske Kirke har åpnet for, og så kommer spørsmålet om det egentlig noen trygghet med tilsyn og en overordnet hyrdetjeneste?
Slik jeg forstår det er det egentlig lite konkret i bibelen om biskop-embetet når det gjelder slik det praktiseres i dag. Og slik som Den norske kirke for tiden (vill)ledes av sine biskoper i dag er nok bare selv ordet biskop skremmende for mange. Det har jo blitt slik at de (biskopene)stenger døren for de bibeltro og slipper ulvene inn bakveien. Likevel vil jeg, tross dette, innrømme at enkeltmenigheter (frimenigheter) behøver et overoppsyn. Hadde kollapsen i Levende Ord i Bergen kunne vært unngått? Hender det at pastorer eller menigheter behøver hjelp fra utsiden? Her vil jeg svare et ubetinget ja. Selv vet jeg om flere tilfeller hvor hjelp har uteblitt fordi et hjelpeapparat med innsyns- og handlingsrett ikke var integrert i bevegelsens struktur(er).

Pinsevennene har et organ som skal ta seg av vanskelige saker, det kalles for tilsynsrådet. Fra pinsevennenes hjemmeside kan følgende leses:
"Tilsynsrådet er et rådgivende organ for Pinsebevegelsens menigheter, forkynnere og menighetsledere som har behov for hjelp i konfliktsituasjoner. Rådet består av fem medlemmer som oppnevnes av Samtaleforum. Det vises til egne vedtekter.
Etisk råd er et rådgivende organ for menigheter og fellestiltak og behandler saker der forkynnere/ledere er involvert i grenseoverskridende seksuell atferd eller er anklaget for annen moralsk og etisk svikt".
Hvorvidt disse rådene kan gripe inn og korrigere/avsette kom ikke fram på hjemmesiden. Men etter det jeg erfarer kan disse rådene kun assistere når de blir invitert inn. Hver enkelt pinsemenighet er jo suveren og selvstyrt og ingen fra utsiden har overordnet myndighet til å gripe inn eller hjelpe (og det er vel heldigvis veldig sjelden noe slikt kunne vært påkrevd). Denne "oversuvereniteten" hos den enkelte pinsemenighet ser jeg egentlig som en svakhet.
Slik jeg forstår det gjelder ordet tilsynsmann (episkopos) som ordet biskop er utledet av kun er et lokalt overoppsyn i den enkelte menighet. Utover det lokale overoppsynet hadde Paulus også overoppsyn for mange menigheter som han selv skiver. "Foruten alt annet har jeg ennå det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene". 2. Kor. 11:28Det samme overoppsyn hadde vel menigheten i Jerusalem inntil år 70. Det interessante er at Paulus, tross sin apostelstatus, også underla seg "biskopatet" i Jerusalem.

Paulus skriver i første brev til Timoteus, Kapittel 3 og vers 2: "Derfor skal en tilsynsmann være ulastelig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dugelig til å lære andre".
Og i sitt brev til Titus, Kapittel 1 og vers 7 skriver Paulus:
"For en tilsynsmann skal være ulastelig som en Guds husholder, ikke selvgod, ikke vredladen, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning". Altså tilsynsmenn på det lokale plan.

Episkopon - tilsynsmann. Det kan både være en lokal forstander og en overordnet biskop over et større område menes det. Vi må huske på at i begynnelsen hadde folket stort sett"en sjel" og var ett. Det var ikke separate kirker og trossamfunn som nå (selv om det ganske tidlig oppstod fraksjoner).

Tilsynsmannen skulle vokte hjorden.
I versene 6 og 7 blir ordet eldste og tilsynsmann slått sammen. Tydelig her at tilsynsmann er en lokal Herrens tjener som det stilles strenge krav til. Vi finner en annen betegnelse i Efeserbrevet, her er ordet hyrde anvendt. Men tilsynsmann og hyrde er jo synonyme begreper.
Når Paulus i 1. Tim. skriver om tilsynsembetet så er det også her tydelig at begrepet gjelder den lokale virksomheten. I kapittel 3 beskrives tilsynsembetet (episkopon) og menighetstjeneren (diakónus). Altså lokale tjener i den lokale menigheten. At det er noen overordnet institusjon eller biskoptjeneste kan, så langt jeg ser, ikke utledes av disse skriftstedene.
Derimot var det en fungerende overordnet institusjon i Jerusalem og den synes å være veldig viktig.

