Bladet fra munnen.
Mye er ufyselig, noe er så ufyselig at vi hverken orker å høre eller se det (vi slipper heldigvis å se det selv), bestilte overgrep mot barn helt ned i spedbarnsalderen.
Hva vil du ha - en fjortenåring, femåring eller et spedbarn?
Hørte om dette på nyhetene i dag. Tenker på de stakkars etterforskerne, sover de om natta med alle disse bildene på netthinnen?
Skal man bære våpen i Norge må man ha bæretillatelse. Men med bæretillatelse følger det strenge vilkår for bruken av våpenet, er det brudd her blir våpenet konfiskert og bæretillatelsen inndratt.
Dette burde også gjelde for disse grovkalibrede overgriperne. Vår medfølelse må gå til ofrene som hvis kropper blir totalt ødelagt av denne torturerende sexpraksisen til disse sadistene.
Som ung gutt lærte jeg å kastrere grisunger. Grisungene virket helt uanfektet av inngrepet, de smågryntet og gikk rett bort koset seg med maten i grisetroa etter inngrepet. Hingster og okser som er kastrert ble også mer omgjengelige og rolige.
Jeg vet det har vært en offentlig debatt om kastrering og kjemisk kastrering av overgripere, men etter hva som har fremkommet av dette er at kjemisk kastrering er en høyst usikker metode.
For å beskytte spedbarn og småjenter mot disse etter min mening sadistgrisene bør myndighetene etter min mening overveie å kastrere disse mennene som bedriver denne motbydelige praksisen.
Men ingen skal selvfølgelig tvangskastreres, det er jo høyst usivilisert.
De burde få et valg etter fullført soning, forbli bak gitteret eller la seg kastrere.
Det det egentlig dreiet seg om er jo avvæpning eller isolering.
Og kanskje mange vil være takknemlige for den hjelpen, noen må jo være redde for seg selv?
Og når selvbestemt abort er lovfestet må det vel også være enkelt å lovfeste selvbestemt kastrering for de som ønsker å bevege seg utenfor fengselsmurene etter endt soning.
Jeg vemmes og gråter når jeg tenker på disse barna...
Her deler jeg mine tanker med deg, kommenter gjerne på bloggen slik at ettertiden kan lese meningsutvekslingene. Facebook er et dårlig sted å kommentere blogginnlegg på...
tirsdag, mai 30, 2017
torsdag, mai 25, 2017
Ellinor Gimmark - Brev 84
Ellinor Gimmark.
Apartheid og rasediskriminering og abortdiskriminering. Det er forbausende at søta brors rettsapparat utøver apartheidpolitikk. Jeg tenker på de som ikke ønsker å ta liv i sin yrkesutøvelse. Om noen år tror jeg svenskene vil skamme seg mer over sin rettspraksis ovenfor de som ikke ønsker å være med på abortinngrep enn USA skammer seg over sin rasediskriminering.
I 1964 kom en lov i USA som forbød diskriminering basert på «rase, hudfarge, religion, eller nasjonal opprinnelse» i ansettelsesprosesser og offentlige bekvemmeligheter (transport, skole, etc);.
Sverige trenger en ny lov som benytter enkeltmenneskers samvittighet!
Dette med ordet ansettelsesprosesser i denne amerikanske loven peker direkte på situasjonen til den svenske jordmoren Ellinor Gimmark. Hun minner meg mye om menneskerettighetsforkjemperen Rosa Parks som ble arrestert den 1. desember 1955 for ikke å ha avgitt sitt sete på bussen til en hvit person. Hun stod opp (satt seg ned) mot en hel nasjon og vant - Ellinor Gimmark skal også vinne.
Rosa Parks "ikkeavgiplassennekt" resulterte i at millioner fikk rett til å beholde sine sitteplasser i bussene.
Den eneste forskjellen mellom den amerikanske borgerrettsbevegelsen og abortmotstandererenes kamp er at de ufødte ikke kan gå i borgerrettsmarsjer...
Vi støtter Ellinor og hennes sak i våre bønner!
Apartheid og rasediskriminering og abortdiskriminering. Det er forbausende at søta brors rettsapparat utøver apartheidpolitikk. Jeg tenker på de som ikke ønsker å ta liv i sin yrkesutøvelse. Om noen år tror jeg svenskene vil skamme seg mer over sin rettspraksis ovenfor de som ikke ønsker å være med på abortinngrep enn USA skammer seg over sin rasediskriminering.
I 1964 kom en lov i USA som forbød diskriminering basert på «rase, hudfarge, religion, eller nasjonal opprinnelse» i ansettelsesprosesser og offentlige bekvemmeligheter (transport, skole, etc);.
Sverige trenger en ny lov som benytter enkeltmenneskers samvittighet!
Dette med ordet ansettelsesprosesser i denne amerikanske loven peker direkte på situasjonen til den svenske jordmoren Ellinor Gimmark. Hun minner meg mye om menneskerettighetsforkjemperen Rosa Parks som ble arrestert den 1. desember 1955 for ikke å ha avgitt sitt sete på bussen til en hvit person. Hun stod opp (satt seg ned) mot en hel nasjon og vant - Ellinor Gimmark skal også vinne.
Rosa Parks "ikkeavgiplassennekt" resulterte i at millioner fikk rett til å beholde sine sitteplasser i bussene.
Den eneste forskjellen mellom den amerikanske borgerrettsbevegelsen og abortmotstandererenes kamp er at de ufødte ikke kan gå i borgerrettsmarsjer...
Vi støtter Ellinor og hennes sak i våre bønner!
mandag, mai 22, 2017
Jomfru Maria - Brev 83
Mitt nye syn på jomfru Maria.
Utenfor en martyrkirke vi besøkte stod det en gruppe mennesker. Noen hadde instrumenter i hendene og det var en talerstol og plakater der. Det lignet veldig på et evangeliseringsopplegg. Og helt riktig, etterhvert kom sangen i gang og det var riktige pinsekarismatiske hallelujasanger med rytme og glede. I tillegg var det ringdans til rytmene - en overraskende gledesfylte opplevelse.
Mens vi, May-Britt og jeg stod der kom en kvinne bort til oss og begynte å prate til oss på italiensk. Det språket forstod jo ikke vi, men hun kunne også prate engelsk. Det ble da slik at det ble jeg som ledet samtalen og etterhvert begynte å spørre henne ut. Hvorfor gjør dere dette og hva har hend med deg ettersom du går ut på gatene og samtaler med folk?
Helt kort vil jeg beskrive hennes svar slik. Etter at hun ble gift og stiftet familie følte hun en maktesløshet ovenfor denne oppgaven og begynte å søke Gud. Gud besvarte hennes bønner og gav henne et nytt liv. Det var ikke noe jomfru Maria i denne samtalen. En av talerene (engelsk) hadde også et "før og nå" vitnesbyrd om hvordan han hadde levd i umoral og utroskap, men hadde fått et møte med Gud og et gjenopprettet ekteskap.
Men hvorfor ble så dette friluftsmøtet avhold? På spørsmål om dette svarte kvinnen at det var på oppfordring fra paven. Han hadde bedt sine underståtter om å gå ut på gater og torg i hele Europa fem søndager på rad etter påske for å forkynne og vitne.
Denne hendelsen gav meg ettertanker. Kan jeg uttale meg om hvem som kommer til himmelen, enten det er lutheranere, katolikker eller det norske bedehusfolket? Renlærighet i seg selv frelser jo ikke. Men alle dem som tok imot Ham, dem gav han rett til å bli Guds barn sier bibelen. Fromhet frelser ikke...
Da blir jo mariadyrkelsen en effektiv blokkering for mennesker som søker Gud - tragisk.
I Roma er det mye som fanger blikket, både utenfor og innenfor kirkene. Mye historikk i denne byen også, ruiner som forteller om livet helt fra tiden før Kristus. Og over alt så man prester og nonner, mens munkene var i mindretall så lang jeg kunne se denne uken jeg var i denne byen. Og Maria støtter og bilder var dominerende, i kirkene og utenfor.
Jeg tenkte faktisk på hva Paulus opplevde den gangen han vandret omkring som "turist" i Aten. Det er jo lov å reagere på det en ser, det gjorde Paulus også.
«Mens nå Paulus ventet på dem i Aten, ble han opprørt i sin ånd da han så at byen var full av avgudsbilder.»
Apostlenes gjerninger 17:16
For å omskrive det litt kan jeg forme det omtrent slik:
«Mens nå Johan vandret om i Roma ble han opprørt i sin ånd da han så at kirkene og også spisestedene var full av Mariabilder og statuer.»
Mulig alle kirkelige bygninger og statuer var innviet til bildet av denne kvinnen, og det gikk faktisk så langt at på en restaurant vi besøkte at ble vi betjent med sang og musikk av noen nonner. Og hva sang de? Jo, en hyllest og takk til madonnaen som både hjelper, trøster og støtter gjennom livets problematikk. Der i restauranten var det både pave og Maria.
Kan man ha økumenikk med en religion som kalles kristen og bytter Jesus ut med en himmeldronning? Jeg er bare åpen for økumenikk som bekjenner seg treenigheten - Faderen, sønnen og Den Hellige Ånd.
Jesus pratet om noen som hadde himmelrikets nøkler og stengte folket utenfor. Gjøres det i Den Romersk Katolske kirken?
Det er bare én mellommann mellom Gud og mennesker, nemlig mennesket Jesus Kristus. Hvor finner man vel en «mellomkvinne»?
På en restaurant vi besøkte som var drevet av noen nonner fikk vi servert førsteklasses mat og i tillegg sang og musikk. De tilhørte en evangeliserende gren av den Romersk Katolske kirken og deres visjon er følgende: "Re-establishing and carrying on the dialogue between God and humanity: that is what missionary apostolate is about." Men det jeg opplevde der i deres sang var ren Maria-dyrkelse noe versene de sang forteller oss:
Ave, Ave, Ave Maria!
In grief and temptation
In joy and in pain.
We'll seek thee our Mother
Nor seek thee in vain.
Ave, Ave, Ave Maria!
Jeg er døren til fårene sier Jesus, men den døren er sperret av læren om jomfru Maria. Derfor er det viktig å alltid fremholde at det bare er Jesus som er veien, sannheten og livet....
Når dette er skrevet så er det ikke min hensikt å forsøke å rive ned Den Romersk Katolske kirke, det blir som å prøve å rive ned Dovre med en knappenål.
Men det er jo unødvendig å spotte eller harselere....
Guds ord forteller oss at vi ikke skal spotte høyere makter, erkeengelen Gabriel torde heller ikke å refse satan. Derfor skal heller ikke vi spotte eller henge ut noen, hverken Islam, Den Romersk Katolske Kirken eller noen andre for den saks skyld.
Det er umulig å vinne de man spotter!
Derimot skal vi alltid hevde det vi oppfatter som rett og riktig og advare mot det som vi mener skader og fører på avveier. Vi strider for sannheten med kjærlighet...
Jeg fikk vitnet for kvinnen jeg møtte om dåpen i Den Hellige Ånd og hun lyttet og var så åpen, det var en underbar samtale, mulig det var Herren som ledet henne i min veg? Tenk om jeg hadde møtte henne med å fortelle om hvor ille den katolske læren er?
Utenfor en martyrkirke vi besøkte stod det en gruppe mennesker. Noen hadde instrumenter i hendene og det var en talerstol og plakater der. Det lignet veldig på et evangeliseringsopplegg. Og helt riktig, etterhvert kom sangen i gang og det var riktige pinsekarismatiske hallelujasanger med rytme og glede. I tillegg var det ringdans til rytmene - en overraskende gledesfylte opplevelse.
Mens vi, May-Britt og jeg stod der kom en kvinne bort til oss og begynte å prate til oss på italiensk. Det språket forstod jo ikke vi, men hun kunne også prate engelsk. Det ble da slik at det ble jeg som ledet samtalen og etterhvert begynte å spørre henne ut. Hvorfor gjør dere dette og hva har hend med deg ettersom du går ut på gatene og samtaler med folk?
Helt kort vil jeg beskrive hennes svar slik. Etter at hun ble gift og stiftet familie følte hun en maktesløshet ovenfor denne oppgaven og begynte å søke Gud. Gud besvarte hennes bønner og gav henne et nytt liv. Det var ikke noe jomfru Maria i denne samtalen. En av talerene (engelsk) hadde også et "før og nå" vitnesbyrd om hvordan han hadde levd i umoral og utroskap, men hadde fått et møte med Gud og et gjenopprettet ekteskap.
Men hvorfor ble så dette friluftsmøtet avhold? På spørsmål om dette svarte kvinnen at det var på oppfordring fra paven. Han hadde bedt sine underståtter om å gå ut på gater og torg i hele Europa fem søndager på rad etter påske for å forkynne og vitne.
Denne hendelsen gav meg ettertanker. Kan jeg uttale meg om hvem som kommer til himmelen, enten det er lutheranere, katolikker eller det norske bedehusfolket? Renlærighet i seg selv frelser jo ikke. Men alle dem som tok imot Ham, dem gav han rett til å bli Guds barn sier bibelen. Fromhet frelser ikke...
Da blir jo mariadyrkelsen en effektiv blokkering for mennesker som søker Gud - tragisk.
