Montro?

Min lille tro og vel så det…

Det har blitt hevdet fra hold som er kritiske til bønn for syke at vi ”legger stener til byrden” på mennesker når de ikke blir friske ved forbønnen. (for det er det jo noe som ”alle” vet) Og jeg er enig i at det må være ganske tøft når ”bønnesvaret” uteblir. Og ekstra vanskelig blir det jo når de i tillegg blir beskyldt for å ha for liten tro! Men jeg har faktisk kommet på den tanken at det muligens er det siste som er tilfelle. Selv har jeg gjort opp denne tanken med meg selv at dersom jeg kom i en sykdomssituasjon, og at jeg tross gjentatte forbønner ikke blir helbredet, så er det på grunn av min manglende tro. (vantro er noe annet – da vil jeg vel ikke tro!) Og dersom jeg ikke blir helbredet i første omgang og får denne tunge meldingen i tillegg, ”Johan, du tror ikke!” da ville jeg egentlig bli glad, for da vet jeg hvor ”hunden ligger begravet”. For om jeg IKKE har tro, så er dette faktisk noe som kan rettes på. Når vanskeligheter oppstår, så kommer ofte spørsmålene; ”hva er egentlig problemet og hvor går veien ut?” I dette mitt tenkte tilfelle er problemet, jeg har ingen TRO, og veien ut er å TRO! Enkelt? Hva er så løsningen, jo bibelen sier at ”Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører , kommer ved Kristi ord!”
Veien er altså å få troen INN som så igjen skal føre meg UT.

Skal forsøke å gjengi noe jeg hørte om Kenneth Copeland. Ved et tilfelle ble han angrepet av en sykdom, og han gjorde som han pleide (stod på og bad). Men denne gangen ble han ikke frisk. Da sa Gud til ham; ”Nå må du selv gjøre det du ber andre om å gjøre, forkynn ordet for seg selv!” Han adlød Gud, troen kom og sykdommen forsvant.

T.L. Osborn la hele vekten i sin tjeneste på ordets forkynnelse og troen som kom av dette, og jeg avslutter dette innlegget med noen linjer fra hans bok ”HEALING THE SICK”.
Faith comes by hearing the word of God (Rom.10;17) Faith is never derived through sympathy. Faith never comes through discussing with people their pains and aches, weakness and sickness. Faith is born when we hear the word of truth. Then one my ask, “Why do not more get healed?”
The answer: Because of the lack of TEACHING and PREACHING the bible truth of healing.
Once people are fully convinced that God wants to heal them and that is not God´s will for them to be sick, they almost always receive healing when prayed for, if not before. Knowing God´s will concerning sickness provides the ground on which perfect faith can act.

(boken anbefales)

(om du er mer interessert i temaet så “click” på denne lenken
http://rc-glorydays.blogspot.com/

Finn din plass

Om du lurer på hvor i det åndelige landskapet du befinner deg så er det lurt å klikke på denne lenken. http://anderslundblad.blogspot.com/
Der finner du trosundervisning del 1 - 4.
Å, hvor jeg skulle ha visst dette før!!!
Eller som Kumbel sier i en av sine gruk:

Den som kun tar spøk for spøk,

og alvor kun alvorlig,

han og hun har faktisk fattet

begge deler dårlig.

Gulrøtter

Kopi eller original?

Jeg husker for mange år siden (jeg er bondegutt) at det ble betalt ekstra mye for gulrøttene. Neste år dyrket alle gulrøtter. Bare hestene gledet seg…

Alle vil ha suksess, også kristne. Våre pastorer er ikke unntatt her. Menighetsvekst er en fin medalje for pastorer, og pastorer dyrker også gulrøtter. Det vokser kraftig med cellegruppegulrøtter i Korea. Vi kikker på David Yongi Choo. Fine gulrøtter der. Så begynner vi med koreanske gulrøtter, nå blir det menighetsvekst! Dette var enkelt. Men akk, de koranske gulrøttene trives visst ikke her. Hmmm, merkelig!
Gud er jo den samme! Vel, vi prøver noe annet. Det vokser kraftig i Bogota i Colombia. G 12 gulrøtter, det er greier det, rene matematikken. Vi finner en sjefsgulrot som skal formere seg slik at det blir tre G 12 gulrøtter i tillegg. OG så skal disse tre igjen lage tre hver seg. Nå blir det fart på sakene. 12 x 12 er 144, alle kan vel regne. Og 144 x 144…..! Men vi er jo fremdeles bar syv?
Men hva er moralen her? Heb. 13;7 sier ”følg etter dem i deres TRO”. Så var det altså ikke cellegruppene til Yongi Choo eller G12 gruppene til Cesar Castellano i Bogota som gav veksten, men troen i deres hjerter. Kanskje vi burde studere hva de tror på mer enn hva de praktiserer. Bibelen sier ikke ”deg skje som du kopierer”, men den sier ”deg skje som du tror”. Og så er vi tilbake til startpunktet igjen. Det var de som trodde som kom inn i løfteslandet!

Loven, min venn!

Leser en meget interessant bok om GT. Når det gjelder loven så er er det jo noe å tenke på
at Isael fikk loven etter at de var frelst.
GT er jo full av forbilder på frelsen og Jesus. Og det største er vel påskelammet og utgangen av Egypt.
Først lammet og blodet (Jesus på korset)
Dernest vandringen gjennom Det Røde Hav (dåpen)
Først etter dåpen kom ordet (loven) som skulle regulere det nye livet utenfor Egypt (synden)

(jeg er frelst av nåde og har aldri forøkt å imponere Gud ved å holde loven!)

The historical prologue (Ex.20:2) identifies the author of the law as the one who already saved them by grace. Thus the law as found in Exodus 20-24 is not the basis of the divine-human relationship even during the Old Testament period bur rather the guide for its maintenance. It is not the key to the establishment of a relationship with God, bur rather to its continuance and well-being. In fact, the giving of the law is historically and canonically surrounded by God´s gracious acts as it looks back to the Exodus (which took plaqce on the basis of the Abrahamic-covenant), and it looks forward to the conquest and settlement of the Promised Land.

(fra boken An Introduction to the Old Testament – Raymond B. Dillard & Temper Longman III)

Seier i Jesu navn!

Dar es Salaam kampanjen

Øverst: Egon Falk taler evangeliet.

I midten: Denne kvinnen kunne også vitne om et nytt liv i frihet.
Nederst: Denne manne ble herlige befridd for "blindpassasjerer".

Kort kampanjereferat.

Det var mange tusen der, på en åpen plass i utkanten av Dar es Salaam. De lo og fulgte ivrig med på det som ble sagt, og det var absolutt kontakt med evangelisten og publikum. Evangelisten var Dansk, men han talte på kiswahili – landets språk. Det er Egon Falk ”in action” jeg beskriver her. Han har nå forkynt og holdt kampanjer i Tanzania i hele 32 år. Bare himmelens bøker har regnskap over de tusener som har blitt frelst, helbredet og befridd i denne tiden. Til og med landets myndigheter setter pris på denne mannens utrettelige kamp for sjelers frelse.

Talen nærmer seg slutten. Innbydelsen til frelse har gått ut og Egon ber. Folk trenger seg fram for å bli frelst. Det lyser i rosa håndflater som strekker seg opp for å vise at de ønsker å bli frelst. Det er flere hundre der framme. Av og til blir det uro i menneskemassen. En kropp som vrir og bukter seg blir løftet opp på plattformen. Det er en mann. Han stønner og skriker. Bare de hvite øyeeplene synes. Her er det kamp mot demoner, mannen er besatt, men han er ikke selv klar over hva som skjer. Noen forbedere bøyer seg over manne og befaler demonen(e) å gå i Jesu navn. De lystrer. Mannen faller til ro og setter seg så opp. Det lyser fred i ansiktet hans nå. Veilederne prater med ham og han tar imot Jesus som sin personlige frelser. I slutten av møtet får han vitne om hva Jesus har gjort for ham.
Det er mange som blir befridd fra demoner denne kvelden. Mange som kan legge seg å sove uten angst, plager og uro.

Selv om dette kan virke dramatisk er det vakkert å se mennesker bli befridd fra satans makt. Om bildet er dårlig kan det vel sammenlignes med en sommerfugl som kommer ut av puppen. Ut i solen og frihet. Hvordan kan de bli besatt? Mange av disse har oppsøkt trollmenn og har deltatt i uhyggelige seanser. Det åpnes for djevelen og han kommer mer enn gjerne inn.
Og de har levd et trist liv angst, smerte og nedverdigelse. Men når Jesus kommer må mørket ut.

Demonene vil gjerne gjemme seg, men ved bønnen under ettermøtet blir de avslørt.
Da er det bare å kaste dem ut. Det er det Jesus befalte oss å gjøre. Men vi skal ikke glede oss over at åndene er oss lydige, det er jo en selvfølge, et åndelig håndverk. Det vi gleder oss over er alle disse herlige, strålende menneskene som har fått sine navn skrevet i livets bok hos lammet.

Etterarbeidet er grundig planlagt. Alle som har fått forbønn eller har blitt frelst blir fulgt opp av lokale veiledere fra menigheten omkring.
(det ble frelst omkring 2000 i denne møtekampanjen)

Vi takker Gud for Hanne og Egon Falk og NLO.

Kjærlighetshunger...

En sterk opplevelse

En dag besøkte vi et barnehjem hvor de tok hånd om foreldreløse barn fra 0 - 2 år. Det var rundt 30 barn der den dagen vi var innom. Damen som drev dette barnehjemmet var faktisk av norsk avstamning, hun var født Thoresen og hadde først emigrert fra New Zealand til U.S.A. og

deretter til Tanzania.

Det ble et sterkt møte med barna. De var så sultne på klemmer og kroppskontakt. Jeg tok opp han der lille fyren i gult og det var umulig å få satt ham ned igjen. Han bokstavelig klamret seg fast til kroppen min. Det var jo andre barn der også med samme behov, men jeg var jo nødt til å "beholde" ham de timene vi var der.

Når barna hadde fylt to år ble de overtatt av slekt og familie. Det kan nok bli en tøff overgang for mange av dem. Men det er godt noen gjør noe for noen!

Dette var ett av høydepunktene på vårt Tanzaniabesøk.

HVEM KORSFESTET JESUS?

Det var jeg som korsfestet Jesus!

