Brev 19 - miraklet i Gori og vitnesbyrdene

Slipp vitnesbyrdene løs!
Men en av dem vendte tilbake da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst. Og han falt ned på sitt ansikt for hans føtter og takket ham. Han var en samaritan. Men Jesus svarte og sa: Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni? (‭Lukas‬ ‭17‬:‭15-17‬ NB
Ti helbredet - én kom tilbake og takket, er det slik i dag også? Når jeg prater med mennesker får jeg av og til også høre gledelige ting, slikt som helbredelse. Mange søker forbønn og mange blir helbredet, det er slik det skal være. Men vitnesbyrden om helbredelser er det langt mellom.
Gjennom hele mitt liv som kristen har jeg nærmest ukentlig i våre gudstjenester hørt innbydelse til forbønn og sett mennesker som søker dette. Og fra mitt stolsete har jeg sett helbredelser, men ikke så veldig mange. Personlig tror jeg at mange fler blir helbredet enn det vi kan registrere fra vår tribuneplass. Og her er kjernen i det jeg prøver å beskrive, hvor er vitnesbyrdene? Hvor er de ni andre sa Jesus? Og hvor er de "ni andre" som ble helbredet i dag - for jeg vet de er der!
Mulig det bare er én av tusen hvis vitnesbyrd når fram til allmenheten i dag. Alle kjenner vel forbønnskøene i flere av våre pinsekarismatiske forsamlinger, det jeg savner er tilsvarende takksigelses- og vitnesbyrdkøer. Alle som kom til Jesus ble helbredet sier Guds ord og Jesus er den samme i dag. Og de som tilsynelatende ikke omgående opplever helbredelse i vår kristne virksomhet vil vi fortsette å be for og oppmuntre. Den beste oppmuntringen vi kan gi foruten Guds løfter i Bibelen er personlige vitnesbyrd.
I disse dager søker veldig mange til New Age og alternativ medisin for sine plager, enkelte kristne søker også det siste - dessverre. Men Guds folk skal bare søke Gud og hans ord. Og når bønnesvaret, i dette tilfellet helbredelsen, er et faktum da skal det bæres fram vitnesbyrd så andre får tro. Slik sprer den gode "smitten" seg til fler.
"Når noen sier til dere: Søk til dødningemanerne og spåmennene, som hvisker og mumler! - da skal dere svare: Skal ikke et folk søke til sin Gud? Skal en søke til de døde på vegne av de levende? Til ordet og til vitnesbyrdet! - Dersom de ikke taler i samsvar med dette ordet, så er det ingen morgenrøde for dem". (‭Jesaja‬ ‭8‬:‭19-20‬ NB)
Vil også ta med våre utmerkede kristne radio- og TV programmer. Her leses det opp og bes for bønnebegjær, men skulle det ikke være en tilsvarende rekke av takksigelser for bønnhørelser? Jeg har hørt om enkelte sterke helbredelser som et resultat av forbønnsprogram på radio, men det er svært få av disse. Det betyr ikke at slike programmer er verdiløse, men tenk om alle bønnesvarene også kom fram i lyset?
Det blir av tro - til tro.
Vitnesbyrd og takksigelser er et viktig element i vår kristne virksomhet og vitnesbyrd skaper tro. Og gode, troverdige vitnesbyrd kan brukes mange ganger, troverdighet blir aldri utslitt.
                                                   Underet i Gori.
For mange år siden var jeg med på en teamreise til Georgia arrangert av Livets Ord i Uppsala og Carl-Gustaf Severin var leder og forkynner. Teamet ankom til byen Gori (Stalins fødeby) der GEORGIAKAMPANJEN skulle begynne. På de første møtene var det lite folk og kanskje laber interesse av utenforstående. Husker første møtet i et stort og trist industrilokale hvor stedets menighetsmedlemmer bare fylte opp et hjørne av lokalet, men etter hvert kom det fler og fler. Men så en dag tok det fullstendig av og brødrene i menigheten jobbet på spreng med å snekre trebenker - hva hadde hendt?
Jo, ett år tidligere hadde Carl-Gustaf avholdt møter i Tblisi og i ett av møtene ble en båre med en avmagret, dødssyk kvinne båret inn. Hun var i siste stadie av kreft og døden var hennes neste holdeplass. Hun fikk forbønn av vår svenske broder og denne kvinnen dukket nå opp på våre møter i Gori. Jeg husker hvordan hun en kveld i sin grønne drakt vitnet om sin mirakuløse helbredelse. Dette vitnesbyrdet gav støtet til en stor vekkelse der i byen hvor over 1000 ble frelst.
Apropos vekkelse, sammen med teamet fikk også jeg være med, ledsaget av en tolk, å be for mennesker. Plutselig henvendte en ung kvinne seg til meg med utropet - nå ser jeg. Slike jeg oppfattet det hadde hennes øyne vært skadet, hun kunne se lys, men ikke detaljer. Hun ble helbredet bare ved å være tilstede.
Men det som utvirker det hele etter mitt syn var vitnesbyrdet til kvinnen i grønt!
Slipp vitnesbyrdene løs igjen, om frelse, befrielse og helbredelse!
Og til slutt, dette er ikke en artikkel om helbredelse - baren noen tanker om at det er ikke så dumt å gi Gud ære - ofte!

Brev 18 fra Indre Trangvik - kristen på jobben...