I Roma er det mye som fanger blikket, både utenfor og innenfor kirkene. Mye historikk i denne byen også, ruiner som forteller om livet helt fra tiden før Kristus. Og over alt så man prester og nonner, mens munkene var i mindretall så lang jeg kunne se denne uken jeg var i denne byen. Og Maria støtter og bilder var dominerende, i kirkene og utenfor.
Jeg tenkte faktisk på hva Paulus opplevde den gangen han vandret omkring som "turist" i Aten. Det er jo lov å reagere på det en ser, det gjorde Paulus også.
«Mens nå Paulus ventet på dem i Aten, ble han opprørt i sin ånd da han så at byen var full av avgudsbilder.»
Apostlenes gjerninger 17:16
For å omskrive det litt kan jeg forme det omtrent slik:
«Mens nå Johan vandret om i Roma ble han opprørt i sin ånd da han så at kirkene og også spisestedene var full av Mariabilder og statuer.»
Mulig alle kirkelige bygninger og statuer var innviet til bildet av denne kvinnen, og det gikk faktisk så langt at på en restaurant vi besøkte at ble vi betjent med sang og musikk av noen nonner. Og hva sang de? Jo, en hyllest og takk til madonnaen som både hjelper, trøster og støtter gjennom livets problematikk. Der i restauranten var det både pave og Maria.
Kan man ha økumenikk med en religion som kalles kristen og bytter Jesus ut med en himmeldronning? Jeg er bare åpen for økumenikk som bekjenner seg treenigheten - Faderen, sønnen og Den Hellige Ånd.
Jesus pratet om noen som hadde himmelrikets nøkler og stengte folket utenfor. Gjøres det i Den Romersk Katolske kirken?
Det er bare én mellommann mellom Gud og mennesker, nemlig mennesket Jesus Kristus. Hvor finner man vel en «mellomkvinne»?
På en restaurant vi besøkte som var drevet av noen nonner fikk vi servert førsteklasses mat og i tillegg sang og musikk. De tilhørte en evangeliserende gren av den Romersk Katolske kirken og deres visjon er følgende: "Re-establishing and carrying on the dialogue between God and humanity: that is what missionary apostolate is about." Men det jeg opplevde der i deres sang var ren Maria-dyrkelse noe versene de sang forteller oss:
Ave, Ave, Ave Maria!
In grief and temptation
In joy and in pain.
We'll seek thee our Mother
Nor seek thee in vain.
Ave, Ave, Ave Maria!
Jeg er døren til fårene sier Jesus, men den døren er sperret av læren om jomfru Maria. Derfor er det viktig å alltid fremholde at det bare er Jesus som er veien, sannheten og livet....
Når dette er skrevet så er det ikke min hensikt å forsøke å rive ned Den Romersk Katolske kirke, det blir som å prøve å rive ned Dovre med en knappenål.
Men det er jo unødvendig å spotte eller harselere....
Guds ord forteller oss at vi ikke skal spotte høyere makter, erkeengelen Gabriel torde heller ikke å refse satan. Derfor skal heller ikke vi spotte eller henge ut noen, hverken Islam, Den Romersk Katolske Kirken eller noen andre for den saks skyld.
Det er umulig å vinne de man spotter!
Derimot skal vi alltid hevde det vi oppfatter som rett og riktig og advare mot det som vi mener skader og fører på avveier. Vi strider for sannheten med kjærlighet...
Jeg fikk vitnet for kvinnen jeg møtte om dåpen i Den Hellige Ånd og hun lyttet og var så åpen, det var en underbar samtale, mulig det var Herren som ledet henne i min veg? Tenk om jeg hadde møtte henne med å fortelle om hvor ille den katolske læren er?
onsdag, mai 10, 2017
Mitt (manglende) kall - Brev 82
En bønn fra en kvinnelig evangelist for mange år siden - «Herre, driv ut arbeidere til din høst, og send mange hjem igjen»!
Litt av en bønn det, men er man ikke utsendt, så har man ikke mandat. Vi kan ikke i alle tilfeller fastslå hvilke som er utsendt eller ikke, men er det bare virketrang som er drivkraften så er det best å slippe andre (med kall) fram på arenaen.
Hvordan kan de forkynne om de ikke er utsendt (Rom.10:15) sier bibelen, og det lurer jeg på også. Men når det er sagt så vil ikke jeg engang prøve å vurdere hvem som har forkynnerkall eller ikke. Det gjorde faktisk kong Davids brødre og far, David ble ikke engang regnet med når Samuel skulle salve én av Isai's sønner til konge.
For Gud ser til hjertet...
.. men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre det sterke til skamme, 28og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud sig, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noget, 29forat intet kjød skal rose sig for Gud. … 1. Kor. 1:27-29.
Hvordan finner vi så ut hvem som har forkynnerkall og hvem som har virketrang? Til det vil jeg svare - aner ikke.
Men jeg er vel ikke dummere (og det er vel heller du) enn at det må vel i alle fall være en anelse .himmelsk duft der de med kall opptrer?
Selv har jeg aldri opplevd noe direkt kall (trodde det engang), har stort sett bare gjort det jeg har blitt bedt om. Og det er vel det som er mitt egentlige kall. Ellers er bibelen og troen min store interesse, men der skiller jeg meg ikke noe særlig ut fra den stor kristne masse. I gamle dager ble de kristne kalt for lesere, det betyr å lese ordet for deretter så langt man evner gjøre det ordet sier.
Kall ja, hvordan fanger menighetene opp de med kall. Skal man grunnlegge en ny menighet om ingen ser «mitt» kall i min menighet. Skal man gå veien om en bibelskole eller et teologisk studium for å bli «sett» eller rett og slett være trofast i det lille. Det sistnevnte er i hvert fall riktig.
Gud satte nemlig i menigheten apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere og med én hensikt. Å gjøre slike som meg brukbar.
Men når jeg tenker etter så har jeg vel veldig sjelden møtt noen av disse i mine mange år som menighetsmedlem. Jeg opplevde aldri systematisk bibelundervisning før jeg som 55 åring tok ett år på Livets Ord. Jeg har aldri opplevd noe profetisk som har veiledet meg i mine viktige unge år, hyrdene i min ungdomsmenighet forsvant etter ett til fire års tjeneste - de holdt fine prekener, men i mitt liv var de høyst fraværende. Hadde aldri noen mentor.
Likevel var jeg optimist, glad og full av virketrang. Det siste tok litt overhånd, ser det nå, og er glad for at barna mine er frelst tross dette.
Jeg lærte heller ikke å be, men deltok stort sett på bønnemøtene. Der lå vi på kne i bønnerommet og hver enkelt ba sin personlige bønn og så gikk vi hjem, ja -ja.
Jeg trodde i min pure ungdom at jeg hadde et kall, men det trodde ingen andre på. Jeg tror de hadde rett.
Og min bønn er - Herre, spar din menighet for de forkynnere som bare har virketrang og slike som meg. Det er ett ord som er viktig for meg - hold dere gjerne til det lave...
Menighetene har et stort ansvar, mens de fastet og ba sa Den Hellige Ånd, ta ut for meg.....
Det er nok her skoen trykker!
(Jeg har funnet mitt kall, det er siste benk og alle de andre)
Litt av en bønn det, men er man ikke utsendt, så har man ikke mandat. Vi kan ikke i alle tilfeller fastslå hvilke som er utsendt eller ikke, men er det bare virketrang som er drivkraften så er det best å slippe andre (med kall) fram på arenaen.
Hvordan kan de forkynne om de ikke er utsendt (Rom.10:15) sier bibelen, og det lurer jeg på også. Men når det er sagt så vil ikke jeg engang prøve å vurdere hvem som har forkynnerkall eller ikke. Det gjorde faktisk kong Davids brødre og far, David ble ikke engang regnet med når Samuel skulle salve én av Isai's sønner til konge.
For Gud ser til hjertet...
.. men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre det sterke til skamme, 28og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud sig, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noget, 29forat intet kjød skal rose sig for Gud. … 1. Kor. 1:27-29.
Hvordan finner vi så ut hvem som har forkynnerkall og hvem som har virketrang? Til det vil jeg svare - aner ikke.
Men jeg er vel ikke dummere (og det er vel heller du) enn at det må vel i alle fall være en anelse .himmelsk duft der de med kall opptrer?
Selv har jeg aldri opplevd noe direkt kall (trodde det engang), har stort sett bare gjort det jeg har blitt bedt om. Og det er vel det som er mitt egentlige kall. Ellers er bibelen og troen min store interesse, men der skiller jeg meg ikke noe særlig ut fra den stor kristne masse. I gamle dager ble de kristne kalt for lesere, det betyr å lese ordet for deretter så langt man evner gjøre det ordet sier.
Kall ja, hvordan fanger menighetene opp de med kall. Skal man grunnlegge en ny menighet om ingen ser «mitt» kall i min menighet. Skal man gå veien om en bibelskole eller et teologisk studium for å bli «sett» eller rett og slett være trofast i det lille. Det sistnevnte er i hvert fall riktig.
Gud satte nemlig i menigheten apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere og med én hensikt. Å gjøre slike som meg brukbar.
Men når jeg tenker etter så har jeg vel veldig sjelden møtt noen av disse i mine mange år som menighetsmedlem. Jeg opplevde aldri systematisk bibelundervisning før jeg som 55 åring tok ett år på Livets Ord. Jeg har aldri opplevd noe profetisk som har veiledet meg i mine viktige unge år, hyrdene i min ungdomsmenighet forsvant etter ett til fire års tjeneste - de holdt fine prekener, men i mitt liv var de høyst fraværende. Hadde aldri noen mentor.
Likevel var jeg optimist, glad og full av virketrang. Det siste tok litt overhånd, ser det nå, og er glad for at barna mine er frelst tross dette.
Jeg lærte heller ikke å be, men deltok stort sett på bønnemøtene. Der lå vi på kne i bønnerommet og hver enkelt ba sin personlige bønn og så gikk vi hjem, ja -ja.
Jeg trodde i min pure ungdom at jeg hadde et kall, men det trodde ingen andre på. Jeg tror de hadde rett.
Og min bønn er - Herre, spar din menighet for de forkynnere som bare har virketrang og slike som meg. Det er ett ord som er viktig for meg - hold dere gjerne til det lave...
Menighetene har et stort ansvar, mens de fastet og ba sa Den Hellige Ånd, ta ut for meg.....
Det er nok her skoen trykker!
(Jeg har funnet mitt kall, det er siste benk og alle de andre)
lørdag, april 22, 2017
Brev 81 - kald som døden...
Fra død til liv...
En enke gikk bak en båre, hun bodde i Nain.
På båren lå hennes eneste sønn...
Det har vel hendt at noen enkelte ganger at man har følt seg liggende på en båre, eller i en kiste - død, inntil Jesus kom.
Den som er død sanser ingen ting - det er bare kaldt.
Jesus vekket opp tre døde som vi vet om, det var Lasarus, enkens sønn og Jairus datter. Jesus talte eller berørte....
I blant kan troen være likesom død, den er ikke det, men det kjennes bare slik.
Frykt ikke, bare tro sier Jesus.
Men når berøringen kommer fra Jesu finger, fra Jesu tale eller bare fra hans nærvær, da kommer de varmende solstrålen inn i det frosne hjertet.
Av og til kan jeg oppleve denne nærheten, eller glimt fra himmelen.
Men jeg vil ha det hele tiden.
Min hjelp kommer fra Herren, derfor er mitt liv en stadig lengsel etter Ham.
Jeg er tilfreds, men samtidig full av lengsel etter Ham - mitt liv.
Oppover er det alltid åpent, den veien kan ingen stenge.
Om veien for øyeblikket synes blokkert og føttene mine sitter fast, da venter jeg på Herren.
Med Ham kan jeg springe over murer.
Mennesker kan ikke stenge meg, det kan bare virke sånn.
Herren har kalt oss til frihet, men denne friheten er bare til å følge Ham.
De mest dyrebare stunder jeg har er når han banker på min hjertedør og jeg får lukke opp. Da har vi nattverd sammen - fantastisk.
Paulus og Silas opplevde dette i Filippi fengsel - med oppflengte rygger og bena i gapestokken priste de himmelens Gud.
Men de begynte ikke lovprisningen der, de bare fortsatte med noe de alltid hadde gjort. Den som ikke har intimt samfunn med Jesus hjemme bør tenke seg nøye om før en deler ut til andre. Vi deler nemlig ut mere enn ordene vi sier, vi overfører det vårt hjerte er fylt av.
Noen ganger er det beste er å legge hånd på sin munn.
T.B.Barratt gikk en gang sammen med sin kone Laura til en gudstjeneste. I dag skal jeg tale om hellighet, kan jeg det? Klokt spørsmål av en klok mann.
Jesus talte livet inn i meg en gang - det er bare det livet jeg vil ha.
Hvordan komme ut av sin "kiste"?
En ting er å holde seg nær til de som er berørt av Jesus.
En enke gikk bak en båre, hun bodde i Nain.
På båren lå hennes eneste sønn...
Det har vel hendt at noen enkelte ganger at man har følt seg liggende på en båre, eller i en kiste - død, inntil Jesus kom.
Den som er død sanser ingen ting - det er bare kaldt.
Jesus vekket opp tre døde som vi vet om, det var Lasarus, enkens sønn og Jairus datter. Jesus talte eller berørte....
I blant kan troen være likesom død, den er ikke det, men det kjennes bare slik.
Frykt ikke, bare tro sier Jesus.
Men når berøringen kommer fra Jesu finger, fra Jesu tale eller bare fra hans nærvær, da kommer de varmende solstrålen inn i det frosne hjertet.
Av og til kan jeg oppleve denne nærheten, eller glimt fra himmelen.
Men jeg vil ha det hele tiden.
Min hjelp kommer fra Herren, derfor er mitt liv en stadig lengsel etter Ham.
Jeg er tilfreds, men samtidig full av lengsel etter Ham - mitt liv.
Oppover er det alltid åpent, den veien kan ingen stenge.
Om veien for øyeblikket synes blokkert og føttene mine sitter fast, da venter jeg på Herren.
Med Ham kan jeg springe over murer.
Mennesker kan ikke stenge meg, det kan bare virke sånn.
Herren har kalt oss til frihet, men denne friheten er bare til å følge Ham.
De mest dyrebare stunder jeg har er når han banker på min hjertedør og jeg får lukke opp. Da har vi nattverd sammen - fantastisk.
Paulus og Silas opplevde dette i Filippi fengsel - med oppflengte rygger og bena i gapestokken priste de himmelens Gud.
Men de begynte ikke lovprisningen der, de bare fortsatte med noe de alltid hadde gjort. Den som ikke har intimt samfunn med Jesus hjemme bør tenke seg nøye om før en deler ut til andre. Vi deler nemlig ut mere enn ordene vi sier, vi overfører det vårt hjerte er fylt av.
Noen ganger er det beste er å legge hånd på sin munn.
T.B.Barratt gikk en gang sammen med sin kone Laura til en gudstjeneste. I dag skal jeg tale om hellighet, kan jeg det? Klokt spørsmål av en klok mann.
Jesus talte livet inn i meg en gang - det er bare det livet jeg vil ha.
Hvordan komme ut av sin "kiste"?
En ting er å holde seg nær til de som er berørt av Jesus.
mandag, april 17, 2017
Brev 80 - Puh, nå er påsken over - eller?
Forplikter Golgata eller gir den nåde in blanco?
Vi taler om vekkelser, Åndens kraft, tegn under og mirakler, men burde vi ikke titte litt nærmer på hva Jesus sier til de syv menighetene i Lilleasia først?
Les Åpenbaringsboken kapittel 2 og 3.
Om Gud taler til din (min) menighet, hva ville han si da?
I Johannes åpenbaring leser vi hva Jesus meddelte syv menigheter, det var både ris og ros. Men grunntonen var kjærlighet, også der han mante til omvendelse. Saken er jo enkelt den at selv om vi er frelst uforskyldt av nåde, så er det et også liv å leve ut i henhold til det nye livet vi har fått. Jeg gjør ikke lenger som jeg selv vil når Jesus er min Herre.
Om det hadde vært slik at nåden dekker alt hadde det ikke vært nødvendig for vår Herre Jesus å gi disse alvorlige kunngjøringene til disse syv menighetene.
Eller kunne disse menighetene bare si - vi bryr oss egentlig ikke om å gjøre som du sier Jesus - for din nåde er likevel så stor!
Eller om vi stiller et spørsmål, er budskapet til de syv menighetene også et budskap til alle menigheter gjennom alle tide? Noen av disse får bare oppmuntring, andre står nesten på eksekusjonspelotongen. Om du ikke omvender deg.....
Kan man leve som aktiv kristen og likevel gå fortapt?
«Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det. Den som seirer skal på samme vis bli kledd i hvite klær. Jeg skal så visst ikke utslette hans navn av livets bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Far og for hans engler». (Åpenbaringen 3:4-5 NB)
Hva vil det si å søle til klærne, er det rettferdighetsdrakten vi ikledde oss i dåpen som tilsøles - da er det alvorlig. En side er rettferdighetsgaven som gir adgang gjennom perleporten, en annen side er at "tilsølte klær" også blokkerer Åndens liv i menighetene. Spurgeon sa en gang at der det ikke er åpenbaring er det død!
Vær ikke lunkne i deres iver, vær brennende i Ånden sier Paulus. Budskapet til Laodikeamenigheten er enda sterkere, men hva er der å være lunken?
«Og skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk: Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn. Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød - og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken,» (Åpenbaringen 3:4-5, 14-17 NB)
Vi gjør faktisk ikke som vi selv vil. Nå etter påske hvor vi har fulgt Jesu lidelse forplikter denne kunnskapen. Der er et kors å bære.
«Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud»! (1 Korinter 6:20 NB)
Påsken er ingen minnestund om det Jesus gorde, den er vår seiersgrunn - når vi gjør Jesus til virkelig Herre ved å gjøre det han sier!
Jeg mener ikke at vi blir frelst av våre gjerninger, jeg mener at vi gjør gjerninger fordi vi er frelst.
«For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem». (Efeserne 2:8-10 NB)
God etterpåske...
Vi taler om vekkelser, Åndens kraft, tegn under og mirakler, men burde vi ikke titte litt nærmer på hva Jesus sier til de syv menighetene i Lilleasia først?
Les Åpenbaringsboken kapittel 2 og 3.
Om Gud taler til din (min) menighet, hva ville han si da?
I Johannes åpenbaring leser vi hva Jesus meddelte syv menigheter, det var både ris og ros. Men grunntonen var kjærlighet, også der han mante til omvendelse. Saken er jo enkelt den at selv om vi er frelst uforskyldt av nåde, så er det et også liv å leve ut i henhold til det nye livet vi har fått. Jeg gjør ikke lenger som jeg selv vil når Jesus er min Herre.
Om det hadde vært slik at nåden dekker alt hadde det ikke vært nødvendig for vår Herre Jesus å gi disse alvorlige kunngjøringene til disse syv menighetene.
Eller kunne disse menighetene bare si - vi bryr oss egentlig ikke om å gjøre som du sier Jesus - for din nåde er likevel så stor!
Eller om vi stiller et spørsmål, er budskapet til de syv menighetene også et budskap til alle menigheter gjennom alle tide? Noen av disse får bare oppmuntring, andre står nesten på eksekusjonspelotongen. Om du ikke omvender deg.....
Kan man leve som aktiv kristen og likevel gå fortapt?
«Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det. Den som seirer skal på samme vis bli kledd i hvite klær. Jeg skal så visst ikke utslette hans navn av livets bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Far og for hans engler». (Åpenbaringen 3:4-5 NB)
Hva vil det si å søle til klærne, er det rettferdighetsdrakten vi ikledde oss i dåpen som tilsøles - da er det alvorlig. En side er rettferdighetsgaven som gir adgang gjennom perleporten, en annen side er at "tilsølte klær" også blokkerer Åndens liv i menighetene. Spurgeon sa en gang at der det ikke er åpenbaring er det død!
Vær ikke lunkne i deres iver, vær brennende i Ånden sier Paulus. Budskapet til Laodikeamenigheten er enda sterkere, men hva er der å være lunken?
«Og skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk: Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn. Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød - og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken,» (Åpenbaringen 3:4-5, 14-17 NB)
Vi gjør faktisk ikke som vi selv vil. Nå etter påske hvor vi har fulgt Jesu lidelse forplikter denne kunnskapen. Der er et kors å bære.
«Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud»! (1 Korinter 6:20 NB)
Påsken er ingen minnestund om det Jesus gorde, den er vår seiersgrunn - når vi gjør Jesus til virkelig Herre ved å gjøre det han sier!
Jeg mener ikke at vi blir frelst av våre gjerninger, jeg mener at vi gjør gjerninger fordi vi er frelst.
«For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem». (Efeserne 2:8-10 NB)
God etterpåske...
søndag, april 16, 2017
Brev 79 - På apostolisk eller menneskelig grunn?
Menighetsordninger eller uordninger.
Dette innlegget er vel mer et spørsmål enn en konklusjon.
Påsken er feiret, Jesus lever og har reist til himmelen. På pinsefestens dag ble menigheten født og den begynte etterhvert å ordne seg. Vi finner vel egentlig ikke noen bibelsk mal for hvordan menigheten skal organiseres, men jeg husker fra min ungdom at vår menighet den var den bibelske for den var ledet av Ånden og hadde ikke liturgi.
Det er vel slik at de fleste trossamfunn ble tilpasset de lokale behov i sin startfase og så har det blitt malen for den videre virksomhet uansett forandringene i samfunnet utenfor.
«Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre». (1 Korinter 3:10 NB)
Her taler Paulus tydelig om menighetsbyggere og menighetsbygging. Selv med rett grunnvoll kan det gå feil. Det Paulus taler om er at det kan bygges med feil materiale.
For eksempel at det bygges på menneskelig visdom istedenfor åpenbaring og Guds kraft osv.
Men uansett ordninger og kirkestrukturer, en menighet vokser bare ved Den Hellige Ånds hjelp. Men Ånden virker ikke gjennom lufta, han virker gjennom mennesker han selv har innsatt og utrustet.
De fem tjenestegavene er virkemidlene for en praktisk menighetsbygging, selvfølgelig sammen med lede- og styregavene.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme», (Efeserne 4:11-12 NB)
Så kommer det ufravikelige spørsmålet, finnes disse gaven i dag og hvor finnes de?
Om de fremdeles finnes, kan de være på det lokale plan og i små menigheter eller er de bare tilstede i store menigheter eller er de overordnede tjenester for alle menighetene.
Aposteltjenesten kan jeg ikke uttale meg om her, jeg bare spør hvem er det nå?
Derimot vil jeg etterlyse profetene, altså embetet mex tyngde, slike som var i menighetene Paulus besøkte på sin vei til Jerusalem. Alle kan tale profetisk sier bibelen uten derved å innsette alle som profeter.
Evangelistene vokser heller ikke på trær - hvor er de?
Hyrder og lærere er en tjeneste i flertall, med tiden burde alle bli lærere sier bibelen.
Men angående det å være selvbestaltet lærer kommenterer Paulus sarkastisk at - dere har mange læremestere, men ikke mange fedre. Altså ledere med det varme hjerte.
Etter det jeg kan se i Bibelen er dette at menigheter ledes av eldste og av disse skiller Bibelen ut de som arbeider i tale og lære. Inn i denne strukturen skal altså de fem tjenestegavene finnes, for hensikten er jo å bygge Guds menighet.
Hvordan finner man så lederne og tjenestegavene? Det er bare én måte å gjøre det på, nemlig å gi Ånden mulighet til å uttale seg.
«Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til!» (Apostlenes gjerninger 13:2 NB)
Min bønn er - la det Jesus gjorde på Golgata virkeliggjøres gjennom velfungerende menigheter over hele vårt land!
Dette innlegget er vel mer et spørsmål enn en konklusjon.
Påsken er feiret, Jesus lever og har reist til himmelen. På pinsefestens dag ble menigheten født og den begynte etterhvert å ordne seg. Vi finner vel egentlig ikke noen bibelsk mal for hvordan menigheten skal organiseres, men jeg husker fra min ungdom at vår menighet den var den bibelske for den var ledet av Ånden og hadde ikke liturgi.
Det er vel slik at de fleste trossamfunn ble tilpasset de lokale behov i sin startfase og så har det blitt malen for den videre virksomhet uansett forandringene i samfunnet utenfor.
«Etter den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester, og en annen bygger videre på den. Men enhver se til hvordan han bygger videre». (1 Korinter 3:10 NB)
Her taler Paulus tydelig om menighetsbyggere og menighetsbygging. Selv med rett grunnvoll kan det gå feil. Det Paulus taler om er at det kan bygges med feil materiale.
For eksempel at det bygges på menneskelig visdom istedenfor åpenbaring og Guds kraft osv.
Men uansett ordninger og kirkestrukturer, en menighet vokser bare ved Den Hellige Ånds hjelp. Men Ånden virker ikke gjennom lufta, han virker gjennom mennesker han selv har innsatt og utrustet.
De fem tjenestegavene er virkemidlene for en praktisk menighetsbygging, selvfølgelig sammen med lede- og styregavene.
«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme», (Efeserne 4:11-12 NB)
Så kommer det ufravikelige spørsmålet, finnes disse gaven i dag og hvor finnes de?
Om de fremdeles finnes, kan de være på det lokale plan og i små menigheter eller er de bare tilstede i store menigheter eller er de overordnede tjenester for alle menighetene.
Aposteltjenesten kan jeg ikke uttale meg om her, jeg bare spør hvem er det nå?
Derimot vil jeg etterlyse profetene, altså embetet mex tyngde, slike som var i menighetene Paulus besøkte på sin vei til Jerusalem. Alle kan tale profetisk sier bibelen uten derved å innsette alle som profeter.
Evangelistene vokser heller ikke på trær - hvor er de?
Hyrder og lærere er en tjeneste i flertall, med tiden burde alle bli lærere sier bibelen.
Men angående det å være selvbestaltet lærer kommenterer Paulus sarkastisk at - dere har mange læremestere, men ikke mange fedre. Altså ledere med det varme hjerte.
Etter det jeg kan se i Bibelen er dette at menigheter ledes av eldste og av disse skiller Bibelen ut de som arbeider i tale og lære. Inn i denne strukturen skal altså de fem tjenestegavene finnes, for hensikten er jo å bygge Guds menighet.
Hvordan finner man så lederne og tjenestegavene? Det er bare én måte å gjøre det på, nemlig å gi Ånden mulighet til å uttale seg.
«Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til!» (Apostlenes gjerninger 13:2 NB)
Min bønn er - la det Jesus gjorde på Golgata virkeliggjøres gjennom velfungerende menigheter over hele vårt land!
lørdag, april 15, 2017
Andakt 15.4.2017
Jesus døde og fór ned til dødsriket, vi dør med ham og farer til himmelen...
Jesus ble på korset gjort til det jeg er - en synder. Derfor blir jeg det han er - ren.
Jeg forstår det ikke - men tror det.
Gud skapte mennesker i sitt bilde, så skapte han seg selv i et menneskes bilde, inkarnasjonen. Et legeme laget du for meg...
Jesus ble kjøtt og tok bolig i blant oss, han ble hundre prosent menneske, men er likevel helt og holdent Gud. Gud skapte mennesket med evnen til å kjenne smerte, en dag fikk han kjenne den selv. Gud sa at det er ikke godt for mannen å være alene, en dag opplevde Jesus å bli forlatt av sin far, på korset.
Gud sa at den som synder skal dø, men en dag døde den eneste rene, for meg.
Den som ikke kunne dø døde, derfor kan alle som må dø for sin synd nå få leve, om de erkjenner Jesus som Herre.
Golgata er justis på høyeste plan.
Alle som synder må dø, det finnes ikke unntak.
Men fordi vi blir forent med Jesu død blir vi forent med Jesu oppstandelse.
Såfremt vi forblir i Ham.
Da er vi nye skapninger som er født ovenfra, fra himmelen.
Når kroppen vår dør kommer vår gjenfødte ånd dit den hører hjemme - til de evige boliger.
Derfor er vår lengsel og hu alltid vendt mot himmelen - vårt rette hjem.
«Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og ble reist opp for dem. Så kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet. Har vi òg kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham nå ikke lenger slik. Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt». (2 Korinter 5:15-17 NB)
Hvorfor ikke være mer opptatt med himmelen?
«Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet». (Kolosserne 3:1-2, 4 NB)
Hensikten med Golgata er himmelen!
Jesus ble på korset gjort til det jeg er - en synder. Derfor blir jeg det han er - ren.
Jeg forstår det ikke - men tror det.
Gud skapte mennesker i sitt bilde, så skapte han seg selv i et menneskes bilde, inkarnasjonen. Et legeme laget du for meg...
Jesus ble kjøtt og tok bolig i blant oss, han ble hundre prosent menneske, men er likevel helt og holdent Gud. Gud skapte mennesket med evnen til å kjenne smerte, en dag fikk han kjenne den selv. Gud sa at det er ikke godt for mannen å være alene, en dag opplevde Jesus å bli forlatt av sin far, på korset.
Gud sa at den som synder skal dø, men en dag døde den eneste rene, for meg.
Den som ikke kunne dø døde, derfor kan alle som må dø for sin synd nå få leve, om de erkjenner Jesus som Herre.
Golgata er justis på høyeste plan.
Alle som synder må dø, det finnes ikke unntak.
Men fordi vi blir forent med Jesu død blir vi forent med Jesu oppstandelse.
Såfremt vi forblir i Ham.
Da er vi nye skapninger som er født ovenfra, fra himmelen.
Når kroppen vår dør kommer vår gjenfødte ånd dit den hører hjemme - til de evige boliger.
Derfor er vår lengsel og hu alltid vendt mot himmelen - vårt rette hjem.
«Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og ble reist opp for dem. Så kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet. Har vi òg kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham nå ikke lenger slik. Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt». (2 Korinter 5:15-17 NB)
Hvorfor ikke være mer opptatt med himmelen?
«Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med ham i herlighet». (Kolosserne 3:1-2, 4 NB)
Hensikten med Golgata er himmelen!
søndag, april 09, 2017
Andakt 9.4.2017
Det er det med Jesu oppstandelse da.
Er ikke Jesus oppstanden da er vår tro unyttig, da var vi ennå i våre synder.
Det var denne sannheten som plaget jødene og skaffet Paulus alle problemene som endte i arrestasjon.
Landshøvdingen Festus hadde også fått med seg dette da han prøvde å forklare problemet med fangen Paulus for kong Agrippa. Det var noen stridsspørsmål om deres egen religion, og om en som hette Jesus som var død, men som Paulus sier var i live.
Det blir alltid problemer når det forkynnes at Jesus er oppstått fra de døde, satan skjelver for denne sannheten og han står i mot og vil gjerne utrydde de som forkynner den. Men det er korset og oppstandelsen som er kraftpakka i all forkynnelse.
Ordet om korset er Guds kraft til frelse...
Apostlene forkynte i Jesu oppstandelse....
Vi får ikke Åndens kraft ved å forkynne Ånden, men Gud stadfester med Åndens kraft, tegn, under og mirakler der korset forkynnes.
Det er et bibelsk begrep som heter Korsets kraft.
Det er der utfrielsen ligger.
Er ikke Jesus oppstanden da er vår tro unyttig, da var vi ennå i våre synder.
Det var denne sannheten som plaget jødene og skaffet Paulus alle problemene som endte i arrestasjon.
Landshøvdingen Festus hadde også fått med seg dette da han prøvde å forklare problemet med fangen Paulus for kong Agrippa. Det var noen stridsspørsmål om deres egen religion, og om en som hette Jesus som var død, men som Paulus sier var i live.
Det blir alltid problemer når det forkynnes at Jesus er oppstått fra de døde, satan skjelver for denne sannheten og han står i mot og vil gjerne utrydde de som forkynner den. Men det er korset og oppstandelsen som er kraftpakka i all forkynnelse.
Ordet om korset er Guds kraft til frelse...
Apostlene forkynte i Jesu oppstandelse....
Vi får ikke Åndens kraft ved å forkynne Ånden, men Gud stadfester med Åndens kraft, tegn, under og mirakler der korset forkynnes.
Det er et bibelsk begrep som heter Korsets kraft.
Det er der utfrielsen ligger.
lørdag, april 08, 2017
Andakt 8.4.2017
Nå er påsken her og navnet Pontius Pilatus blir nevnt i prekener og betraktninger, men så dukker navnet Festus opp i forbindelse med arrestasjonen av Paulus, han bøyde ikke av.....
Ser du alternativene?
Paulus kunne velge mellom romersk lov eller jødisk mordermobb. Han valgte keiseren. «For keiseren har du innanket din sak, til keiseren skal du fare» sier Festus til Paulus. «Jeg (Festus) svarte dem da (jødene) at det ikke er skikk og bruk hos romerne å overgi et menneske til noen for å gjøre dem til lags».
Det var ikke romersk skikk å bøye seg for folkekravet.
Jesus valgte bevisst å gå i døden for å sone våre synder. Han fikk "hjelp" av en forræder, Judas, og en feiging, Pontius Pilatus.
Pilatus praktiserte ikke romersk skikk, bibelen forteller om hvordan han bøyde av - «men de (jødene) trengte på med høye rop og krevde at han skulle korsfestes, og deres skrik fikk overtaket!»
På en måte kan vi lære av hedningen Festus, sannheten først uansett hva omgivelsene roper. Når omdømmet blir viktigere enn sannheten heter det hykleri.
Det å tie når man burde tale er også.....
Ser du alternativene?
Paulus kunne velge mellom romersk lov eller jødisk mordermobb. Han valgte keiseren. «For keiseren har du innanket din sak, til keiseren skal du fare» sier Festus til Paulus. «Jeg (Festus) svarte dem da (jødene) at det ikke er skikk og bruk hos romerne å overgi et menneske til noen for å gjøre dem til lags».
Det var ikke romersk skikk å bøye seg for folkekravet.
Jesus valgte bevisst å gå i døden for å sone våre synder. Han fikk "hjelp" av en forræder, Judas, og en feiging, Pontius Pilatus.
Pilatus praktiserte ikke romersk skikk, bibelen forteller om hvordan han bøyde av - «men de (jødene) trengte på med høye rop og krevde at han skulle korsfestes, og deres skrik fikk overtaket!»
På en måte kan vi lære av hedningen Festus, sannheten først uansett hva omgivelsene roper. Når omdømmet blir viktigere enn sannheten heter det hykleri.
Det å tie når man burde tale er også.....
fredag, april 07, 2017
Andakt 7.4.2017
Andakt 7. april 2017
Apg. 24:22-27
Paulus talte til Felix som faktisk kjente godt til de kristne sannheter. Jeg tror Paulus gav ham evangeliet i et konsentrat da han talte om rettferdighet, avhold og den kommende dom (v 25).
I rettferdighet finner vi rettferdighetsgaven som gis den hver som tror.
I avholdenhet finner vi omvendelse fra alt som hører til syndelivet og verdslige lyster. Og samtidig å vende seg til Jesus og forbli der.
I dom finner vi at en gang skal denne verden dømmes, men den som følger Jesus kommer ikke til dom!
Jeg tror disse tre områdene er grunnpilarene for oppbyggelse og kirkevekst!
Herlig?
Amen
Apg. 24:22-27
Paulus talte til Felix som faktisk kjente godt til de kristne sannheter. Jeg tror Paulus gav ham evangeliet i et konsentrat da han talte om rettferdighet, avhold og den kommende dom (v 25).
I rettferdighet finner vi rettferdighetsgaven som gis den hver som tror.
I avholdenhet finner vi omvendelse fra alt som hører til syndelivet og verdslige lyster. Og samtidig å vende seg til Jesus og forbli der.
I dom finner vi at en gang skal denne verden dømmes, men den som følger Jesus kommer ikke til dom!
Jeg tror disse tre områdene er grunnpilarene for oppbyggelse og kirkevekst!
Herlig?
Amen
mandag, april 03, 2017
Tankens frihet og frihet fra tanken - Brev 78
Tankens frihet og frihet fra tanken!
Han sendte sitt ord og helbredet dem, og reddet dem fra graven. Salme107:20
Evangeliets teori og praksis.
Teoretisk sett er alle kristne frie og glade mennesker, fulle av kjærlighet og frie fra sykdom og plager. Men hvem kan påberope seg å inneha alt dette?
Vi er alle underveis og vi må som Josva innta "landet" bit for bit. Med andre ord så strider vi alle troens gode strid.
Og det er ikke alltid slik at stor tro gir store resultater og liten tro gir små resultater. Og vi må ikke gi oss ut på analysens marker for å prøve og komme til bunns i hvorfor ting hender eller ikke hender.
En forkynner fortalte at han ba for to nybakte mødre som hadde fått brystbetennelse hvorav den ene var kona hans. Det var ho andre som ble helbredet sa han, men jeg ba vel mer inntrengende for kona mi...
Vår oppgave er vel bare å tro og praktisere, ikke analysere. T.L.Osborne forteller at han alltid leste løftene om helbredelse fra bibelen før han la hendene på de syke og ofte skjedde miraklet før jeg rakk å be skriver han.
Men en ting er ufravikelig i denne sammenheng, vi må praktisere. Tale tro til hverandre, minne hverandre om Guds løfter og salve og be for hverandre. Vi må heller ikke trekke oss tilbake for det umulige, sykdommer og plager som noen har båret et helt liv. Her gjelder det å bli som barn... For eksempel som tjenestejente til den Syriske hærføreren Naaman.
Derfor er det viktig med åpne miljøer hvor vi tør være ekte og ærlige. Det er jo ikke bare kroppen mange sliter med, vi har også et sinn. Sinnet, vårt mentale liv er det vanskeligste å prate om, og det kan ofte plage mer enn en vond rygg.
Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov sier bibelen. Byrdene mange bærer på er ikke alltid sykdommer og skrøpeligheter i kroppen, det er tankene. Tankene kan være som store stener, et ekko som aldri tar slutt eller hakk i (grammofon)plata som vi sa i gamle dager.
Å sitte å høre på de som sliter med sitt tankeliv kan mange ganger kreve mer av en venn en å høre om kroppslige plager. Men er vi tilstede hos disse vil vi alltid få det forløsende vinket fra himmelen.
Noen sliter med fantasier og føler seg urene, andre sliter med tvangstanker og tvangshandlinger og føler seg i ei felle.
Heradstveit og Retterstøl hadde for mange år siden en serie på fjernsynet om menneskesinnet og sinnslidelser. Det ble også besvart spørsmål. Et av spørsmålene som kom var fra et menneske som fryktet for at hun ville bruke knivene i kjøkkenskuffen på en av sine kjære. De som tenker slik gjør aldri dette sa Retterstøl.
Med et slikt svar faller tvangstanken ut....
Takk Gud for at du er normal sa forstanderen til en unggutt med en spirende seksualdrift. Gutten ble fri, ikke fra driften, men tanken.
Vi driver ikke med psykologi eller psykiatri i Guds menighet, vi praktiserer ordets og bønnens tjeneste. Vi kan ta enhver tanke til fange sier bibelen, da er også tvangstanker inkludert, for bibelen taler om sinnets fornyelse.
Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne. (Romerne 12:2 NB)
Når vi ikke vet hva vi skal gjøre kan vi be om et ord..
Han sendte sitt ord og helbredet dem, og reddet dem fra graven. (Salmene 107:20 NB)
Det kom en gang et stille ord gang til en søster: "du behøver ikke ha dette mer!"
Problemet datt av.
Jeg tror på den alminnelige prestetjeneste, vi kan alle hjelpe hverandre med noe - med Herrens hjelp.
"For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus". (2 Korinter 10:4-5 NB)
Tanken er fri - også din!
For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp. (Jeremia 29:11 NB)
Han sendte sitt ord og helbredet dem, og reddet dem fra graven. Salme107:20
Evangeliets teori og praksis.
Teoretisk sett er alle kristne frie og glade mennesker, fulle av kjærlighet og frie fra sykdom og plager. Men hvem kan påberope seg å inneha alt dette?
Vi er alle underveis og vi må som Josva innta "landet" bit for bit. Med andre ord så strider vi alle troens gode strid.
Og det er ikke alltid slik at stor tro gir store resultater og liten tro gir små resultater. Og vi må ikke gi oss ut på analysens marker for å prøve og komme til bunns i hvorfor ting hender eller ikke hender.
En forkynner fortalte at han ba for to nybakte mødre som hadde fått brystbetennelse hvorav den ene var kona hans. Det var ho andre som ble helbredet sa han, men jeg ba vel mer inntrengende for kona mi...
Vår oppgave er vel bare å tro og praktisere, ikke analysere. T.L.Osborne forteller at han alltid leste løftene om helbredelse fra bibelen før han la hendene på de syke og ofte skjedde miraklet før jeg rakk å be skriver han.
Men en ting er ufravikelig i denne sammenheng, vi må praktisere. Tale tro til hverandre, minne hverandre om Guds løfter og salve og be for hverandre. Vi må heller ikke trekke oss tilbake for det umulige, sykdommer og plager som noen har båret et helt liv. Her gjelder det å bli som barn... For eksempel som tjenestejente til den Syriske hærføreren Naaman.
Derfor er det viktig med åpne miljøer hvor vi tør være ekte og ærlige. Det er jo ikke bare kroppen mange sliter med, vi har også et sinn. Sinnet, vårt mentale liv er det vanskeligste å prate om, og det kan ofte plage mer enn en vond rygg.
Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov sier bibelen. Byrdene mange bærer på er ikke alltid sykdommer og skrøpeligheter i kroppen, det er tankene. Tankene kan være som store stener, et ekko som aldri tar slutt eller hakk i (grammofon)plata som vi sa i gamle dager.
Å sitte å høre på de som sliter med sitt tankeliv kan mange ganger kreve mer av en venn en å høre om kroppslige plager. Men er vi tilstede hos disse vil vi alltid få det forløsende vinket fra himmelen.
Noen sliter med fantasier og føler seg urene, andre sliter med tvangstanker og tvangshandlinger og føler seg i ei felle.
Heradstveit og Retterstøl hadde for mange år siden en serie på fjernsynet om menneskesinnet og sinnslidelser. Det ble også besvart spørsmål. Et av spørsmålene som kom var fra et menneske som fryktet for at hun ville bruke knivene i kjøkkenskuffen på en av sine kjære. De som tenker slik gjør aldri dette sa Retterstøl.
Med et slikt svar faller tvangstanken ut....
Takk Gud for at du er normal sa forstanderen til en unggutt med en spirende seksualdrift. Gutten ble fri, ikke fra driften, men tanken.
Vi driver ikke med psykologi eller psykiatri i Guds menighet, vi praktiserer ordets og bønnens tjeneste. Vi kan ta enhver tanke til fange sier bibelen, da er også tvangstanker inkludert, for bibelen taler om sinnets fornyelse.
Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne. (Romerne 12:2 NB)
Når vi ikke vet hva vi skal gjøre kan vi be om et ord..
Han sendte sitt ord og helbredet dem, og reddet dem fra graven. (Salmene 107:20 NB)
Det kom en gang et stille ord gang til en søster: "du behøver ikke ha dette mer!"
Problemet datt av.
Jeg tror på den alminnelige prestetjeneste, vi kan alle hjelpe hverandre med noe - med Herrens hjelp.
"For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus". (2 Korinter 10:4-5 NB)
Tanken er fri - også din!
For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp. (Jeremia 29:11 NB)
fredag, mars 31, 2017
Helbredelse og ærlighet - Brev 77
Det er viktig å være ærlig, også for kristne.
Av og til hører man om vitterlige helbredelser. Den siste helbredelsen jeg hørte om var en arm som hadde vokst sammen skjevt etter en ulykke. Armen rettet seg ut etter et inngrep fra Herren på Himmelpuls nå nylig. Det var Daniel Kolenda som frembar et kunnskapsord.
Fra tid til annen hører man om mennesker som har blitt friske ved håndspåleggelse, men dessverre ikke for ofte. Og det er ikke bare eldre mennesker som sliter med skrøpeligheter.. Det er mange yngre som sliter med skavanker også. De fleste mennesker har faktisk en eller annen diagnose.
Det skulle vært av stor interesse å vite om den faktiske tilstanden i kirker og bedehus.
Dette kunne gjøres med et enkelt anonymt spørreskjema (dette vil heldigvis aldri bli utført. Men hva tror du svarene ville bli på en slik undersøkelse.
1. Har du noengang blitt helbredet for sykdom ved håndspåleggelse eller på annen måte.
2. Sliter du med sykdommer nå tross gjentatt håndspåleggelse og forbønn.
3. Bærer du på sykdommer nå?
4. Ønsker du at noen legger hendene på deg og ber troens bønn?
5. Vil du helst ikke ha forbønn.
6. Går du med en skade som ikke er sykdom og som plager deg?
7. Er du helt frisk nå?
Mulig en slik undersøkelse ville vise at hundre prosent av medlemmene i en lokal menighet ble helbredet ved forbønn, eller ti prosent?
Ja, det kunne vært veldig interessant å faktisk vite noe om dette. Hva er den faktiske situasjonen? Det er jo slik at i alle andre sammenhenger så undersøkes det for å bedre på svakheter. Lukker vi bare øynene for virkeligheten og "tror" blindt?
Skal noe teknisk fungere så må også de fysiske lovene oppfylles. Man kan ikke steke juleribba med effekten fra et lommelyktbatteri.
Det står skrevet at Guds kraft var hos Jesus til å helbrede.
På samme måten i Guds rike, det er kriterier og åndelige lover.
Har vært øyenvitne til mye sterkt på mine temareiser i Georgia.
I Gori vitnet en kvinne om sin helbredelse fra siste stadium i kreft. Hun ble bedt for av Carl-Gustaf Severin og i Gori (Stalins fødeby) vitnet hun med det resultat at rundt tusen ble frelst. I disse møtene stod jeg ved siden av en kvinne som utbrøt - nå kan jeg se klart! Et mirakel uten noen form for forbønn.
Noen år senere var jeg med i et team som hadde husmøte rett ved grensen til Sør-Ossetia og tilhørerne besto vesentlig av ufrelste. Flere tok i mot Jesus der og blant dem var det en kvinne med lammelse på den ene siden av ansiktet, hun så ut som en månesigd. Dagen etter dukket hun opp i Gori med et vakkert ansikt. Og til slutt var det min avdøde venn Tormod som ble budsendt til en kvinne som lå lam. Este gang vi kom tilbake fikk vinhøsten at hun var frisk - vi tror på helbredelser.
Men det går an å være ærlig uten å være vantro - eller?
Det kalles stadig fram til forbønn - over alt. Og vi burde da også få høre vitnesbyrdene om bønnesvarene.
Jesus helbredet ti spedalske, bare én kom tilbake og takket ham.
Men, hvorfor ikke i gudstjenestene også be fram alle de som har fått forbønn og fremdeles er syke? Ikke for å henge ut, men trøste og oppmuntre. Om det kan sies slik så er disse menneskene bare i venteværelset.
Og for å være helt ærlig, jeg kjenner mange som skal legges inn for alvorlige kirurgiske inngrep, og vi er jo alle takknemlig for tjenestene i norsk helsevesen.
Men faktum er jo at mange av disse har søkt Guds rike først - søkt forbønn.
Men noen med de alvorligste diagnoser har gjennom årene hatt sin siste reise - troen likesom glipper?
Vi blir så stille om dette.
Jesus helbredet alle, slipper vi ikke ham til?
Og til slutt, jeg tror ikke problemet ligger i troen hos de forbønnsøkende, det ligger muligens på et høyere nivå.
Og med en liten vri - det vi har gir vi deg sa Peter og Johannes til den lamme mannen som sprang opp, mulig jeg må si - det jeg ikke har kan jeg ikke gi deg!
Men kan ikke jeg så kan du......
Av og til hører man om vitterlige helbredelser. Den siste helbredelsen jeg hørte om var en arm som hadde vokst sammen skjevt etter en ulykke. Armen rettet seg ut etter et inngrep fra Herren på Himmelpuls nå nylig. Det var Daniel Kolenda som frembar et kunnskapsord.
Fra tid til annen hører man om mennesker som har blitt friske ved håndspåleggelse, men dessverre ikke for ofte. Og det er ikke bare eldre mennesker som sliter med skrøpeligheter.. Det er mange yngre som sliter med skavanker også. De fleste mennesker har faktisk en eller annen diagnose.
Det skulle vært av stor interesse å vite om den faktiske tilstanden i kirker og bedehus.
Dette kunne gjøres med et enkelt anonymt spørreskjema (dette vil heldigvis aldri bli utført. Men hva tror du svarene ville bli på en slik undersøkelse.
1. Har du noengang blitt helbredet for sykdom ved håndspåleggelse eller på annen måte.
2. Sliter du med sykdommer nå tross gjentatt håndspåleggelse og forbønn.
3. Bærer du på sykdommer nå?
4. Ønsker du at noen legger hendene på deg og ber troens bønn?
5. Vil du helst ikke ha forbønn.
6. Går du med en skade som ikke er sykdom og som plager deg?
7. Er du helt frisk nå?
Mulig en slik undersøkelse ville vise at hundre prosent av medlemmene i en lokal menighet ble helbredet ved forbønn, eller ti prosent?
Ja, det kunne vært veldig interessant å faktisk vite noe om dette. Hva er den faktiske situasjonen? Det er jo slik at i alle andre sammenhenger så undersøkes det for å bedre på svakheter. Lukker vi bare øynene for virkeligheten og "tror" blindt?
Skal noe teknisk fungere så må også de fysiske lovene oppfylles. Man kan ikke steke juleribba med effekten fra et lommelyktbatteri.
Det står skrevet at Guds kraft var hos Jesus til å helbrede.
På samme måten i Guds rike, det er kriterier og åndelige lover.
Har vært øyenvitne til mye sterkt på mine temareiser i Georgia.
I Gori vitnet en kvinne om sin helbredelse fra siste stadium i kreft. Hun ble bedt for av Carl-Gustaf Severin og i Gori (Stalins fødeby) vitnet hun med det resultat at rundt tusen ble frelst. I disse møtene stod jeg ved siden av en kvinne som utbrøt - nå kan jeg se klart! Et mirakel uten noen form for forbønn.
Noen år senere var jeg med i et team som hadde husmøte rett ved grensen til Sør-Ossetia og tilhørerne besto vesentlig av ufrelste. Flere tok i mot Jesus der og blant dem var det en kvinne med lammelse på den ene siden av ansiktet, hun så ut som en månesigd. Dagen etter dukket hun opp i Gori med et vakkert ansikt. Og til slutt var det min avdøde venn Tormod som ble budsendt til en kvinne som lå lam. Este gang vi kom tilbake fikk vinhøsten at hun var frisk - vi tror på helbredelser.
Men det går an å være ærlig uten å være vantro - eller?
Det kalles stadig fram til forbønn - over alt. Og vi burde da også få høre vitnesbyrdene om bønnesvarene.
Jesus helbredet ti spedalske, bare én kom tilbake og takket ham.
Men, hvorfor ikke i gudstjenestene også be fram alle de som har fått forbønn og fremdeles er syke? Ikke for å henge ut, men trøste og oppmuntre. Om det kan sies slik så er disse menneskene bare i venteværelset.
Og for å være helt ærlig, jeg kjenner mange som skal legges inn for alvorlige kirurgiske inngrep, og vi er jo alle takknemlig for tjenestene i norsk helsevesen.
Men faktum er jo at mange av disse har søkt Guds rike først - søkt forbønn.
Men noen med de alvorligste diagnoser har gjennom årene hatt sin siste reise - troen likesom glipper?
Vi blir så stille om dette.
Jesus helbredet alle, slipper vi ikke ham til?
Og til slutt, jeg tror ikke problemet ligger i troen hos de forbønnsøkende, det ligger muligens på et høyere nivå.
Og med en liten vri - det vi har gir vi deg sa Peter og Johannes til den lamme mannen som sprang opp, mulig jeg må si - det jeg ikke har kan jeg ikke gi deg!