Jeg var helt alene i verden og utenfor Guds rike. Langt borte så jeg himmelens stråleglans, men inn dit kom ikke jeg. Jeg var full av synd og evig fortapt. Angsten tok meg. Da hørte jeg en mild røst bak meg og jeg snudde meg. ”Det er meg, Jesus, jeg vil hjelpe deg inn!” Hvordan kan du det, spurte jeg, intet urent kommer inn der? ”Jeg vil ta straffen din på meg, jeg vil dø for deg.” Men hvordan kan du dø, hvem skal ta ditt liv? Jeg rystet der jeg stod. ”Du må gjøre det,” svarte Jesus ” du må piske min rygg, krone meg med torner og spikre meg til et kors, det er din jobb, så skal jeg gjøre resten.” Umulig, jeg kommer aldri til å spikre deg opp på et kors, Jesus!
Plutselig forstod jeg, jeg behøvde ikke nagle Jesus til korset, jeg hadde allerede gjort det. Hver torne som borret seg inn i Jesus hode var egentlig utført av meg. Hvert piskeslag var utført av meg, hver nagle gjennom hender og føtter og såret i siden, alt var utført av meg. Min synder var med i koret som ropte; ”Korsfest, korsfest!”

Nå har jeg bekjent min synd, tatt imot Jesus som min personlige frelser. Jeg er frelst både når jeg er glad eller når jeg er bedrøvet. Frelsen tilhører ikke mine følelser, men den berører dem sterkt. Og uansett hvor glad jeg er ønsker jeg å være MER takknemlig enn glad.
Jeg elsker de 10 bud. De forteller om en god Gud. Før hatet jeg budene og elsket urenheten.
Men budene skaper ikke vrede for den som har fred meg Gud i en god samvittighet. Jeg elsker Herrens bønn. ”Fader vår, du som er i himmelen…” For Gud er MIN far. Fordi Jesus var lydig inntil døden, ja korsets død, så ønsker jeg også å være lydig i alt. Loviskhet og lydighet er to vidt forskjellige ting. Loviskhet er mennesket religiøse strev for å behage Gud. Lydighet er å leve ut Guds vilje i denne verden med Guds kjærlighet som drivkraft.
O, skjønne hvilested ved Jesu hjerte!

Salatbestikk

Hijacker?

Så var det hjemturen. Vi møtte fram på Kilimanjaro, Arushas airport i god tid.
Samme prosedyre igjen, kroppsvisitering, koffertene gjennom røntgenmaskinen og
tilsutt å snike skrotten gjennom pip-pip porten. Det gikk tilsynelatende greit. Jeg hentet moiltelefon, kamera, lommebok og belte på andre siden, fikk koffertene unna og tittet opp på min bedre halvdel. Og for henne hadde det ikke gått så greit. Der stod hun med sin romslige reisebag, ivrig diskuterende med en av kontrollørene. Han pekte ned i bagen hennes. Hun forstod hintet og svarte på sitt velklingene, nylærte kiswahili: ”salatbestikk, salatbestikk!” Mannen var tydeligvis ikke fornøyd og gav tegn til at hun skulle åpne bagen. Triumferende tok hun opp et par pakker – og riktignok – det var salatbestikk. Nå kunne hun vel gå? Neida, mannen pekte mer ivrig ned i bagen og hun tok opp enda en pakke rullet inn i avispapir. Hun åpnet den og der var enda et salatbestikk. Men mannen fortsatte å peke ned i bagen. ”Salatbestikk, salatbestikk, forstår du ikke norsk da mann!” Han gjorde tydeligvis ikke det og fingeren pekte fortsatt ned i bagen. På andre siden av kontrollposten hadde køen stoppet opp, her var det saker på gang. Tilslutt var bunnen (i bagen) nådd og to rikt dekorerte pinner ble trukket opp. Min bedre halvdel tittet uskyldig opp på kontrolløren, hva var problemet?
Da skjønte jeg det, de to ”pinnene” var to masaikniver med dekorerte slire og skaft.
Jeg grep resolutt knivene og dyttet dem inn i koffertene og så slentret vi uskyldig videre.
Godt vi ikke ble buret inne.
Det er spennende på flyplasser.

Tanker fra Tanzani

Död over kristenfrustrasjonen!

OPPLEVELSER.

Opplevelser er å ta i mot inntrykk, fra andre eller fra omgivelsene. Et spedbarn lever for å få eller oppleve. Men et spedbarn må få gode opplevelser for å utvikle seg normalt. Opplevelser kan også väre å gripe det som er for stunden. De gir livet de ”kick” vi trenger for å sette farve på det, men de gir oss ikke alltid innholdet.
Vi lever ikke for opplevelsene, men samtidig er et liv uten opplevelser tomt.
Så får enhver selv utdype hva ordet opplevelser innebärer.
Har ofte hört noen si; ”dette var sterkt!” Men det er sjelden disse personene kan videreformidle ”det sterke!”

INNLEVELSE.
Et liv uten innlevelse er tomt. Innlevelse er med sinnet å trenge inn i verden omkring oss. Fantasien er et viktig verktöy her. Innlevelse gir forståelse og forståelse förer til modenhet.
Innlevelse er å forstå årsaken til opplevelsen, hos meg selv eller andre. Jeg behöver ikke la andre väre årsaken til min opplevelse. Innlevelse förer meg inn på de gamle stier…
Jesus er mesteren her, han ynkedes over folket…
Å öve seg i gudsfrykt er ved gjentagelse å utvikle sin åndelige ferdighet. Ikke for å ”score” poeng i den åndelige verden, men rett og slett for å bli en mer nyttig arbeider. ”Du gode og tro tjener, du har värt tro….
Innlevelse er å forstå når medtjenerne trenger mat!

UTLEVELSE.
Å leve ut de kilder og tilganger som er akkumulert i oss gjennom opplevelsen og innlevelsen.
Den höysete form for ”utlevelse” er å dyrke Gud. Paulus tjente Gud i sin ånd. Derfor kunne han synge lovsanger i Filippi fengsel. Jeg vet jeg er gått over fra livet, ikke fordi jeg föler godt, men fordi jeg elsker
Brödrene - altså en ”utlevelse” fra meg til de andre.
Vi kan ikke stadig väre på övre salen, men vi må regelmessig gå innom. De ble atter fyllt med Ånden.
Vi kan ikke kontinuerlig ha Marias plass ved Jesu
fötter, men Daglig må vi ha en stund der…
Vi kan ikke stadig leve ut livet i Jesu tjeneste, for også vi behöver ”å komme avsides å hvile oss litt.
Når alt dette henger sammen sammen kan vi med glade hjerter oppleve, innleve og utleve.
Da kan vi også först ekspandere. (det er godt å leve ved Jesus hjerte)
Död over kristenfrustrasjonen!

Tyren ved hornene

 Ja, som  overskriften sier, slik opplevdes det å möte dyrene i Ngorogoro krateret. Dette var noe annet enn å se på dyrene i en dyrehage eller å se på TV.  Å se villdyrene i "kvitauet" var virkelig spennende. Mitt store mål var å se en löve, og det fikk vi se ganske fort. Men velkomstkomiteen bestod av to flekket hyener som trakset forbi et stykke bortenfor. Men for ikke å väre for detaljert så fikk vi pluselig se to hannlöver et stykke bortenfor oss. Og de beveget seg. Guiden manövrerte  bilen behendig i en posisjon slik at vi krysset deres kurs. Og lutselig var de så närme at  jeg kjnete den dårlige ånden fra deres siste gnumåltid. Et godt råd til den som skal på safari. Ta med lövemunnspray så slipper du å besvime av stanken. Er ikke May-Britt en töö dame? Hun frykter ikke disse farlige böflene, noe som bildet viser.
(dette innlegget er ikke korrrrrekturlest og sensurert)

Daladala

Mirakelbussen

Daladala er fritt oversatt mirakelbuss, eller på norsk; minibuss.
Jeg skal nå pröve å skrive ned noen tanker som for gjennom hodet mitt under en tur med en sådan farkost. Vi, Harald og jeg skulle en tur til Arusha og fordi den kvinnelige delen av bosettingen i NLO kollektivet hade lagt beslag på Roslyns privatbil var vi henvist til daladala transport. Og det er en historie med varige bivirkninger. Vi stod ved veikanten i 27 C da Harald vinket til en daladala. Ekvipasjen svinget inn og stoppet. Stor var min forbauselse da
bilettören åpnet skyvedören på Toyota HiAcen og jeg tittet inn. Da skjönte jeg hvor Gustav Vigeland hadde fått sin innspirasjonen til Monolitten fra! Jeg så armer, ben, hode, skuldre, hvite tenner og öyeepler i skjönn forening. Og inn der skulle jeg. Og så var skojernet glemt hjemme i Norge.
Hva skulle jeg gjöre, jeg tenkte fort. Så skrudde jeg resolutt av höyre ben og plasserte det ved
bakdören. Så var det venstre benet som jeg behendig fikk plassert ved höyre bakskjerm. Midtpartiet, det som utvider seg ved juletider, la jeg under setet foran. Venstre arm fikk plass under taket og tilslutt tok jeg höyre armen og plasserte hodet behendig på dashbordet slik at jeg fikk fölge med på trafikken. Jeg torde ikke se på speedometeret. Når så trafikken i tillegg var på venstre side hendt det at jeg lukket öynene. Ved neste stoppested skulle en passasjer bakerst til höyre ut. Da måtte jeg ut og det ble montering og demontering i en fei. Vel framme i Arusha ble det litt for hektisk. Nå er jeg kjevhendt med tommlene ut!

Tanzania

Ja. na er vi i Arusha. Turen ned ble to timer forsinket pga. storm i Amsterdam. Deltok forst pa motekampanjen med Egon Falk i Dar es Salaam. Han har en enorm
tjeneste her ut og er veldig respektert helt opp pa overste plan. Men jeg kommenterer motene senere nar jeg har kommet hjem. Det er mye a fortelle fra disse kampanjemotene. Vi reiste med bil
(Toyotan til Leif) fra Dar es Salaam til Arusha og det var en tur pa ca. 9 timer.
Landskapet var gront og meget vakkert. Noen steder minnet det om Norge eller ogsa Island. Na skal vi en tur til byen og se oss om. Kvinnene er i en egne gruppe og Harald og jeg danner en annen gruppe. Best for begge parter.
Temperturen her er meget behagelig. Kos dere hjemme i kulda foran peisen. NB. pa fredag reiser vi pa safari. Mitt mal er a fotografere ett stk. love!

