Djevelen dypper pennen III

Her er fortsettelsen av djevelens korrespondanse og vi er nå i kapittel VII.. Satans store fiende er Gud, og demonene kaller ham Fienden. Her i utdraget nedenfor ser vi demonenes manipulative kraft. Det er bra med en avsløring av deres hensikter. Det er bemerkelsesverdig at boken jeg siterer fra er skrevet i 1942.

Kjære Malurt

Jeg setter store forhåpninger til at vi i sin tid skal lære å gjøre deres vitenskaper til en slags følelsesbetonte myter, slik at det som i virkeligheten er tro på oss (selv om det går under andre navn), sniker seg inn samtidig som menneskesinnet lukker seg mot troen på Fienden. Dyrking av ”livskraften” og av det seksuelle sammen med litt psykoanalyse kan vise seg å være nyttig i denne sammenhengen. Når vi engang greier å skape vårt mesterverk – materialismen som tror på magiske krefter, mannen som ikke bruker, men i sannhet dyrker noe som han med et svevende uttrykk kaller ”kreftene” mens han benekter at ”ånder” eksisterer – når vi har greide det, kan vi ane slutten på kampen.

Din hengivne onkel
Tommeskrue

KLONDYKE

Hva kan jeg gjøre.
Ønske, lengte, sukke, meditere, resignere…
Eller tro, be, oppmuntre, se oppover, tale tro, aldri gi opp!
Jeg velger det siste. Jeg vet det er mulig. Det blir min tur engang, ikke til å bli berømt, men se Guds elv flyte igjen. Gjennom bygder og byer og mennesker.
Våre menigheter er et speilbilde av forkynnelsen de hører, men det er ingen unnskyldning for
min sløvhet. Jeg tok engang et kurs i musikkteori, har glemt det meste, men en ting husker jeg – ”Det finnes ikke dårlige kor, bare dårlige dirigenter.” Jeg legger ikke skylden på dirigentene heller, de gjør hva de kan. Eller som det stod på plakaten på en bar i Texas: ”Skyt ikke på pianisten, han gjør så godt han kan;” Det jeg mener er at vi ikke skal kritisere våre forkynnere eller pastorer, de gjør så godt de kan de også. Men en eller annen gang etter 1907 glapp det. Og når 100 års feiringen for pinsen er vel overstått står jeg spørgende tilbake. Men jeg vet ikke hva jeg skal spørre om. Det er med vekkelse som med bråtebrann, når siste ildtungen er slukket så er det fordi det ikke er mer brennbart materiale igjen. Bare lukten er tilbake, men flammene er fremdeles på netthinnen.
Jo, jeg vet det! Under Klondyketiden, når gullfeberen raste, da fikk de heldige som hadde funnet gull dette spørsmålet – hvor har du vært? Jeg er ikke interresert i andres gull, jeg vil vite hvor de fant det. Bra med fortidens pinse, men jeg vil ha det her og nå! Hva gjorde du, William J. Seymour - jeg vil gjøre som deg.
Nå vet jeg ikke hvem jeg skal spørre engang!
Jo, jeg vet det - min Far i himmelen!
Og jeg vet hva jeg skal spørre om, jeg skal spørre etter de gamle stier - og jeg er en ivrig spørrer.
Er du det?

DJEVELEN DYPPER PENNEN II

Her er et nytt lite avsnitt fra S.C.Levis bok om demoniske korrespondanse med refleksjoner om Gud og kristenfolket. Det demonene omtaler som Fienden er Gud. Her kommer litt om hvordan holde mennesket nede i bekymring og frykt. Det er Tommeskrue som skriver til Malurt. (fra Kap. VI)

Min kjære Malurt!

- Det finnes ikke noe bedre barrikade mot Fienden i et menneskesinn enn uvisshet og engstelse. Han vil at menneskene skal være opptatt med handligene sine; vår oppgave er å få dem til å tenke på det som kanskje kommer til å hende dem.
De gode egenskapene er bare skjebnesvangre for oss i den grad de når inn til viljen og festner seg i vaner

Din hengivne onkel
Tommeskrue

Vel, noe å tenke på? Bibelen gir oss den sterke oppmuntring at den som søker Gud må tro at han ER til og at han LØNNER dem som søker Ham. Videre sier bibelen at vi skal kaste all bekymring på Ham. Ha en velsignet, bekymringsfri og belønnet dag!

Gjennom dørsprekken

Bibeltro eller sekterist?
Hva er forskjellen. Kan man ha fellesmøter med en kirke som velsigner homofilt samliv?
Har Islam og kristendommen samme Gud? Skal vi forsvare evangeliets grunnsannheter?
De som åpner for homofilt samliv på kristen grunn har sikkert heller ikke motforestillinger
mot en KRISTSLAMSK religion. Vi har samme Gud og Jesus er degradert til en profet. Han var jo snill og god!
Leste slike tanker i Magazinet i dag. Åke Bonnier, domprost i domkirkeforsalingen i Stockholm har uttalt noe slikt som at vi har samme Gud som Islam. Nå tror jeg ikke at kristenfolket hopper direkte på dette, heldigvis! Kirkefolket og bispekollegiet her på berget hoppet heller ikke direkte på dette med å tillate homofilt samliv. Likevel krøp dette gjennom dørsprekkene i kirkedøren. ”Gjør døren høy gjør porten vid…..¨”og man kan dikte videre –
for homseprester er det tid!
Så banker en imam på våre kirkedører, slipp ham inn i toleransens og kjærlighetens navn – han fryser.
Og med stor fare for å bli stemplet som intolerant, fundamentalistisk sekterist (og jeg er vel det), vi jeg sitere følgende skriftsted: ”På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede i verden."

Men vår Gud er kjærlighet. "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder!"

DJEVELEN DYPPER PENNEN

Ja, nå har jeg tenkt å publisere noen sitater fra en av den moderne tids störste kristne tenkere, C.S.Lewis.
Först vil jeg dele med dere noen sitater fra hans bok, ”DJEVELEN DYPPER PENNEN.”
Det er en ”omvendt” bok, og vårt religiöse tankemönster må kobles i revers når vi/du leser fra boken. Boken omhandler korrespondanse mellom demoner. En demon ved navn Tommeskrue er brevskriveren, den litt uerfarne og unge demonen heter Malurt. Gud omtales som fienden og djevelen kalles Vår Far. Helvete er Vår Fars Hus. Personene i dramaet er mennesker som trekkes mellom djevelsk forförelse og sann gudsfrykt. Det er seier når en kristen forföres og nederlag når Guds rike går fram. Det er mye å tenke på når boken leses. Men C.S.Lewis avslörer på en genial måte djevelens "listige angrep" og hans taktikk i forsökene på å forföre og forblinde menneskeheten. En får mange "AHA" opplevelser når denne boken leses. Så fölg med,
Original tittel er. The Screwtape Letters og den er utgitt i London i 1942.
ISBN 82-531-9258-4

Lewis skriver selv i bokens innledning:
Jeg akter slett ikke å forklare hvordan jeg fikk tak i denne brevvekslingen jeg herved legger fram for offentligheten.
Når det gjelder djevlene, kan menneskeslekten gjöre to feil som er like store, selv om de er diametralt motsatte. Den ene er at man ikke tror på deres ekistens. Den andre er at man tror på dem og närer en overdreven og usunn interesse for dem. Selv er de like fornöyd over begge feilene og hilser en materialist og en djevlebesverger med samme glede.

Brevene er stilet til Malurt og inneholdet omhandler hvordan mennesket skal holdes nede i forvirring og uvitenhet inntil det er i trygghet hos djevelen (av bresvskriveren omtalt som Vår Far). Teksten fra boken skriver jeg i rödt, slik:

"Hvis ikke dette lykkes, må du gripe til listigere midler for å före ham på villspor. Hver gang de samler sine tanker om Fienden selv, er vi overvunnet, men på forkjellige måter kan vi hindre ham i å gjöre det. Det enkleste er å få dem til å vende blikket fra Ham til seg selv. La dem stadig väre opptatt av sine egne sjelelige tilstander og la dem pröve å fremkalle kjensler ved å anspenne sin egen vilje."

Din hengivne onkel
Tommeskrue

Håper du har forstått metodikken, Fienden, som bekrives her er Vår Far i himmelen.

Så fölg med, det er mye å läre. Vår oppmerksomhet skal ikke väre rettet MOT djevelen, men samtidig skal vi ikke väre uvitende om hans tanker.

ABORT

Inkonsekvente holdninger.
Ja, vi er så flinke og prektige. Er imot dødsstraff. (selvfølgelig)
Det er hele EU verdenene. Men i et klipp fra Aftenposten står det slik:

Polsk nei til protest mot dødsstraff.
Hindrer EU s ønske om å innføre en dag viet motstand mot dødsstraff.

Og så sier Andrezej Duda, polens justisminister:

-Hvorfor skal vi sitte her og diskutere dødsstraff når man i Danmanrk tar 15000 aborter i året?

(ja, denne karen har nok rett perpektiv på sakene)
Nå er det forresten innført "gjør det selv abort." Man tar en pille og det hele hender hjemme...
I trygge omgivelser, for hvem?

En homogenisert kirke

Homogenisering er en prosess der melkefettet finfordeles i små kuler. Dette forhindrer at fettet klumper seg sammen og flyter opp. ... Forteller opplysningkontoret for melkeprodukter.
Med andre ord, det skal bli lettere å svelge melken.
Nå skjer det samme i Den Norske Kirke. Man "homogeniserer" sannheten og under skalkesjulet "kjærlighet" kan nå prester som praktiserer homofilt samliv vigsles. Vår kjære bibel er en frelsesbok. Den forteller om veien til himmelen. Her gjelder tro på evangeliet og omvendelse. Men den taler også om å ikke dømme de som er utenfor. Men i Guds menighet er det ikke plass for mennesker som kaller seg kristne og lever i åpenbare synder. Disse skal formanes, flere ganger, sier Jesus. Og om de ikke omvender seg skal de regnes som ufrelste, eller hedninger. Når de omvender seg står Faderen der og tar imot.... Men bibelen taler også om de som er utenfor.
Når så kirken har "homogenisert" evangeliet har de gjort det slik at ingen vet om de er utenfor eller innenfor. Tragisk. Guds ord taler om kun én form for samliv - ekteskapet. Og ektesengen skal holdes i ære.
Når også regjeringen legger fram forslag til ny ekteskapslov, da må vel "kirkeklokkene" ringe for mange. Kjønnsnøytrale ekteskap???
Når Den Norske Kirke oppfordrer til synd, er den da kristen eller har den blitt et nyhedensk fellesskap med korset som skalkeskjul.
Stakkars velmenende troende søstre og brødre i Den Norske Kirke som ikke lenger vet hvor de skal gå!

Kristelig Folkeparti

Er egentlig VELDIG glad for at KRF kommer i posisjon i FREDRIKSTAD.
Nå er det muligheter å få gjennom en del av det vi synes er viktig. Det er ikke feil å
demme opp for elendigheten (alkoholen) og åpne for omsorg. KRF i Fredrikstad har
bl.a. et nytt sykehjem på programmet. Dette må komme fort!

H og V stabiliserer hverandre, FRP trekker og KRF styrer. En ideell kombinasjon.
Man kan lett rope om bedre veier, flere broer og alt annet som er nødvendig. Men når mennesker en står nær gråter fordi det ikke finnes nødvendig plass på sykehjemmet, da forandres mye av perspektivet.

STÅ PÅ KRF, DET ER MYE LAND SOM SKAL INNTAS!