Men kan ikke jeg så kan du......
onsdag, mars 29, 2017
Menigheten - mareritt eller drøm - Brev 76
Det er vel det vi alle vil, skape velfungerende menigheter hvor generasjonene lever sammen. Ikke menigheter hvor aktivitetene tar knekken på familielivet og hvor pappa og mamma "alltid" er opptatt med Guds rike. Som ung familiemann levde jeg litt på den måten. Var med i det "høye råd", var eneste pianist i strengekören, var med i juniorarbeidet osv. I hine hårde dager var det på søndagene først søndagsskole, så formiddagsmøte, så en kort middagsrast hjemme, så til gamlehjemmet og andakt og etter en pust i bakken var det vekkelsesmøte på kvelde. Deretter hviledag på mandag, så onsdagsmøtet, så sangøvelse, så eldstemøte, så bønnemøte, deretter kone, barn hus og hjem.
Ikke rart vi sang mye om himmelen.
Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, så vil jeg gi dere hvile sier Jesus.
Behøver vi alle øvelser, planleggingsmøter, ledersamlinger og alt annet som må til for å "smøre" maskineriet?
For når jeg ser meg tilbake helt til 1961 var det mye av virksomheten som kunne lukes vekk. Min gamle svigermor var i sin ungdom hushjelp og barnepike for en familie som stod i spissen for menighetsarbeidet et sted i distriktet. En gang fikk hun høre fra barneflokken at de ønsket at menighetslokalet brente ned. Det var vel 9-10 barn i denne familien og så vidt jeg vet er vel bare ett av dem frelst!
I denne verden flyr barnefamiliene bena av seg for å rekke alle "nødvendige" aktiviteter. I Guds menighet skal det være en hvilens plass. Det vi ikke har resurser til skal vi heller ikke gjøre. Jeg vet faktisk at mennesker kan gå til gudstjeneste med dårlig samvittighet fordi de ikke orker å stille opp.
Å være ledet av Guds Ånd et ikke bare få det store kallet, få kunnskapsord og profetier i møtene, det er også å få et vink i fra himmelen om hvordan vi skal takle de daglige utfordringer.
Og en liten hemmelighet til slutt, folk forblir der det er godt å være - og de tar gjerne med seg fler....
Den gode menighet er ikke stedet man må gå til, det er stedet man lengter til og har vanskelig for å sitte hjemme....
Husker fra 80 tallet, det var vanskelig å holde barna hjemme fra Borg Kristne Senter.
Ikke rart vi sang mye om himmelen.
Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, så vil jeg gi dere hvile sier Jesus.
Behøver vi alle øvelser, planleggingsmøter, ledersamlinger og alt annet som må til for å "smøre" maskineriet?
For når jeg ser meg tilbake helt til 1961 var det mye av virksomheten som kunne lukes vekk. Min gamle svigermor var i sin ungdom hushjelp og barnepike for en familie som stod i spissen for menighetsarbeidet et sted i distriktet. En gang fikk hun høre fra barneflokken at de ønsket at menighetslokalet brente ned. Det var vel 9-10 barn i denne familien og så vidt jeg vet er vel bare ett av dem frelst!
I denne verden flyr barnefamiliene bena av seg for å rekke alle "nødvendige" aktiviteter. I Guds menighet skal det være en hvilens plass. Det vi ikke har resurser til skal vi heller ikke gjøre. Jeg vet faktisk at mennesker kan gå til gudstjeneste med dårlig samvittighet fordi de ikke orker å stille opp.
Å være ledet av Guds Ånd et ikke bare få det store kallet, få kunnskapsord og profetier i møtene, det er også å få et vink i fra himmelen om hvordan vi skal takle de daglige utfordringer.
Og en liten hemmelighet til slutt, folk forblir der det er godt å være - og de tar gjerne med seg fler....
Den gode menighet er ikke stedet man må gå til, det er stedet man lengter til og har vanskelig for å sitte hjemme....
Husker fra 80 tallet, det var vanskelig å holde barna hjemme fra Borg Kristne Senter.
søndag, mars 26, 2017
Når vi dyrker gudsdyrkelsen - Brev 75
Dyrker jeg gudsdyrkelsen? Når "møtestilen" blir hellig og ikke tåler avvikelser da er vi vel på gyngende grunn. Hvor kommer jeg inn hen da? Dette spørsmålet fikk Kensington Temple pastoren Wynne Lewis av Den Hellige Ånd. Pastoren omvendte seg, mennesker fikk hjelp og forsamlingen ble fornyet.
Selvfølgelig må gudstjenestene ha rammer - det gir trygghet - men når rammen hindrer manøvreringen, da blir det farlig.
Jeg har veltet med sykkelen fler enn én gang fordi det har hengt for mye bagasje på sykkelstyret. Du vet, når kneet treffer pakkene og pakkene vrir styret - du ser vel bildet? For mye "nødvendig" drass kan ofte bli rene ulykken.
Dette forstod de gamle pinsevennene når ilden brant. Og som et ekko fra fortiden dukker en linje fra gamle Maran Ata opp: «Ubunden av form og ramme, fremveller den himmelske flod»!
Men jeg vil også rette blikket mot meg selv og min egen gudstjeneste. Er min personlige gudstjeneste ubunden av form og ramme? Og hva med din?
Det kan jo bli et paradoks at jeg forventer strømmer av salighet fra alle andre og lever som en kritisk nyter istedenfor å være en salver yter?
Det er nemlig bare når jeg er fri selv at jeg kan føre andre ut i frihet. Bli mine etterfølgere slik som jeg har etterfulgt Kristus sier Paulus.
Jeg har tro på den kontrollerte friheten i gudstjenesten, for man kan bare improvisere når man kan musikkverket. Frihet er ikke egoets selviske utfoldelse, frihet er å være løste fra egne tvangs- og primadonnanykker og underordne seg den store symfonien.
Først da kan Guds fulle kraft åpenbares i blant oss.
Som det står skrevet - den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene...
Konsertene (gudstjenestene) blir aldri like når vi adlyder den største dirigenten...
Selvfølgelig må gudstjenestene ha rammer - det gir trygghet - men når rammen hindrer manøvreringen, da blir det farlig.
Jeg har veltet med sykkelen fler enn én gang fordi det har hengt for mye bagasje på sykkelstyret. Du vet, når kneet treffer pakkene og pakkene vrir styret - du ser vel bildet? For mye "nødvendig" drass kan ofte bli rene ulykken.
Dette forstod de gamle pinsevennene når ilden brant. Og som et ekko fra fortiden dukker en linje fra gamle Maran Ata opp: «Ubunden av form og ramme, fremveller den himmelske flod»!
Men jeg vil også rette blikket mot meg selv og min egen gudstjeneste. Er min personlige gudstjeneste ubunden av form og ramme? Og hva med din?
Det kan jo bli et paradoks at jeg forventer strømmer av salighet fra alle andre og lever som en kritisk nyter istedenfor å være en salver yter?
Det er nemlig bare når jeg er fri selv at jeg kan føre andre ut i frihet. Bli mine etterfølgere slik som jeg har etterfulgt Kristus sier Paulus.
Jeg har tro på den kontrollerte friheten i gudstjenesten, for man kan bare improvisere når man kan musikkverket. Frihet er ikke egoets selviske utfoldelse, frihet er å være løste fra egne tvangs- og primadonnanykker og underordne seg den store symfonien.
Først da kan Guds fulle kraft åpenbares i blant oss.
Som det står skrevet - den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene...
Konsertene (gudstjenestene) blir aldri like når vi adlyder den største dirigenten...
mandag, mars 20, 2017
Brev 74 - Da jeg ble «oppmuntret» til å gå!
Oppmuntring...
Bare en liten oppmuntring skiller mellom katastrofe og seier. Det kan Tiril Eckhoff fortelles. - På det mørkeste har jeg ligget i sengen og bare ønsket å bli der sier hun.
Kjæresten sa: «Du kan enten ligge der og synes synd på deg selv, eller du kan bli sterkere av dette». Det var bra sagt, sier Eckhoff. Det ble vendepunktet som fikk henne opp på seierspallen igjen.
Alle, selv de «sterkeste» behøver noen som oppmuntrer i tunge stunder. Men ikke alltid bør rådet være å stå på - av og til kan en «stoppordre» være bedre. Da er det også viktig å være omgitt av kloke og trofaste venner som sier sannheten.
Det opplevde jeg en gang i de grønne unge år. Jeg hadde fått oppdraget å lede menighetens ungdomsmusikk og sto på etter beste evne.
Etter en tid fikk jeg besøk av en delegasjon av ungdommer som bad meg - Johan, vær så snill og slutt. Jeg sluttet - og alle ble glade. Men tenk om jeg hadde fortsatt i "tro" og stått på jeg var nedbrutt og ungdomsmusikken nedlagt? Nå ble begge spart.
Det er et uttrykk som heter - å bli forfremmet til sitt inkompetansenivå? Mange dyktige arbeidstakere har opplevd dette, de forfremmes og forfremmes helt til de blir sjefer, så knekker de.
Det er ikke greit å gå over fra å være en dyktig evangelist til å bli en stedfast pastor heller. Om dette er det mye som kan sies, men ikke her...
Likevel har vi alle oppmuntringens tjeneste - livet er kampfullt for de fleste og et godt ord og et vennlig blikk kan skille mellom liv og død.
Min farfar og en venn av ham (etternavn Slettevoll) gikk og ruslet på vollene i Gamlebyen. Begge var kristne. De pratet ikke mye, begge gikk i egne tanker. «Nå orker jeg ikke mer» sa Slettevoll mens de gikk videre. Da svarte min farfar «sier du det»!
Historien slutter ikke der. Slettevoll var deprimert og hadde tenkt å gi opp sitt kristenliv. Men han ombestemte seg der på denne turen på vollene. Han fortalte senere at det var ikke de tre ordene fra min farfar som gjorde utslaget, men måten de ble uttalt på.
Og tilbake til ting jeg ofte prøver å berøre, våre hjerter taler høyere enn vår munn.
Min farfar elsket både Jesus og mennesker, det er det som er den lille forskjellen.
(Det er min pappa som fortalte meg denne vakre historien)
«Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet! På dette skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal stille vårt hjerte til ro for hans åsyn». (1 Johannes 3:18-19 NB)
Og en sluttkommentar. Oppfatt ikke mitt innlegg slik at når det er vekst og fremgang så er pastoren på plass og når det minker så burde han slutte. Det som teller er også om han hjelper sine medlemmer til full lønn i himmelen. Da kan det jo hende noen sier at sistnevnte pastor er for lovisk og hard og at de derfor søker seg til et mer nådefullt sted. At enkelt går kan også være et sunnhetstegn.
Dette var en hard tale sa folket til Jesus.... og de forlot ham.
Vil også dere gå bort sa Jesus til sine disipler som han elsket...
Den rike unge mannen som kom til Jesus gikk også bedrøvet bort og Jesus lot ham bare gå - for han ville ikke omvende seg..... Men det står at Jesus fikk ham kjær.
Vi skal ikke oppmuntre de som ikke vil omvende seg!
Bare en liten oppmuntring skiller mellom katastrofe og seier. Det kan Tiril Eckhoff fortelles. - På det mørkeste har jeg ligget i sengen og bare ønsket å bli der sier hun.
Kjæresten sa: «Du kan enten ligge der og synes synd på deg selv, eller du kan bli sterkere av dette». Det var bra sagt, sier Eckhoff. Det ble vendepunktet som fikk henne opp på seierspallen igjen.
Alle, selv de «sterkeste» behøver noen som oppmuntrer i tunge stunder. Men ikke alltid bør rådet være å stå på - av og til kan en «stoppordre» være bedre. Da er det også viktig å være omgitt av kloke og trofaste venner som sier sannheten.
Det opplevde jeg en gang i de grønne unge år. Jeg hadde fått oppdraget å lede menighetens ungdomsmusikk og sto på etter beste evne.
Etter en tid fikk jeg besøk av en delegasjon av ungdommer som bad meg - Johan, vær så snill og slutt. Jeg sluttet - og alle ble glade. Men tenk om jeg hadde fortsatt i "tro" og stått på jeg var nedbrutt og ungdomsmusikken nedlagt? Nå ble begge spart.
Det er et uttrykk som heter - å bli forfremmet til sitt inkompetansenivå? Mange dyktige arbeidstakere har opplevd dette, de forfremmes og forfremmes helt til de blir sjefer, så knekker de.
Det er ikke greit å gå over fra å være en dyktig evangelist til å bli en stedfast pastor heller. Om dette er det mye som kan sies, men ikke her...
Likevel har vi alle oppmuntringens tjeneste - livet er kampfullt for de fleste og et godt ord og et vennlig blikk kan skille mellom liv og død.
Min farfar og en venn av ham (etternavn Slettevoll) gikk og ruslet på vollene i Gamlebyen. Begge var kristne. De pratet ikke mye, begge gikk i egne tanker. «Nå orker jeg ikke mer» sa Slettevoll mens de gikk videre. Da svarte min farfar «sier du det»!
Historien slutter ikke der. Slettevoll var deprimert og hadde tenkt å gi opp sitt kristenliv. Men han ombestemte seg der på denne turen på vollene. Han fortalte senere at det var ikke de tre ordene fra min farfar som gjorde utslaget, men måten de ble uttalt på.
Og tilbake til ting jeg ofte prøver å berøre, våre hjerter taler høyere enn vår munn.
Min farfar elsket både Jesus og mennesker, det er det som er den lille forskjellen.