H(å)ndens vitnesbyrd.
Det er ikke så rent sjelden at vi hører om å vinne andre for Kristus, om misjon og evangelisering. Ikke fullt så ofte høres det undervisning om å passe jobben sin, hvordan leve som en kristen i vanskelige forhold, på jobb, i familie og nabolag og hvordan være andre til nytte og hjelp.
Paulus gir en god oppskrift på vekkelse i familielivet når han sier at de kristne kvinnene skal vinne sine egne menn uten ord ved sitt gode eksempel på sann hellighet og kjærlighet.
Paulus satt i fengsel når han skrev Efeserbrevet og der ber han om forbønn slik at talen hans tale blir rett der han sitter isolert og omgitt av vakter og andre fanger. Han ville leve er rett liv der han satt som fange for Kristi skyld.
"Og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets mysterium*. For det er jeg sendebud i lenker. Slik kan jeg være frimodig i ham og tale som jeg bør". (‭Efeserne‬ ‭6‬:‭19-20‬ NB)
Josef satt i fengsel i Egypt, og det var litt av en arbeidsplass han kom til. Men Gud gav ham favør og enden på det hele kjenner vi alle. Det går an å ha seier i enhver omstendighet.
Som kristne møter vi verden og omgivelsen slik som det virkelige livet er, og noen ganger setter vi altfor høye krav til oss selv som igjen gjør oss til tapere i egne øyne når vi ikke klarer å innfri "kravene" vi selv har satt. Samtidig som vi møter denne problematikken med oss selv så er vi lys - det er vårt kall.
"Dere tjenere: Vær lydige mot deres jordiske herrer, med respekt og aktelse av et oppriktig hjerte, som mot Kristus selv. Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men som Kristi tjenere, så dere gjør Guds vilje av hjertet. Gjør deres tjeneste med et villig sinn, som for Herren og ikke for mennesker".
Et annet spørsmål er, hvor mye skal jeg tåle? Bibelen sier jo at kjærligheten tåler alt...
I den tiden som Efeserbrevet ble skrevet kunne man ikke velge og vrake arbeidsplass, mange kristne var slaver og måtte forbli hos sin Herre - de måtte tåle, tåle og tåle.
Nå bytter vi jobb hvis det blir for ille!
"Dere tjenere: underordne dere under herrene deres og vis dem respekt - ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange. For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud tåler sorger når han lider urettferdig". (‭1 Peter‬ ‭2‬:‭18-19‬ NB)
Kristne som takler dette kan vi virkelig gi det vitnesbyrd at de lever i full seier.
Jeg husker tidligere at det ble sagt om enkelte at "de ikke klarte hverdagen". Altså om kristne som andre mente lå på unnersiden. Men slikt er det farlig å si. Vi skal ikke dømme andre før vi har gått i deres mokasiner er et gammelt indianerordtak. Vi har jo alle våre kamper og utfordringer i så måte.
Og så har vi "broileren" da, de som har hatt en hurtigvekst i trygge omgivelser, både religiøst og politisk. Både Jens Stoltenberg og Anniken Huitfeldt får denne betegnelsen - de har aldri kjent "trykket" fra sjefer, arbeidsgivere og spisebrakka.
Det samme kan sies om enkelte pastorer og predikanter som aldri har vært skikkelig ute i det vanlige yrkeslivet. Noen har gått i sin fars fotspor og har lite kjennskap til trykket i spiserommet, firmafester og personalmøter. Eller sitte i spisebrakka og høre på sjefssynser Gullbrandsen som vet alt om dårlige kristne, politikk og kjønnsorganer og får hyllest fra sin heiagjeng. Dette er en verden som er ukjent for mange broilere.
Men det er der seieren også kan vinnes - om vi legger bort "vitnetvangen" og lar livet vitne isteden.
Man vitner nemlig også med vitsene man ikke ler av, drikkevarene man ikke drikker og det man ikke sier om andre. For nettopp dette taler veldig høyt. Om det blir stille i spiserommet når du kommer inn bør det nødvendigvis ikke være fordi de har pratet om deg, det kan også være fordi samtalen var inne på områder man helst ikke bør prate om. Innerst inne vet alle hva som er riktig når det gjelder både tale eller atferd.
Vitnesbyrdet uten ord er viktigere enn vi tror, vårt liv og våre handlinger er det som rydder veien for ordene.
I Norge re­fe­re­res det gjer­ne til at Frans av Assisi skal ha sagt noe slikt som: «For­kynn evan­ge­li­et, om nødvendig med ord».
Derfor er undervisning om hvordan leve minst like viktig som undervisningen om vår tro. Dette tar Paulus opp i sitt brev til Titus og han skriver at de eldre kvinnene skal undervise de ynger (om den daglige atferd) og at også de unge menn skal undervises om det samme av de eldre og erfarne brødrene. Når dette skjer vil det skape trygge mennesker som mestrer hverdagen.
Men det er et moment til jeg vil nevne - Den Hellige Ånd. I mine yngre dager hørte jeg ofte at dåpen med Hellig Ånd og ild var kraft til liv og tjeneste, og det er sant. Men selv om man er fylt til randen med Ånd så er det en utfordring å leve sammen med de samme kollegaene 8 timer hver dag, hver uke og hele året. Da er det til syvende og sist livet som teller....
Og igjen - dette er bare én av mine mange fabuleringer over livet slik jeg kjenner det. Og så er det mye annet jeg kunne ta opp i denne sammenhengen, men savner du noe så skriv om det du da!

Brev 17 - David og Goliat....

David og Goliat.
Helge Lurås har som overskrift  Davids kamp mot Goliat i en artikkel i Aftenposten i 2013. Norge bør ofre litt profitt heller enn å bli truet av et skrøpelig og korrupt autokrati mener han.
Saken i artikkelen gjelder de frosne politiske forbindelsene som oppsto i etterkant av Nobelprisen til Liu Xiaobo i 2010 og vårt forhold til verdens mest folkerike land.
Men blir ikke metaforen David og Goliat av og til brukt litt feil? For David kjempet IKKE mot Goliat, det ble rett og slett ingen kamp. Goliat ble felt med en velrettet sten før kampen i det hele tatt begynte. Så om vi skal tro artikkelforfatteren så mente han at David egentlig var en taper og i en håpløs situasjon. Norge er altså i artikkelforfatterens øyne en taper og håpløst underlagt Kinas forgodtbefinnende. Altså den lilles kamp mot den store overmakten.
Om vi setter litt mer moderne ord på nevnte kamp så kunne Daniel vært utstyrt med en AG3 eller en Kalasjnikova AK-47, men slyngen til David gjord samme nytten.
Egentlig gjorde David det han pleide å gjøre, han mestret slyngen og rammet på håret. Lettere å treffe en stillestående kjempen enn et rovdyr i bevegelse.
Å møte Goliat var som å gå på elefantjakt med en grovkalibret jaktrifle.

Hva er så moralen her? Jo, bruk det Gud har gitt deg i den situasjonen du er - det fungerer. Er du tro i det lille så vil Gud sette deg inn i noe større, men om du ikke kommer inn i noe større så "pass" din sauer der du er. Når Moses stod ved Rødehavets bredd så brukte han det han hadde i hånda - staven. Størrelsen på motstanderen er ikke det store problemet bare vi gjør det vi pleier å gjøre - søker Gud sånn i hverdagen, slik som David gjorde!
Det jeg har gir jeg deg sa Peter og Johannes til den lamme mannen.....

Uansett i hvilken vinkel metaforen om David og Goliat presenteres så er det forholdet mellom det bitte lille og kjempestore som gjelder. Men for å dra det videre så har vi alle fått vår slynge - troen på Jesunavnet. Øver vi flittig blir vi treffsikre....

Brev 16 - åndsutgytelse med Pernille og Jørn

Jørn og Pernille Strand med Kjell Halltorp på Visjon Norge i kveld. Temaet er Den Hellige Ånds fylde eller åndsutgytelse. Og ut fra hva jeg ser fra mitt lille utsiktspunkt så mener jeg de traff de blink. Den Hellige Ånd er atmosfære. Disse tre formidlet veldig bra diagnose  på dagens kristensituasjon  og disse tre er etter min oppfatning personer man kan lytte til.
Jeg derimot føler meg ikke kapabel eller den rette til å skrive om dette, men jeg kjenner det "vibrerer" når jeg lytter på Pernille og Jørn. Jeg er også smertelig klar over min utilstrekkelighet når det gjelder å formidle Guds kraft.  Det jeg IKKE har kan jeg IKKE gi - min bønn er - må Gud sende mange "Barratter" til oss.
Ånden skal ikke bare forkynnes, den skal formidles. Når T.B.Barrat kom hjem fra sin mislykkede innsamlingsreise i Amerika så kom han hjem med noe mer verdifullt - en sann fylde av Den Hellige Ånd. Og denne Åndsfylden spredte seg fra person  til person som en skogsbrann. Vi vet jo at ildungene i slike branner hopper fra tretopp til tretopp. Og det er slik sanne vekkelser sprer seg, vi kan nemlig bare gi det vi har.
For Ånden var ennå ikke falt på noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. "Nå la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd. Men da Simon så at Ånden ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse",.... (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭8‬:‭16-18‬ NB)
"Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭19‬:‭6‬ NB)

Ikke misforstå meg nå - jeg vil i hovedsak høre om Jesus, ikke om Ånden - derimot vil jeg være fylt av Ånden. Finner veldig lite om å forkynne Ånden i Bibelen, derimot er forkynnelsen av Jesus Kristus og ham korsfestet den røde tråden.
For vi kan tale om Ånden til vi blir tørre....
Det er ordet om korset som er Guds kraft til frelse, ikke ordet om Ånden. Likevel hører selvsagt undervisning om Ånden med i all sunn forkynnelse. Men man får ikke Ånden ved å høre om Ånden, for Åndens oppgave er å herliggjøre Kristus ikke seg selv. Og når Kristus forkynnes salves tilhørerne med Ånden - logisk?
Noen ganger kan undervisning om Ånden sammenlignes mer å ta et brevkurs i svømming. Det jeg har gir jeg deg sa apostelen. Her ligger utfordringen til alle som forkynner Guds ord....
Til dette vil jeg tilføye med all ydmykhet (om jeg har det da?) Forkynnere har forskjellige gaver og forskjellig utrustning. Et eksempel på dette finner vi når Filip forkynte evangeliet i Samaria. Det var vekkelse med tegn, under og mirakler der, men én ting manglet i Filips tjeneste - å få de nyfrelste inn i Åndens fylde. Og i stedet for å undervise de nyomvendte om Ånden så fikk han assistanse fra Jerusalem. Håndspåleggelse er rett på sak!

"Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem. De ga alle akt på det som ble sagt av Filip, da de hørte og så de tegnene han gjorde. For det var mange som hadde urene ånder, og de for ut av dem med høye skrik. Og mange vanføre og lamme ble helbredet". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭8‬:‭5-7‬ NB)
"Men da apostlene som var i Jerusalem, hørte at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem. De kom dit ned og ba for dem, at de måtte få Den Hellige Ånd. For Ånden var ennå ikke falt på noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭8‬:‭14-17‬ NB)
"Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?"
"Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt? (‭Galaterne‬ ‭3‬:‭2, 5‬ NB)

Altså slik jeg ser det - Kristus forkynnes - mennesker blir frelst - de frelste får håndspåleggelse av åndsfylte mennesker - de nyfrelste blir fylt av Ånden og taler i tunger - deretter kan de nyfrelste undervises om Ånden og de åndelige gaver. Og for å sette det på spissen så er jeg for den saks skyld ikke Pinsevenn kun fordi jeg tror på pinseopplevelsen, det er å leve i det som gir meg denne retten...
Pernille og Jørn formidlet noe viktig på Visjon Norge i kveld. Dette ga sikkert lengsel i mange, sann lengsel fører til bønn og bønn fører til en ny utgytelse av Den Hellige Ånd - vårt eneste håp....

Brev 15 - Når oljen er borte og oljefondet tomt...

I disse statsbudsjettdager så er kunsten tydeligvis å gi riktig beløp til riktig plass. I Norge har vi ikke økonomiske problemer - heller fordelingsproblemer. I Norge behøves det nesten ikke å spare, det har mamma stat gjort, i oljefondet. Men når det er slutt på oljen?
Eller enda verre, om vi mister tilgangen på våre petroleumsprodukter?
Vi hadde Oljekrisen som var det navnet på den energikrisen som rammet den vestlige verden i 1973.
I Norge førte krisen både til begrenset tilgang på bensin og forbud mot bilkjøring i helgene. Den 22. november 1973 ble det vedtatt at alle bensinstasjoner skulle holdes stengt på lørdager og søndager, samt etter klokken 19.00 alle ukedager. Fra 5. desember ble det også innført forbud mot kjøring med motorkjøretøy i helgene.
Ja dette er historikk, men jeg husker de biltomme  gatene, kan det komme igjen?
Når vi leser i historiebøkene ser vi fort at ingen nasjon eller kultur har vokst seg inn i himmelen - alt har på ett eller annet tidspunkt opphørt eller gått over i en annen form.
Det finnes omlag 16.000 atombomber i verden - vi de bli anvendt? Muligheten finns, og om eller ikke smellsakene anvendes, så må jo vår kultur før eller siden ta slutt.
Hva blir vår hverdag om dette skjedde over natta, petroleumsproduktene uteblir, matimporten reduseres, flytrafikken opphører. Hva blir så vår hverdag?
Helsesektoren vil møte en ny hverdag. Om varetransporten reduseres eller opphører må mange av våre pleietrengende tilbakeføres til sine familier. Bortsett fra de rent medisinske problemene så vil da tid nok til å stelle disse hjemme - det er jo slutt på alle feriereisene. Og gjennom det meste av menneskehetens historie har det jo ikke vært noe som heter syke- og gamlehjem.
Det kulturelle livet må omstille seg. Det blir ikke så lett å reise hit og dit og delta her og der. Bare tenk på fotballen?
Og kirke- og menighetslivet da, nå reiser vi alle til det bedehuset hvor vi trives best.
Mossinger reiser til Sarpsborg og Sarpinger til Fredrikstad og omvendt. Vi opplevde dette i 1973 hvor vi med barn og barnevogn gikk til kveldsmøte. Heldigvis var vi med i en lokal menighet så turen ble ikke så lang, men om vi hadde vært med i en Sarpemenighet da? Om et kjøreforbud kommer i dag så må vi innse at vi må delta i en lokal menighet - skremmende eller nyttig?
     Vi i Norge er ikke selvforsynt med mat. Den reelle selvforsyningsgraden indikerer hvor mye av vårt årlige forbruk vi i en krisesituasjon vil klare å produsere på norsk jord, inkludert behovet for korn som dyrefôr.
-Vi har sakte, men sikkert gått i feil retning hevdes det og blitt mer og mer avhengig av import av matvarer. Norge har mistet 23 prosent av kornarealet sitt på 25 år og det er alarmerende.
noe som heter syke- og gamlehjem
Det hjelper lite med en moderne traktorpark om dieseloljen opphører. Men vi kan jo dyrke poteter på alle golfbanene da. Det interessante er at hele verden innser at kriser kan komme - det forteller genlageret (frø) på Svalbard oss.
Dette var en bitte liten fundering på hva som kan skje - eller kommer til å skje. Putin har begynt å sende sine kampflyprosjektet over Sverige, det siste landet han avla visitt er Finland. Men vi kommer jo til å leve i all evighet i vår velstand - selvfølgelig.
Men til slutt kan vi ta et personlig tankeeksperiment.
Hva om oljefondet ble verdiløst - hvordan blir din hverdag?
Og enda med alvorlig - om petroleumsproduktene for en kortere eller lengre periode blir fraværende eller forsvinner - hvordan blir din hverdag da?

Brev 14 - da jeg falt av lasset (musikalsk).

Da jeg falt av lasset, altså det musikalske. Jeg har alltid likt å spille, men få liker å høre på. Godt folk har smak. Men jeg har faktisk spilt violin som gutt, hatt pianotimer, så gitaren, kirkeorgel en periode og trekkspillet da, det fulgte meg i mange år. Det jeg elsker å spille nå er klassisk gitarmusikk - slikt man får kjøpt på noter. 

Som nyfrelst ungdom hadde jeg allerede lært å spille gitar. Hadde faktisk gitartimer hos en musikklærer ved navn Håkon Madsen i Oredalseveien, det var han som lærte meg gitarnotene. Jeg gikk så opp i denne spillingen at den etter hvert ble en liten avgud og så gudfryktig som jeg (trodde) var kastet jeg avguden (notene) i ovnen,  noe jeg har angret på siden. Men sånn var det. Men jeg kastet ikke gitaren. Så kjøpte jeg en ganske dyr gitar av merket Levin. Den ble spesialbestilt fra Sverige. Etterhvert ble den utstyrt med mikrofon og en venn i menigheten bygde en forsterker til meg. Den hadde volumbryter og bryter for vibrato eller skjelvetoner. Jeg var litt banebrytende i det kristne miljøet med elektrisk gitar den gangen - det var ikke helt vanlig med el-gitarer da. Særlig vibraton imponerte (noen).

Vi startet en ungdomsmusikk i menigheten og jeg var lederen. Vi spilte og sang og var ofte både her og der. Men ikke sjelden begynte vi å synge i én dur og seilet ned i en annen - ikke alle i koret sang helt rent og med en litt sterk stemme sluttet vi ofte a-kapella - pinlig. Jeg så meg nødt til å kjøpe et trekkspill - 96 basser  av merket Hohner. Da fungerte alt bra, men min elskede Levin måtte selges for å finansiere dragspelet. Savner denne orkestergitaren fremdeles.