Tanzania

Når reiser vi til Tanzania, May-Britt og jeg, og vi kommer hjem 31. januar. Forhåpentlig vis til et snøfritt Begby. Først er vi noen dager i Dar es Salaam og deltar på en evangeliseringskampanje med Egon Falk - spennende! Så reiser vi sammen med Harald, Sara og hennes mor Isa til Arusha.
Vi gleder oss veldig!
(I år har jeg vært gift med verdens beste kone i 40 år og jeg er fremdelse forelsket!)

Gudsdyrkelse.

Ellers er jeg opptatt med (som mine skarpe blogglesere har oppfattet) dette å være/bli en gudsdyrker eller sann tilbeder. Dette er NOE jeg IKKE har fått med med i mitt tildels aktive kristenliv. Likevel er jeg dypt tilfredsstillt som kristen. Hele mitt liv har jeg erfart Guds gode hånd over meg og min familie. Muligens er det tid for meg å gå videre nå. Parkeringstiden er utløpt. Men den som leter, han finner.....

"Gå inn gjennom han porter med takkesang,

inn i hans forgårder med lovsang,

takk ham og pris hans navn."

(salme 100;4)

ILD eller FRUKT

Er du en rakett eller en satelitt?

Vi venter selvfölgelig på en ny pinse! Det fremstormende vär som ender i ildtunger.
Men Jesus sa at vi også skulle bäre frukt, frukt som varer. Ulf Ekman sier at kristenlivet
kan sammenlignes med en satelitt i sin bane utenfor atmosfären. Der kretser den
rundt og rundt og avgir sine bip,bip. Den formidler informasjon, for det er det som er
hensikten med den. Mange er mer opptatt
med utskytningsfasen, ild, fart lys og varme. Her er ilden, her går det unna. Reprise, reprise og om
og om igjen. Det finnes nok de som går og lengter etter slike opplevelser fordi det styrker deres
kristne identitet. For noen år tilbake var jeg på et kristent arrangement sammen med noen brödre.
På et av mötene bröt en av brödrene ut i tungetale som straks ble tydet av en annen person i forsamlingen.
Dette vår godt for meg, sa denne broderen etterpå, nå vet jeg at Gud elsker meg!
Vi i våre pinsekarismatiske hörer ofte om taler om ilden, som falt, ilden vi burde ha og ilden som kommer til å falle. Så kan det sitte virkelige åndsfyllte og brennende kristen og föle seg som sekundautgaver av kritensamfunnet. De med en mer stille liturgi.
Samtidig kan disse menneskene väre fulle av Åndens frukter. Men når ilden teller mer en fruktene....?

Jeg mener ikke her at det er enten ild eller frukt, men heller at det siste er konsekvensen av det förste.
Jesus sa at vi skulle gå ut å bäre frukt, eller til et mer moderne språk, väre som en satelitt i bane rundt jorden. Den synes ikke, men velsigner mange når den utförer oppdraget sitt. Jeg har truffet mange slike fruktbärere som desverre har et dårlig selvbilde, men som samtidig har et misunnelseverdig kristenliv. Alle er jo ikke apostler, hyrder eller lärere.Men alle er lemmer på Kristi legeme. Paulus sier i brevet til Galaterne at Åndens frukt er kjärlighet, glede, fred, saktmodighet, midhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. Og mot slike er loven ikke. Det står også skrevet om å bäre frukt i tålmodighet. Pinseilden gjör selvfölgelig noe med oss. Den gjör oss brennende i ånden. Men det at man brenner er ikke alltid synonymt med at man "kjenner" glöden i sitt hjerte. Man kan heller si det slik at man brenner for det Jesus brandt for, de andre.
De lemmer som synes skröpelige er kanskje de mest nödvendige.
Bibelen taler om en kvinne som Gud förte tilbake til livet igjen. Hun var ingen "viktig" apostel, profet, evangelist hyrde eller lärer. Hun var en av Herrens sydamer, nemlig Dorkas. Hun sydde klär, gav almisser og gjorde gode gjerninger. Hvorfor ble hun oppvekt og ikke apostelen Jakob, Johannes bror?

Sä vär en tålmodig fruktbärer for Jesus, du får ikke lönn etter brannen i hjertet, men om du har värt tro over lite.

Dialog eller kors

Så denne artikkelen i Aftenposten idag og jeg tror det er viktig å kalle en spade en spade.
Islam er det det er og DET MÅ vi forholde oss til. Støtter vi våre kristne brødre i araberverden
ved å være nøytrale eller annonyme her i Norge?
Og spørsmålet er, skal vi bli forskrekket over at fienden raser?
Men ordet om korset har alltid gjennom alle tider vunnet fram der kristne har latt ilden og
den første kjærlighet brenne. Så vi trenger en "bankettfri" pinse for å vinne den tredje verden.
Islam for Jesus. For så høyt har Guds elsket verden, at han Gav sin sønn den enbårne, forat hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt, men ha egvig liv. AMEN!

ARTIKKEL:


Denne uken gjennomsøkte Politiets sikkerhetstjeneste (PST) pinsemenigheten Filadelfia i Oslo for å avsløre eventuelle skjulte kameraer i bygningen, skriver ukeavisen Korsets Seier (KS). Det er foreløpig ikke meldt om funn i forbindelse med leteaksjonen.
Den kristne iraneren, som KS anonymiserer som «Moshen», døpte seg i 1999 i en iransk menighet som er knyttet til Filadelfia da han var på ferie i Norge for å besøke slektninger. Da "Moshen" i oktober var tilbake i Iran, gikk det bare to dager før det religiøse politiet var på døren, og kalte "Moshen" inn til avhør.
Politiet kunne vise til tre bilder av «Moshens» dåp. Å konvertere fra islam til kristendom medfører dødsstraff, men «Moshen» døde av kreft før rettssaken i Iran ble gjennomført.
En anonym iraner, som skal ha deltatt på dåpen, sier følgende til KS.
– Vi var mellom 50 og 60 personer til stede på møtet denne søndagen. Ingen la merke til noe spesielt, men i etterkant kan vi huske at det var tre ukjente personer på møtet som ingen hadde sett tidligere.
– Vi er veldig strenge når det gjelder bruk av kamera i menigheten og jeg kan ikke huske å ha sett noen som tok bilder denne dagen heller, så hvor disse bildene kommer fra, er et mysterium.
Pastor Egil Svartdahl i Filadelfia sier til Korsets Seier at menigheten nå har opprettet en direkte kontakt med politiet for å melde ifra hvis de ser noe mistenkelig. Menigheten har også bedt om møte med utenrikskomiteen i Stortinget for å fortelle om forholdene de kristne lever under i Iran.
Han sier han reagerte med sinne og vantro da han ble gjort kjent med hendelsen for få uker siden.
– Jeg måtte høre historien fortalt flere ganger før jeg helt kunne fatte at det var sant. Det er en del illusjoner som sprekker når det viser seg at fremmede myndigheter driver etterretning av personer i Norge, og i vårt eget menighetsbygg, sier Svartdahl.
(NTB/Aftenposten.no)

FEST ELLER FASTE?

Ilden brenner like herlig nå som før!

Ja, det er en sang som har gledet mange. I disse dager er det 100 års feiring av pinsen.
Er det mulig, skal vi feie noe som vi har mistet? I Magazinet i dag kan man lese en helsides annonse med innbydelse til 3 retters jubileumsbankett á kr. 350.-. Det er mange prominente medvirkende der, så gledesfaktoren blir høy. Det blir også bønnefrokost a kr. 100.-. med ulike musikalske innslag. Vel, noe bønn er bedre enn ingen bønn og det er viktig å markere vår avhengighet av Den Hellige Ånd. Så vi for virkelig håpe at Den Hellige Ånd overtar hele greia. Eller for å sitere noe som Wynn Lewis, en tidligere pastor i Kensington Temple sa. Han beskrev en hendelse før et møte tidlig i sin tjeneste og han hørte Den Hellig Ånd si; Hva er programmet for i kveld?” Han gikk da gjennom progrmmet bit for bit. ”Fint” sa Den Hellige Ånd etter hvert innslag som ble nevnt. Når han var ferdig sa Den Hellige Ånd; ”Dette var fint, men når kommer jeg inn i programmet?” Dette førte til en omvendelse til lydighet for vår kjære pastor og Gud kunne gjøre underfulle mirakler i menigheten der. Ja, dere forstår den egentlig undertonen i det jeg skriver. Fra første dag som kristen har jeg hørt om Ånden. Når han faller, strømmer, flyter brenner, tenner, vekker og løser alle problemer. Har også hørt om hva vi først må gjøre for…….. For noe må vi gjøre først. Kanskje en idé og spørre vennene og William J. Seymour i Azusa street hva de gjorde først og om ”anerkjennelsen” de fikk etterpå. Vel, så har jeg i det offentlige rom avslørt min vantro til ”bønnebanketter”. Men, jeg tror på en virkelig åndsutgytelse. Jeg gjør det!
Slik som situasjonen er i Norge og kristen-Norge i dag med homofili i kirken, abortlov
og alt det andre vi vet så behøves virkelig en Åndsutgytelse.

”Tillys en hellig faste, utrop en høytidssamling (ikke bankett). Samle de eldste, ja, alle som bor i landet, til Herren, deres Gud, og ROP TIL HERREN! (Joel1;14)


”Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at I løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk?

Mon ikke dette* at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus - når du ser en naken, at du da klær ham og ikke drar deg bort fra den som er ditt eget kjød?
Da skal ditt lys bryte frem som morgenrøden, og din legedom snart spire frem; din rettferdighet skal gå frem for ditt åsyn, og Herrens herlighet slutte ditt tog.

Da skal du påkalle Herren, og han skal svare; da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg! Når du har hvert åk bort fra din midte, lar være å peke fingrer og tale ondt
og tar frem til den sultne det som du selv har lyst til, og metter en lidende sjel, da skal ditt lys opprinne i mørket, og din natt bli som middagen.

Og Herren skal lede deg all tid

og mette deg midt i ødemarken,

og dine ben skal han styrke,

og du skal bli som en vannrik have,

som et kildevell der vannet aldri slipper opp.”
Jes.58;6-11

SE EN NY SPENNEDE BLOGG

Rune Carlsen har mange fine tanker.
Nå har han en ny fin blogg med
forhåpentlig vis mye fra
sin åndelige erfaring og tanke.
Vi følger spent med!


Ny blogg, ny profil. Legg til i favorittene og gjerne blant linkene på din blogg. Takk! Du finner bloggen HER.

VI VIL VINNE

ØV DEG I GUDSFRYKT.

Veger til glede.

Nå har jeg vel skremt bort alle ivrige blogglesere? (tror ikke det)
Det å trene eller øve er noe man gjør for å oppnå en ferdighet eller beherske noe.
Det å øve er å gjenta og gjenta samme sak (ofte under en instruktørs ledelse) til ferdigheten sitter. Selvbeherskelse er også en ferdighet. Bibelen taler om ”Å bli oppøvd…”
1. Tim. 4; sier: “øv deg heller i gudsfrykt…” og Filp. 2;12-16 taler om ”å arbeide på deres frelse…..” Og det her er ikke noe man gjør for ”å bedre” forholdet til Gud eller skore poeng i de himmelske sfærer, det er rett og slett for å virkeliggjøre det potensial enhver er født med.
Paulus skriver om "den som løper på rennebanen eller stadion…” faktisk gjør noe for å vinne.
Personlig har jeg savnet fostring. Når jeg ble kristen som 17 åring så var det ingen som lærte meg om bønn, bibellesning, faste var et fremmedord, tro var en tese og helbredelse var teori.
Ingen har noen gang spurt meg om mitt åndelige liv. Jeg tror alle kristnes ønske at noen på riktig måte gir utfordringer. Slikt som fører til åndelig vekst. Men det er ikke for sent, i dag er det også en nådens dag.

Den person som kanskje har arbeidet mest er Paulus, men han er muligens også den som har tatt ut mest av Guds nåde. Han ”strekker seg etter det som er foran…” Filip.3;14 og ”undertvinger sitt legeme” 1.Kor.9;27. Derfor kan Paulus også uttale ”at som lydige barn….” til andre.
Han som preket for andre ville ikke selv være uverdig. Når vi leser om de gamle kirkefedrene er det jo slående at fellesnevneren for disse er at de ”ekstremt” søkte Gud og de fikk derfor ”ekstreme” gjennombrudd. Det er det som vi nå hører om i preken etter preken, men som ingen gjør noe med! I mange tilfeller har våre åndelige opplevelser blitt en parkeringsplass og vi ønsker reprise i neste møte. Men det går jo an å komme ut av hjulsporene.

VEGER TIL GLEDE

Har lest en bok av Richard Foster som heter” Veger til glede” som er utgitt av Norsk Kristelig Studieråd. Det er en bok som er verd å studere og å handle etter. Den regnes av mange som den beste boken i åndelig veiledning i moderne tid. Boken har 13 kapitler:

Åndelige øvelser
Meditasjon
Bønn
Faste
Studier
Enkelthet
Avskilthet
Ydmykhet
Å tjene
Bekjennelse
Tilbedelse
Ledelse
Glede

Jeg har bare vært innom noen få av disse punktene, men de fleste er uprøvd. Det geniale ved boken er at forfatteren viser vei til å praktisere dette midt i en travel, yrkesaktiv hverdag. Boken er en hjelp til å komme inn i det dypere Gudslivet mange lengter etter, og ikke et nytt krav. Derfor kunne jeg tenke meg, sammen med noen som ønsker en fordypning i gudslivet, å

gå gjennom boken kapittel for kapittel. Praktisere og dele erfaringer. Jeg garanterer at det etter hvert blir en festreise. Fikk oppleve noe av dette sist sommer sammen med en gruppe brødre.
Å som jeg misunte dem!

Men kjøp boken og se selv.
Studierådets katalogKategori: Oppbyggelse
Forfatter:Foster, BenestadForlag:Luther ForlagPris: kr 278,00Samvær: 13[Bestill]

Veier til glede
Du kommer ikke til målet uten å ha gått veien. Du finner ikke gleden før du vet hva den koster. Du kan ikke være disippel uten disiplin. Richard Foster er overbevist om at de klassiske åndelige disipliner - meditasjon, bønn, faste, studier, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning, tjeneste, skriftemål, gudstjenestefeirinig, ledelse og fest - er den eneste virkelige veien til å oppnå et dypere liv og oppleve å bli velsignet med en overveldende glede. Dette er en av de virkelige store klassikere i vår tid når det gjelder åndelig veiledning. En bok for alle som synes at de ikke «får tier til», men som lengter etter et dypere og rikere åndelig liv. Fra forfatterens forord De åndelige disipliner - dører til frihet Overflatiskhet er vår tids forbannelse. Kravet om øyeblikkelig tilfredsstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intelligente mennesker, eller flere begavede mennesker, men flere mennesker med dybde. De klassiske åndelige disiplinene som vi skal to for oss i denne boken, kaller oss til å gå under overflaten, ned på dypet. De inviterer oss til å utforske «hulene» på det åndelige området. De utfordrer oss til å være svaret i møte med en tom verden. John Woolman gir dette rådet: «Du gjør vel i å leve i dybden, slik at du kan føle og forstå medmenneskers sjel. » 1 Ingen må få lure oss til å tro at de åndelige disiplinene bare er for åndelige kjemper og at de derfor er utenfor rekkevidde, eller at de bare er for mennesker som bruker all sin tid til bønn og meditasjon. Langt derifra. Gud ønsker at disiplinene i det kristne livet skal være for helt normale hverdagsmennesker: folk som har et vanlig arbeid, som har omsorg for barn, som vasker opp og klipper plenen. Det er faktisk slik at de fungerer best midt i våre medmenneskelige relasjoner med mann eller kone, brødre og søstre, venner og naboer. Vi må heller ikke se på de åndelige disiplinene som ensformig slit som har til hensikt å utrydde latteren fra jordens overflate. Grunntonen i dem alle er nemlig glede. Hensikten med dem er frigjøring fra slaveriet under selvopptatthet og frykt. Når vår ånd blir fri fra alt som holder den innestengt, kan det vanskelig beskrives som ensformig eller slitsomt. Sang, dans og gledesrop kjennetegner de åndelige disiplinene i det kristne livet. Sett fra en side er de på ingen måte vanskelige. (På den annen side er de virkelig vanskelige, men det kommer vi tilbake til senere.) Vi trenger ikke å være teologisk skolert for å drive med åndelige disipliner. Folk som nettopp er blitt kristne - ja, til og med folk som ennå ikke har gitt sine liv til Jesus Kristus - både kan og bør praktisere dem. Den viktigste forutsetningen er at man har en lengsel etter Gud. «Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud,» skriver salmisten i Salme 42,2-3.


Boken fåes også på svensk.

Väger til Glädje

Bokförlaget Libris * Örebro

ISBN 91-7195-652-2

To viktig dager!

To viktige hendelser

Det blir neppe skrevet bøker om meg og jeg kommer heller ikke til å skrive noen selvbiografi. Dertil er livet mitt altfor gjennomsnittlig. Men min bestefar (morfar) Anton Hagbart Hauger skrev en selvbiografi på 18 sider, men jeg skal spre dere for noe lignende. Skal i stedet skrive om to VIKTIGE hendelser i mitt liv. Det har hendt andre saker også, men det får jeg holde for meg selv. Jeg vokste opp i et hjem hvor gudsfrykten var like naturlig som luften vi pustet inn. Hver kveld når vi barna hadde lagt oss på vare halmmadrasser sang mamma et dusin sanger og ba fadervår og aftenbønn med oss. Jeg gikk på to søndagsskoler, Betania og Salen. Gudslivet ble på en naturlig måte plantet inn i meg. Men kreftene på utsiden av hjemmet ble sterkere enn hjemmets krefter. Når jeg var 16 år flyttet jeg til Kalnes Jorbruksskole. På avreisedagen husket jeg mamma sto ved ovnen i stua og gråt; ”håper du ikke glemmer Gud, gutten min” snufset hun. Jeg følte meg brydd da og glemte det hele for en stund.

Livet på Kalnes var ikke spesielt gudfryktig, men det var mye morsomt å oppleve der. To av mine søsken, Åse og Arvid hadde blitt frelst i den tiden og hadde begynt å gå på Sion. (Sellebakk) De ba meg med ditt, men det var ikke akkurat den hyggeligste responsen de fikk fra meg. Men omsider lyktes de, det var en januarkveld i 1961. Det var fest på Sion og jeg satt på høyre siden sånn midtveis i benkeradene. Husker heller ikke noe spesielt fra møtet. Det var forstander Willy Pedersen som talte denne kvelden. (bestefar til Pål Pedersen) Han var en mann full av Guds kjærlighet og han hadde alltid tårer rennende nedover kinnene når han talte. Det ble ettermøte med innbydelse og det må ha vært Den Hellige Ånd som løftet meg fram til ”botsbenken”. Har aldri klart å erindre hvordan jeg kom fram dit. Når jeg reiste meg opp etter forbønnen kjente jeg ikke noe spesielt. Fikk mange varme håndtrykk, fylte ut et nyfrelstskjema og fikk stappet en del skriftsteder inn gjennom øra. Det var alt. Når møtet var slutt ble jeg kjørt av noen venner til internatet på Kalnes. Jeg skulle opp kl 4 neste morgen for å jobbe i fjøset.
Når jeg våknet neste morgen ble jeg et stort spørsmålstegn der jeg lå i overkøya. Tyngdekraften var borte. Alt det ond inni meg var vekk. Jeg svevde. Hva hadde hendt. Jeg
Lå der på min sky og grublet litt. Plutselig slo det ned i meg, jeg var blitt frelst, var blitt en kristen!
Årene gikk. Fikk familie og eget hus med påfølgende restaurering. Jeg rev ned og spikret opp. Inni blev jeg tommere og tommere. Tilslutt en dag kastet jeg hammeren fra meg og gikk ned til May-Britt og sa: ”Nå drar vi til Halden på teltmøte!” Pinsemenigheten Salen i Halden avholdt teltmøter akkurat på den tiden og Åge Åleskjær var hovedtaler. Guds kraft var utgytt (meget uvanlig på den tiden) og folk opplevde frelse, helbredelse og fikk syner og åpenbaringer. Himmelen var rett og slett nær. Dit reiste vi og satte oss bak i det store teltet. Når jeg satt der bare økte fordømmelsen inni meg. Når så ettermøtet og innbydelsen kom var veien like kort ut døra som fram til botsbenken. (men det var slutt på å bøye kne da)
Jeg valgte heldigvis å gå fram, men fordømmelsen slapp meg ikke. Jeg var en stor hykler. Skulle jeg stikke av? Jeg stod inntil en støttestople som gikk på skrå ut til siden. Så ble det min tur for forbønn. Åge Åleskjær og en broder som jeg tror het Egil kom bort til meg. Følelsen av urenhet og hykleri økte. Mitt sinn hadde allerede formulert de ord jeg ventet å høre fra Åge; ”Her er det mye synd, kom det ut!” Stor var min forbauselse (jeg ble virkelig forbauset) da Åge utbrøt: ”her er det åpent!” Guds kraft gikk rett inn i meg, og jeg som hadde bestemt meg for ikke å falle ble liggende som en tomsekk på gressbakken. Det ble forgjeves å støtte seg til stolpen. Dette møtet forvandlet mitt indre liv totalt. Guds ord åpnet seg for meg som jeg aldri hadde opplevd tidligere. Når jeg ser meg tilbake er denne hendelsen, nest etter frelsen, den viktigste hendelsen i mitt liv. Har opplevd mye annet herlig også, men jeg velger å ikke trøtte deg ut med det.