(Det er min pappa som fortalte meg denne vakre historien)
«Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet! På dette skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal stille vårt hjerte til ro for hans åsyn». (1 Johannes 3:18-19 NB)
Og en sluttkommentar. Oppfatt ikke mitt innlegg slik at når det er vekst og fremgang så er pastoren på plass og når det minker så burde han slutte. Det som teller er også om han hjelper sine medlemmer til full lønn i himmelen. Da kan det jo hende noen sier at sistnevnte pastor er for lovisk og hard og at de derfor søker seg til et mer nådefullt sted. At enkelt går kan også være et sunnhetstegn.
Dette var en hard tale sa folket til Jesus.... og de forlot ham.
Vil også dere gå bort sa Jesus til sine disipler som han elsket...
Den rike unge mannen som kom til Jesus gikk også bedrøvet bort og Jesus lot ham bare gå - for han ville ikke omvende seg..... Men det står at Jesus fikk ham kjær.
Vi skal ikke oppmuntre de som ikke vil omvende seg!
torsdag, mars 16, 2017
Levi Fragell - Brev 73
Fatter ikke at Human-Etisk Forbund ikke ekskluderer Levi Fragell? På en måte er jeg litt skadefro da, for med sine innspill mot de kristen i Norge så avslører han en fiendtlighet som ikke er HEF verdig. Han gjør HEF til latter, og hvem vil melde seg inn i et latterlig forbund. Fortsett Fragell - mange ler...
Som kristen må jeg akseptere at mange huser et annet livssyn enn det jeg har. Og da forventer jeg også at andre respekterer mitt syn og overbevisning.
Men Fragell motarbeider grunntanken i HEF som skriver dette om seg selv:
«Ved å bli medlem hos oss bidrar du til en sterkere stemme for et samfunn som har plass til alle, uavhengig av livssyn.»
Så får enhver tenke videre selv, men slik jeg tolker det så vredes Fragell på de kristne for å skjule egne personlige problemer.
Jeg har sett og opplevd mye gjennom livet så dette med Fragell kvalifiserer til en sjelesorgsamtale for ham....
Noen ganger er jeg på sporet, hva mener du?
Som kristen må jeg akseptere at mange huser et annet livssyn enn det jeg har. Og da forventer jeg også at andre respekterer mitt syn og overbevisning.
Men Fragell motarbeider grunntanken i HEF som skriver dette om seg selv:
«Ved å bli medlem hos oss bidrar du til en sterkere stemme for et samfunn som har plass til alle, uavhengig av livssyn.»
Så får enhver tenke videre selv, men slik jeg tolker det så vredes Fragell på de kristne for å skjule egne personlige problemer.
Jeg har sett og opplevd mye gjennom livet så dette med Fragell kvalifiserer til en sjelesorgsamtale for ham....
Noen ganger er jeg på sporet, hva mener du?
mandag, mars 13, 2017
Daniel Kolenda, hva kommer etter? - Brev 72
After Daniel Kolenda.
Er det over? Jeg tror ikke det, i hvert fall ikke for min del.
I den forbindelsen tenker jeg på kvinnen med blødninger som rørte ved Jesu kappe bakfra. Jesus kjente at det gikk en kraft ut fra ham og inn i kvinnen som ble helbredet.
Det er det det dreier seg om, men alt skjer i tro.
Det var engang i pinsevekkelsens yngre dager at en mann søkte forbønn. Og slik det var den gangen bøyde de forbønssøkende kne ved første benkerad og fikk håndspåleggelse på skuldrene bakfra. Ofte var det ikke noe å si på lydnivået heller og det spiller i og for seg ingen rolle heller bare de skjer noe. Men det er ikke alltid at bønnene er synkroniset. Denne personen fikk forbønn av to personer så vidt jeg husker, den ene ropte tøm ham - tøm ham og den andre ropte fyll ham - fyll ham!
Hva bønnesvaret ble vet jeg ingen ting om.
Men Bibelen taler mer om håndspåleggelse enn bønn for syke. Egentlig står det ingen ting om bønn for syke så er det i forbindelse med de eldste som salver og så ber troens bønn. Altså et kriterie for eldstetjenesten er å kunne praktisere troens bønn.
Når vi tenker på bilbatterier så kan de faktisk under visse omstendigheter lades og lades helt til de går tørre. Bare input og ikke output.
Det er jo kjekt med en start i ny og ne også, da er hensikten oppnådd og batteriet blir lykkelig. Det står om Jesus at Herrens kraft var over ham til å helbrede. Den samme kraften har Jesus overgitt til sin menighet. Da er det bare å etablere kontakt der det er behov.
Det demonstrerte Daniel Kolenda på en glimrende måte under Himmelpuls sist søndag. Alle fikk legge hendene på noen og alle som gav tegn fikk håndspåleggelse - egentlig ikke forbønn. Kolenda sa klart at hendene skulle legges på pannen til de som var syke og så skulle håndspåleggerne byde sykdommen å vike.
Det var det Jesus gjorde med Peters svigermor og det er eksemplet for oss.
Jeg har den oppfatning at våre forstandere og ledere alltid skal være frimodige i helbredelsestjenesten. Desto mer skal vi vanlig lekfolk være enda mer frimodige. I cellegrupper, husgrupper og hvor vi enn møtes. Og også i vårevoffentlige møter, slipp folket løs - hele tiden!
Når du legger hånden på en syk og befaler sykdommen å vike i Jesu navn så viker den. Og skulle det være tregt så gjør vi det igjen og igjen og igjen.
For ofte har satan hvisket i vårt øre - tenk om det ikke skjer? Det har hindret mange.
Men vi stopper vi munnen på satan ved en ny håndspåleggelse. Det blir vår livsstil.
Etter det jeg forstår la Kolenda igjen en profetisk hilsen til oss - la hele menigheten hele tiden legge hendene på alle syke til alle er friske.
Det var mye annet som kom fram i disse dagene, den som har øre han høre hva Ånden sier til menighetene.
Er det over? Jeg tror ikke det, i hvert fall ikke for min del.
I den forbindelsen tenker jeg på kvinnen med blødninger som rørte ved Jesu kappe bakfra. Jesus kjente at det gikk en kraft ut fra ham og inn i kvinnen som ble helbredet.
Det er det det dreier seg om, men alt skjer i tro.
Det var engang i pinsevekkelsens yngre dager at en mann søkte forbønn. Og slik det var den gangen bøyde de forbønssøkende kne ved første benkerad og fikk håndspåleggelse på skuldrene bakfra. Ofte var det ikke noe å si på lydnivået heller og det spiller i og for seg ingen rolle heller bare de skjer noe. Men det er ikke alltid at bønnene er synkroniset. Denne personen fikk forbønn av to personer så vidt jeg husker, den ene ropte tøm ham - tøm ham og den andre ropte fyll ham - fyll ham!
Hva bønnesvaret ble vet jeg ingen ting om.
Men Bibelen taler mer om håndspåleggelse enn bønn for syke. Egentlig står det ingen ting om bønn for syke så er det i forbindelse med de eldste som salver og så ber troens bønn. Altså et kriterie for eldstetjenesten er å kunne praktisere troens bønn.
Når vi tenker på bilbatterier så kan de faktisk under visse omstendigheter lades og lades helt til de går tørre. Bare input og ikke output.
Det er jo kjekt med en start i ny og ne også, da er hensikten oppnådd og batteriet blir lykkelig. Det står om Jesus at Herrens kraft var over ham til å helbrede. Den samme kraften har Jesus overgitt til sin menighet. Da er det bare å etablere kontakt der det er behov.
Det demonstrerte Daniel Kolenda på en glimrende måte under Himmelpuls sist søndag. Alle fikk legge hendene på noen og alle som gav tegn fikk håndspåleggelse - egentlig ikke forbønn. Kolenda sa klart at hendene skulle legges på pannen til de som var syke og så skulle håndspåleggerne byde sykdommen å vike.
Det var det Jesus gjorde med Peters svigermor og det er eksemplet for oss.
Jeg har den oppfatning at våre forstandere og ledere alltid skal være frimodige i helbredelsestjenesten. Desto mer skal vi vanlig lekfolk være enda mer frimodige. I cellegrupper, husgrupper og hvor vi enn møtes. Og også i vårevoffentlige møter, slipp folket løs - hele tiden!
Når du legger hånden på en syk og befaler sykdommen å vike i Jesu navn så viker den. Og skulle det være tregt så gjør vi det igjen og igjen og igjen.
For ofte har satan hvisket i vårt øre - tenk om det ikke skjer? Det har hindret mange.
Men vi stopper vi munnen på satan ved en ny håndspåleggelse. Det blir vår livsstil.
Etter det jeg forstår la Kolenda igjen en profetisk hilsen til oss - la hele menigheten hele tiden legge hendene på alle syke til alle er friske.
Det var mye annet som kom fram i disse dagene, den som har øre han høre hva Ånden sier til menighetene.
søndag, mars 12, 2017
Brev 71 - Størst av alt er ikke kjærligheten
Ettertanker om vigselsrituale for homofile og troen på Guds ord.
Kan noen tro på de som ikke tror på det de selv «tror» på. For eksempel prester som ikke tror at bibelen er Guds ord. Som tilpasser seg folkets og politikernes mening og ikke tåler forfølgelse for ordets skyld.
Menigheten er sannhetens støtte og grunnvoll sier bibelen. Men når sannhetens søyler, for eksempel om ekteskapet, byttes ut mot aksept av umoral, kollapser sannhetssøylene og folk inviteres inn i en kirkeruin. Hva er da vitsen å invitere noen til noe som egentlig ikke eksisterer. Jeg vet at mange med smerte forblir i Den norske kirke - de vet ikke noe annet alternativ. Og bibelen sier jo at troen kommer av hørelsen og hørelsen av Kristi ord. Og når noe annet forkynnes - som ikke er Kristi ord, da vil det også frembringe en slags variant tro - eller heller vantro. Men en kilde kan ikke samtidig gi både friskt og beskt vann sier Jesus. Det er jo slik at bare en dråpe gift i vannglasset kan drepe, mens en dråpe friskt vann i giften gjør den ikke ufarlig. Det kan være grader av giftighet, men ikke grader av renhet. Intet urent kommer inn i himmelen.
Heldigvis har vi Jesu blod.
En Salme sier at Kirken den er er gammelt hus, står enn om tårnene faller. Ja, den står om tårnene faller, men ikke om sannheten faller!
«.....Vi har unnfanget løgnens ord i våre hjerter og sagt dem ut. Derfor er retten blitt holdt tilbake, og rettferdigheten står langt borte. Sannheten har snublet på tingstedet, og det rette kan ikke finne inngang». (Jesaja 59:13-14 NB)
«Døde fluer får salveblanderens salve til å lukte ille og gjære. Et lite grann dårskap veier mer enn visdom og ære». (Forkynneren 10:1 NB)
Kirkens oppgave er ikke å vie homofile, oppgaven er ved forkynnelsen å føre mennesker til omvendelse så de vinner den evige salighet. Man kan jo få færre trafikkbøter i rettsapparatet ved å fjerne fartsgrensene, men muligheten ligger da åpen for at fler vil omkomme.
«Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene». (Matteus 5:13 NB)
Skriftstedet ovenfor er etter mitt syn det neste nivå for Den norske kirke, å bli tråkket ned. Hvem har respekt for noen som jukser med egne regler? Slik som Samson som forrådte og tuklet med sin egen innvielse til Herren. Resultatet var at han ble fanget, blindet og brukt som et leketøy for sine fiender.
Kjærlighet er også å si sannheten når det er nødvendig og selv om det smerter. Jesus ble oppsøkt av en ung mann som ville følge ham, men når Jesus stilte betingelsene leser vi at mannen gikk bedrøvet bort... Han ble elsket av Jesus, men gikk ut i mørket.
«Jesus sa til ham: Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg! Men da den unge mannen hørte dette, gikk han bedrøvet bort, for han hadde stor rikdom». (Matteus 19:21-22 NB)
Det første som gjelder i Guds rike er den betingelsesløse overgivelsen til Jesus uansett prisen. Det er bare den som dør med Ham som lever med Ham! Håper du har oppfattet at det er ikke vår oppgave å peke på den ene syndeforteelsen framfor den andre. Verden har nok med sine plager. Det jeg har satt lyset på her er hvordan presteskapet tar hånd om mennesker som behøver frelse - enten de er autofile eller homofile. Følg din kjærlighet sies det, alt er lov bare det er riktig for deg. I den forbindelse feilsiteres bibelen og det sies ofte at størst av alt er kjærligheten. Men det som står skrevet er dette:
"Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten". (1 Korinter 13:13 NB)
Kjærligheten står altså over tro og håp, men erstatter ikke dette. Jeg mener den største kjærlighet er den som rettleder og advarer.
Men hvorfor refse andre, jeg tror aldri jeg noen gang et vanlig møte har hørt noen som har kommet inn på hva som er rett levemåte, for det er jo loviskhet og hvem vil ha et slikt stempel?
Kan noen tro på de som ikke tror på det de selv «tror» på. For eksempel prester som ikke tror at bibelen er Guds ord. Som tilpasser seg folkets og politikernes mening og ikke tåler forfølgelse for ordets skyld.