Visdommen

Visdommen har det fortrinn at den gjør alt på rett måte!
Det gjelder også dette med å bygge sitt hus.
Det er mye klager på husbyggingen i disse dager, slurv og ufaglært arbeidskraft gjør at mange må betale dyrt!
Slik er det ikke med de som bygger Guds menighet.
Vi ser oss bare 100 år tilbake, det var tider det!!!

Politikk og vekkelse

Politikk
er å kunngjøre hva man skal gjøre for å oppnå noe.
Det er også å fortelle at når man ikke har oppnådd det,
så skyldes det representantene
fra forrige valgperiode.

Vekkelse
er noe alle vil ha, men ikke vil betale prisen for.
Det er lettere å feire
100 års pinsejubileet "Pinse for alle",
det er rett og slett koselig!
(men det er absolutt nødvendig å påminnes om hva som er vesentlig!)

Bystyret

Dag Høidahl
er med i bystyret igjen. Det gleder jeg meg over. Har vært på noen KRF møter sammen med Dag og jeg må si at han er dyktig og gjør en god jobb!!!
Til lykke med 4 nye år Dag!!!!!

Og så har det vært valg...

Noen partier sier at de ikke fikk frem det de egentlig mente.
Men hvorfor sa de ikke det da?
Jeg tror folk forstod det meste, den gemene hop er ikke SÅ dum!
SV var tydelige på sitt budskap og folket stemte.
Er det ikke positivt å stå for det en står for selv om de fleste vender deg ryggen?
Stå på SV, ved neste valg er dere kanskje borte.
Det er det som er demokrati

Og så er det valg...

Jens Stoltenberg sa i partilederdebatten at han ikke helt kunne innestå for alt i Arbeiderpartprogrammet. (men han turde ikke si hva det var). Kankje han var redd for partipisken?

Med dette lille partipolitiske innlegg åpner jeg herved Høstbloggen!

Bloggtörke

Bloggtörke, men ikke åndstörke!

Nå er vi på veg til sommerkonferansen på Livets Ord i Uppsala.
Denne konferansen er ikke bare for personlig oppbyggelse, men
den er også retningsgivende for den åndelige kursen i mange land.
En av de mest viktige sakene som tas opp hvert år er dette å stötte Israel.
En annen viktig grunntone er misjon og menighetsbygging.
Livets Ord har med årene utviklet seg til å bli en av de fremste
kristne "påvirkerne" i vår samtid, spesiellt i skandinavia og det som tiligere
var kommunismens höyborger, östblokklandene.
Og jeg har ofte stillt meg spörsmålet;

"Hvor hadde jeg og min familie värt om ikke det hadde värt noen Ulf Ekman og Livets Ord?"
De fleste av mine "blogglesere" er vel renspikka livetsordare, men om du ikke
er det så overvär mötene på internett. Klikk deg inn på http://www.livetsord.se/
Ha en fortsatt velsignet sommer!

SImon og Martinas bryllup

Det var en fantastisk bryllupsfeiring med mange innslag. Selve seremonien i kirken varte en hel time og inneholdt bl.a. brødsbrytelse hvor alle bryllupsgjesten deltok. Etter vïelsen marsjerte hele brudefølget med brudeparet i spissen til festlokalet noen hundre meter unna. Festen varte til to om natten og inneholdt mange festlige og gripende innslag. En herlig feiring!

070707

En stor dag for familien.
Da gifter Simon og Martina seg
I S:t Nicolai Kyrkan i Lidköping, Sverige.
Et vakkert par.
Vi gleder oss og gratulerer!!!!

Paulus ble også frelst!

Levi Fragell til venstre og Jens Brun-Pedersen til høyre.


Det er underlig å tenke på at to av Humanetisk Forbunds mest profilerte personligheter er avlet hos pinsevennene. En av disse, Levi Fragell har selv vært predikant og er også sønn av en pinsepredikant. Jeg har selv pratet med en menighetsleder som ble vunnet for Jesus av Levi Fragell. I sin periode som leder og talsmann for Human Etisk forbund hadde Fragell gjentatte hatske angrep mot kristenheten og særdeles mot pinsevennene. Sakligheten manglet totalt.
Den andre jeg vil nevne er Jens Brun-Pedersen. Oppfatter han som noe mer ”rund” i formene, og han kan derfor bli en vel så effektiv talsmann for Human Etisk forbund.
Men hva har de opplevd, eller rettere sagt, hva har de ikke opplevd?
Hvilken gudsrelasjon har de hatt eller ikke hatt.
Kan man skylde på kristenmiljøet de vokste opp i eller falt de for egne avgjørelser?
Gjorde de de ”rette” tingene, men manglet det livsfovandlende møtet med Jesus. Ja dette blir bare spekulasjoner. Men begge må jo være bønnebarn!
Så la oss stå i tro for deres frelse istedenfor å irritere oss over deres virksomhet.
Vi må ikke glemme at Paulus ble frelst på Damaskusveien mens han var på vei for å fengsle de kristne!

Det er lov å være mamma@home!

Du ska ikkje trø i salaten.

Men det er det jeg gjør nå. I en overskrift i Aftenposten står det slik:
”TAPER PÅ MANN OG BARN”.
Altså det er kvinnen som taper. Men utfra det jeg kaller et ”normalt” familieliv, så samler jo begge ”fuglene strå til redet”. Målet med redet er neste generasjon. Og det står videre i samme artikkel: ”MENS GIFTE MENN TJENER MER ENN UGIFTE, TAPER MØDRE SAMMENLIKNET MED KVINNER UTEN BARN”. Altså barn er ulønnsomme for de som ønsker karriere. (jeg mener selvfølgelig at det skal være lik lønn for likt arbeide). Hvem bestemmer at den av ektefellene som er hjemme og tar seg av barna er en taper? En kvinne taper ikke ved å være hel- eller deltids hjemmeværende en periode. Tvert imot, hun vil alltid ha god samvittighet overfor barna nå hun blir gammel og grå. OG jeg har aldri hørt om noen som i livets avslutning angrer på at de har vært for mye sammen med barna. Jeg skriver ikke om alle som MÅ jobbe for å få endene til å møtes. De fleste på vår klode har det vel slik. Nei, det jeg mener er den offentlige holdningen om at det er et tap å være hjemme. Er likestilling dette å presse 50% av den voksne befolkningen inn i arbeidssituasjon de innerst inne ikke ønsker. Og om det nå er slik at mannen tjener mest, da får jo kvinnen mer til disposisjon! (det håper jeg virkelig)
Og det er ikke bare de ”fattige” som sender barna til barnehaven. Slik jeg ser det ”from My Corner” er Norge et fattig land så lenge vi har en lov som sier at vi må sikre barnehaveplass til alle barn i kongeriket. Min drøm er et land hvor vi utelukkende har barnehaver for at barna våre kan ha et sted hvor de treffer andre barn de kan leke med og at de kan gå hjem når de vil til en uthvilt mamma eller pappa. Skal barnehavtanten se den første tannen, høre det første ordet, se de første skrittene eller bli ropt på når barnet er hjemme hos mor og far og får vondt i magen?

Anbefaler forøvrig å lese boken: Mamma@home Det Moderlösa Samhället av Elise Claeson, svensk sosionom og spaltist i Svenska Dagbladet.
Hun skriver bl.a.: I välfärdslandet Sverige mår kvinnor och barn inte så bra som de borde. Vi pratar ofte om att det beror på könsmaktsordningen och för lite på peronal på dagis. Men vi pratar sällan om kvinnors och barna behov av varandra - om mammande, morderskärlek och mammalust!

Boken burde leses, for de fleste har vært barn, noen har barn, noen skal få barn og noen kjenner noen som har barn.
Finn Kalvik har en sang som belyser noe av dette på en fin måte.

RIDE RANKE (CAT'S IN A CRADLE)
Mitt barn kom til verden på en klinikk, det var en liten gutt vi fikk
Men jeg reiser så mye og rakk ikke hjem, da han lærte å gå var jeg ute igjen
Og sist jeg kom hjem kunne han snakke med meg
Han sa far jeg vil bli som deg, far, jeg vil bli som deg

Aldri ride ranke og vuggesang
Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam
Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men
Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen

I forrige uke fylte han ti, han sa takk for ballen, kom så leker vi
Kan du lære meg å sparke, jeg sa ikke nå, jeg har for mye å gjøre og tenke på
Men han var like blid da han gikk sin vei
Han sa far jeg vil bli slik som deg, far, jeg vil bli som deg

Aldri ride ranke og vuggesang
Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam
Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men
Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen

Han kom fra forelesning i går kveld, jeg sa hvordan går det, sett deg ned og fortell
Jeg er så stolt av deg, kom og sett deg da, men han ristet på hodet, smilte og sa
Jeg skal en tur på kino og trenger en bil
Kan jeg låne din, far, vær så snill

Aldri ride ranke og vuggesang
Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam
Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men
Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen

Jeg er forlengst pensjonert og min sønn er gift
Ringte ham i går og sa hei takk for sist
Det er så sjelden jeg ser deg, kan vi treffes en dag
Dessverre far det er bare mas og jag
Jeg har for mye å gjøre i jobben minMen det var fint å høre stemmen din, far
Og da han la på røret skjønte jeg
At han var blitt slik som meg
Min sønn var slik som meg

Aldri ride ranke og vuggesang
Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam
Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men
Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen

Når renhet er en vederstyggelighet!

Denne artikkelen "sakset" jeg fra Aftenposten idag 23. juni. Det finnes fremdelse modige, bekjennende kristne! Herlig.



Gikk med ring – kastet ut av skolen

Nå tar den 16-årige jenta skolen til høyesterett.
16-årige Lydia Playfoot fikk beskjed om å fjerne en såkalt "purity ring" av skolen sin. Gjorde hun ikke det, ville hun bli kastet ut.
Da hun nektet, ble hun tatt ut fra undervisningen og måtte studere på egenhånd.
Nå har den engelske jenta tatt saken mot skolen til høyesterett (High Court of Justice) for å diskriminere kristne.
Symbol på kyskhet
Ringen som Lydia Playfoot og en annen gruppe jenter ved skolen bærer, symboliserer kyskhet. Den bæres som en del av den kristne bevegelse "Silver Ring Thing" (SRT).
Bevegelsen oppstod i USA i 1995, og har siden da oppfordret tenåringer til å være seksuelt avholdende frem til ekteskapet. Den konservative gruppen er statsfinansiert og bruker blant annet rockekonserter for å nå frem til de unge.
Jenta forteller til BBC Breakfast at hun synes det er en viktig sak.
- I Bibelen heter det at man skal forbli ren, og dette er en måte jeg ønsker å vise min tro på, sier hun.
- Med samfunnet vi i dag lever i, med mange graviditeter og kjønnssykdommer, bør noe som dette være ganske viktig, sier hun.
Ringene er gravert med et vers fra Paulus’ første brev til tessalonikerne: "For dette er Guds vilje – deres helliggjørelse: Dere skal holde dere borte fra hor, enhver skal vite å vinne seg sin egen hustru i hellighet og ære".
- Ringen ikke essensiell
Playfoot mener at Storbritannias "Human Rights Act" artikkel 9, garanterer henne frihet til å uttrykke sin tro. Det bør gi beskyttelse til å bære ringen, mener hun.
Skolen sier på sin side at ikke de bryter hennes menneskerettigheter og at ringen ikke er en essensiell del av den kristne tro.
Skolen hevder også at sikher og muslimer får bruke sine religiøse symboler som er en del av religionens helhet, og at det derfor ikke handler om diskriminering. Derfor kan kristne bruke krusifikser på skolen.
Playfoots første henvendelse til høyesterett ble først avslått, men dommerne har nå godtatt anken.
Stor bevegelse
Foreldrene til Lydia Playfoot er med i det frivillige teamet som driver SRT i england. Basen ligger i Horsham-kirken der faren Phil Playfoot er pastor.
SRT vokser kraftig i England, og så langt skal det være 25 000 medlemmer i bevegelsen.
Lydia har nå fullført utdannelsen og er ferdig på skolen, allikevel vil hun ta saken videre, og får støtte av faren.
- Jeg tror det står noe større på spill, uttaler han til BBC.

Seeing IS believing

Seeing IS believing

Fantastisk tale av Colin Dye.

Gå inn på Kensington Temples hjemmeside

http://www.kt.org/

Om du savner skikkelig trosforkynnelse så begynn å ”klikke” deg inn
på Kensington Temple. Vi behøver trosforkynnelse om sommeren også!

Tukte å bære!

– Bibelen blir dessverre brukt av noen som et middel for å legitimere vold mot barn, og det er ganske alvorlig, sier barneombud Reidar Hjermann. Nylig deltok han på Bispemøtet hvor han oppfordret til å fjerne ordet fra Bibelen.

Ja, dette er agurknytt fra sommertørken.
Kanskje vårt ivrige barneombud burde ta et lite blikk mot alkohollovgivningen. Men det tør han ikke, for fjerne man alkoholen tar man jo vekk den lille gleden hvermann har! Det er tryggere å skyte mot de kristne.

Dessuten tror jeg ikke de kristne, som sensurombudsmannen sikter til, mishandler sine barn fordi det står i bibelen. Eller er det barn fra de gudfryktige hjem som er den største utgiftsposten til sosialetaten?

Om noen er voldlige mot sine barn, så hjelper ikke noe lovforbud. Og om det er tilfeller hvor noen som kaller seg kristne misshandler sine barn, da hadde de like fullt gjort det uten å finne støtte for dette i det famøse ordet i bibelen.

Ja, bibelen skaper problemer for mange. Vi har homsedebatten, tuktedebatten, Israeldebatten
og vi har hatt helvetesdebatten. Snart vil nok en glup hjerne finne ut at vi burde fjerne hele bibelen. Og skulle det bli for mye bryderi med de kristne, så fjerner vi.......

Min hemmelige løsning er at vi slipper løs en vekkelse over Norge, så alle blir bibellesere.
Da tror jeg barna får det godt! Og hvordan får vi til det da?

Også mine behov

Jabes bønn, Jobs bønn og din bønn

Jeg har i det siste skrevet om mye om felles-og forsamlingsbønn, men den personlige bønnen er og forblir fundamentet for bønn i menigheten.

Og Jabes påkalte Israels Gud og sa: Å, om du ville velsigne meg og utvide mine landområder og la din hånd være med meg! Om du ville lage det så at det ingen ulykke kom, og at jeg ble fri for smerte! Og Gud lot det komme som han hadde bedt om. (1.Krøn.4;10)

Du kjære! Jeg ønsker at du i alle ting må ha det godt å være ved god helse, likesom din sjel har det godt. (3.Joh.1;2)

Det er ingen (dypere/høyere) mening bak alt som skjer, og vi bygger ikke våre liv på skjebnetro, for all god og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far.

Og Job forstod at velsignelser ikke komme automatisk. Han hadde vel en oppfatning lik den John Wesley uttalte: ”Det synes for meg som om Gud ikke gjør noen ting på jorden før noen har bedt Ham om det!”

Så ofte en slik omgang med gjestebud var over, sendte Job bud etter dem og helliget dem. Han stod tidlig opp om morgenen og ofret brennoffer, ett for hver av dem. For Job sa: Kanskje mine sønner har syndet og sagt Gud farvel i sitt hjerte. Slik gjorde Job alltid. (Job.1;5)

Men den som ikke har omsorg for sine egne, og særlig for husets folk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro. (1.Tim.5;8)

Med andre ord, det er lov å be for egne og nære behov.
Det er ikke egoisme å be for seg selv eller egne behov og ønsker. For når du gjør det blir du sterk og kan engasjere deg på en bedre måte i kampen for andre. Familievelsignelser kommer
ikke ”på ei fjøl”. Det er f.eks generasjoners forbønner som førte meg til Jesus. Og den siste biten sørget mine søsken for!
Bønn er en livsstil, bønn er din livsstil!

Er bønn nødvendig?

Bønn ja!
For jeg tror faktisk at de som leser denne bloggen er bedere.

De fleste religioner har en eller annen form for bønn. Om dette sier Jesus at vi ikke skal ramse opp mange ord som hedningene. De tror at det er bønneanstrengelsen som gir svaret.
Men mange kristne har ubevisst hengt på den greien. Man ber, ber og ber – og for mange intet skjer, og dett var dett. Jesus sier at vi skal be og vi skal få for at vår glede skal bli fullkommen. Det er med bønn som det å drive sportsfiske, hvem fisker et helt liv om man aldri får napp. Derfor er bønnemøtene den mest glisne seansen i menighetslivsutfoldelsen. Den som trer fram for Gud må tro at han er til og at han LØNNER dem som søker Ham. Se der så, det er faktisk bibelsk å vente å få noe fra Gud. Men da må man jo vite hva man vil ha, eller?
Vekkelse. Det er greien. Da skjer det noe med alle andre som behøver det. Enveiskjøring inn kirkedøra.
Men bønn kan også staves relasjon. Faderen vil ha tilbedere i Ånd og sannhet. Trinn én i et fruktbringende bønneliv er å opprette et forhold til Faderen, sønnen og Den Hellige Ånd. Uten dette livsfellesskapet blir alt dødt. Dernest blir det et naturlig fellesskap med andre som også har funnet fram til dette intime livet med Gud. Like barn leker beste, og man har kun samfunn med de som har funnet det samme. Når man har oppnådd dette nivået av vertikal og horisontalt fellesskap, kan man begynne å utrette noe for andre i bønnen. For bønn er egentlig veldig tråkig uten Den Hellige Ånds medvirkning.
Bibelen sier at den som er fulllært blir som sin mester. Dette gjelde også bønnene. Den som vil inn i et rikere og fruktbærende bønneliv, må søke felleskap med de som allerede har det.
Her må menighetslederne gå foran. En menighets bønneliv er rett og slett et speilbilde av hyrdenes bønneliv. Gunnelementet i all bønn er tilbedelse og lovprisning, det åpner himmelens dører. Gud har beredt seg lovprisning. Dernest kommer forbønnen ledet av Den Hellige Ånd, det er lett å be når vi er i tronrommet. Jesus sa til Faderen, jeg vet du alltid hører meg. Det samme gjelder den levende Guds menighet. Gud har gitt oss alt som tjener til liv og Gudsfrykt, og vi får det når vi praktiserer det.
Anbefaler deg å søke opp og lese all litteratur du kan finne om bønn, vel å merke av personer som har resultater å vise til. Videre å praktisere det de skriver. Sett av en gunstig tid hver dag og heng deg ikke opp i hvor lenge du ber. Det viktige er at Gud kan finne deg hver dag. Uansett hva du føler og kjenner så pris ham. Dernest ber du om de nære behov, som det er naturlig å be for. Det er greit å nevne folk ved navn. Paulus bruker selv utrykket, - som jeg nevner i min bønner. 5 minutter hver dag er en utmerket start. For Jesus lønner i det åpenbare. Men bønn er også å lytte. For som regel kommer det et ord eller en instruksjon til den som ber, før eller siden. (men de fleste kristne ber også uavlatelig, men tenker kanskje ikke over det)
Gud velsigne deg med fremgang i bønnen!

Disiplin uten egotripp

Bønnekrigere
Det er aldri tilfeldigheter i Guds rike. Heller ikke når en armé vinner seier. Som regel består en seier av to faktorer, det er en genial general og trenede og motiverte soldater. Som en liten kommentar til mitt siste innlegge så er det flere viktige faktorer vi ser her. For det første bestod seieren i at det var åndelige mennesker som var tilgjengelige for Den Hellige Ånd.
De gjorde det de skulle der og da. Mange angrer nok på sin treghet. Om vi er ulydige så får vi nok tilgivelse, men anledningen er for evig tapt.
Derek Prince fikk en beskjed fra Gud og han reagerte umiddelbart. Han ble tryggere når han fikk dette bekreftet av sin kone. Han tok forsamlingen med i bønnen og Den Hellige Ånd sanksjonerte det hele. Gud åpenbarte hva som hendte for en av sine ”vanlige” barn, nemlig tolken.
Derek Prince tok også advarselen alvorlig slik at forsamling avholdt seg fra en åndelig egotripp.
1. Vi (eller lederne) må ha et personlig forhold til Den Hellige Ånd slik at de lystrer det minste vink.
2. Vi må leve i et fellesskap hvor Den Hellige Ånd trives.
3. Vi må venne oss til utholdende bønn.
4. Vi må være orienterte slik at vi vet når bønnesvaret og gjennombruddet kommer.



Om du ikke lever i et slik felleskap i dag, så må det være det første bønneemne. Ingen vinner en krig alene, heller ikke du eller jeg. Det er én sak som Jesus med tydelig ba oss å be om.
”Be derfor høstens Herre at han driver arbeidere ut til sin høst!”

Bønn for nasjonen(e)

I siste innlegg beskrev jeg litt om foranledningen til dette jeg nå skal referere og denne gangen har jeg oversatt det til norsk. Meditér litt over det du leser, så skal jeg kommentere det senere. Så over til beretningen:

Konferansen sluttet på søndag. På det siste møtet denne kvelden, opplevde vi en oppfyllese av Joel´s profesi, sitert av Peter: Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer.
En misjonærkollega fra Kanada holdt den høytidlige avslutningstalen, som også var oversatt til Swahili av en ung mann ved navn Wilson Mamboleo, som nylig hadde fullført eksamen ved vår lærerhøyskole. De første to to timene av møtet fulgte det vanlige mønsteret, men når den høytidelige talen var avsluttet, begynte den Den Hellige Ånd å bevege seg med overveldende kraft og løftet møtet opp til et overnaturlig nivå. I de neste to timene fortsatte de mer en to hundre personene i en spontan bønn og tilbedelse uten noe synlig ledelse eller lederskap.
På et bestemt tidspunkt, kom en visshet til meg, at som en gruppe hadde vi berørt Gud, og at hans kraft var til vår disposisjon. Gud talte til min ånd og sa, ”Ikke la dem gjøre samme feil som Pinsevenner så ofte har gjort i tidligere tider, ved å sløse bort Min kraft i åndelig selvtilfredsstillelse. Be dem å be for Kenyas framtid.”
Jeg begynte å bevege meg mot plattformen med den hensikt å dele med gruppen det jeg følte Den Hellig Ånd hadde gitt meg. På veien ditt passerte jeg Lydia, som satt ved midtgangen. Hun rakte ut hånden og stoppet meg.
”Hva er det du vil?” spurte jeg.
”Fortell dem at de må be for Kenya,” sa hun.
”Det er akkurat det jeg går opp til plattformen for å gjøre,” repliserte jeg. Jeg fikk bekreftet at Gud hadde talt på samme tidspunkt til min kone som han hadde talt til meg, og jeg tok dette som en bekreftelse på hans ledelse.
På plattformen kalte jeg gruppen til stillhet og presenterte Guds utfordring til dem. ”Dere er fremtidens ledere for dere folk, fortalje jeg dem, både det på det utdannelsesmessige og religiøse om bibelen råde. Med Guds ord er i dere og som kristne har dere ansvar for å be for deres land og regjerning. Landet deres står nå innfor den mest kritiske perioden i dets historie. La oss forene oss i bønn for Kenyas framtid.”
Wilson Mamboleo stod ved siden av meg på plattformen og tolket til Swahili. Når tiden kom for å be, knelte han ned ved siden av meg på plattformen. Mens jeg ledet i bønnen deltok praktisk talt alle sammen med meg og bad ut høyt. Den høylydte fellesbønnen minnet meg om ordet i Åpenbaringen 19;6:
Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare, og som lyden av mange vann, og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Gud er Herren, Den Allmektige regjerer som konge!
Lyden av bønnen vokste til et kresendo, og så opphørte den plutselig. Det var som om en usynlig dirigent hadde senket taktstokken. Etter en kort stund av stillhet stod Wilson opp og talte til forsamlingen. ”Jeg ønsker å fortelle dere hva Herren viste meg mens vi bad.” Jeg forstod da at Gud hadde gitt ham en visjon mens han knelte ved siden av meg i bønn.
Wilson gjenfortalte visjonen han hadde sett, først på Engelsk og så på Swahili. ”Jeg så en rød hest nærme seg Kenya fra øst,” sa han. ”Den var rasende og det var en kullsort mann som red på den. Bak den var det flere andre hester, også de var røde og fulle av raseri. Og mens vi bad, da så jeg hestene snu rundt og bevege seg mot nord.”
Wilson tok et øyeblikks pause, og fortsatte, ”Jeg bad Gud fortelle meg meningen med det jeg hadde sett, og dette er hva Han fortalte meg: ”Bare den overnaturlige kraften i bønnen fra mitt folk kan få vanskelighetene som er på veg mot Kenya til å vike unna!”

Senere i samme kapittel tar Forfatteren tar oss med videre på en beskrivelse av den politiske situasjonen som var i Kenya på 60 tallet. (dette bønnemøtet var i 1960) og hvordan kommunismen innfiltrerte og invaderte forskjellige Afrikanske land. I 1964 kom så den eksakte oppfyllelsen av det syn Wilson hadde sett. En blodig revolusjon brøt ut i Zanzibar, ledet fra Uganda av aktører som var trenet under Castro i Kuba. Dette spredte seg også til den Kenyanske armé, men misslykkes.
I Wilsons syn vendte de røde hestene seg fra Kenya og satte kursen nordover langs den Afrikanske kysten. Der ligger Somaila!
Et par år senere, mens Prince mediterte over dette, kunne han fornemme i sin ånd følgende kommentar fra Den Hellige Ånd: ”Dette er hva jeg kan gjøre når kristne ber med tro for regjeringen i sitt land!”

Dette var et langt innlegg, vil kommentere det i neste utgivelse.

Lær krig av krigerne!

Åndelig krigføring!
Skal man lære om krig må man lære av noen som har vært i krigen. Det er mange ”skrivebordsgeneraler” (les pastorer) som selvsikkert uttaler seg om åndelig krigføring og mener at dette i grunnen er spilt møye, Jesus har jo vunnet, mener de. For så vidt riktig. Man kan jo også si at aller frelst og at vi derved ikke behøver å forkynne evangeliet.
En av mine favoritter er Derek Prince. Han ble født i 1915 og døde i 2003, samme året som Kenneth Hagin. Som bibellærer var Derek Prince holdt for å være av samme format som Kenneth Hagin, selv om de opererte på forskjellige områder. Et område Prince var kjent for var demonologi og befrielse. Ikke det at han var så opptatt med demoner, men heller det at han hadde en mektig styrke og åpenbaring i dette å sette folk fri. En annen side av hans virksomhet gjaldt Israel, også på dette området var hans kunnskap og undervisning uovertruffen. Likevel var han som bibellærer en ”allrounder”. I forbindelse med mine ”kålindaiske” utleggelser om bønn og åndelige krigføring vil jeg nå gi ordet til Derek Prince.
Og jeg vil i første omgang referere noen fra et bønnemøte som ifølge Derek Prince gav internasjonale resultater. Boken jeg siterer fra heter; ”DEREK PRINCE ON EXPERIENCING GOD´S POWER”.
Og her kommer det fra et avsnitt som heter:
KENYA´S BIRTH PANGS
From 1957 to 1961, Lydia and I served as educational missionaries in Kenya, East Africa. I was the principal of a teacher training college in western Kenya. During this period, Kenya was still painfully struggling to recover from the bloody agonies of the Mau Mau movement, which had created bitter mistrust and hatred, not only between Africans and Europeans, but also among many of the various African tribes.
Against this background, the forecasts of the political experts for the future of Kenya were dark indeed. It was generally predicted that Kenya would follow the unhappy course of the Congo, but with problems made even more serious by the internal antagonisms that were the legacy of Mau Mau.
In August 1960, I was one of a number of missionaries ministering at a week-long convention for African young people held in western Kenya. There were about two hundred young Africans in attendance, most of whom were either teachers or students.
Så langt Prince. Dette var bare innledningen til selve “bønneseansen” som jeg vil referere i neste utgave. Dette blir interessant, så følg med!!!

BØNNEPRAKSIS

Bønnenetter ja!
Her kommer det jeg lovet deg, hva Colin Dye skriver om bønnenetter. Jeg har lest mye om bønn, men det er Colin Dyes bok som virkelig fikk meg i gang. Boken BØNNE-EKSPLOSJON burde vært strandardlesning og pensum i alle ledergrupper. Og ikke bare det, den burde også praktiseres. Men over til boken hvor jeg begynner på side 105;

BØNNENETTER

I de fleste menigheter vil du finne folk som er mer motiverte for forbønn enn andre. Det er mennesker som tar imot et sterke kall til å be. De utgjør kjernetroppene i bønnenettene, og selvsagt er det jo slik at jo større menigheten er, jo flere bør det være av disse innvidde bønnekrigerne.

I bønnenettene må du alltid huske på at folk blir trette. De trenger av og til en hvilepause. Vi deler natten opp. Bønneseksjonene avløses av undervisning, lovprisning, tilbedelse, vitnesbyrd, og kan du fange Åndens vind, kan du seile fra bønn til lovprisning til forbønn og til takksigelse, på det ene eller andre området, og så kan du kjempe.
Det er variasjon som gjør at folk holdes oppe.
Det er klokt å variere stilling. Alt avhengig av hva Den Hellige Ånd vil oppnå, kan vi ligge på kne for Gud og vente i stillhet på ham, eller vi kan rydde unna stolene og marsjere rundt i salen.

Kanskje vi trenger å minne oss om at det ikke er slik at Gud ikke hører oss hvis vi ikke bruker sterke stemme. Gud ser til hjertet og til troen på Jesus. La oss se på to skriftsteder:

”Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båre fram bønner til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin Gudsfrykt” (Heb.5;7)

”Da sa kongen til meg: Hva er det du ønsker? Da bad jeg til himmelens Gud, og så sa jeg til kongen….” (Neh.2;4-5)


Når vi ber sammen i store grupper, må vi være forberedt på stunder med taushet og ventetid for Gud. Vi må også være forberedt på Åndens strøm, når han gjør sin gjerning i blant oss. Det kan til tider føre oss inn i kolossal bønnejubel. La oss føye oss etter Åndens program. La oss være oppriktige overfor Gud og hverandre.

Så langt for denne gangen, Colin Dye. Det er mye å lære av disse avsnittene. Men det sitter ikke før vi praktiserer. Om du ikke opplever slike bønnefelleskap i din menighet, så finn noen bønnepartnere som elsker samfunnet med Jesus. Og som Egon Falk sa om sine møtekampanjer i Tanzania; ”Det er bare sterk bønn som gir disse resultatene!”

Bønnenetter - et herlig våpen!

Bønnenetter ja!

Bønnenetter kan lett bli trette bønner. Men det kan også være spenst og framgang. Det viktige
er å vite hva man gjør og hvorfor. Tro og utholdende bønn kan forvandle land og riker. Jesus sa at vi skulle be og ikke bli trette!
Jesus gikk avsides for å be, og han ba ofte om natten. Men hva er så enestående med bønnenetter? For når vi ber om natta her i Norge så er det jo dag på den andre siden av kloden. Og i Guds himmel er det jo alltid dag.
Svaret er vel så enkelt at da har vi ro i våre sinn. Vi kan konsentrere oss om Gud uten å tenke på å rekke dette og hint. Bønn er jo like mye å kommunisere med Gud som å rope våre behov til Gud. Da styrer ikke lenger klokka, men Den Hellige Ånd (om vi har ledere som er sensitive for Åndens røst da). Selvfølgelig kan vi ha bønnedager også, men det må bare være en prosess og en kontinuitet i det hele. Vi ber ikke for å be, Jesus sa at vi skulle be for å få. Og da må vi jo vite hva vi vil ha. Om menighetsledere oppfordrer til bønn og det hele flakker hit og dit, hvordan vet vi da at vi er kommet til målet?
Jesus sa at fullkommen glede er knyttet sammen med bønnesvaret. En menighet som vil en sak, ber gjennom en sak og blir bønnhørt i denne saken vil også uunngåelig ekspandere.
En annen sak ved bønn er det åndelige fellesskapet. Vi får ikke bare oppleve Guds nærhet og velsignelse, vi opplever også velsignelsen av å være sammen med andre troende. Opplever det som biblene sier; ”Se hvor de elsker hverandre!” Et godt bønnefellesskap
gir også indre menighetsvekst. Det blir ikke noe offer å gå på bønnemøte eller bønnenatt. Det blir heller et offer å gå hjem fra slike møter.
Det normale kristenliv består av kjærlighet, glede og fred i Den Hellige Ånd. Det er slik Guds menighet er skapt! Jeg mener å huske at det var Spurgeon som sa noe slikt som at; ”Der det ikke er åpenbaring, der er det død!”

Ulf Christiansson synger en gammel salme; ”En liten stund med Jesus!” Det å be er å være sammen med Jesus, en liten stund eller lenge. Det viktige er å være sammen MED ham, at mitt hjerte og Guds hjerte forenes – det er det som er bønn!
Lovet å sitere med fra Colin Dye, det kommer i neste nummer!

En liten utfordring

Bønnehåndverk

Forståelse og innsikt er noe man får over tid. Bibelen sier at enhver som er fullært blir som sin mester. Etter god gammel håndverkertradisjon betyr det da at man arbeider sammen med sin mester og lærer av ham inntil man faglig sett står på egne ben. De 12 apostlene lærte av Jesus, Paulus lærte opp Timoteus og Timoteus skulle igjen velge ut unge menn. Og det tar tid å lære noe. En annen ting ved læring er det at man plutselig kommer ut på områder man ikke behersker. Stoltheten får ofte en knekk. Er man god på noe så er det også sikkert at forut for dette er det gjort mange feil. Hvor vil jeg så hen med disse filosofiske betraktninger? Jo, ut fra god gammel kristen tradisjon sitter man og hører på en eller annen forkynner. Når møtet er over gir vi poeng (selvfølgelig i vårt stille sinn). Ofte blir møtene bare bekreftelser på noe vi allerede vet. Da er vi på trygg grunn.
Boken Bønne-eksplosjon av Colin Dye ble en utfordring for meg. Jeg hadde blitt en supersynser, men da jeg for noen år siden fikk boken i mine hender gav Gud meg en klar advarsel. Du står ansvarlig for det du nå vet. Jeg måtte bygge opp mitt eget bønneliv. Og det gikk tregt i begynnelsen. Men jeg satte av en tid hver dag helt til det ble en vane. Før visste jeg at jeg måtte be, nå ser jeg alltid etter en anledning til å be. Hver dag! Colin Dye ble min mentor og læremester. Men den beste måten å lære å be på er ved å be. Gud forutsetter at vi ber, våre omgivelser behøver bønn og selv er bønnen kristenlivets åndedrett.
Jeg har merket meg at veldig mange føler seg klønete når de ber. I hvert fall i begynnelsen. Det er som å lære et nytt håndverk, og det herlige med bønn i Jesu navn er at det virker!
Neste gang skal jeg referere litt fra Colin Dyes tanker og erfaringer fra bønnenetter.