Noe å tenke på!

Evangeliseringens paradoks

I kapitlet om Patrick av Irland (390-461) skriver Peter Haldorf i boken ”21 KIRKEFEDRE” følgende; ”Men allerede tidlig i oldkirken hadde dette eiendommelige PARADOKS gjort seg gjeldende: det var de som søkte seg bort fra verden, lengst inn i ørkenen og ytterst i havet for å finne stillhet, ensomhet med Gud, som mer enn andre bidro til kristendommens EROBRING av verden. Den samme avgjørende rolle som de egyptiske eremittene spilte for evangeliets gjennombrudd i de store byene i romerriket i de første århundrene, hadde de irske munkene for den fortsatte spredningen i Europa i andre halvdel av det første årtusen”. Jeg spør da, hvordan kunne de som trakk seg vekk fra menneskeheten vinne den for Gud? Mitt svar er, deres gudsbegjær ført til at de fant Gud, ikke bare i sitt hode, men i dypet av sitt hjerte. Men da ble også dere tro attraktiv for andre. De hadde virkelig noe å tilby på det åndelige marked. Det var noe mer enn bare å uttale til en søkende; ”Si etter meg……”: (selv om det også er riktig!) De gamle kirkefedrene var virkelige teologer. Haldorf skriver slik; ”Teologens oppgave er ikke å formidle informasjon om Gud, men å veilede inn til liv MED Gud!”
Selv har jeg vært tilhører på tusener av møter. Om jeg gjennomsnittlig har deltatt på 2 møter i uken i 47 år blir det minst 4700 møter. Se hvor forvandlet jeg er!!!!
Og det har vært mange underbare sannheter som har listet seg inn i mine ører; jeg er en overvinner, jeg er rettferdig, jeg er hellig, jeg glemmer det som er bak, jeg……!. Matematikken går opp. Prinsipielt er jeg fri, for jeg tror på de riktige tingene. Men hvorfor er det da flere ledige enn benyttede plasser i våre kirker. Hvorfor trakk munkene flere mennesker til sine steinheller enn vi til våre plysjstoler i kirkene?
Samfunn med Gud er å være sammen med ham. Det er bare vår tørst og lengsel som fører oss dit. I Jeremias 6;16 står det; ”Så sier Herren, stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler.”
Ulf Ekman sier at en leder er en som fører en gruppe mennesker fra A til B, men denne må selv ha vært på B først! Selv om jeg selvfølgelig står 100% ansvarlig for mitt eget liv, så behøver vi virkelig ledere som ikke bare kan alt om Gud, men også kjenner Ham.

Noe å be om i det nye året!

Malurt i konserten

Årets første hjertesukk!

Som den store tilhenge jeg er av menneskets og kvinnens frigjøring så jeg til min store forskrekkelse mannsdominansen i årets nyttårskonsert fra Wien. Bare mannlige musikere.

(ryktet sier at det var en kvinne der, men det var nok bare en statist som skulle tilfredsstille rødstrømpene)

Til og med harpen var overtatt av en mann. Så jeg har dette håp at vår ernergiske og likestillende barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellom løfter sitt blikk mot kontinentet og klager denne diskrimineringen inn for EU. Om hun lykkes i dette får vi heller bruke hørselvern under neste års nyttårskonsert.

(dette innlegget er kun et forsøk på å være morsom og sier ingenting om hvilken side jeg står på i likestillingssaken)

Så ønsker jeg alle et Godt Likestillt Nyttår.

For vi er jo alle like, og noen er mer like enn andre!

GODT NYTT ÅR!

Godt nytt år

ønsker vi alle vår venner,

hele vår familie i inn og utland og alle

bloggvenner

May-Britt og Johan

DEHYDRERT I DUSJEN

ERSTATNINGSTEOLOGI (?)

Når trosforkynnelsen gjorde sitt inntog gjorde den slutt på ”pinsekarismatikkens” handlingslammelse. Det begynte å bevege seg igjen og kristenlivet ble herlig. Frelse, helbredelse, økonomiske mirakler, tilbedelse og lovsang flyttet inn i det kristne forum pånytt. Samtidig kom det ut ”trosriktige” bøker om tro, mirakler og lovsang. Vi danset krigsdans på slangens hode, som en predikant pleide å si. Vi begynte å gjøre de ”riktige” tingene. Bekjennelsen var viktig. Men etter hvert havnet vi i fortellingen om ”Keiserens nye klær.” Når det gikk nedover skulle man si oppover og vi var hode og ikke hale.(og dette ar jo absolutt riktig) Men keiseren fikk ikke nye klær uansett hvor mye folket jublet og proklamerte. Så i stedet for å leve ut livet, pratet vi om livet og krydret det med ”gamle tiders vekkelser.” Sangene hadde blitt erstattet med ”lovsang”, munnen jublet, men øynene forble matte for mange. Eller for å gå over til sportsterminologien; lista lå for høyt for mine lamme ben! Vi snublet med bekjennelsen i vår munn. Dette jeg nå har beskrevet ga etter hvert grobunn for nådeforkynnelsen, og nåde over nåde. Den nye gode nyheten. Før kunne jeg seire, men nå behøver jeg ikke stresse med det lenger. Som en person sa til meg: ”jeg har fått tilgivelse for de synder jeg har gjort og for de jeg kommer til å gjøre!” Det har kommet en ny bekjennelse inn i våre rekker.

Nådeforkynnelsen har blitt trosbevegelsens erstatningsteologi.

Den har kommet som et svar på trosbevegelsen åndsfattigdom. Men det blir som å plassere en dehydrert pasient i dusjen, velmenende men dødelig. Det som behøves er væske på innsiden. Denne ”trosstressiuasjonen” ble også kjempefint beskrevet i et leserinnlegg Magazinet før jul. Det var en person som ønsket å forsvare Åge Åleskjærs nådeforkynnelse og beskrev sitt
”tidligere liv” i en trosmenighet. Han var så trøtt av alle gjerningene i trosforkynnelsens kjølvann. Og det har han sikkert rett i. Han ramset opp møteverttjeneste, cafétjeneste, tiende og en hel del saker til. Mannen gikk rett og slett trøtt og det er jo forståelig. Men dette er ikke av ny dato. De hadde det på 300 tallet også. Ignatius av Latakia (én av våre kirkefedre) uttrykte det slik: ”Uten Den Hellige Ånd ville Gud vært langt borte, Kristus blitt værende i det forgangne, evangeliet er død bokstav, menigheten er bare en død organisasjon, autoriteten dominerer, misjon er propaganda, liturgien (vår møtestil) er besvergelse, kristen handling slavemoral!”
Det er vel det siste vår bidragsyter til Magazinet opplevde. Det må vel være mer bibelsk å få nåde og kraft til å leve rett, enn å få nåden som en hvilepute for sine feil! (eller?)
Guds nåde behøver vi alle sammen uansett. Så det er absolutt nødvendig å rett inn ”feilskjæra” fra nådeforkynnelsen, og dette er nødvendig, men ikke tilstrekkelig.
Svaret er et liv PINSEN! Som pinsevennene sa før: ”Kraft til liv og tjeneste!”

BARE PERMENE IGJEN

Peters brev er til hedningene!

Er det god bibelsk forståelse å hevde at 1. og 2. Peters brev kun er til jødene, med den begrunnelse at Peter bare ble sendt til de omskårne? Eller er hele bibelen, slik som den er sammensatt og kanonisert, Guds ord både til hedning og jøde? Dette er blitt et meget aktuelt spørsmål i disse dager. Mange tror at saken bare gjelder den såkalte ”nådeforkynnelsen” som Åge Åleskjær har presentert i sine bøker, men saken er mer alvorlig enn som så. For hvilken bekjennelse og handtering av skriften er nådeforkynnelsen bygd på? Man har ikke lest lenge i hans bøker før man forstår at han har et dispensasjonalistisk syn på dette (gir de forkjellige skrifter i bibelen ulik verdi) og han skriver bl.a. i en av sine bøker: ”for oss hedninger vil det være helt andre ting som er vanskelige å forstå, spesielt i det Peter, Jakob og Johanne skriver, fordi de var sendt til de omskårne”. Og han skriver videre ”..det er veldig nyttig å lese deres brev”. (?) Nyttig ja, men ikke nødvendig (for oss hedninger?) De nevnte brevene var rettet bare imot jødene, mener han, og er ifølge Åge degradert til kun ”nyttig” å lese for oss hedninger. Dette er selvfølgelig et viktig poeng for Åge, for da slipper han unna problemet med de 10 bud som nevnes i Johannesbrevene. Men et viktig poeng er oversett i den forbindelse. Det er hva Guds ord sier i 1. Peter2;10 ”Dere som før ikke var et folk”.
Ordet folk kommer av ”laòs” som betyr Guds utvalgte folk Israel i motsetning til ”etne” eller hedningefolkene. Så det Peter skriver i overnevnte vers er ganske enkelt at vi som før var hedninger eller ”ikke et folk”, er blitt Guds folk ved troen på Jesus. Dette verset viser at Peters brever er rettet både til jøde og hedning. Når bibelen ble kanonisert i de første 2-300 år e.kr.,
så ble den gitt til hele Guds menighet. Hele skriften er Guds ord og har lik verdi. Så når det hevdes at evangeliene bare er filmen om Jesus, at Apostlenes gjerninger er en historiebok uten teologisk betydning, at Paulusbrevene er til oss hedninger og at de øvrige brevene er til jødene og bare er nyttig lesning for oss, da blir jeg redd! Fortsetter dette har vel noen bare permene igjen av bibelen. Dette jeg skriver her er bare litt av opplevelsen fra disse bøkene, men i siste nummer av Keryx tar både Ulf Ekman og Anders Gerdmar dette opp i hele sin bredde. Regner med at Åge Åleskjær også leser Keryx. Håper han endrer på sin ”teologi”.

Advent, hva nå?

Nå venter vi på Jesus!

DEN SOM VENTER PÅ HERREN FÅR NY KRAFT!

Nå har julen vært her. Ble den som du (ad)ventet? for min del ble den det og mer til. Men hva venter jeg på nå? Jo, nå venter jeg på Jesu gjenkomst. Det som kristne til alle tider har ventet på, selv om den forventingen i kortere eller lengre tide har slumret. Men i tider av åndsutgytelse og vekkelse har alltid alvoret og lengselen blusset opp. Tonen om Jesu snare komme har alltid vært kjennetegnet på en sann vekkelse. "Gjør deg rede, se brudgommen kommer!" Den kjente karismatiske, åndsdøpte og vekkelseselskende katolikken Peter Hocken nevnder dette i sin bok "Skammen och Herligheten", utgitt på Livets Ords forlag.
Han skriver bl.a.; "Dopet i den helige Ande är ett suveränt utgjutande av Guds Ande, gjenom den uppståndne och til himlen uppstigne Jesus, över Guds folk gjenom vilket Herren utrustar församlingen att uppfylla sitt huvudsakliga uppdrag: att bereda vägen för Jesu andra tillkommelse. Detta utgjutande bringer nytt liv åt allt det i kyrkans arv som är av Anden, och återupprettar element som har försummats och glömts bort".
Og så nevner han hva denne Åndsdåp gir. Det er kort fortalt 1) En naturlig relasjon til den treenige Guden... 2) spontan lovprisning gjennom tungemålsgaven.. 3) guddommelig kommunikasjon med Gud i den menneskelige ånden.. 4) Åndens kraft til å elske og betjene og tilslutt 5) tildeling og fornyelse av spesielle åndelige gaver og tjenestegaver for effektiv utførelse av Herrens oppdrag.
Tilslutt et annet sitat fra boken; "som nevnt... peker dåpen i Ånden i første hand fremover mot den andre gjenkomsten, og gjør de kristne mer bevisste om denne ofte forsømte aspekt av den kristne tro".
Hva er så Åndens liv? Hocken forklarer det enkelt slik; "Andens obegränsade kraft, som mäktigast visade sig gjenom uppsåndelsen, manifesterar sig först hos den kristne gjenom Andens gåva som skapar ett himmelsk uppståndelsesliv inom honom".

Jeg ser virkelig fram til det "himmelske oppstandelseslivet!"

God advent.

Endelig JUL

Adventstiden er over, nå er det jul!

..for da ble Jesus født. Om noe på denne jord skal feires, så må det være Jesu fødsel. Og om noen skal feire det, da må det være oss kristne!
Vi feirer Guds store gave til oss ved å gi gaver til hverandre.
Gud har også gitt oss gaver, f.eks. syn, lukt, smak, hørsel og følelse. Det er bare fordi vi skal være i stand til å nyte hans godhet. Også mat og drikke. Ingen ting skal foraktes når det nytes med takk. Bibelen beskriver gjestebud med "fete og margfulle retter". Beskrivelsen minner om en norsk
julemiddag. OG så skal vi ikke drikke oss drukne av vin, men bli fyllt av Ånden.... Så koser vi oss sammen med familien og de venner Gud har gitt oss. Og undertonene er: "Og det skjedde i de dager....

TAKK GUD FOR HANS USIGELIGE GAVE!

ADVENTSTANKER

Bulkedag og (h)julestemning.

I dag bulker flest biler. O (h)jul med din glede. Jeg har vasket bilene våre hjemme i gården vår.
Tør ikke fylle opp bulkestatistikken. Det er 10 plussgrader ute og en meget spesiell førjulstemperatur. I gamle dager var det noe som het "kakelinna". Det var tøværet som alltid
kom rett før jul og gav et pusterom i kulda. Da hendte det at førjulssnøen forsvant til stor skuffelse for de akende barna. Montro om noen barn får akebrett til (h)jul i år. Det må da bli akbebrett med hjul. Altså (h)juleakebrett med hjul. Selv har jeg gått tur med barnebarna. Vi var en tur opp i Tyrihjellen. Der fant vi en lekeplass med diverse husker. Gleden var stor. Er forresten glad for at jeg ikke bor i Gøteborg og skal hjem til jul. Da hadde (h)juleturen blitt minst halvannen timen lengre på hjul. I kveld er det grøten da - vi gleder oss og kjenner
(h)julestmningen langsomt trenger gjennom huden. I morgen skal vi til Zoekirken og overvære julegudstjenesten. Godt vi kan feire Jesu fødsel med dunder og brak.
Ellers kan du se noen bilder fra dagens juletur med barnebarna. Legg merke til fyren som mangler en tann. Den forsvant i dag, lille julaften. Godt det er noe som heter grøt!!!

Familiestemning

Til Africa
Om det er noen dere nede som ønsker en liten titt inn i vår stue på Begby så se her. Nå er det lille, lille julaften og stemningen er høy. Våre barnebarn fra Uppsala er her og lurer fælt på hva vi spiser til jul. Det blir noe annet en korv og hur!
Men i morgen (lille julaften) blir det grøt med mandel. Jeg fant forresten mandelen på en
liten førjulsmiddag på et hotell i nærheten. Fikk tre marsipangrisunger.

Bitte, lille Julaften!

O, jul med din glede!

Ja,

nå

er vi

klare

til

julefeiringa.

Ho mor har kjøpt

Stomperud og jeg har pynta

treet.Det er alt vi har gjort i år!

(tror jeg - kan ikke huske jeg har glemt noe)

Har jeg glemt noe så ber jeg om unskyldning for det.

I kveld kommer fem barnebarn med foreldre fra Uppsala og da venter

varm gløgg med rosiner og mandler.Så ønsker jeg alle mine venner en riktig

GOD, VELSIGNET JULEHØYTID!

ADVENTSTANKER

Julenek

Før kjøpte folk julenek av bonden. Når jeg var gutt hadde min pappa en stabel slike på loven.
Disse var lagt tilside under treskingen. Det var som regel naboer som kom og kjøpte nekene. Og det er pent med julenek og dompaper. Det blir julestemning av slikt. Husk på dyrene til jul! Men det tragiske er at neket blir utrolig fort tomt. Det vet ikke vi. Man ser ut av vinduet og fylles med juletilfredshet, så gode vi er mot fuglene! Men de stakkars fuglene flyr forbi og rister på hodet av vårt ”barmhjertighetssymbol”. Vi vil ha mat, ikke nek kvitrer de. Ingen kjøper vel nek bare til fuglene lenger. Enten har man blitt overlistet av noen som har klart å prakke neket på en stakker for inntekt til et godt formål ellers så er det for pyntens skyld. Slenger en dompap innom neket da oser det jul. Ofte har neket stått innpakket i plast og oser av mugg. Fuglene flyr i en stor bue utenom. Og skal neket komme til sin rett må det være en dæsh snø på toppen og en stor snøfonn under. Likesom en softice pyntet med røde dompaper. Jeg ønsker meg et nek til jul. Ellers har jeg et fuglebrett til mine fugler og det er kjempekoselig. Vi nok delt ut mange ”julenek” til våre medmennesker gjennom årene. Ha en koselig advent!

JULETRADISJON

Ekte julestemning på Torp skole

Har alltid hørt at Torp skole er usedvanlig dyktige på arrangementer både for elever og familie. Som besteforeldre til to av elevene der kan vi nå bare bekrefte dette. I disse dager er det jo julen som gjelder. Og i den forbindelse var vi ”nødt til” å delta på hele to juleavslutninger. Det første som slo meg var det massive frammøte av foreldre og gråhårede besteforeldre. Tydelig at det har gått tradisjon i disse arrangementene. Gymsalen var smekkfull og julestemningen var på øverste nivå. Men det jeg egentlig ønsker å skrive om er selve ”settingen” i arrangementet, for her var det 100% uforfalsket jul i henholdt til god gammel
”skolejuletradisjon”. Husker at jeg selv jeg var vertens kone i et julespill på Østsiden skole for omtrent ”noen og femti” år siden. Bilde av meg i Fredrikstad Blad også! Ingen ble nervøse av Jesusbarnet da! Men tilbake til Torp skole. Det begynte med Lucia-opptreden og deretter var det julesanger. De fleste sang med. Så var det elevenes tur med skuespill om
Jesusbarnet, hyrdene på marken, engler, sauer og det hele. Og ikke nok med det, her var det sketsjer, sang og underholding til publikums store fornøyelse. Det hele ble avsluttet med juleutlodning av julestjerner. En bekjent av oss som har barn på en annen skole et sted i Norge fortalte at juleavslutningen der var heller trist. Det var kun noen nisser og et rockeband! Nei, la oss beholde juletradisjonen i skolene våre med alt den inneholder. Å fjerne Jesus fra jula er som å fjerne bunnpluggen i en robåt. Så moralen blir: ”Hva man enn måtte mene og tro – vår gamle norske juletradisjon er god!” Så lærerstaben på Torp Skole fortjener en stor takk for hva de gjør for barna våre.

ADVENTSTANKER

O, Jul med din vrede!

Ja, mange opplever julen nettopp slik. Julen er en tid hvor vi feirer Kong Jesus, men nettopp da feirer også mange Kong Alkohol. Borgestadklinikken i Skien fastslår at det er 160-230 000 barn som lever under familier med alkoholmisbruk. Om vi så legger til den ekstra akevitten til juleribba så er det nok enda flere barn som får en litt mindre hyggelig jul. Under et besøk i Zoekirken i høst hadde
Carl-Gustav Severin et alvorlig innlegg om kristne og alkoholvaner (?) og klarte som vanlig å formidle et alvorlig budskap på en glad måte. Han talte om en kristen avholdsbevegelse (paradoksalt nok må vi innse at dette behøves). Vi skal ikke drikke vin, men bli fyllt av Ånden. Vi er ikke bartendere, for det står skrevet: "Ve den som blander sterk drikk...! Og så vektla han følgende uttalelse: " Det må finnes et alkoholfritt sted i denne verden og det må være i Guds menighet". Dette fører tankene hen til pastoren som oppfordret kristne til å ta med en flaske vin for å glede naboen i førjulstiden! Evangliesenteret og mange andre organisasjoner reagert kraftig på denne artikkelen, men du vet, det er ikke lett å samle dun fra en spjæret dyne! Det er også noe som heter skjult alkoholisme. Bare familiemedlemmene vet om det. Med litt fantasi kan man jo tenke seg at jeg tar denne pastors oppfordring bokstavlig og tar en tur innom denne litt triste nabofamilien (med et skjult alkoholproblem) med en flaske vin!!!!
”Men bli fylt av Ånden….
Fra mitt hjørne ønsker jeg alle mine 10 blogglesere en herlig, alkoholfri og Åndsfyllt advent og jul!

ADVENTSTANKER

2. Advent

VADVENT

(vi vader mens vi venter)

I denne "søde" juletid? Nei nå er det i denne "bløde" juletid. I dag har jeg vært ute og vadet! Hvor? Jo, naboens hage. Det har jeg aldri tidligere gjort midt i desember. Inntil nå har vadstøvler (som rekker til skrittet) vært forbeholdt andejegere. Men ifølge nyere klimaforskning bør alle være utstyrt med dette heretter. Kanskje årets gavetips? Men egentlig har julen hverken med vann eller snø

å gjøre. Egentlig handler julen mere om sand.(ørkensand)
Julen handler jo mest om Jesus, eller handler den bare om å handle? Og når det gjelder adventtiden, kan vi vente på noe som allerede er her - Jesus mener jeg. Ingen venter på et tog som allerede har gått. Men for å være helt ærlig, jeg er i adventsstemning. Jeg venter på julekvelden, årets høytid for meg og min familie. Og Jesus har vi ikke glemt. Når koser vi oss med prøvesmaking av julbakst og sangene til Sissel Kyrkjebø. På julekvelden leser vi juleevangeliet. Montro om det ikker er mer opplesing fra skriften på julekevelden enn ellers i året i de tusen hjem? Det er høytid og kos i julen. Når deg gjelder advent vil jeg minne om at; "Den som venter på Herren får ny kraft....!

ADVENTSTANKER

Snart avvent.

Det slo plutselig ned i meg i dag. Nå er jeg avvent! Avvent fra hva? Jo. Møter.
Jeg har vært en møtegjenger mesteparten av mitt liv. Ukemøtet, eller onsdagsmøtet var jeg alltid på. Der fikk jeg bibelundervisning. Og bønnemøtene da, før var det bønn hver fredag. Og der var jeg ofte. Jeg elsket bønnemøtene. På søndagene var det to møter, formiddagsmøte for Guds folk og vekkelsesmøte om kvelden. Nå er det langt mellom møtene for min del. Jeg har blitt gradvis avvent. Regelmessige bønnemøter for oss i vanlig arbeide finns ikke mer.
Er blitt avvent fra dette. Menigheten(e) har viktigere ting for seg. Og ukemøtene da, hvorfor er de blitt borte? Jo, de fleste menigheter har sluttet med dette sies det, spesielt trosbevegelsen har jeg hørt. Og så må vi jo ha komité møter og gruppemøter. Det er jo viktig for at Guds rike skal gå fram. Så nå er jeg avvent fra dette også, tenker ikke mer på det. Og julen da, hvor vi er så opptatt med å feire Jesu fødsel. Da bruker vi desembersøndagene til konserter (og jeg mener vi SKAL ha konserter) og andre opplegg, for det er jo så koselig i denne søte juletid. (og det skal være også være koselig) Men det er langt mellom godbitene for min arme sjel i denne adventtiden. Så nå er jeg avvent her også. Er det egentlig viktig med møter? Kanskje det går med meg som med hesten mannen skulle avvenne med å spise. Det gikk veldig bra med å avvenne hesten med å spise, sa mannen, og jeg klarte nesten å avvenne den med å drikke også, men uheldigvis døde den før jeg var ferdig! Minner meg litt om frosken vet du, den som sitter i en kjele med kaldt vann på komfyren. Men den vet aldri når den skal hoppe når varmen blir satt på. Tragisk.
Men takk og lov, jeg er absolutt ikke avvent. Det er heller ikke du! Vi vil vel alle ha et fungerende kristenliv i fungerende menigheter. Det er mange som behøver omsorg og fellesskap. Nyfrelste, enslige og for den saks skyld gammelfrelste.
Derfor tror vi Gud for apostelgjerningene på nytt igjen. Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen – og de holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet. Det er et slikt liv vil ha. Så ha en koselig ADVENTTID mens vi venter på Jesu inntog i våre forsamlinger.

Gave, gave, gaver

Pipelort, pipelort - tar igjen og gir bort. Omtrent slik sa vi når vi var barn. Og det var når noen tok tilbake en gave. Dette gjaldt jo hovedsaklig dingser og lekesaker vi barna var var opptatt med.
Men man kan jo ta det igjen FØR det er gitt bort - om det ert mulig da?
les http://anderslundblad.blogspot.com/
Der er noen, etter min mening, fine tanker ang. dette. Jeg behøver vel ikke ringe med bjeller om jeg ønsker å bidra med noe til de trengende. Og hvorfor snakkes det så mye om de trengende i julen. Er mye mer interessant med de som prater om dette i januar!
For å føre hovedtanken videre. Jeg har tenkt å gi noe til svigermor. Men sa ser jeg et behov et annet sted. Jeg skriver da på "presangen" til svigermor: "Det jeg hadde tenkt å gi til deg gir jeg til ....... isteden". Men før jeg får gitt det nye behovet oppdager jeg et enda større behov et annet sted. Da skriver jeg igjen: Det som jeg hadde tenkt å gi til svigermor, men som jeg tenkte å gi til deg gir jeg nå til.... Men så kom et ENDA STØRRE behov..
Parolen blir da; La ikke den venstre hånda vite hva den høyre gjør. Og Gud elsker en glad giver!

ADVENTSTANKER

1. Søndag i advent

For mange, mange, mange, mange år siden stilte en søndagsskolelære følgende spørsmål: ”Hva er likheten mellom et juletre og Jesus?” (?) Svaret var innlysende: ”begge gav sitt liv!”
Jeg drog litt på smilebåndet av dette, men det var jo godt ment. Vi trenger jo symboler, hele bibelen er full av dette. Vår sjel er skapt til å omforme visuelle ting slik at vi oppfatter et helt budskap. Hvilke tanker får man når man ser trekkfuglene om høsten? I Edens hage var det trær som var vakre å se på. I gamle testamente ble det reist minnesteiner og steinrøyser. Om en stjerne i toppen av en gran kan minne et stakkars menneske om Gud er jo det stålende. H & M`s julereklame fører jo tankene helt andre steder. Paulus benyttet symbolikken i alteret til en ukjent Gud til å forkynne evangeliet om Jesus. Uansett hva nåtidens mennesker måtte mene om evangeliet, så blir alle i løpet av juletiden konfrontert med at ”en sønn er oss gitt”.
Men tro det eller ei, på en handletur sist lørdag i en av distriktets stormagasiner betraktet jeg en julekrybbe med ganske store figurer. Der var hyrdene på marken, vismennene, stall og…
Nei, det var ingen Maria der, ingen Josef og hvor var Jesusbarnet? Tenker ikke denne forretningsmann/kvinne på at det faktisk er på grunn av barnet i krybben de har sin velstand.
(en Japans forretningsmann trodde at i vesten var julen feiringen av deres forretningsgud)
Det er lov å nyte julen med julesanger, handleturer, julebakst, ribbelukt, granlukt, kongerøkelse, sølvguttene og presangene. Og vi nyter juleevangeliet.
Håper på at både du og jeg får en presang!
Ha en velsignet 1. advent.

Kommentarer

HOGGESTABBEN

Fikk melding fra en av mine håpefulle at det ikke var mulig å kommentere mine innlegg.
Jeg har da levd i den villfarelse at "kommentar unødvendig" gjaldt i de fleste tilfeller.
Ser ut som at jeg har klart å rette opp kommentarmuligheten nå, så nå stiller jeg meg åpen for hugg igjen...

Andakt om mobiltelefonmanna

MANNA

Under Israels vandring fra Egypt til det lovede land bestod kostholdet hovedsaklig av manna.
Det var ørkenmat. Det var nok mye bedre å innta landet som flyter med melk og honning, med granatepler, drueklaser og kildevann. Jeg skriver dette fordi jeg nylig så en annonse om manna rett i mobilen. Det koster kun kr. 3.oo og sendes hver dag kl. 12.oo. Sansynlig får da alle abonnentene samme ord hver deg. Dette er vel også en form for fellesskap. Nå er jo Guds ord i seg selv levende og kraftig og mange har sikkert blitt velsignet ved å trekke et ord fra mannabollen. Og hvis ordet ikke passer helt kan man jo trekke et mannakorn til, ja helt til bollen er tom.
Jeg kjente et ektepar som var i stor nød. (det er mange år siden) De trakk ikke mannakorn, men brukte heller pekemetoden. Yngstemann var alvorlig syk og de var i desperat behov for et ord. Her hadde det vært bedre med et mannakorn, for ordet fingeren traff i bibelen var i 2. Samuelsbok 12;18 "På den sjuende dagen døde barnet". Foreldrene fikk sjokk, men heldigvis, i dag er dette barnet en voksen mann. Når så dette er sagt vil jeg ikke fraråde noen å trekke et mannakorn. Kanskje Den Hellige Ånd minner nettopp deg å gjøre det for det er noe han vil si deg.
Selv foretrekker jeg maten i løfteslandet. Mannaen har jo opphørt for de som lever løfteslandet. Her gjelder bare kosthold med fete og margfulle retter. (dette er renspikka kanaanspråk)
Ha en velsignet bibellesning uten ørkenmanna!

Andakt fra Kållandsö

TROENS BEDER

Han som forlater all din misgjerning og, som leger alle dine sykdommer. (salme 103;3)
Dette er ordet fra vår Gud. Men evangeliet er ikke automatikk, det er virksomt ved tro. Og troen kommer av forkynnelsen. Vi beveger altså troen inn i vår ånd ved å forkynne ordet som er levende og kraftig. Gud forlater all vår misgjerning når vi bekjenner, som det står skrevet; "Dersom vi bekjenner våre synder er Han trofast og rettferdig, så han forlater oss oss sydene og renser oss fra all misgjerning".(1.Joh.1;9) Når Johannes skriver VI så mener han faktisk seg selv som kristen og også alle oss andre. Men vi behöver ikke leve i frykt for at det ligger en eller annen skjult synd og lurer på oss. Jeg tror det er de bevisste eller slendrianmessige syndene det gjelder. Det vi ikke har tatt et oppjör med. Jeg vet om en mann som slet med store ryggproblemer. Og til tross for gjentatte forbönner ble han ikke helbredet for dette. Men denne mannen hadde også et uoppgjort og bittert forhold til noen i sin familie. Når han tilslutt bestemte seg for å gjöre opp disse familiesakene ble også ryggen helbredet. Har hört om mange lignende ekempler. Men mange ganger legger vi all vekten på den sykes situasjon (som om denne ikke har nok fra för av!). Når Jakob skriver at vi skal bekjenne våre synder for hverandre så pekes det like mye på forbederen. For når det står at "et rettferdig menneskes bönn har stor kraft og virkning", så henger dette sammen med innledningen i samme vers, "bekjenn derfor deres synder for hverandre!" (se Jakobs brev 5;16)
Vekten legges altså også på at forbererens bönn har stor kraft og utretter mye når denne lever i rettferdighet! Eller; "et urettferdig menneskes bönn har liten kraft og utretter ingenting" , for å si det slik!
Noe å tenke på. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sönns blod renser oss fra all synd. (1.Joh.1;7)
Ha en velsignet dag.

Andakt II

Skyld ikke på lekfolket!

Vi behøver de ”femfoldige” tjenestegavene, apostelen, profeten, evangelisten, hyrden og læreren. Uten disse visner Guds menighet. Det står i Apgj. 18;27 at når Apollos kom til Akaia var han ved Guds nåde til stor hjelp for de troende. Men hvordan var da situasjonen før Apollos kom dit? I forrige andakt nevnte jeg Åndens fylde og Barnabas. Det jeg mente var bare dette at vi skal være fylt av Ånden. Men vi får ikke aposteltjeneste av den grunn. Egentlig kan vi være en åndelig fontene av dimensjoner uten at vi blir noe som helst mer enn en vanlig kristen, som jo de aller fleste av oss er. Jeg møtte en slike åndelig fontene en gang. Jeg var med på en teamreise til Georgia og noen av oss skulle overnatte i huset til en
eldre kvinne som het Maria, hun var godt over 80. Det var i en liten landsby i fjellsiden utenfor Tblisis. Der ble vi servert et herlig Georgisk måltid og mens vi spiste satt hun for seg selv og sang noen sanger på Georgisk. Språket forstod vi ikke og melodiene var også uvante. Men så kom Guds Ånd inn i rommet som en svak sommerbris og berørte det dypeste i vårt indre. Det var som på pinsefestens dag, men uten stormværet. Jeg gråt stille. Tårene piplet fram. Det er slik som henne jeg ønsker å være. Så sluttet hun plutselig å synge og begynte å skravle i mobiltelefonen. Spørsmålstegnene hoppet bokstavelig talt ut av hodene våre, hvorfor ødelegger hun herligheten? Vi forstod etter hvert. Plutselig kom det mennesker inn i rommet. Mennesker i nød som ønsket forbønn i Jesu navnet. Jeg glemmer aldri denne dagen.
Det er en tid for å nyte og det er også en tid for å yte!
Er vel alle apostler, profeter eller lærere, gjør vel alle kraftige gjerninger? (1.kor.12;29) Nei, men vi kan alle være fylt med Den Hellige Ånd. Vi kan alle synge og leke i våre hjerter for Herren. Gud ”skapte” sin menighet fullkommen, vi HAR ALT som tjener til liv og gudsfrykt.
Men noen må sette det hele i bevegelse, få det til å fungere. Eller rettere sagt – få meg til å fungere. Har du hørt om et flyselskap uten flygere og mekanikere, eller en restaurant uten kokk og kelner, eller et sykehus uten kirurger, leger og sykepleiere?
Eller en menighet uten……..? Gud satte i menigheten….. (Ef.4;11)
Be derfor høsten Herre å drive arbeidere(tjenestegaver) ut til sin høst. Og mens vi venter, ber og tror lar vi oss fylle med Ånden så vi taler til hverandre med salmer og sanger og åndelige viser og synger og leker yndig i våre hjerter for Herren.
Amen

Andakt

Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann. (Joh.7;38)
Og de sendte Barnabas ut for å dra til Antiokia; da han kom dit og så Guds nåde, gledet han seg, og han formante alle til at de med hjertets forsett skulle holde fast ved Herren; for han var en god mann og FULL AV DEN HELLIGE ÅND OG TRO. Og en stor skare blev vunnet for Herren. (Apgj. 11;22-24)
For Guds rike består ikke i ord, men i kraft.(1.Kor.4;22)

Og Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt! (Åpb.22;17)

Vær så god og drikk,

det er for deg og Gud gir ikke Ånden etter mål!

Ha en velsignet dag!

HVA MED DEN FORSMÅDDE?

Dersom vi bekjenner våre synder!

Det er nylig uttalt noe slik i et møte som ble avholdt i England; ”om du har vært på forretningsreise og havnet i senga med en kvinne, så er du pga. Guds nåde tilgitt for dette.
Du behøver ikke bekjenne dette for din kone når du kommer hjem”. (??) En person som hørte dette bemerket; ”Hvilken nåde får da denne forsmådde hustruen når hun engang får kjennskap til dette”? Eller for å strekke strikken videre, gjelder 70 x 7 her? Må innrømme at jeg begynner å bli virkelig redd når jeg hører slik forkynnelse. Slike uttalelser er direkte kvinnefiendtlige, ubibelske og ren vranglære. Jeg fikk også litt bakoversveis når jeg hørte noe lignende i min forsamling. (dette er ikke noe vi står for her.) Da gjaldt det å ha sett spesielle filmer. Jeg husker jeg noterte ned sitatet og regnet med at dette bare var et feilskjær, men dessverre, nei. Når dette er sagt så tror jeg på tilgivelse for alle synder, uten unntak. På grunn av Jesu forsoning får vi tilgivelse for alle synder, feiltrinn og misgjerninger. Dette har jeg selv erfart og har også sett det hos mange andre. Men den bibelske modellen for tilgivelse og renselse er bekjennelse og omvendelse. Det har vært en velfungerende og etablert praksis i kristenheten i snart 2000 år. I 1. Joh. 1;9 står det at dersom vi BEKJENNER våre synder er Han trofast og rettferdig så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.
Vi kan også legge merke til at broderen i 1. korinterbrev som holdt seg til sin fars hustru ikke automatisk fikk Guds nåde. Han ble midlertidig utstøtt av menigheten inntil han omvendte seg. Og da skriver Paulus i 2. Korinterbrev at de skulle vise ham kjærlighet. Det gikk bra med denne broderen, men det går også an å komme ”forgjeves til troen”. 1. Kor. 15;2

William Booth profeterte om tilgivelse uten omvendelse i endetiden, se sitatet nedenfor.

“I consider that the chief dangers which confront the coming century will be religion without the Holy Ghost, Christianity without Christ, forgiveness without repentance, salvation without regeneration, politics without God, and heaven without hell.”

Vi gratulerer

Nå er det akkurat 35 år siden vi så ei
lita tulle med mye kullsvart hår for første gang.
Gratulerer med dag din Ann-Christin!

Hilsen mamma, pappa, bestemor, bestefar og din litt yngre bror.

MØTE MED RUNE DAHL

I dag ble en gammel drøm oppfylt. Rune hadde en herlig undervisning om Jesus denne søndagskvelden. Som regel er det om vekkelser som har vært (interessant), vekkelser som skal kommer (spennende), hva vi må gjøre mer av (utfordrende), og hva vi må avstå fra (!), og hva som hendte der og hva som hendte her. Sammen med bibelsitater og trøst!
Men det er veldig langt mellom hver gang jeg hører bare om Jesus for Jesu egen del. Nå på søndag (4/11) skjedde det. Ordet om korset er en Guds kraft. Takk skal du ha Rune for en målrettet og klar undervisning, bare om Jesus!

DET SKJER IGJEN

Her er noen gamle bilder. Øverst ser vi et utklipp fra Los Angeles Daily Times som sikkert
hjalp til å med å spre ilden.
Så ser vi lokalet i Azusa Street som for alltid
går inn som en viktig plass i vekkelseshistorien.
Og nederst ser vi William J. Seymour som på en måte var kanalen for vekkelsen. Det kanskje
litt "tragiske" er å minnes det, men ikke leve
i det. Derfor er jeg mer interesert i hva disse
"nøkkelpersonene" gjorde før vekkelsen enn
å lese om hva som hendte under vekkelsen.
Veien dit er jo det viktigste for oss. Se forrige
artikkel.


Som nevnt i forrige innlegg var Seymour farget. Dette skapte også litt
komplikasjoner i den hvite leiren. Men Gud brukte dette til å myke opp mange stolte sinn. Når hungeren etter Gud var større en "vanæren" av å delta sammen med fargede var jo alle hindringer borte. Det er jo de ydmyke som får nåde! Det er alltid en pris å betale for den som vil leve helt med Gud. Det er jo noe som heter kristi vanære...
Jeg lurer bare på om vi som enkelt-kristne og menigheter er så samfunnstilpasset at det rett og slett ikke er plass for et Åndens verk?
Det kan virke som om Guds menigheter prøver alt annet enn det som virker. Jeg ønsker ikke med dette å være en "museumsbestyrer", bare dvele ved det som har vært. Bli en slik som taler om hvor herlig alt var før, for den som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake er ikke skikket for Guds rike. Pinsevekkelsen har 100 års jubileum i år og det blir sikkert sagt mange velmenende ord i den forbindelsen. Neste år har vi 100 årsjubileum i Norge. Da kom Barrat med ilden, og det er vi veldig takknemlige for. Det har påvirket vårt land helt opp til disse dager. Men om vi ser på det skal vi ikke dvele ved det. Predikeren 7;10 skriver; "Si ikke: Hva kommer det av at de gamle dager var bedre enn de som er nå? For det er ikke av visdom du spør om det". Men noe gammelt må vi ta vare på - det er veien de gamle gikk. Som nevnt, hva var "forarbeidet" før Ånden falt? Det står i Jeremias 6;16; Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veine går til det gode, og vandre på den!
Jeg tror vi skal oppleve kirkehistorie når vi kommer til himmelen og møte de millioner av ildvitner som ingen bøker har skrevet om. Men nå skal vi lage historie...