Når predikanten blir stum

Når predikanten blir stum.

Om du ikke har noe å si, så ikke si det her er vel en gylden regel både for leg og lærd. Frank Mangs opplevde det mange ganger og på mange måter. Men til forskjell fra mange andre så valgte han å ikke sis noe når han ikke hadde noe å si, eller ikke kjente «gnisten» som han en gang beskrev dette. En gang beskrev han dette fenomenet slik at han følte ordene var som vingeklipte spurver som falt ut av hans munn og landet mellom prekestolen og benkeradene.

   Men dette har vel mange forkynnere opplevd.

Og så går vi inn i boken igjen i kapitlet som heter TUNGELAMMELSE:

-        Det sammen hendte ved en annen anledning. Den gangen var det Larvik i Norge som var

skueplassen. Jeg var sliten etter en hel vinters predikantvirksomhet. Jeg hadde sovet dårlig om natten og følte meg slett ikke i form. Kollegaer av meg mange steder i verden har ofte prøvd å forklare meg at jeg ikke må ta det så alvorlig i mindre møter.
   Ta noe gammelt du kjenner godt og kan utenat! Har de sagt.
Men ettersom jeg er slik skapt at jeg anser hvert eneste menneske like dyrebart og hvert eneste møt for å være verdt alt det jeg er verdt, har jeg vært ute av stand til å høre på det øret.
   Og stunden kom da pastor Riise sa på sin greie måte: - Nå preker Mangs.
Og der stod jeg altså igjen foran en nesten fullsatt sal. Tom som en krukke rett fra oppvasken. Og uten en antydning til bevegelse i hodet – rent bortsett fra pulsen i tinningene. Den dunket som en damphammer. Uten fraser.
   Tørr og tom måtte jeg tilslutt stå fram for tilhørerne. Og ærlig fortelle at jeg ikke hadde noe å si og at det ikke tjente til noe å preke, for Gud var taus. Og nettopp da skjedde det. I et eneste nå.
   Masken – den religiøse masken – som er vanlig blant fromme mennesker og som de fleste bar også her da de kom til møtet – den ble slitt av, den rant vekk, den forsvant. Og tilbake var bare nakne ansikter.
   Nå, ikke bare. For enkelte var så innbitt religiøse at de klarte å beholde masken. Men den forsvant i hvert fall hos de aller fleste.
   Og når masken forsvinner, trer sjelens virkelige og sanne ansikt frem. Det var nettopp det som skjedde. Sjelens uro og usikkerhet lyste fram. Sjelens armod, fattigdom og hellige unger lyste frem. Og dermed var det den enkleste ting av verden å forlate prekestolen og gå ned til disse menneskene å si: - Du har det ikke godt i ditt forhold til Gud. Men du kan få det godt. Gå frem dit og bøy deg for Gud og gi ham frihet til å ta hva han vil og gi hva han vil.
   Alle dem jeg snakket med fulgte rådet. Og etter som jeg hadde snakket med alle dem som tydelig viste alle tegn på at ansiktene var nakne og uten maske, kom det ingen videre ordre om å tale til de andre.
   Men da møtet var slutt, traff jeg på en søster som hadde greid å beholde masken helt til hun skulle forlate lokalet. Hun var kanskje middelaldrende. Og hun hadde lyktes i sitt strev med å fastholde masken ganske enkelt fordi hun var mer sta enn de andre – og mer uryggelig religiøs enn de andre. Men nå hadde masken falt av og hun sto lenet mot veggen i Misjonshuset og skalv av gråt.
   Du går ikke bardus på i handling når du møter et slikt syn. Så varsomt jeg kunne rørte jeg ved armen hennes og spurte stille om jeg kunne være til noe hjelp.
-         Jeg vet ikke. Jeg tilhører byens met eksklusive frimenighet. Jeg er døpt tre ganger. En gang som
barn og to ganger som voksen. Jeg har alltid trodd at jeg og de andre i min menighet er bedre kristne enn alle de andre. Men i dag har jeg oppdaget at jeg er en enste fariseer fra topp til tå.

(Dama ble herlig frelst!)

Etter å ha lest dette kommer uvegerlig tanken, hva om Frank Mangs hadde prøvd å tale likevel. Vridd av en gammel preken som predikantkollegaer rådet ham til? Da hadde muligens Mangs reddet ansiktet sammen med alle de religiøse. Ingen hadde møtt Gud og Riise hadde sikkert på sin elegante måte takket Mangs for hans fine preken..

Så moralen må vel bli, har du ikke noe å si – ikke si det. For da kan det hende GUD har noe han vil ha sagt!