Det var mye sang og musikk i hjemmet vårt den første tiden og helt fram til midt på 80 tallet. Sildigregn var den populære sangboka og vi sang og sang. Når familien var samlet eller når venner og kjente var innom til en kopp te etter søndagsmøtene. Det var ikke så lange møter i disse gyldne tidene - søndag kveldsmøtet begynte kl 18.00 og sluttet ofte ved 19.30 tiden - god tid til sosialt fellesskap på søndagskveldene.

I går, i dag til evig tid den samme Jesus er - denne sangen ble sunget mye...
Og alle lovsangene fra 70 tallet - fine kor og greie å spille

Men så falt jeg av lasset, hva hendte?

Jo, det var lovsangene som kom på 80 tallet og deretter. Men det var ikke bare lovsang, det var nye rytmer med synkoper og det hele. Jeg som bare var opplært i skomakertakt og ompapa klarte rett og slett ikke den nye stilen. Men jeg sørget ikke over det, den nye lovsangen var bra - jeg elsket den og elsker den fremdeles. Å akkompagnere, altså lovsangen, det falt mer vanskelig.

Gitaren og sangen ble lagt på hylla og det gikk mange år uten at jeg rørte ved et instrument. Men for noen år siden ble jeg invitert med på en gitarkonsert et sted i Sverige. Da våknet noe til liv i meg - de klassiske tonene, men det satt langt inne.

Nå spiller jeg hver dag - bare for meg selv - og jeg nyter det.

Jeg vil ikke ha Sildigregntiden tilbake - det ble ofte bare tut og kjør. Sangene ble kun opplevelser på utsiden og uten å berøre innsiden.

Samtidig savner jeg sanger som kan spilles og synges hjemme av enkle folk med skomakertakt - slike som meg.

Altså gudstjenestesanger som kan benyttes både til husbruk- og hjemmebruk av slike som meg. Men toget har nok gått..... Gud velsigne Hillsong - ny sang for nye generasjoner.

Brev 13 - om kristenfundamentalisme og andre lister...

Jeg skriver og jeg skriver, til tross for at jeg har satt meg på tribunen. Denne gangen skriver jeg bare for å informere - om Koranen og Islam. Jeg beskylder ikke muslimer for noe som helst, som ellers i verden er de fleste der hyggelige og gode mennesker, og vi må heller ikke glemme at  kristendommen tilsynelatende også har hatt mange så dystre og mørke sider (men da er det ikke kristendommen vi har sett). Men tenk om alle vi kristne skulle praktisere vår kristendom til ytterste konsekvens og muslimene praktisere Koranen til ytterste konsekvens - hva da?

Altså om begge parter blir bokstavtro fundamentalister?

Jeg skal bare henvise til et par vers, litt fra Bibelen og litt fra Koranen, og dette er veldig svart/hvitt - men tenk etter på hva Jesus sier:

"Om noen slår deg på det ene kinnet, så vend også det andre til! 

Når en tar ytterkappen din fra deg, så nekt ham heller ikke kappen! Gi til hver den som ber deg, og krev ikke tilbake fra den som tar ifra deg det som ditt er. Og som dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem". (‭Lukas‬ ‭6‬:‭29-31‬ NB)

                                                ********************************

Så langt Bibelen, nå kommer et vers fra Koranen kapittel 2, fra og med vers 190 til og med vers 193: Der heter det som følger:

"Og bekjemp på Allahs vei dem som bekjemper deg, men gå ikke over grensene, for Allah liker ikke dem som går grensene. Og drep dem hvor du enn finner dem, og driv den ut fra der de har drevet dem ut, for forfølgelse er verre enn drap. Men kjemp ikke imot dem ved den hellige moské (i Mekka) med mindre de angriper dere der, så drep dem. Slik er lønnen til dem som undertrykker troen. Men hvis de overgir seg, da tilgir Allah, den som har barmhjertighet. Og bekjemp dem inntil det ikke er noe mer vantro og inntil all (guds)dyrkelse er av Allah alene. Men hvis de (det vil si de vantro) slutter å bekjempe dere, så gå da ikke over grensene bortsett fra når det gjelder avgudsdyrkere".

Disse versene er altså koranensitater og hentet fra boken MUHAMMED SLIK SAMTIDEN SÅ HAM av Halvor Tjønn. En bok som er bygd på tekster av arabiske forfattere som levde på Muhammeds tid.

Men for å få en balanse i bildet bør du lytte på den Egyptiske pastoren Sameh Maurice som på Livets Ord i sommer fortalte fra vekkelsen i muslimske miljøer i Egypt. 

http://youtu.be/jI-L452Pic4

Brev 12 - en hilsen fra en som er utenfor...

Utenfor eller innenfor synges det. Det gjelder ikke bare himmelen...

Tror jeg har truffet på en ømt punkt når det gjelder å inkludere mennesker i våre menigheter. Det er jo slik at de som opplever å stå utenfor svært sjelden har mot og kraft til å si ifra om dette. De lider i stillhet og ofte forsvinner de...

Vekkelse er å ta vare på (hverandre).

Og her er noe av brevet jeg fikk  les og tenk etter:

Hei Johan og takk for innlegget ditt om langbord i menigheten. Jeg tør ikke sende en offentlig komentar på fb, men du er inne på noe veldig viktig her. I min tidligere menighet hadde de småbord, det var ikke alltid jeg hadde noen å sitte sammen med for alle hadde sine og sitte sammen med, og de hadde tatt opp plass til hverandre. 

 Jeg sliter med nerver og angst men ingen ser det på meg, for jeg smiler og er blid alltid. Men når Gudstjenesten er over og alle går til bordene kjenner jeg svetten komme, folk haster forbi for å finne en stol. Jeg sliter meg gjennom folkemengden men ingen har en stol å tilby, jeg går mot utangen og ryggen rinner av svette, jeg må ut for å få luft, setter meg i bilen og gråter. Det er vondt når ingen ser deg. Hadde bare noen sagt til meg : hei ........ kom å sette deg. Når noen hendvender seg til meg, er jeg vennlig og hyggelig, får alltid høre at jeg er så blid. 

Men ingen vet hvordan jeg egentlig har det inne i meg. Jeg trenger meg aldrig på andre, men bare om noen hadde sagt : kom å sette deg.....

Så langt denne personen som sikkert representerer ganske mange.

Vil gjerne ha en debatt om hvordan det egentlig er å komme til en menighet....
Altså min utfordring - bytt ut små(klikk)bordene med inkluderende langborder... Det var det jeg nylig skrev på Facebook nylig....

Brev 11 - abort, fosterhjem og kaffetuter...

La de små barn komme... 

Abortdebatten må ikke dø ut, vi må ikke resignere. Barna bare kommer og kommer,  og alle barn er velkomne. De burde i alle fall være det... Noen barn kommer til verden på grunn av foreldrenes (i hvert fall den enes) feiltrinn. Sædcellen har trengt inn i egget og det nye ukrenkelige livet er et faktum. Når dette er nevnt så vil jeg tross alt beundre de foreldrene som velger å ikke skjule sitt feiltrinn, men velger å la fosteret leve framfor å ofre det på det gode ryktes alter.

Laila Dahl skrev om dette i sin bok "Att gå sönder och bli hel igen" om hvordan hennes ektemann presenterte en baby som han var faren til. Et nytt levende menneske som ventet på kjærlighet og omsorg. Det er nå engang slik at kvinner søker ømhet - mannen søker sex, og det er mannens ansvar å styre kaffetuten!