Det var jo mange biskoper i urkirken, skal vi følge denne tradisjonen? Tja, men det de gjorde var designet for deres samtid. Det de gjorde var sikkert nødvendig da. Men det vi må gjøre er å etterfølge disse ved ikke å etterligne funksjon, men deres intensjon, de gjorde det som er riktig der og da og vi på samme måte her og nå. For eksempel tilsyn, det behøves. Men hvordan må tilpasses våre menighetsstrukturer. Vi må ikke være så naive og tro at problemer vil aldri vil komme. Men er en biskop svaret.? Det tror ikke jeg, vil heller foretrekke et valgt overoppsyn som fungerer etter visse kriterier, men ikke biskoper slik vi kjenner det i dag.
For å ta et eksempel. Jeg leste en gang at vegvesenets standard for helling/dosering i kurver var basert på hestekjøretøyer lenge etter at hestekjøretøyene hadde forlatt den vanlige ferdsel på vegene. Dette ble oppdaget og rette på. Nå er det nye regler for dette basert på dagens trafikkbilde.

Fungerte Paulus som biskop for de menigheter han grunnla? Det virker slik når vi leser hans brev. Han oppmuntrer, formaner og irettesetter. Samtidig kan vi lese om at han holder seg innenfor sitt eget geografiske område. Skriftstedene nedenfor viser at han også hadde respekt for- og holdt seg utenfor områdene til andre Herrens tjenere. Derimot var Paulus opptatt med at noen andre måtte ta opp hans (biskop?)tjeneste når han gikk bort. Det var altså viktig for Paulus at menighetene skulle ha et overoppsyn.

Paulus skriver at han har et geografisk mandatområde i sitt 2. brev til Korinterne,
kapittel 10 og vers 13: "vi derimot vil ikke rose oss over all måte, men etter målet av det område Gud har tildelt oss som mål: at vi skulle nå frem like til dere".
Og videre fra vers 16 "så vi kan føre evangeliet frem til de land som ligger på hin side av dere, og ikke innenfor andres område rose oss av det som alt er virket".

Her kan vi forstå at det dreide seg om geografiske områder, slik det også praktiseres bl.a. av Den norske kirke i dag. Innom våre frikirkelige rekker så holder det vel bra med et landsdekkende "biskopat" eller tilsynsembete.

Og jeg har et spørsmål, hvorfor være redd for innsyn når det er nødvendig. Om en menigheter ikke ønsker innsyn så kan vel det være for at det nettopp er noe å skjule – eller jeg alene vite best.

Og til slutt, hva blir så mitt svar på spørsmålet om biskop. Ganske enkelt – ser ikke behovet for noe biskopembete. Derimot ser jeg behovet for en overordnet og valgt hjelpe- eller tilsynstjeneste. Hvordan få dette til? De impliserte forsamlinger velger på åremål en gruppe med leder og medarbeidere. Det settes da selvfølgelig opp statutter for denne funksjonen. Men dette er utenfor temaet.

Hva kirkefedrene mente og praktiserte vedr. dette temaet har jeg ikke studert så nøye, men det er sikkert noen som har noe fornuftig å si om dette også!

Hvor finner vi biskopen? Vet ikke! Hvor finnes kloke kvinner og menn? Overalt i alle menigheter. Velg dem inn, de behøves nok om vi er ærlige…..
Vil avslutte med skriftstedet fra Salomos ordspråk 11:14 Hvor det intet styre er, faller folket; men hvor det er mange rådgivere, der er frelse.

Hvilke ordninger har andre trossamfunn:
Metodistkirken i Norge har felles biskop med Danmark, Finland og de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen.

Baptistkirken. Hver menighet er en selvstendig enhet der menighetsmøtet med alle medlemmene utnevner den religiøse lederen – pastoren. Ingen over menigheten kan bestemme over den enkelte menighet eller føre tilsyn med den. (I mange andre kirkesamfunn er det gjerne en biskop.)

Frikirken. Foretrakk en presbyteriansk ordning framfor en episkopal ordning (med biskop, prester og diakoner som ledere), hadde nok sammenheng med den demokratiseringsprosessen som foregikk i andre del av 1800-tallet. I enkelte miljøer var det sterke reaksjoner mot presten som offentlig embetsmann. Dessuten fant man at den presbyterianske ordning bedre la til rette for en praksis i samsvar med den apostoliske praksis med ledelse av menigheten, valgt etter bibelske nådegavekriterier.

De Frie Evangeliske Forsamling står teologisk sett nær pinsebevegelsen, men har historisk skilt seg ut ved å være motstandere av medlemsregistre. DFEF er (derfor) heller ikke registrert som eget trossamfunn i Norge.