Fast ledelse gir frihet og reslutat!

Mikrofonkapring

Jeg har deltatt på mange bønnemøter. Og det har vært ymse innslag på disse møtene. Veldig mange får et ”alvorlig” ord og er nødt til å dele det med andre. Vi synser og mener og det er jo herlig å få sagt noe. Tenk om Rosenborg fotballklubb hadde spilt etter samme regler som vi benytter på våre bønnemøter? Da hadde de vært i 14 divisjon i dag. Men med all respekt for de som vitner, leser dikt og kommer med personlige bønnebegjær som avviker fra møtets tema (om det er noe tema da), de er jo oppdratt slik av sine ledere, det er der ansvaret ligger.
Så over til Colin dye:

Bønnemøter trenger streng fokusering og ledelse. Det krevers også et lederskap som vil lytte til Gud hele tiden og som har sans for hva han vil gjøre.
Først og fremst trenger vi å vite Den Hellige Ånds program for dette spesielle møtet. Så trenger vi en bønnelinje for dette, noe vi alle kan samles om og be igjennom. Og endelig må vi vite hva slags bønn vi skal be i fellesskap.
I Kensington Temple legger vi stor vekt på ledernes betydning, de som har et godt vitnesbyrd og som vi kan regne med søker og lytter til Guds ledelse for møtet. Det betyr ikke at ikke også andre søker Herren, men det må være folk som tar ansvar for å finne ut hva Den Hellige Ånds program er for dette møtet. Disse lederne trenger ikke bare tid til å vente på Herren for å bli ledet av ham, men de må også ha en utviklet åndelig hørsel, slik at de er sensitive for Åndens ledelse.
Iblandt består møtet stort sett av lovprisning og takksigelser, iblandt deler vi oss i mindre grupper og ber spesielt for mer personlige behov. (bønner der vi ganske enkelt ber Gud å svare på direkte behov for oss selv eller andre.)
Til andre tider kan vi innta en sterk kampholdning. Det er opp til lederne å være fleksible, alltid åpne for det Gud ønsker å gjøre. Det har vært tider da jeg har kommet for å lede et møte med fire eller fem saker vi skal be igjennom, og så er vi ikke blitt ferdige med den første!
I disse større møtene har ikke folk i forsamlingen som føler at Gud har gitt dem noe de skal dele med andre, direkte adgang til mikrofonen. Det er så lett at den dynamiske bønnen kommer inn på et sidespor. Det er folk som, hvis de får sjansen til det, karer til seg møtet eller kaprer det!
Men likevel kan Gud åpne vei for viktige bidrag fra folk i forsamlingen. I slike tilfeller kommer de til plattformen og nevner det de har tenk å si for en der. Når man forstår at det er relevant i møtet, gir lederne dem et passende tidspunkt å komme fram med det.

Så langt Colin Dye for denne gangen.
Det er mye erfaring og visdom her. Ha frihet, form og ledelse uten kontroll. Men det som har vært tilfelle mange ganger er at en eller annen sterk person overtar og blir bønnelederen og den virkelige lederen står i bakgrunnen og sukker sitt amen. Husker et slikt opplegg hvor en salige bønneperson ”torpederte” en bønnetjeneste. Det var en kvinne som hadde fått tildelt ansvaret som bønneleder i en menighet, men fikk ”støtte” av en oversalig, snakkesalig, amen og hallelujasalig person. Bønnelederen fikk ingen støtte av sin pastor og gav opp. Det er meget sjeldent (eller aldri) jeg har vært vitne til at en pastor eller leder på en vennlig og bestemt måte avbryter slike personer. Men slike ledere dukker vel opp etter hvert.
Kanskje DU er en slik leder!

Vå(n)deforkynnelsen

Automattilgivelse?

Både Johannes og Jakob skriver i sine brever om å bekjenne sine synder. Og brevene er rettet til Guds menighet. Med dette som innledning fikk jeg bekreftet min bekymring over en villfarelse som er i ferd med å spre seg i disse dager. Det var under en samtale jeg hadde forleden dag med en person som siste året hadde vært elev på en av landets bibelskoler at lampen lyste rødt. Under vår samtale doserte han følgende; ”Om en kristen driver hor så er det ikke nødvendig for ham å bekjenne sin synd, han er jo automatisk tilgitt pga. Guds nåde!”
Først trodde jeg det var spøk, men etter nærmere eksaminasjon var dette oppfatningen som satt igjen hos denne personen etter bibelskoleundervisningen.
(det merkelige her er at det tales lite om den nåde den forsmådde ektefellen må få som opplever slike sidesprang!)
Personlig er jeg overbevist om at den nye såkalte vå(n)deforkynnelsen som doserer slik teologi er en av de største feilskjær i moderne kirkehistorie. (loviskhet erstattes ikke med lovløshet!) Mulig Jakob og Johannes tok feil?

Nådeforkynnelsen

Gryta henner mor....

Så noen utklipp igjen fra bønneboka vår, Colin Dyes BØNNE-EKSPLOSJON. Her forteller han om forbønn;

HVA ELLER HVEM KONTROLLERER LIVET DITT?

Herren krever av oss at vi skal ha en ydmyk ånd med vilje til å la oss lære. Skriften oppfordrer oss til at vi skal underordne oss under hverandre…

Det var en tid da vi måtte lære en del av disse leksene i Kensington Tempel. Menigheten vokste i antall, og vi la ikke lenger så stor vekt på bønnen. Pastorene var meget, meget travle mennesker. Når det var bønnemøte på onsdager, var vi opptatt med å øve sjelesorg. Bibelstudiet, som fulgte etter bønnemøtet , ble det viktigste denne kvelden. Folk dukket opp midt i bønnemøtet for å være i god tid til bibelstudiet, og de som kom tidlig for å snakke med noen, gav tegn til pastorene hvis de fikk øye på dem i møtet. Atmosfæren var slett ikke god. Forstyrrelsene var bare et symtom på at bønnelivet ble satt til side. Vi mistet målet av syne, retningen, inderligheten og kraften.

Ledelsen for møtet ble overlatt en av de eldste. Han har en god bønnetjeneste, ingen tvil om det, men om han var salvet av Herren til å lede dette møtet, er en annen sak. Det var noe som skjedde fordi det var enklest slik. Vi var bare takknemlige for at en annen kunne gjøre det. Møtebesøket avtok. Vitaliteten ble borte. Effektiviteten forsvant. Lederne valgte feil.
Vi hadde det for travelt.

Personlig bønn må ha første prioritet i menighetens lederskap. Ledere må i sannhet leve i vintreet, og det ville være meget dumt av dem å delegere bønneansvaret til andre, til og med til bønneledere. Der det skjer kan de nok beholde tittelen som ledere, men menighetens virkelige lederskap vil før eller senere gå over til andre, ofte med katastrofale resultater. Jeg har sett det gang på gang. Og det er lett å se hvorfor.

Det er alltid folk som er tilgjengelige. Det er ganske ofte, men ikke alltid, hjemmeværende kvinner. Dette er ikke en ufin bemerkning, det er bare hva jeg har sett av egen erfaring. Dette er folk som har god tid, og de er innstilt på å be. Det er ikke noe galt i det. Det er egentlig en meget god tilgang. Så langt er alt godt.

Sitat slutt. Det jeg legger merke til med Colin Dye og Kensington Temple er deres evne til å iaktta, trekke slutninger og lære. Mange menigheter gjør det samme år etter år uten framgang og uten å spørre hvorfor. Det minner meg om historien jeg hørte om den unge husmoren som altid skar begge endene av kjøttstykket før hun la det i gryta.
Ektemannen ble nysgjerrig og spurte hvorfor hun alltid gjorde dette. Det har jeg lært av mamma da jeg var lita jente, var svaret. Ektemannen var ikke tilfreds med svaret og ved en anledning stilte han spørsmålet til sin svigermor. Å, sa hun, da måtte jeg gjøre det fordi jeg hadde så lita gryte!
Muligens Colin Dye levde etter ordet; ”Prøv alt og hold fast på det gode!”
Det står mye i bibelen om å be, mindre om hvordan vi skal be – det må Den Hellige Ånd lære oss. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menigheten(e).

Forbønn

Så noen utklipp igjen fra bønneboka vår, Colin Dyes BØNNE-EKSPLOSJON. Her forteller han om forbønn;

FORBØNN: HVORDAN?

Lytt til Guds hjerteslag
Når du går inn for Herrens åsyn som forbeder, vil du snart komme i kontakt med Jesu Kristi bedende hjerte. Det er umulig å komme fram for Gud, hvis hjertet er tynget av menn og kvinners nød, uten å føle hans hjerteslag. Du blir berørt av nøden eller situasjonen selv under majestetisk tilbedelse eller triumferende lovsang.

Det er dette som bekymrer meg med enkelte karismatikeres og pinsevenners lovprisning og tilbedelse. Vi går inn for Herrens åsyn i en slags partisk atmosfære og sier: ”Herlig! Takk! Nå er det på tide å gå hjem.” Hvis vi ble der i Guds nærhet og ventet på ham en stund med tause hjerter, ville vi snart høre Guds hjerteslag, og vi ville oppdage visse behov som han vil vi skal be om i denne spesielle stunden. Hvilke fjell kan ikke da bli flyttet!

Vi trenger å forstå Herren, vente og vente! Vi må mene alvor. Vi må forstå Guds vilje før vi kan bli sanne forbedere.

Så langt Colin Dye for denne gangen. Neste gang skal jeg ta med noe om hvem som bør ha ledelse og ansvar for menighetens bønneliv.
Det å vente på Gud med tause hjerter er det ikke alle som takler. Har lagt merke til at når et møte er salvet av Den Hellig Ånd og det kommer en atmosfære av stillhet, ærefrykt og tilbedelse, da er det alltid en eller annen stresset person som må tale i tunger eller be høyt. Ofte er de drevet av et indre stress og tror at det er Guds Ånd som driver dem. De har aldri fattet dette å bli ledet til hvilens vann. Husker en episode for mange år siden. Aril Edvardsen talte i et møte (på Sellebakk) og tilstede var også en person som alltid talt i tunger. Mens Aril talte avbrøt hun ham med tungetale. Ti still søster, sa Aril. Jeg kan ikke, svarte hun. Jo, du kan, sa Aril igjen. Nei jeg kan ikke, var svaret. Den Hellige Ånd taler ikke i munnen på seg selv, sa Aril og kvinnen gav seg.

Men for tilslutt å sitere Lewi Petrus: ”Det er bedre gryta koker over enn at den aldri koker!”
La oss ha de overspente, stressede iblandt oss. De ønsker jo bare å tjene Gud. Det som er utfordringen er ledere som kan takle disse små problemene slik at Guds Ånd kan flyte til tross for vår menneskelige skrøpelighet.
Det er tross alt bare den som ber som får!!

BØNNERUNDER

Bønnerunder og runde bønner!

Når jeg var ung var jeg alltid på bønnemøte. Der hadde vi bønnerunder. Vi lå på kne med ansiktet i hendene og hodene vendt mot veggen. Der bad vi en etter en mens vi andre sa amen og takk og lov etter som det passet. Og det var ingen feil med det, det var bare dette med de runde bønnene. Vi bad hit og dit og opp og ned. Når alle hadde bedt gikk vi hjem. Neste Fredag var det bønn igjen! Vi bad stort sett ikke om noe spesielt og fikk derfor ikke noe spesielt heller.

En dag tok forstanderen meg tilside, det var noe han ville prate med meg om. Det er kommet en klage på deg, sa han, du ber for mye på bønnemøtene Johan. Han sa ikke noe mer og jeg stod forundret tilbake. Han hadde også vært på disse bønnemøtene, hvorfor hadde ikke han merket noe? Jeg modererte meg (dessverre). Selvfølgelig tror jeg på korrigering når det er nødvendig, men bønnelivet den gangen var ikke av en slik karakter at det var nødvendig med bremser. Men ingen fortalte meg hvordan jeg skulle be…

Så litt utklipp fra bønneboka vår, Colin Dyes BØNNE-EKSPLOSJON. Her forteller han noe fra deres bønn om gjennombrudd for evangeliet i byen;

Vi lot Ånden lede oss i alt. Vi avsluttet systematisk forsøket på å dekke alle aspekter av menighetslivet i bønnemøtet. Å be for hvert eneste prosjekt var som å stenge all inspirasjon ute. I stedet brukte vi møtet som en spydspiss. Med det samme vi begynte å bryte gjennom i bønn, gikk vi videre til neste emne. Vi fortsatte bønneoffensiven i mindre grupper og i våre egne, private bønnestunder. Folk kom for å få dagsorden for bønn, for å bli inspirert og få salvelse til å be om spesielle ting. Uke etter uke satte vi opp ny dagsorden, så det ble ukelange bønnemøter.
Bønnene våre ble spesielle, personlige, kraftfulle. Forsamlingen doblet seg gang på gang, inntil spydspissen ble det mest dynamiske møtet i uken.

Så langt Colin Dye for denne gangen.
Hadde jeg bare vært der og ikke her når jeg var ung. Men med all beskjedenhet så kan jeg vel fortelle at jeg faktisk nå for lov til å tilhøre en gruppe som har slik ”spydspissbønn”. Det er aldri for sent å komme i gang.

Menighetsbønn

Utdrag fra Colin Dyes bok Bønne-eksplosjon.


Vi i menigheten
Det individuelle bønnelivet vårt er ikke så isolerte som vi iblant tror. Riktignok har vi alle et personlig forhold til Kristus, som er brudgommen vår, men vi øver alle innflytelse på hverandre også.

Når medlemmene i en menighet har slått opp sine telt og gjort ørkenen til sitt hjem, sitter denne menigheten fast. Det hjelper ikke hvor karismatisk lederen er. Han vil snart bli oppbrent eller gi marsjordre!

Hvis lederskapet i en menighet sitter fast, sitter medlemskapet fast også. De kan bli en stund av lojalitet eller i håp om at det skal bli forandringer, men hvis lederskapet nekter å gå videre i Ånden, vil hele menigheten lide under det.

Det fører uvilkårlig til død.

Så langt Colin Dye. Nå virker vel disse sitatene negative, men vi skal legge merke til at han skriver ut fra egne erfaringer. Jeg kommer også etter hvert til å ”blogge” nyttig og positiv informasjon fra boken hans; ”Bønne-eksplosjon – kraft i kristenlivet.” Det er jo dumt å praktisere ting som ikke virker, så her er det er mye å lære av Colin Dye. Hvorfor trøtte oss ut i det som ikke virker?

Ellers er det jo fint å kunne ha sitt eget bønneliv også. Jeg ber det som er naturlig for meg og så ber du det som er naturlig for deg. Og når vi ber kan vi også gjøre framgang i bønnen.

Colin Dye føljetong!

Og her forsetter føljetongen fra Colin Dyes erfaringer. I kapitlet som heter:
Hvem har lyst til å gå på et kjedelig bønnemøte, beskriver han noe som de fleste av oss har erfart, de uskreven lover som styrer våre bønnemøter. Les bare dette fra side 46 i boken hans:

Vanligvis er det bare en måte man ber på. Folk står opp og ber etter hverandre, og noen benytter anledningen til å vise hvor godt kjent de er i Skriften eller gir uttrykk for en utrolig åndelighet (blomstrende språk, som får andre til å la være å be). Det er ingen retning, ingen følelser av at man engasjerer Gud i det hele tatt.

GJØR FRAMGANG I BØNNEN
Når vi ber, skal vi starte på et punkt og be oss igjennom til et annet punkt i full visshet om at det er forskjell på dem. Det kan hende vi mener vi bør gå lenger. Kanskje vi sier: ”Vi må be mer for å komme igjennom.” Vi må i hvert fall føle at vi gjør framgang.

DET HAR INGEN MENING HVIS HELE MØTET BÆRER PREG AV FORSKJELLIGE EMNER.

Pastoren kan for eksempel si: ”Nå skal vi be for en kampanjen vi skal ha om en måneds tid.” Så står det opp en kvinne og sier: ”Herre, velsign menigheten og eldstbrødrene.”
Kjære Herre ditt og kjære Herre datt. Og en står opp og ber for bestemors inngrodde tånegler. Det er ikke det at ikke Gud bryr seg om dette, men det er ingen retning i bønnemøtet.

I et slikt møte kommer man ingen vei. Ingenting bygges opp i bønnen. Det er intet lederskap, ingen ledelse, intet åndelig engasjement, ingen kjensle av Herrens nærvær, ingen følelse av at man lytter til Gud. Det er ingen virkelig horisontal kontakt heller. Det er ingen hjerteforbindelse, der man deler med hverandre.

Så langt Colin Dye for denne gangen.
Håper virkelig at pastorer og bønneledere i Norge leser denne boken OG PRAKTISERER DEN. Når noen kommer hjem med sommermakrellen blir det alltid spurt; ”Hvor fikk du den?” På samme måte er det jo lurt å finne ut hvorfor Kensington Temple i London (og andre lignende meigheter) har hatt en slik eventyrlig vekst.
Kanskje de vet noe som, vi burde vite?

Det kommer flere sitater om ikke så lenge. (om det er interessant da!)

Colin Dye fortsettelse

Det er mye nyttig lesning i boka Bønne-eksplosjon. Og det er alltid noe å rette inn i vår bønnepraksis. Nå er det jo ikke slik at det er stilen som gir bønnesvaret, men noe er det vel å lære av en av Europas fremste menighetsbyggere.

En av kapitlene i boken heter:
HVEM HAR LYST TIL Å GÅ PÅ ET KJEDELIG BØNNEMØTE?

Jeg leste litt fra det kapitlet i en samling jeg deltok i forleden og uttalelsene fra boken skapte både latter(vi kjente oss igjen) og alvor. Og mye ettertanke. Colin Dye utleverer seg skikkelig og man kjente seg igjen.

Han skriver innledningsvis: "Et mareritt av et bønnemøte er en samling der Den Hellige Ånd har vært eller er blitt kvalt i den enkeltes hjerte. Det er det verste av alt. Den slags møter kommer i forskjellige former, og ofte dreier det seg om mennesker som bare møtes av plikt".
Så langt Colin Dye denne gangen.

Til uken kommer jeg med flere sitater fra boken, så følg med, men jeg anbefaler å kjøpe boken.

Les boka!

Og etterfølg deres tro!

Colin Dye er en mann å etterfølge. Som nevnt i forrige innlegg Tar jeg med noen sitater fra hans bok BØNNEEKSPLOSJON. Boken er en slags samtidsbiografi om gode og dårlige erfaringer fra Kensington Temple i London. I løpet av 20 år (til 1995)har denne menigheten vokst fra 300 til 10000 medlemmer, og det har ikke skjedd uten problemer. Men de har kommet seg helskinnet igjennom, og hvordan forteller denne boken. Jeg vet det er farlig med løsrevne sitater, men de er så slående at jeg tar sjansen.
Colin Dye er ydmyk i sin innledning av boken og skriver: ”Jeg skjelver ved tanken på at noen som leser denne boken, vil oppfatte det som om jeg anser bønnelivet mitt som en modell for andre kristne. Bare Gud vet hvor utilstrekkelig det er”.
Så langt Colin Dye, boken er i alle fall den hittil beste jeg har lest om bønn, og den har radikalt forandret mitt bønneliv. Så tar vi noen sitater:

UVITENHET OM SLAGET ER INGEN BESKYTTELSE MOT DET.
Mange kristne har ikke forstått at vi er i kamp hver eneste dag vi lever. Som Guds barn er det umulig å leve i fred med djevelen. Likevel er det mange som tror de skal kunne holde seg unna krigssonen. Uvitenhet om slager er ingen besskyttelse mot det. (s.14)
-------------------------------
Det er vel unødvendig å si det, men under denne åpne konflikten intensiverte vi bønnene våre. Vi glemte imidlertid en viktig dimensjon, den krigførende bønnen. Vi var ikke klar over at vi hadde stukket hånden inn i vepsebolet og var altfor høflige i våre bønner. Dette var ikke tiden til å dyrke vanlig høflighet. (s.15)
------------------------------
I månedene som fulgte etter denne store seieren, stengte Florence og vennene hennes mange okkulte sentra ved bønn, faste og åndelig konfrontasjon. Det var som en mektig, ond makt ble drevet ut fra hele området. Virkningen av dette kom til syne i kirken. Det så ut til at folk kom fra alle kanter for å oppleve Kristi helbredende og frelsende kraft. Mange som hadde vært bundet av okkullte krefter, ble satt fri. Vi hadde lært hvordan vi skulle binde den sterke og røve hans eiendom. Eksplosjonen var et faktum! (s.19)

Ja, dette var noen saftige smakebiter. Det kommer flere om noen dager. Nå er det jo slik at mitt eget bønneliv kan forandres. Men vi kan ikke forandre andres! Derimot kan vi be om at det også blir forandring i menighetenes bønneliv, eller?

Boken heter: Bønne-eksplosjon. KRAFT I KRITENLIVET. Den er utgitt på Rex forlag, er oversatt av Oddvar Nilsen. ISBN 82-7388-501-1

Kulturstyrt vekkelse!

Ukultur?

Alle vekkelser gjennom tidene har av kristne ”forståsegpåere” blitt kalt for ”ukulturer” og verre ting. I Magazinet 26. april i år avslutter Arnfinn Clemetsen sitt innlegg med følgende uttalelse; ”… ønsker jeg velkommen en sunn debatt om karismatiske kulturer og ukulturer”.
Og ang. dette skriver han i samme innlegg som følger; ”I en del sammenheng har det vært et alt for sterkt fokus på åndsmakter, (og) åndelig krigføring har vært bedrevet i stor skala”. Clemetsen fortsetter med å skrive; ”Jesus seiret over alle disse makter ved sin død og oppstandelse, og vi behøver ikke å gjøre det han har gjort. Vi skal be for mennesker, byer og nasjoner, og vi skal stå imot djevelen i den seier Jesus har vunnet, men det er ikke vi som skal beseire satan”, Sitat slutt.
For så vidt helt riktig, men hvordan skal vi så forstå dette?
Etter min mening er det og det har alltid vært for lite åndelig krigføring. Om noen overdriver dette eller gjør det fra et fly, det skader vel ikke? Om det skader satan så er det jo virkelig bra!
Det er vi som skal trå på slanger og skorpioner, det er vi som skal stå djevelen imot og han skal fly fra oss.
Efeserbrevet taler om kamp mot ondskapens åndehær. Og kamp er det samme som krig. Når vi skal stå etter å ha overvunnet alt, da må jo også noen ha tapt. Og taperen er i dette tilfelle djevelen og hans følgesvenner.