Menigheten er sannhetens støtte og grunnvoll sier bibelen. Men når sannhetens søyler, for eksempel om ekteskapet, byttes ut mot aksept av umoral, kollapser sannhetssøylene og folk inviteres inn i en kirkeruin. Hva er da vitsen å invitere noen til noe som egentlig ikke eksisterer. Jeg vet at mange med smerte forblir i Den norske kirke - de vet ikke noe annet alternativ. Og bibelen sier jo at troen kommer av hørelsen og hørelsen av Kristi ord. Og når noe annet forkynnes - som ikke er Kristi ord, da vil det også frembringe en slags variant tro - eller heller vantro. Men en kilde kan ikke samtidig gi både friskt og beskt vann sier Jesus. Det er jo slik at bare en dråpe gift i vannglasset kan drepe, mens en dråpe friskt vann i giften gjør den ikke ufarlig. Det kan være grader av giftighet, men ikke grader av renhet. Intet urent kommer inn i himmelen.
Heldigvis har vi Jesu blod.
En Salme sier at Kirken den er er gammelt hus, står enn om tårnene faller. Ja, den står om tårnene faller, men ikke om sannheten faller!
«.....Vi har unnfanget løgnens ord i våre hjerter og sagt dem ut. Derfor er retten blitt holdt tilbake, og rettferdigheten står langt borte. Sannheten har snublet på tingstedet, og det rette kan ikke finne inngang». (Jesaja 59:13-14 NB)
«Døde fluer får salveblanderens salve til å lukte ille og gjære. Et lite grann dårskap veier mer enn visdom og ære». (Forkynneren 10:1 NB)
Kirkens oppgave er ikke å vie homofile, oppgaven er ved forkynnelsen å føre mennesker til omvendelse så de vinner den evige salighet. Man kan jo få færre trafikkbøter i rettsapparatet ved å fjerne fartsgrensene, men muligheten ligger da åpen for at fler vil omkomme.
«Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene». (Matteus 5:13 NB)
Skriftstedet ovenfor er etter mitt syn det neste nivå for Den norske kirke, å bli tråkket ned. Hvem har respekt for noen som jukser med egne regler? Slik som Samson som forrådte og tuklet med sin egen innvielse til Herren. Resultatet var at han ble fanget, blindet og brukt som et leketøy for sine fiender.
Kjærlighet er også å si sannheten når det er nødvendig og selv om det smerter. Jesus ble oppsøkt av en ung mann som ville følge ham, men når Jesus stilte betingelsene leser vi at mannen gikk bedrøvet bort... Han ble elsket av Jesus, men gikk ut i mørket.
«Jesus sa til ham: Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg! Men da den unge mannen hørte dette, gikk han bedrøvet bort, for han hadde stor rikdom». (Matteus 19:21-22 NB)
Det første som gjelder i Guds rike er den betingelsesløse overgivelsen til Jesus uansett prisen. Det er bare den som dør med Ham som lever med Ham! Håper du har oppfattet at det er ikke vår oppgave å peke på den ene syndeforteelsen framfor den andre. Verden har nok med sine plager. Det jeg har satt lyset på her er hvordan presteskapet tar hånd om mennesker som behøver frelse - enten de er autofile eller homofile. Følg din kjærlighet sies det, alt er lov bare det er riktig for deg. I den forbindelse feilsiteres bibelen og det sies ofte at størst av alt er kjærligheten. Men det som står skrevet er dette:
"Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten". (1 Korinter 13:13 NB)
Kjærligheten står altså over tro og håp, men erstatter ikke dette. Jeg mener den største kjærlighet er den som rettleder og advarer.
Men hvorfor refse andre, jeg tror aldri jeg noen gang et vanlig møte har hørt noen som har kommet inn på hva som er rett levemåte, for det er jo loviskhet og hvem vil ha et slikt stempel?
fredag, mars 03, 2017
Brev 70 - Er kvinnens plass på kjøkkenet?
Hvorfor skal kvinner preke og lede - de hører hjemme på kjøkkenet!
I 2015 var 9 prosent av ansatte i barnehager menn. Og så kan vi uten på noen måte å mene noe om disse mennene spørre, hvorfor velger disse nettopp barnehage? Men 9 prosent er bedre enn 0 prosent. Og mens jeg surfer rundt med mine uvitenskapelige undersøkelser så står det faktisk at lærere er viktige for gutter, mens det på den andre siden viser undersøkelser at elever med kvinnelige lærere scorer høyere. Fra Utdanningsnytt kan det også leses at 25 prosent av lærerne i grunnskolen er menn, dette viser tall fra GSI. For ti år siden utgjorde mennene nærmere 30 prosent. Sosiolog Ole Bredesen Nordfjell er bekymret over den mannsfattige skolen.
Og så vet vi at gutter behøver skikkelig, stabile, trofaste og trygge menn som forbilder. Om vi sånt grovt regnet vet at rundt 40 prosent av inngåtte ekteskap går i oppløsning (oppløste samboerforhold vet jeg ingen ting om) så kan vi se det slik at vel halvparten av norske gutter har en trygg og trofast pappa til forbilde. Dette må vel skape noe i jentene og guttene som vokser opp i dag?
Jenter gjør det også stort sett bedre enn guttene når det gjelder utdanning og da vil de vel også etterhvert fylle de beste jobbene....
Jeg er imot kjønnskvotering, men for «skjønnskvotering» - altså at de som skjønner best leder best.
Men hvordan er det i vår kristenverden?
Der har vi også to kjønn - det svake kjønn og det feige kjønn (min tolkning). Når vi leser misjonshistorien finner vi ofte de tøffeste og sterkeste representantene finnes blant det "svake" kjønn. De går inn i de mørkeste områdene, lever som kvinner i fare hver eneste dag, jobber som menn, graver snekrer og bygger, har apostolisk styrke, er bibellærere, pastorer og menighetsbyggere. Når de kommer hjem blir de plassert på tørkehylla. Når de så slipper til på prekestolene er det som regel på misjonsmøtene. Hvorfor blir de ikke bibellærere og predikanter i våre forsamlinger?
Når Paulus skriver at kvinnene skal tie i menighetssamlingene så er det etter mitt syn noe annet enn forkynnelse han mener.
For hvis Paulus mente forkynnelse så burde alle søstre reise hjem fra misjonsmarken eller gå over til bandasjering og sosialhjelp.
Og så til våre menigheter og kjønnsfordelingen der. Stort sett står mennene for undervisning og forkynnelse, mens kvinnene bærer den daglige byrden. Har jo gjennom årene sett at kvinner gjør alt bortsett fra dette å forkynne.
Jeg har noen ganger hatt det privilegium å reise på team til andre land i blandede grupper og opplevd hvilken resurs våre søstre er. De forkynner, underviser og ber for syke. Trygt å ha dem i utlandet!
Menn har kall, kvinner har hjerter.
Enkelt ganger kan man tro at kristendommen er en kvinnebevegelse. På bønnemøtene er som oftest flertallet, ja gjett.....
Ofte fyller kvinner de viktigste "institusjonene" I våre menigheter. De leder bibelskoler, de leder bønn, de leder omsorg, de leder sjelesorg, de leder barnearbeidet osv. De holder det hele i gang - og takk og lov for det.
Men gudstjenestene og prekestolene er ofte forbeholdt mann - for mannen kan.
Men i Herren er det ingen forskjell på mann og kvinne.
Vi behøver flere menn i søndagsskolen, guttene behøver å se at menighetslivet er noe mer enn en tantebevegelse. Jeg har selv vært søndagsskolelærer i mange år så jeg kjenner dette viktige arbeidet.
En annen side er at menn med drømmer og visjoner om å tjene Herren ofte slipper til på prekestolene - de får trening og erfaring. De får preke hjemme. Jentene må trene på misjonsmarken.
Ja, mår jeg ser på dette merkelige menighetsmønsteret, årsak og virkning - hvem, hva og hvorfor så må nok nye tenkes igjennom.
Men først og fremst etterlyser jeg de sanne lederne - mannfolka!
Er kvinnen det sterke kjønn og mannen det svake kjønn.
Når mannen våkner er det vekkelse!
Vil avslutte med en historie fra gamle tiders vekkelse, da var det også kvinnekamp i menighetene. Historien forteller at det var rydding på boklageret og T.B.Barratt ryddet sammen med noen brødre. Og historien forteller at Barratt hadde et mere fritt syn på kvinnen som forkynner enn sine brødre. Denne Barratt hadde skrevet en bok med tittelen "Kvinnens plass". Plutselig spurte Barratt - hvor er boka Kvinnens plass. Ikke uventet kom svaret fra en av brødrene - på kjøkkenet!
Mann - hvor er du?
I 2015 var 9 prosent av ansatte i barnehager menn. Og så kan vi uten på noen måte å mene noe om disse mennene spørre, hvorfor velger disse nettopp barnehage? Men 9 prosent er bedre enn 0 prosent. Og mens jeg surfer rundt med mine uvitenskapelige undersøkelser så står det faktisk at lærere er viktige for gutter, mens det på den andre siden viser undersøkelser at elever med kvinnelige lærere scorer høyere. Fra Utdanningsnytt kan det også leses at 25 prosent av lærerne i grunnskolen er menn, dette viser tall fra GSI. For ti år siden utgjorde mennene nærmere 30 prosent. Sosiolog Ole Bredesen Nordfjell er bekymret over den mannsfattige skolen.
Og så vet vi at gutter behøver skikkelig, stabile, trofaste og trygge menn som forbilder. Om vi sånt grovt regnet vet at rundt 40 prosent av inngåtte ekteskap går i oppløsning (oppløste samboerforhold vet jeg ingen ting om) så kan vi se det slik at vel halvparten av norske gutter har en trygg og trofast pappa til forbilde. Dette må vel skape noe i jentene og guttene som vokser opp i dag?
Jenter gjør det også stort sett bedre enn guttene når det gjelder utdanning og da vil de vel også etterhvert fylle de beste jobbene....
Jeg er imot kjønnskvotering, men for «skjønnskvotering» - altså at de som skjønner best leder best.
Men hvordan er det i vår kristenverden?
Der har vi også to kjønn - det svake kjønn og det feige kjønn (min tolkning). Når vi leser misjonshistorien finner vi ofte de tøffeste og sterkeste representantene finnes blant det "svake" kjønn. De går inn i de mørkeste områdene, lever som kvinner i fare hver eneste dag, jobber som menn, graver snekrer og bygger, har apostolisk styrke, er bibellærere, pastorer og menighetsbyggere. Når de kommer hjem blir de plassert på tørkehylla. Når de så slipper til på prekestolene er det som regel på misjonsmøtene. Hvorfor blir de ikke bibellærere og predikanter i våre forsamlinger?
Når Paulus skriver at kvinnene skal tie i menighetssamlingene så er det etter mitt syn noe annet enn forkynnelse han mener.
For hvis Paulus mente forkynnelse så burde alle søstre reise hjem fra misjonsmarken eller gå over til bandasjering og sosialhjelp.
Og så til våre menigheter og kjønnsfordelingen der. Stort sett står mennene for undervisning og forkynnelse, mens kvinnene bærer den daglige byrden. Har jo gjennom årene sett at kvinner gjør alt bortsett fra dette å forkynne.
Jeg har noen ganger hatt det privilegium å reise på team til andre land i blandede grupper og opplevd hvilken resurs våre søstre er. De forkynner, underviser og ber for syke. Trygt å ha dem i utlandet!
Menn har kall, kvinner har hjerter.
Enkelt ganger kan man tro at kristendommen er en kvinnebevegelse. På bønnemøtene er som oftest flertallet, ja gjett.....
Ofte fyller kvinner de viktigste "institusjonene" I våre menigheter. De leder bibelskoler, de leder bønn, de leder omsorg, de leder sjelesorg, de leder barnearbeidet osv. De holder det hele i gang - og takk og lov for det.
Men gudstjenestene og prekestolene er ofte forbeholdt mann - for mannen kan.
Men i Herren er det ingen forskjell på mann og kvinne.
Vi behøver flere menn i søndagsskolen, guttene behøver å se at menighetslivet er noe mer enn en tantebevegelse. Jeg har selv vært søndagsskolelærer i mange år så jeg kjenner dette viktige arbeidet.
En annen side er at menn med drømmer og visjoner om å tjene Herren ofte slipper til på prekestolene - de får trening og erfaring. De får preke hjemme. Jentene må trene på misjonsmarken.
Ja, mår jeg ser på dette merkelige menighetsmønsteret, årsak og virkning - hvem, hva og hvorfor så må nok nye tenkes igjennom.
Men først og fremst etterlyser jeg de sanne lederne - mannfolka!
Er kvinnen det sterke kjønn og mannen det svake kjønn.
Når mannen våkner er det vekkelse!
Vil avslutte med en historie fra gamle tiders vekkelse, da var det også kvinnekamp i menighetene. Historien forteller at det var rydding på boklageret og T.B.Barratt ryddet sammen med noen brødre. Og historien forteller at Barratt hadde et mere fritt syn på kvinnen som forkynner enn sine brødre. Denne Barratt hadde skrevet en bok med tittelen "Kvinnens plass". Plutselig spurte Barratt - hvor er boka Kvinnens plass. Ikke uventet kom svaret fra en av brødrene - på kjøkkenet!
Mann - hvor er du?
Abonner på:
Innlegg (Atom)