20250826
Bekjennelse…
Jeg har aldri vært noen bønnekjempe, er sånn ganske alminnelig.
Men heldigvis har nok noe bedret seg noe med årene.
Når jeg som ung kristen havnet på bønnemøtene i menigheten jeg tilhørte var det ikke særlig trøkk der. Vi som var tilstede lå på kne i en ring (med endestussene mot hverandre) og ba så godt vi kunne. Gud gjør ditt og Gud gjør datt. Hørte aldri om bønnesvar så vidt jeg husker.
Vi ba etter tur og når ringen var sluttet gikk vi hjem.
I hvert fall min bønner gikk ut i fra mitt hode.
De andre kan jeg ikke dømme om.æ
På bønnemøtene var unggutten frimodig og ba høyt.
Hjemme var det annerledes.
Når jeg lukker min dør til lønnkammeret og ba så ble det ofte fort stille. Kom det skritt utenfor tok blygheten overhånd. Det var rett og slett lite trøkk på mitt personlige bønneliv, og jeg skjemtes ved det.
Men det merkelige var at på møtene både vitnet jeg og ledet i bønn som det het.
Men årene gikk og en dag fikk jeg en bok på min fødselsdag, Bønneeksplosjon av Colin Dye, en bok med krutt og utfordring.
Egentlig hadde jeg aldri hørt noen form for undervisning før jeg fikk denne kuttpakke i hendene.
Når jeg hadde lest hele boka fornemmet jeg likesom en stemme som sa; nå har du ingen unnskyldning lenger Johan!
Da omvendte jeg meg, selv om det ikke ble noen revolusjon da.
Det skjedde gradvis…
Før så ba jeg bare ut fra min forstand, nå begynte jeg å oppleve et slags trykk i mitt indre, likesom fra mageregionen, nå begynte jeg å be ut fra min ånd.
Det blir et trykk, en nød som gjør at mitt eget språk ikke rekker til, nå hjelper Guds Ånd meg i min bønn (Rom. 11:26).
Når dette overtar blir ikke bønnemøtene våre kjedelige, spesielt når alle i bønnesamlingene har bønnens ånd.
Det har vært mye sterk bønn i Norge tidligere, og vi kan lese at mange steder varte bønnemøtene til langt utpå natten, og om Ånden som faller og om mennesker som blir frelst og satt fri.
Jeg vet ikke hva som foregår i bønnemøtene i de forskjellige menighetene nå, men jeg har aldri opplevd at bønnens ånd til de grader har overtatt, slik som det jeg nå skal fortelle om.
Jeg har vært i Georgia mange ganger, både som teamdeltager med Livets Ord og som utsendt fra nevnte menighet sammen med Tormod.
Første reisen dit ble ganske dramatisk. Vi reiste til en by som heter Zugdidi ved grensen til Abhkasia, et område med uro.
Kvelden før et møte holdt teamet bønn i leiligheten til pastor Levan. Da kom vi virkelig en sterk bønnens ånd over oss, vi ba i Ånden og ropte og Guds kraft var så sterk at hele teamet lå utslått på gulvet, en sterk opplevelse, men hvorfor?
Det forsto vi dagen derpå. Mens Carl-Gustaf Severin talte Guds ord gikk døra opp med et smell og en gjeng «hooliganere» stormet inn. For å gjøre en lang historie kort, hele forsamlingen ble kastet ut, inventaret maltraktert og vi måtte rømme fra byen.
Men ingen ble skadd.
Heller ikke jeg, og for å si det litt vulgært, mens jeg sto på trappeavsatsen til kirkelokalet i 2. etg. ble jeg tatt i «hue og røva» løftet opp og kastet med hodet først ned i gården.
Pass hodet, tenkte jeg mens jeg seiler nedover. Men da kjente jeg plutselig at jeg likesom fløt på en sky og jeg landet mykt nede på gårdsplassen.
Jeg er overbevist om at den sterke bønnen kvelden i forveien hadde løst ut engler slik at ingen i teamet ble skadd.
Og ikke nok med det, fikk høre etterpå at
når vi hadde forlatt kirken så hadde den Abkhasiske geriljaen møtt opp med sine kalashnikover for å ta oss som gisler.
Å be mot noe slikt er det umulig for forstanden å tenke ut.
Så tenker jeg, er ikke samme format av bønn like viktig når vi ber for vår by?
Har egentlig den oppfatning at vi avslutter bønnen før den begynner. Men er ikke bønnens ånd tilstede rekker det nok med en halvtime…
“Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, og hold dere slik i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv.”
Judas 1:20-21.