Bønn er en viktig del i den åndelige krigføringen, be til enhver tid i Ånden!
Men vi seirer også over djevelen i kraft av Jesu blod og det ord vi vitner.

”For selv om vi lever i kjødet, så fører vi ikke vår kamp på kjødelig vis. For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige……” 2.Kor.10;3-4-

Jeg er ikke redd for ord som åndelig krigføring, krigstunger, barnsnødsbønn osv. Det er bare ord som vi bruker for å fortelle om hva vi driver med. Vi tolker åndelig ting med åndelige ord.
Paulus sier: ”Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte….” Gal.4;19.
Paulus var ingen fødende kvinne, men forteller bare om sin smerte og vånde for andre. Det har alltid vært de hengivne og de som overdriver litt som fremmer Guds rikes sak. Lewi Pethrus sa det slik at det er bedre at gryta koker over enn at den aldri koker. Det jeg er mest redd for er de som er redde for den såkalte karismatisk ukultur!
Derfor trenger vi heller en debatt om hvordan få fart på bønnelivet i våre menigheter.
Og vi behøver sterke åndelige ledere som kan og tør lede en ny karismatisk vekkelse uten å kvele flammen og frykte for eget rykte.

Husker en liten episode som Ludvig Karlsen fortalte. Han var nyfrelst og hadde begynt å praktisere sitt bønneliv. Det var greit det, men mange synes det tok overhånd så en dag fikk han besøk av forstanderen. ”Du ber for mye Ludvig…” men det står jo, be uavlatelig, svarte Ludvig! ”
Men du ber for høyt, Ludvig…..”- men det står jo skrevet, rop av strupen og spar ikke, svarte han igjen.
Så vår gode Ludvig fortsatte sitt ”ukulturelle” bønneliv og resultatet ble en vekkelse blant samfunnets utslåtte!

I neste nummer av ”My Corner” skal jeg referere noen saftige sitater om åndelig krigføring
fra en av bøkene til Colin Day, så følg med!!!

Å bare være til..

Det er mange sider ved kristenlivet. Den ene siden er hvilesiden, for vi er jo kommet til hvile?

"Sett deres ære i å leve i stillhet, og ta vare på deres egne ting og arbeid med deres hender, slik som vi bød dere, så dere kan omgås sømmelig med de som er utenfor, og ikke trenge hjelp fra noen!"
1. Tess. 4;11

Når man bare er den man er, da har man kommet til hvilen. Men Jesus er selvfølgelig midtpunktet i tilværelsen. Tilber Ham, leser hans ord og samles med de hellige som virkelig elsker å tilbe Ham.

Kristne som "bare er til" er mer effektive enn de som prøver å "få det til".

Ha en hvilende dag i Herren!

BARE FØLG ETTER DEM!

Vi skal ikke etterfølge resultatene, men troen. Den som har lest mitt forrige innlegg
(og tidligere) forstår at det noe jeg er på jakt etter. Det er forarbeidet til tidligere histories vekkelser som interesserer meg mest, ikke resultatene og ”storiene”. For resultatene kommer alltid når vi gjør forarbeidet.

Det er vi som skal skape historie nå, og i stedet for å beundre resultatene er det mer interessant å finne ut fellesnevneren, det som fikk det hele i gang. En ting vi kan legge merke til at det gikk år etter år med bønn, bibelstudier, innvielse og søking foran det vi beskriver med det enkle ordet vekkelse. Og når det brøt igjennom ble det tider med forakt, forfølgelse og lidelse. Men også tider med åpenbaring, glede og innhøsting av sjeler. Den som søker Gud for dette med vekkelse får ”hele pakka” i fanget. Den som vil leve gudfryktig i Jesus Kristus skal bli forfulgt. Se det se!!!!

Studér John Wesley, T.B.Barrat, Evan Roberts, William Booth, William J. Seymour, Maria Woodworth Etter og alle de andre historiske gudsmenneskene. Les deres biografier og finn ut hvilke smerter og troskamper de hadde FØR det brøt igjennom. Der er nemlig på disse områdene vi må satse. Og det er DET VI VIL!

” Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til utgangen deres livsferd fikk, OG FØLG ETTER DEM I DERES TRO”.Heb. 13;7

Hvem finner hva

Det er ikke den som lengter som finner, men det er den som leter - som finner.
Om han vet hva han leter etter da, og om han leter på rett sted.

Har lest en anektode om Kenneth Hagin.
Han var på bønnemøte og rettet et spørsmål til en broder som lå på kne og bad ivrig.
Hva er det du ber om, spurte han mannen.
Ikke noe spesiellt, var svaret han fikk.
Det er nettopp det du kommer til å få også, repliserte Hagin.

Så jeg har den oppfatning at det er slik at kristenlivet rundt oss gjenspeiler nettopp dette.
Så da så!

VEKKELSESNYTT

Vekkelsen er alltid her (nær), og den er ikke til for å underholde kristne, men for at verden skal bli frelst. Vekkelsen kommer ikke i bølger. Heller ikke etter et gudommelig innfall. Gud er ALLTID der. Der er ikke alltid vi (jeg). Har hørt minst 1000 oppskrifter om hvordan vi får vekkelse, og mye av dette har mye for seg. Bra, men ikke tilstrekkelig. Mange har løpt seg ihjel etter vekkelsesgulroten. Kom bare til 99. Gud venter på deg!

"Jeg lette blandt dem (nordmennene) etter en mann

som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for

mitt åsyn til vern for landet... " Esek.22;30A

Hvor er mannen, er det deg?

Grunn til å være glad!

Det er mye å glede seg over.
Og når det ikke er noe å glede seg over, kan man gleder seg over å være frelst. For da blir man glad!
”Glede dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!”
Det er Jesus som sier dette, og for at du skal bli skikkelig glad kan du slå opp i Lukas 10;20 og lese selv!
Og for å øke gleden ennå mer kan du lese denne sangen;

SYNDEREGNINGEN

Det var en tid for meg,
Det i Guds bok sto ført
En gammel synderegning
Som ikke var oppgjort
Mitt navn sto skrevet der
Så synd av mange slag
Jeg gikk til Jesus Kristus med regningen en dag.

Refr.: :/: Ja, en dag :/:
Jeg hos Jesus Kristus ordnet denne sak
Han min regning fra meg tok,
Skrev betalt i himlens bok
Ja, min regning fikk jeg gjøre opp en dag.

Min gamle gjeld var stor og større gjeld jeg fikk,
Fordi jeg stadig syndet og med min gjeld jeg gikk.
Men som en synder jeg – ble hjelpeløs og svak
Den førte meg til Herren
Å gjøre opp en dag.

Når engang jeg skal frem for Kristi domstol stå,
Og han skal boken åpne – jeg skyldfri bort kan gå.
Og for jeg lyk`lig er og har Guds velbehag,
For jeg min synderegning
fikk gjøre opp en dag.


Når jeg i himmelen
Skal skyldfri stå en dag.
For kjærlighet og nåde
Jeg priser Gud med sang.
Jeg glemmer ei den bok
med synd og ubehag
Nå er den blitt fornyet - jeg
fikk gjøre opp en dag.

En gledens dag - Hurra

I dag fikk May-Britt og jeg vår første datterdatter.
Hun kom til verden i Trollhetta kl. 09.26 og vidunderet veide 3750 gram,
lengde 53 cm og hun har mye svart hår.
Vi gratulerer Ann-Christin, Josef og storebroren Alfred.

Raymon m. fler....

Raymon:

Jæ bare lurær…

Ja, det er nok mange flere en Raymon som lurær. En predikant påstår nemlig at evangeliene tilhører gamle pakten, også bønnen fadervår. Han degraderer også første delen av Det nye testamente, altså evangeliene og Apostlenes gjerninger til "filmen om Jesu liv".
Samtidig påstår han at det er Paulus undervisning som nå gjelder fordi det var han som fikk oppdraget å ”fullføre Guds ord”. (han mener tydelig vis at Paulus fikk oppdraget å fullføre bibelen (!)) Men hvordan henger det da i hop med Rom.10;17 hvor Paulus skriver: ”så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord”.
Denne predikanten sier altså; ”Derfor sier Jesus helt avgjort at han bare var sendt til jødene. Hans jordiske tjeneste var bare rette mot dem, selv om både hans liv, død og oppstandelse også gjaldt for oss hedninger som var langt borte”. Sitat slutt.
Her er det en klar inkonsekvens. Hvis Jesu tjeneste (både forkynnelse og gjerning) bare var til jødene, hvordan kunne da Paulus henvise til Kristi ord i Rom.10;17? Her sier jo Paulus at Kristi ord er til hedningene også.

Altså, selv om Jesus bare var utsendt til de fortapte får av Israels hus, så var han også utsendt til hele menneskeheten. ”For så høyt har Gud elsket verden….”.

Jeg tror at hele bibelen er Guds ord, men jeg tror ikke på dispensasjonalistiske predikanter!

Det er nok flere en Raymon som lurær…

Gi ikke opp!

Gi aldri opp

Ja, det var hovedtemaet i budskapet til Stefan Salmonsson i Zoekirken sist søndag.
Han vektla betydningen av å underlegge seg Gud og det han sier i sitt Ord.
Det var herlig å høre frisk trosforkynnelse igjen. Har savnet det. Om ingen andre behøver det, så er det i alle fall viktig for meg. Forkynnelse om å tro på Guds ord fra en som tror på Guds ord, det er fest det! Han kom inn på høvedsmannen i Matteus kap. 8 som virkelig forstod Jesu trosprinsipper. Underordning og autoritet. Når vi underordner oss Guds ord får det autoritet i våre liv (og situasjoner) og det blir hva Ordet sier når vi velger å tro det. For tro er egentlig et valg. Han sammenlignet også det å tro med å stille seg under vannstrålene i dusjen. Man blir ikke våt om man ikke kommer under vannstrålen. På samme måten med ordet…. (forstår du)
Har trosforkynnelsen blitt borte vekk? Jeg behøver den så sårt for min egen del. Muligens jeg er en av de få?

Jeg er hva Guds ord sier at jeg er!

Jeg har hva Guds ord sier at jeg har!

Og jeg kan gjøre hva Guds ord sier jeg kan gjøre!

Og alle Guds løfter de tilhører meg!

Stefan Salmonsson

Finn deg selv som leder!


21. mars var det ledersamling med Stefan Salmonsson i Zoekirken i Fredrikstad.

I undervisningen berørte han den personlige delen i det å være leder eller ledere.
Han begynte undervisningen med å stille 4 spørsmål som en leder må svare på.
Identitet – hvem er jeg?
Forstår du hvorfor du gjør det du gjør? Alle menigheter har et uttrykk som er en utstråling av det indre livet. Likesom det er mange lemmer på en kropp har også den enkelt et oppdrag som er koblet til identiteten. Om hodet tar plassen til foten har både hodet og hele legemet et problem. Derfor må vi finne vår identitet for å få utført det vi er ”designet” til å gjøre. Vår identitet finner vi i Gud. Alle har en ”løve” inni seg, men mange vil gjøre deg til en huskatt for å passe til deres hensikter. Behold heller din natur (identitet) og finn din rette plass.