Jeg skal ikke dvele ved barns tilblivelse, det har jeg ikke noe med, men ønsker å dele noen tanker om de barna vi allerede har i blant oss. Barna skal ikke lide for det foreldrene har stelt til. Vi hadde for eksempel de såkalte tyskerbarna etter krigen, stakkars mødrene og barna som måtte betale en høy pris for nazistenes herjinger.

La de små barna komme (ut). 

Den 30. mai 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt. Den tillot fra sin ikrafttredelse 1. Desember 1978 abort på sosiale indikasjoner som det heter. I videste forstand betyr det at et liv dømmes til døden med de omkringliggende årsaker som grunn. Er det dette som heter å rette baker for smed?

Det har vært mye kamp - både for og imot i denne saken og "vinnerne" så langt er kjent. Men når vi abortmotstandere til slutt vinner og alle de "uønskede" barna ser dagens lys, hvilken velkomstkommité står da frem?

Her har vi riset bak speilet.

Kan så vidt minnes en historie jeg leste for mange år siden om en ung kvinne som var kommet i "uløkka", et begrep som var vanlig for mange år siden. Hun ble "tilfeldigvis" ledet inn på en gudstjeneste hvor hun fikk en tiltale fra Herren gjennom en person på denne plassen. Kvinnen hadde tenkt å gjøre slutt på livet, men denne hilsenen fra himmelen fikk henne til å ombestemme seg. Hvem tok vare på denne kvinnen og barnet når det kom? Jeg vet ikke. Og hvorfor må alltid kvinnene lide?

Vi leser i bibelen om kvinnene som ble grepet på fersk gjerning i hor. Altså tatt på senga som det heter. Men ingen spurte etter mannen - han burde jo ha blitt steinet først. Ingen driver hor alene. Jeg får alltid en snikende tanke når jeg leser dette i bibelen om at den mannlige part i saken var en av fariseérne og at det hele var arrangert for å felle Jesus. Den som er uten synd, han kaste den første sten sa Jesus (hmmm hvorfor gikk de eldste først?).

Kvinnen er det svakere kar sier bibelen - la oss slå ring om henne.

Jeg beundrer kviner som bærer fram sitt barn tross.....

La de små barn komme til.. (oss).

Gud er enkers og farløses far, men vi er sendebud i Kristi sted. Det dere har gjort mot en av disse mine minste små, det har dere gjort i mot meg sier Jesus. Noen drømmer om å få se Jesus, møte ham og kjenne Ham. Men vi møter jo Jesus hele tiden - i barna, de svake, de hjelpeløse og de utslåtte.

Se - jeg står for døren og banker sier Jesus videre. Det er mange små som banker på våre hjerter og dører. Slipp dem inn.

Det er mange som gjør nettopp dette. Jeg tenker på alle fosterhjemmene og besøkshjemmene vi har. I vår bekjentskapskrets- og vennekrets er det mange fosterhjem. Men det behøves fler, mange fler - en utfordring til deg?

I våre kristne samlinger og møter fokuserer vi på de høye aborttallene, mer sjelden på alenemødrene (og fedrene) som vi har i blant oss.

Når vi ber om at aborttallene skal gå ned må vi også legge til i våre bønner at antall fosterhjem må økes i tilsvarende grad. Og jeg vil legge til - vi må begynne å be for de allerede eksisterende fosterhjem, de behøver virkelig våre forbønner.

La de små barn komme til meg... (til Jesus).

Når jeg vokste opp var søndagsskolen "allemannseie". Alle sendte barna sine til søndagsskolen, uansett om hjemmene var kristne eller ikke. Dette var også en medvirkende årsak til at mange ble frelst i mer modne år. Nå har dette i noen sammenhenger blitt forandret, søndagsskolen er kun blitt en parallellgrei under søndagsgudstjenesten - og det må vi fortsette med. Men de fleste barna går ikke lenger på søndagsskole, ikke fordi de ikke vil, men fordi det ingen søndagsskole er til. En av mine søsken hadde søndagsskole i sitt hjem på feltet de bodde i mange, mange år. Vi må ha mer av dette.

Til slutt, jeg føler ikke at jeg er rette person til å skrive alt dette - hva har jeg gjort så langt? Jeg skriver ikke for å rettferdiggjøre meg selv. På den andre siden føler jeg det slik at om jeg tier skal steinene rope!

Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet! (‭1 Johannes‬ ‭3‬:‭18‬ NB)

Brev 10 - Fragmenter fra min personlige bekjennelse

Fragmenter fra min personlige bekjennelse.

ANDAKT til meg selv igjen.

Når man kommer til målet så lurer man på - hvorfor i all verden er jeg her?

Men jeg har blitt det jeg har blitt fordi jeg er den jeg er.

Lærte tidlig å søke Guds vilje for framtiden, men ikke hans vilje her og nå.

Egentlig har jeg aldri hørt Gud har sagt noe til meg, hverken det ene eller det andre.

Jeg har bare vært den jeg har vært og er fortsatt den jeg er.

Har hatt mine drømmer, men aldri fått noe "kall".

Derfor har det blitt som det har blitt.

I ungdommen trodde jeg på vekkelse - den kom egentlig aldri.

Satset beinhardt på menighet i yngre år - familien betalte prisen.

Droppet det jeg likte til fordel for menigheten - det blir 0-0 til begge sider.

Har gått på to bibelskoler og har ett teologistudium - menigheten heter nå "kona"!

Dette var depressivt vil du kanskje si - det er nok ikke helt riktig det.

Men når jeg ser meg tilbake ville jeg nok ha gjort ting annerledes.

Hvorfor all denne aktiviteten?

Kjøres samme løp med nye aktører og plakater?

I hele ungdomstiden drev vi med friluftsmøter i sommer halvåret.

Vi skulle vinne verden. Vi ba, ba og hadde vekkelsesmøter.

Før het det pinsebevegelsen - nå heter det trosbevegelsen, men beveger det seg?

Det er intet nytt under solen sier Predikantens bok.

Så fjern ordet vekkelse fra vårt vokabular.

Bytt det ut med ordet "jevn vekst".

En baby i året må være det maksimale for en vanlig familie.

En ny baby i uka ville knekke enhver familie.

Ville en menighet klare en "baby" (nyfrelst) om dagen, for det er det som er vekkelse.

Vet vi hva vi ber om.....

Deprimerende lesning fra en deprimert mann vil du nå si?

Absolutt ikke, jeg har hatt et ønskeliv både personlig og i menigheten.

Men hadde situasjonen vært roet ned uten det alltid nærværende ønske om at ilden skulle falle, troen bryte gjennom, vekkelse komme og velfylte lokaler - da hadde alt vært så mye mer avslappet og deilig.

Og mulig at en mer avslappet holdning til "kristendommens" gjennombruddsønsker hadde gjort oss kristne mer tilgjengelige?

Tenk om "vekkelsesmøter" hadde vært Gudstjenester med tilbedelse, lovsang og bønn? At det ikke på liv og død skulle være gjennombrudd i hvert møte?

Menigheten priste Gud og folk ble frelst.

"De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten". (‭Apostlenes gjerninger‬ ‭2‬:‭47‬ NB)

Så sitter jeg her da og blogger - prøver å være ærlig mot meg selv og deg.

Men tross alle visjoner man har hørt, lengsler, uoppfylte drømmer og ideer som mer har vært gods ønsker enn Guds ønsker så har jeg hatt et fint og meningsfylt liv.

