Jeg innrømmer det gjerne, jeg var heller en slapp skoleelev. I 6. klasse begynte vi med engelskundervisning. Mens jeg var i det klassetrinnet brakk jeg høyre benet og fikk et ganske langt avbrekk fra skoleundervisningen. Påfølgende engelskeksamen strøk jeg med glans og ”slapp” 7. klassens engelskundervisning. Jeg forlot folkeskolen glad og dum. Etter hvert klarte litt fornuft å trenge seg gjennom mitt uvitende skall og jeg begynte på et Startkurs i engelsk for begynnere. Dette gav mersmak og fortsatte senere med et Linguaphone kurs. Språkapetitten økte og jeg begynte å lese både bøker og blader på engelsk (kraftig støttet av ordboken). Men en ting er å lese engelsk, en annen ting er å forstå samtaler og selv si noe.Men det finnes hjelpemidler for dette også. Lydbøker. Min siste ervervelse er en lydbok av Joyce Meyer – og boken heter Approval Addiction. Jeg kjøpte både boken og lydboken. Nå sitter jeg og hører på lydboken til og fra arbeidet og papirutgaven koser jeg meg med om kvelden. En fin måte å utvide det engelske ordforrådet på – og ikke minst uttalen da.
Men hvorfor skriver jeg dette? Er det noe poeng i dette å fortelle at man egentlig ikke kan engelsk? Nei, det jeg vil fram til at boken er blitt veldig nyttig for meg. Joyce Meyer avslører faktisk områder i mitt liv som jeg aldri har tenkt på og gir nyttige råd og vink både om det ene og det andre. For meg er det faktisk mer land å innta, både sosialt, åndelig og ikke minst når det gjelder engelsk. Til høsten skal jeg til Georgia igjen og da må jeg faktisk preke på engelsk i hele fjorten dager. Kunnskapen jeg har ervervet meg fra boken er heller ikke unyttig ballast!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar