Ferie og velferd.
På apostlenes tid var ikke ferien oppfunnet. Da hadde jødene sabatten og de kristne søndagen, og dett var dett.
Soldatene dengang hadde verken sabbat eller søndag. Satan tar seg verken sabbatsfri eller søndagsfri, han jobber kontinuerlig overtid.
I våre svake øyeblikk kan satan være der, men han er heldigvis ikke allestedsnærværende.
Men når vi ikke vet når og hvor satan angriper anbefaler Gud oss å ta på oss våpenrustningen, (Ef. 6) for der er vår beskyttelse. Om vi glemmer det eller ikke gjør det kan vi takke oss selv. Vi kan ikke anklage Gud for manglende beskyttelse. Menigheten er faktisk dedikert til å forsvare seg selv, i bønnen.
«…Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige.»
Efeserne 6:18.
Hvorfor skal vi be for våre søstre og brødre om det ikke er noen vits? Derfor gjelder menighetsbønnen også å byde åndsmaktene (befale dem) å holde seg utenfor alle medlemmer og familier i menigheten. Og be om beskyttelse for barna, familier og ekteskapet. Gå imot sykdommer før de kommer osv.
Djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke står det å lese. Men det står mer; stå ham imot faste i troen. Dette henleder på bønnen.
Når vi ser oss omkring på det vanlige kirkelivet så begynner året noen steder med intens bønn i januar måned. Deretter roes det ned til «normalen» fram mot sommerferien. Så blir det sparebluss i høysommertiden før det i august engang kommer tilbake til «normalen!» Har satan og menigheten hatt våpenhvile i denne sommerperioden.
Paulus sier i sitt pastoralbrev til Timoteus at det fremfor alt gjøres bønner. Er bønnen fremdeles det som gjøres fremfor alt?
Men ingen soldat kan krige 24 timer i døgnet, syv dager i uken og hele året.
Likevel er krigen tilstedeværende for alle soldatene hele tiden. Tenk deg om Ukraina skulle forsvare seg mot eller angripe Russland etter samme metoden som kristne praktiserer menighetsbønnen - én til to timer i uken. Da hadde Ukraina vært russisk nå.
Det jeg tror på er en helårlig, kontinuerlig bønn hvor alle i menigheten deltar etter et gitt helårs program gitt av menighetsledelsen.
Om det gjøres så bli menighetene en ny frelsesarmé. Alle står vi frivillig under «kommando» fordi vi har vervet oss frivillig som Jesu treller.
Tenk på alt det «prisverdige» vi gjør; manne møter, kvinnemøter, seniormøter, cafémøter, sangøvelser, kommitémøter, og alle andre nødvendige samlinger. Det behøves nok snuoperasjoner både her og der…
Og jeg vil slutte med en sangstrofe; Gjør det lille du kan, gjør det villig og glad…
Alle kan være med i bønnen, men bør derfor nødvendigvis ikke be høyt - det rekker langt med et Amen. De fleste av oss føler oss klønete når vi er med i bønnen, der er vi like, men det gir ingen grunn til å holde seg hjemme!