Da jeg som ungdom ble kristen ble det en innvendig revolusjon, jeg gikk bokstavelig fra mørke til lys. Dette hendte mens jeg gikk husdyrlinja på Kalnes jordbruksskole. Mine søsken fikk lurt meg (hedningen) inn på et møte og der ble jeg en kristen. Merket ingen forskjell der og da, men da jeg våknet grytidlig neste morgen kunne jeg bare konstatere at et mirakel hadde skjedd. Hadde en merkelig opplevelse av at jeg svevde i løse lufta der jeg lå i senga. Dette forbauset meg veldig - umulig. Jeg tenkte etter, hva hadde skjedd, dette var merkelig. Så slo det ned i meg, nå var jeg kristen. Jeg som kunne krysse av veldig mange punkter på synderegisteret opplevde at all den gamle skitten var borte - ett mirakel.

Så begynte det alvorlige kristenlivet.

Jeg havnet i bedehusbenken og hørte på taler. Ingen tok noensinne tak i unggutten og la ut "veien" nøyere for ham. Men takk og lov for Bibelen og bøkene. 

Det jeg ikke fikk fra prekestolen fikk jeg fra bøkenes verden!!

Men egentlig ble kritsenlivet, tross manglende undervisning, et liv fullt av glede. Jeg fikk være med på mye fint og jeg gledet meg over hver eneste dag. Samfunnet med Jesus blant venner og i Ordet dekket alle mine behov. Om det av og til var tråkige møter og gudstjenester så påvirket det ikke meg nevneverdig, jeg slapp å pumpe inn "glede", jeg hadde fått "innlagt vann"!

Selvfølgelig hendte det (og hender fortsatt) mye merkelig i min kristne verden. Men tross dette er Guds menighet uovervinnelig. Guds menighet overlever uansett hvordan vi klarer å bruke eller misbruke det som er betrodd oss. 

Mål ikke kristendommen etter prestasjon, men etter Guds nåde. Det eneste som feller og kan felle Guds menighet er kompromiss mot renheten og Ordet.

Ofte blir mennesker frelst på tross av, ikke på grunn av....

Og så ser man at det visjonære, relevante og "uptudate" kristenlivet resignerer og det trauste og sidrompede vinner seier.

Finns det egentlig gode oppskrifter?

"Like lite som du vet hva vei vinden farer, eller hvordan benene blir dannet i mors liv, like lite vet du hva Gud vil gjøre, han som gjør det alt sammen. Så ut din sæd om morgenen, og la ikke hånden hvile når det lir mot kveld. For du vet ikke hva som vil lykkes, det ene eller det andre, eller om begge deler er gode". (‭Forkynneren‬ ‭11‬:‭5-6‬ NB)

Hvorfor har jeg klart meg i alle disse kristenårene? Jo, fordi min kilde alltid har vært på innsiden. Gud gav meg en rik skatt, og denne skatten var en lengsel etter Ham - en lengsel som dag for dag ble tilfredsstilt.

Jeg falt til ro og kjente at Jesus var min Herre - et rikt liv, har ikke savnet noe.

Samtidig må jeg innrømme at jaget etter vekkelse som av og til har nådd mine ører -ble for meg jag etter vind.

Så er jeg da her jeg er - i ungdommen trodde jeg skulle havne et annet sted - men nå er jeg glad for at jeg ikke er på det andre stedet.

Egentlig har jeg vært i Guds plan hele livet - bortsett fra de tider jeg søkte å komme inn i Guds plan...

Jeg er så takknemlig for at jeg ikke har blitt noe jeg ikke burde ha blitt...

Brev 9 - Du er rettferdig enten du vil erkjenne det eller ikke...

Gud beveger seg ikke etter min oppfatning - han er evig, uforanderlig og det er ikke skiftende skygge hos ham. Han beveger seg heller ikke etter våre meninger og læresetninger, heldigvis. På den annen side er "riktig" teologi eller trosformuleringer viktige for min tro. For eksempel som Hebreerbrevet skriver at den som kommer fram for Gud må tro at han er til og at han lønner dem som søker Ham. Og at Abraham trodde Gud og det ble regnet ham til rettferdighet. Altså kan vi si det slik at Abraham trodde ikke på sin rettferdighet, men trodde på at han skulle bli far - tross sin gamle kropp.

Dette gjorde Abraham rettferdig og troen på en løfteoppfyllende Gud gjør også deg rettferdig.

Vi blir altså ikke rettferdige og rettferdiggjort fordi vi tror på rettferdiggjørelse. Lik Abraham blir vi rettferdiggjort fordi vi tror at Gud gjør det han sier - når vi tror det får vi en gavepakke som heter rettferdighetsgaven.

Altså rett og slett å tro....

    For min del vet jeg at jeg er rettferdiggjort (altså ikke egenrettferdighet) bare fordi jeg tror på en handlende Gud. Rettferdighet har ikke noe med syndfrihet å gjøre. Alle som tror på Gud (på alle hans løfter) er rettferdiggjort enten de føler det eller ei. God forkynnelse gir trygge mennesker og tryggheten ligger ikke i følelseslivet - den ligger dypere. Som det ble sagt til meg engang - trygge barn er glade barn...

Brev 8 - Bestille min personlige profeti?

KAN VI OPPSØKE PROFETIER?

Vi finner tre hovedgrupper av foreteelsene profeti, det er egne tanker, fra åndeverdenen eller fra Gud. Derfor skal vi prøve åndene om de er av Gud. Hvorfor skal vi prøve profetier, jo fordi de det falske kan virke tilforlatelig og ekte. Ingen har vel sett en falsk førtifirekronerseddel? Noen sedler er så forseggjort at de må belyses i et spesielt lys for å fastslå falskmynteriet. Med andre ord så behøves Herrens profeter for å avsløre de falske profetene. Men hvor er disse Herrens tjenere?

Så sier Herren, hærskarenes Gud: Hør ikke på disse profetenes ord når de profeterer for dere! De fyller dere med tomme innbilninger. De bærer fram sitt eget hjertes syner, ikke ord fra Herrens munn. (Jeremia 23:16 NB)

Et underlig spørsmål i overskriften, men det er faktisk to åndelige verdener vi må forholde oss til i denne saken, Guds rike og satans rike. I denne (jordisk tenkende) verden er det populært å få en personlig spådom, ett horoskop eller en pekepinn om fremtiden gjennom tarotkort, ouijabord o.l. Noen ganger kan ytringene fremført i den kristne og den verdslig sfære være så like at mange blir ført på villspor, tro ikke enhver ånd advarer Guds ord (du har vel hørt om "kristen" zenmeditasjon).

Hvem av oss litt eldre husker vel ikke den synske kvinnen Anna Elisabeth Westerlund som selv politiet brukte når de hadde kjørt seg fast i ettersøkninger. Og det hendte iblant hun kunne peke ut et åsted. Ikke forunderlig, hun hadd jo sine kontakter.Om denne kvinnens åndelige kontakter sakset jeg eksemplet nedenfor fra fra Bergens Tidende i 2009:

EN OKKULT HISTORIE

Daværende VG-fotograf Tom Egil Jensen hadde tatt oppstilling på galleriet i Vestre gravlund kapell for å dekke begivenheten. På grunn av lite lys, hadde han plassert kameraet sitt på et stativ. Mange år tidligere hadde Jensen, da han jobbet i Demokraten, vært på spøkelsesjakt med Westerlund. Han hadde stilt seg undrende til at hun kunne forutse sin egen død, og Westerlund sa da til ham:«Etter min død skal du få et tegn fra meg». 

Under Bente Alvers minnetale konstaterte Jensen med forbauselse at kamera gikk av, uten at han berørte det. Da han kom tilbake til avisen oppdaget han at et av bildene på filmen skilte seg ut fra resten: Lysene på kandelabrene på hver side av Alver blåste oppover og utover — i hver sin retning.

— Avisen undersøkte om det kunne ha vært noe spesielt med trekken i rommet på dette tidspunktet. Det var det ikke. Det som hendte er rett og slett uforklarlig, sier Tom Egil Jensen.

DE OKKULTE VIL GJERNE BLANDE SEG INN

Det er ikke uvanlig at mennesker uten Guds Ånd blander seg inn i menighetsvirksomheten. Personlig har jeg møtt tre forskjellige personer som kalte seg "kristne" og som søkte aktivt å få innflytelse. En av disse kalte seg naturdoktor og de to andre var New Agere. Men heldigvis forsvant de….

Men det hender at merkelig  manifestasjoner og lyder oppstår møter og kristne sammenhenger og så stå tror man det er Den Hellige Ånd, men noen ganger kan det være noe helt annet.

På et pastorseminar som ble vist på TV advarte også Benny Hinn mot å være for likegyldig, naiv og lettlurt på disse områdene. Han tok som eksempel hvordan en pastor ba en person komme fram til talerstolen da han registrerte at denne tydelig var inntatt av en kraft. Deretter ba denne pastoren alle som ville ha et "møte" med Gud om å komme fram og få håndspåleggelse av denne mannen. Mannen var fylt av noe annet en Gud. Og Hinn kommenterte til slutt, hvor naive kan pastorer bli?

 Hadde Paulus vært naiv og godtroende hadde han tatt med seg en kvinne fra Filippis reklamebyrå med i sitt team, tenk at noen her i Filippi så vårt kall og tjeneste! Les følgende fra Apostlenes gjerninger om den kvinnen..

Disse menneskene er Den Høyeste Guds tjenere, som forkynner dere frelsens vei! Dette holdt hun på med å gjøre i mange dager. (Apostlenes gjerninger 16:17-18 NB)

I begynnelsen av pinsevekkelsen ble tungetale ikke sjelden omtalt som djevelske ytringer, og en skal være veldig, veldig forsiktig med kategorisering og forhåndsdømming av forskjellige ytringer. Likevel skal en ikke la være å ha åpne øyne mot det av og til som praktiseres i den pinsekarismatiske verden, for eksempel bjeffing og andre dyrelyder. Om vi dømmer oss selv blir vi ikke dømt sier Bibelen og videre så skal vi prøve alt og holde fast på det gode. Igjen, tro ikke enhver ånd (og ytring).

PROFETTJENESTEN ER VIKTIG OG NYTTIG.

Vanskelig tema dette og jeg skal mingle videre fram og tilbake og titte inn fra forskjellige vinkler. Først vil jeg peke på at profettjenesten var en nyttig tjeneste i GT, kanskje var det mer nyttig for folk da enn den er for oss nå? Vi husker vel de bortkomne eselhoppene til Sauls far? Saul og tjenestegutten ble sendt ut for å lete opp disse eslene, men til slutt var det bare Gud (eller den profetiske tjenesten) igjen.

En dag kom det bort noen eselhopper for Kis, Sauls far. Da sa Kis til sin sønn Saul: Ta en av tjenesteguttene med deg og dra av sted og let etter eselhoppene! Men tjenestegutten svarte ham: I denne byen er det en Guds mann som det går stort ord om. Alt det han sier, slår til. La oss nå gå dit! Kanskje han kan si oss hvilken vei vi skal ta. Og eselhoppene som kom bort for deg i dag for tre dager siden, dem skal du ikke være urolig for. De er funnet. Men hvem tilhører alt det beste i Israel om ikke deg og hele din fars hus? (1 Samuel 9:3, 6, 20 NB)

Altså var veldig praktisk å ha en profet å henvende seg til når det oppstod vanskeligheter,ikke en Anna Elisabeth Westerlundskikkelse, men en Herrens tjener. Har vi samme mulighet i dag når hunden og katten er borte eller bilnøklene er forsvunnet. Eller i spørsmål om jobb, skole, forretning m.m. 

Det er mange sider ved profettjenesten, men jeg skal bare streife innom én av disse - det personlige. Gud kaller mennesker gjennom sine profeter eller ved profetisk tiltale. Har faktisk lest om hvordan enkeltmennesker blir pekt ut og ført inn i tjeneste via profetisk tiltale. 

Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til! Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem. Da de slik var utsendt av Den Hellige Ånd, dro de ned til Seleukia og reiste derfra til Kypros. (Apostlenes gjerninger 13:2-4 NB)

Her er det tydelig at det var profettjenesten i funksjon. For i menigheten i Antiokia var det tydeligvis mange av dem (men hvor var pastorene?). Og hva var de gesjeftiget med disse profeten? Var de opptatt både med å sende ut apostler og å betjene det enkelte menighetsmedlem med råd og dåd fra himmelen?

I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus. (Apostlenes gjerninger 13:1 NB)

Paulus stiftet også gjentatte ganger bekjentskap med profetene og profettjenesten. Profeten Agabus var innrettet både mot personer og samtiden. Vi behøver mange slike i dag også! Og profettjenesten er til for å hjelpe de hellige, både i åndelig og personlig veiledning og for mere samfunsnyttige saker.

I de dagene kom det noen profeter ned til Antiokia fra Jerusalem. En av dem, som hette Agabus, sto opp og varslet ved Ånden at en stor hungersnød skulle komme over hele verden. Den kom da også under Klaudius*. Disiplene vedtok da at hver av dem, ettersom de hadde råd til, skulle sende noe til hjelp for de brødrene som bodde i Judea. (Apostlenes gjerninger 11:27-29 NB)

Tenk om vi kunne ha slike profeter i blant oss i dag, som kunne hjelpe oss til å ta forholdsregler eller si ifra – for eksempel ikke kjøp den bilen! Når går du for langt Johan sier du kanskje – nettopp,  jeg vil gi dine tanker næring. Ikke innskrenk profeten til bare  å ytre "så sier Herren" i et eller annet møte. Paulus ble advart i by etter by kan vi lese.

Mens vi nå ble der i flere dager, kom en profet ved navn Agabus ned fra Judea. Da han kom til oss, tok han Paulus’ belte og bandt seg selv på hender og føtter, og han sa: Så sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mannen som eier dette beltet, og utlevere ham til hedningene. (Apostlenes gjerninger 21:10-11 NB)

Det har alltid vært okkultister på denne kloden. I New Age verdenen er det mye sannsigeri, spådom og forutsigelser. Og ukebladene har horoskoper hver uke. Hvorfor har de det? Fordi dette selger, mennesker vil gjerne vite sin fremtid. Joralf Gjerstad, kjent som Snåsamannen fikk sine "evner" fra en spåkvinne i Tyskland når han tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden. 

Men kan jeg oppsøke en "profet" og få min personlige hilsen eller et kristent "horoskop"? Fungerer det på den måten? Det er ikke farlig å sette spørsmålstegn ved dette - prøv åndene sier Guds ord. Og hvorfor har bibelen tatt med historien om spåkvinnen i Apostlenes gjerninger? Jo, nettopp for å vise oss noe - tro ikke enhver ånd! For det som spåkvinnen i Filippi profeterte var jo den hele og fulle sannhet. "Dette er de høyeste Guds tjenere som forkynner dere frelsens veg!" Hadde jeg møtte denne kvinnen på en temareise så hadde jeg muligens blitt smigret og tatt henne med i teamet? (Tror egentlig ikke det, hadde nok kjent denne avgrunnens Pytons ånd som hadde besatt dette stakkars menneske).

Noen ganger kommer profettjenester til oss fra andre steder av kloden, og Herrens profeter er velkomne. Men hvorfor "produserer" vi ikke profeter selv? Det er jo absolutt en nødvendighet. Det profetiske har fulgt menneskeheten helt fra tidenes morgen og hele GT er båret av det profetiske. Og da har vi jo en utfordring, GT var jo bare skygger og forbilder sies det ofte og virkeligheten er i Jesus Kristus. Og da kan man jo også forvent en mye kraftigere profettjeneste i nytestamentlige menigheter. Men for meg som bor i Indre Trangvik oppleves profettjenesten mest som en teori.