Hva skal jeg? – oppdraget!
Du er til for å utrette noe, det som passer til identiteten din. Det er gjort i stand en plass for den enkelte for å utføre oppdraget med de gaver og utrustning den enkelt har.

Hvor skal vi hen?
Hva har du i sikte nå? Mange ledere blir oppgitt/frustrerte fordi de får mer trøbbel enn de hadde tenkt seg. Derfor er det lett å bøye av og ”overse” saker og ting som er vanskelige. Men det du tolererer kan du aldri forandre. Tilpass deg ikke den verden. Skal vi drive ”kirkevirksomhet” eller et dypere åndelig arbeide. Det du ikke hater kommer du heller ikke til å gjøre noe med, og det du ikke respekterer vi gli fra deg. Det du ikke har er det du ikke har verdisatt. Vil du ha noe du ikke har hatt, må du gjøre noe du ikke har gjort! Bak all framgang ligger det alltid et offer. Framgang uten korset er ikke Guds framgang.
Det frieste menneske på joden er det som er midt i Guds vilje!!!

Hvorfor?
Svaret er ganske enkelt Johannes 3:16

Stefan kom også inn på andre viktige ting. For eksempel hvilken atmosfære sprer du? Det som påvirker atmosfæren rundt deg er hvordan du tenker og hva som er ditt syn på:
på Gud
på deg selv
på andre mennesker
på livet.

Livet til enkeltmedlemmer i en menighet bestemmer ikke atmosfæren der. Atmosfæren i en menighet bestemmes av hva som skjer i lederskapet. Det er det indre som bestemmer det ytre.

Pastoren og ledernes oppgave er da:

Bygge en sterk lokal menighet.
Bygge broer ev enhet mellom kristne menigheter.
Sammen med alle andre menigheter ta ansvar for vårt land Norge.
Sende ut misjonærer.



For at dette skal komme i stand å fungere er forkynnelsen nøkkelen.
Alt blir forvandlet gjennom forkynnelsen.
Kirkerommet er til for én sak – forkynnelsen.
Alle tjenestegavene er forkynnergaver.
Det som ikke finnes i menigheten (men burde være der) er det som det ikke er prekt om!

Men det er forskjell på å preke fra biblene (det kan også ufrelste) og det å preke bibelske budskap!!

Her slutter et meget kortfattet referatet fra ledersamlingen.

I store trekk ble det undervist om lederens forhold til seg selv og sin ledersituasjon. Om man ikke finner ”seg selv” her, har man jo lite å gjøre som en leder. Min konklusjon på denne lørdagsundervisningen blir da:

”DET LIVET DU SER I EN MENIGHET ER EN NØYAKTIG
KOPI AV DET SOM SKJER I LEDERSKAPET”

Norge og Titanic

Titanic kunne egentlig ikke synke, men den sank likevel.
Alle kulturer vi leser om i historiebøkene har også sunket eller gått til grunne, hvorfor?
Norge var engang en kristen nasjon, ikke på grunn av kristne formålsparagrafer, men fordi en stor del av befolkningen faktisk var frelst og levde et gudfryktig liv.

Arbeiderpartiet kommer med små hentydninger om at kristendommen ikke lenger skal være Norges statsreligion. Og kanskje de har rett i det, man kan ikke lovfeste hva folk skal tro. På den annen side kan dette åpne for andre ”(u)kulturkrefter" som ønsker å ha økt innflytelse i Norge.

I Amsterdam er det fri hasj, dette fordi man ikke kom uvesenet til livs. I debatten om å kriminalisere horekunder her på berget har det fremkommet ”seriøse” forslag om å opprette statsdrevne bordeller. Ny inntektskilde for staten. Hva med pensjonsordninger for disse? Men det er få som prater om å virkelig hjelpe disse stakkars jentene, det er lite frivillighet i den bransjen. Før i tiden hadde man tempelskjøger. Det er intet nytt under solen.

Når spillegalskapen tar overhånd kommer Giske med sine statskontrollerte automater. Mer penger til idretten, men fra hvilke pengepunger?
Abortkampen har vi tapt så langt. Og når homofilt praktiserende prester for lov til å tjene i kirken, da er vi jo ingen kristen nasjon, selv om ”kirken den er et gammelt hus og står om enn tårnene faller”.

Når kommer lov om fri dødshjelp?
Mye av det vi driver med i vår lovgivende forsamling er kun å lovregulere synden.

Vi løper etter fjærene i stedet for å fange høna.
Men fremdeles er menigheten jorden salt, eller burde være det. Jesus sa: ” Dere er jorden salt, når saltet mister sin kraft duger det ikke til annet enn å trås ned av menneskene”!
Om Titanic sank, så bør ikke Norge synke. Det er fremdeles kraft i evangeliet.
”og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker sig og ber og søker mitt åsyn og vender om fra sine onde veier, så vil jeg høre fra himmelen og forlate deres synd og lege deres land”. 2.Krøn.7;14

Det er ”mitt folk” eller Guds menighet som bærer ansvaret…

En gammel lesersang...

Min svigermor har flere sangbøker fulle av gamle lesersanger. Mange av disse sangene hun har er født i tiden rund 2. verdenskrig, dengang da pinseilden og begestringen ennu hadde fritt rom i hjem og menigheter. Sangene ble oftest akkompagnert av gitarer, men trekkspill og mandoliner var også vanlige. Mange av sangene virket i første omgang ganske banale, men ved grundigere studier og ettertanke finer man at de også har et dyp. De viste hva mennesker dengang tenkte om sin Gud og frelser. For på den tiden hadde man tid til å tenke. Det var helt vanlig at når kristne møttes i sine hjem så kom sangboka frem.

Les denne sangen og mediter litt på teksten, sier den deg noe?

ROSEN

Jeg en rose funnet har, som er skjønn og underbar
Den sto plantet mitt i brudens blomsterbed.
Rosen fanget helt mitt blikk og dens duft til hjertet gikk
Da jeg bøyet meg for Gud bad om fred.

Refr:
Dine merker, din sår, aldri meg av minne går.
Du har skrevet det i hjerte, sjel og sinn.
Du er blitt min kjære venn,
Vis meg derfor om igjen
Dine merker, dine mange dype sår.

Rosen det er Jesu Krist
Og jeg vet at han til sist
Samler inn til Gud hva bruden plantet har.
Ingen er for meg så skjønn
Som Guds egen kjære sønn,
Han på korset alle mine synder bar.

Verden du har fylt av liv
oppreist mangt et usselt siv
som gikk bøyet under syndens sterke makt.
Det blir liv og det blir bønn
Når vi så Guds kjære sønn
Hadde ropt på korsets tre det er fullbragt.

Mens jeg så i rosen inn
Ble det sagt at den er min,
For den bunn var fylt med evig kjærlighet.
Rosen skjønn og underbar,
jeg i evig eie har,
og for hver en dag jeg ser dens herlighet!

PREKENER - UTGÅTT PÅ DATO?

Er prekener ut?

Leste forleden i en av distriktets menighetsblader et referat fra en tale holdt av en menighetsleder (fra samme distrikt). Han kom bl.a. med følgende utsagn og det lød omtrent slik: ”Vi har hatt nok av prekener… ”.
Hakesleppet ble for min del et faktum. Det eneste lille håp jeg fikk var at han mente sine egne prekener.
Mente han virkelig for mye prekener, det blir jo mindre og mindre møter!
Hele kristenheten er bygd på forkynnelsen av Guds ord. Troen kommer av hørelsen og forkynnelsen (prekenen) en hører kommer av Kristi ord. Et annet sted sier bibelen at Kristi ord skal bo rikelig i blant dere. Så den som ikke liker prekener liker vel da heller ikke Kristi ”ord.
Legg vinn på opplesningen av skriften, på formaningen, på læren…” 1.Tim.4;13
Og om noen synes det er for mye prekener så hadde Paulus et annet syn; ”Forkynn Ordet, vær rede i tide og utide….” 2.Tim.4;2
Skal slutte mitt lille hjertesukk med å peke på hvorfor vi forkynner (preker) Guds ord.
A) for å vinne sjeler for himmelen. B) for å oppbygge, utruste og istandsette de som vi har vunnet under punkt A). Enkelt?
At prekener (forkynnelse) er den himmelske metoden viser bibelen ganske klart i 2.Tim.3;16-17 hvor vi kan lese; ”Hele skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning”.

Kom forresten til å tenke på et ungdomsmøte i forbindelse med fellesmøtene på Sellebakk for en mannsalder siden (de kunne da også). Ukens hovedtaler skulle også tale på ungdomsmøtet om kvelden. I innledningen sa han bl.a. følgende…”jeg la bibelen hjemme ikveld, for nå er det jo ungdomsmøte….(!)

GODE PÅ JUSTISMORD

Justismord.

Politiets oppgave må vel være å finne sannheten mer enn å finne en ”synder”.
I dag ble et nytt justismord utført av offentlig myndighet ”avslørt” i Fredrikstad. Det dreier seg om tilståelsen vedr. det berømte Apenesdrapet for snart 30 år siden. Det var trist og opprørende å lytte til en tidligere mistent i saken som hadde sittet inne et halv år og fått et helt liv ødelagt. Nå var han endelig frikjent pga. en tilståelse.
Det har vært mange justismord i norges rettshistorie. Tore Sandberg har oppklart 7 av disse.
Per Liland saken og Fritz Moen saken er vel blant de mest kjente. Selv om vi sikkert har et bra rettsvesen og politi så må det vel være for mye prestisje i bildet. Noe som Friz Moen saken klart avslørte. Det er jo bedre å ha 10 syndere gående fritt en en uskyldig dømt til livstid?

Får virkelig håpe at den uskyldig "dømte" i Apenessaken får en skikkelig oppreisning og at norsk rettsvesen nå får en skikkelig skrape. Rettsvesent er til for å dømme synderen og de dømmer folk for grov uforstand i dette og hint. Men hvem skal dømme norsk rettsvesen for sin grove uforstand de har vist i mange saker? Og det merkelige er at det ofte er resurssvake mennesker som på denne måten blir utsatt for samfunnets overgrep.

Artikkel:

8-åringen fra bydelen Østsiden i Fredrikstad er lettet over at en annen mann nå har tilstått drapet, som ble begått 6. mai 1978.
- Jeg er glad for at alle nå forstår at jeg var uskyldig. Men samtidig river denne nye vendingen av saken opp gamle sår, som må bearbeides på nytt, sier 68-åringen i et intervju med Fredriksstad Blads nettutgave.
Halvt år i fengsel
Mannen, som var Apenes-familiens maler, ble i 1983 siktet for drapet på Inger Johanne Apenes (61). Han var da 45 år gammel og satt varetektsfengslet i seks måneder før siktelsen ble frafalt på høsten det samme året.
- Jeg kan faktisk sette meg litt inn i hvordan den virkelige gjerningsmannen må ha hatt det i disse 29 årene. Mitt eget liv ble forvandlet til et lite helvete fem år etter drapet. I tillegg kommer alle familiemedlemmene og pårørende til alle involverte. De blir lett glemt, sier håndverkeren.
- Denne saken har ødelagt flere liv, sier mannen.