Timoteus ble innsatt ved profetiske ord - og alle innsettelsen burde skje på samme måte. Og for en del tror jeg det skjer også, heldigvis. Men å bli innsatt i tjeneste av en som virkelig er profet må være helt spesielt.

Dette er det oppdraget jeg overgir til deg, min sønn Timoteus, i samsvar med de profetordene som før er talt om deg, så du ved dem kan stride den gode strid, (1 Timoteus 1:18 NB) Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste. (1 Timoteus 4:14 NB)

Og her er jeg snart ved veis ende i min kronikk hvor jeg fremmer mitt spørsmål. Kan jeg stille meg fram for en person som kaller seg profet eller med hvilken som helts annen tittel og be om en personlig hilsen fra Herren? På en side er det jo riktig, det er jo ikke feil å søke Gud vilje gjennom hans arsenal av nådegaver og tjenester. På den annen side kan vi jo søke Guds vilje i vårt lønnkammer og la profeten bare bekrefte det Herren allerede har vist oss. Vi kan se saken fra minst to sider. Den ene varianten er at mennesker får en personlig profeti etter en tiltale fra en Herrens tjener om å gjøre dette eller hint. Slik som det hendte i Antiokia - ta ut for meg Paulus og Barnabas til den gjerning jeg har kalt dem til... Kallet var der, profeten bare bekreftet.  Den andre varianten er at mennesker søker Gud om personlig veiledning og i dette blir "profeten" tilskyndet til å tale inn i det enkelte menneskes liv og situasjon. Jeg har faktisk sett dette med egne øyne på en plakat utenfor en pinsekarismatisk stand i Norge et sted, det forundret meg veldig.

Med to og tre vitners ord skal enhver sak stå fast kan vi lese i bibelen. Så når Paulus hørte profeten Agabus profeti om bånd og trengsler så ble samme budskapet repetert ved Den Hellige Ånd hvor han enn kom.

Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg. (Apostlenes gjerninger 20:23 NB)

BEHØVES PROFETENE I DAG?

Hva skal vi så med profeter? De gikk jo omkring i flokker kan vi lese i bibelen. Hadde de noe å tilføre Guds menighet? I Antiokia var det profeter i flertall og disse beveget seg ned til kristenhetens moderby Jerusalem. Agabus profeterte om en hungersnød og menigheten reagerte og tok forholdsregler. Paulus møtte profetene i by etter by. I dag er vi intelligente, åndelige og velorganiserte og behøver ikke profeten - eller?  Nei, jeg spøker bare - vi behøver profeter på et høyt nivå som aldri før. 

Men hvordan skal vi få tilbake profetene i våre menigheter? Vi velger eldste, ledere, pastorer og forstandere. Men profetene kan ikke velges, han/henne må vi ta imot når de kommer. Spennende det, hvem tør stå fram og si at jeg er profet? Likefullt behøves de. Det er mange former for lederskap i vår kristenverden og mange metoder for utvelgelse og innsettelse. Har aldri sett at det er plass for profetene eller at denne plassen overhode er nevnt eller etterlys - har Gud glemt det? For følgende bibelvers sier jo nettopp at Gud innsetter.

 Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, (Efeserne 4:11 NB)

Herre, gi oss tilbake profetene!!!

Brev 7 - hva skal vi ta imot og hva skal vi stå imot?

Hva skal vi ta imot og hva skal vi stå imot som kristne?

Bibelen sier jo klart at vi skal tåle og tilgi hverandre. Men hvor går grensen?

Hva skal en hustru tåle av sin mann i tilgivelsens navn og hva skal barna holde ut for å være lydige?

Dette gjelder også i yrkeslivet og kirkelivet. Edin Løvås skrev for mange år siden en bok som heter maktmennesket i menigheten. Hvorfor skrev han boken, det må ha vært mer enn ett tilfelle som gav forfatteren næringen til bokens utgivelse.

Boka Maktmennesket i menigheten(Ansgar forlag, 1987), ny utgave under tittelen Det farlige maktmennesket (1999) som omhandler psykopati og maktmisbruk i menigheten, er Løvås' kanskje viktigste bok.

Og så dukker vår alles kjære og modige pastor på Livets Ord opp og ber alle som har opplevd negative ting i forbindelse med menighetens virksomhet gjennom årene om tilgivelse.

Altså ingen røk uten ild, det er en virkelighet bakom ordene både til Løvås og Lundqvist.  Her er noen linjer fra Lundqvists bønn og tilgivelse:

Därför vill jag i dag, som övergripande representativ ledare för Livets Ords arbete, från djupet av mitt och hela församlingsledningens hjärta säga:

Om du har farit illa eller tagit skada i din kontakt med vårt arbete, genom att vi agerade fel, uttryckte oss hårt eller omoget, inte tog tid för att lyssna och förstå, eller genom att vi brast i kärlek, uppmärksamhet, ödmjukhet eller omsorg - förlåt oss.

Där vi borde ha rett ut stukade eller trasiga relationer hela vägen fram till förståelse, förlåtelse och full försoning, men inte gjorde det - förlåt oss.

Sterke, men gode ord dette. Og etter å ha hørt talen som denne bønnen ble avsluttet med forstår jeg at dette ikke er fremkommet av tvang, men etter et dypt og inderlig ønske!

Men da kommer dette ufravikelige spørsmålet, er det bare Livets Ord som har grunn til å be om tilgivelse? Mulig de er toppen av et isfjell vi helst ikke vil se....!

For hvor går grensen mellom den kristelige ydmykheten og til å reise seg å si et trassig nei? Mange føler jo skam ved i hele tatt å samtale om negative ting, da er de jo baktalere. Og om alle tier kan jo fler og fler komme inn i et dysfunksjonellt miljø.

Leste tidligere i KS at pinsebevegelsen skal arbeide med nettopp dette problemet.

Håper de er kommet godt i gang.

Jeg vet lite om miljøet i menighetene rundt forbi som det sies, men alle signalene som har fremkommet siste året om nettop dette forteller at Guds menighet er ganske så syk. Det paradoksale er at det det som skulle gi legedom og hvile fremkaller det motsatte. 

Og hva mener Paulus med dette han sier her:

For dere tåler jo gjerne dårene, dere som er så kloke! Dere tåler det jo om noen gjør dere til treller, om noen utsuger dere, om noen fanger dere, om noen opphøyer seg over dere, om noen slår dere i ansiktet! (‭2 Korinter‬ ‭11‬:‭19-20‬ NB)

Så om en søster eller bror forvolder en av sine medsøsken skade så skal vi ikke tåle det. Menigheten er sannheten støtte og grunnvoll.

I kristne miljøer kan nettopp den kristne livsstilen gjøre at vi kristne utsletter oss selv, og at ukulturer som dreper får leve fordi kjærligheten skal skjule. 

Men når "kjærligheten" dekker over det onde - hvor er vi da?

Derfor må vi ha åpne miljøer hvor alle uten frykt kan tale å spørre om alt. I kjærligheten er det trygghet og forutsigbarhet - der dette savnes er kjærligheten blitt egodyrkelse.

Det er mange som tier i "kjærlighetens" navn. På slutten av livet kommer ofte smertene fram - de har levd i smerte hele livet med smil på leppene, men de har aldri fått blomstre som kristne.

Skal vi be Gud om helt andre ting enn vekkelse?

Vi skal tåle og tilgi hverandre, det er bibelsk.

Men jeg skal ikke tåle på andres vegne - det er feighet!

Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. (‭1 Johannes‬ ‭1‬:‭6-7‬ NB)