Egotripp?

 Å fråtse i egen salighet…

Nede fra forsamlingen hørtes av og til et dempet «takk og lov» og «kjære Jesus». Det er ekte pinsevenner og pinsebetonte misjonsforbundere som gir avløp for litt av det indre trykket.

   Så bruser orgelet og forsamlingen synger:

          Hur ljuvt det är att komma

          Till Herrens tempelgård.

Da hender det noe. Jeg kjenner en dirren i sjelen. Ikke av frykt, men av salighet. Det tenner, men det tenner for tidlig.

   Jeg har lært av erfaring at om jeg går til en sammenkomst mens jeg nesten ikke kan gå som et normalt menneske på grunn av «salighetsbruset» i sjelen, så får jeg et slitsomt møte.
   Det kommer ikke av at djevelen er i virksomhet, men det skyldes at jeg i sjelisk og selvisk nytelse har slukt den salighet som var tiltenk andre mennesker. Og dermed har jeg helt uten noen nytte for noen forbrukt min salige tilstand; kanskje også hengitt meg til for store forventninger.
  Denne hemmeligheten ble åpenbart for meg den aller første gangen jeg var med i Filadelfiakyrkan i Stockholm. De vanlige brødrene var borte og en, i hvert fall for meg, ganske ukjent predikant fra et annet sted i landet skulle tale.

  Han åpnet møtet med et sprakende fyrverkeri om hvor underfull dagen hadde vært for ham.
" Det hadde vært en salig dag. En underfullt salig dag. Ja, jeg hadde vært overveldet av salighet. Dere vet at man kan bli overveldet av sorg og av syndenød og av mange andre ting. Men jeg har vært overveldet av salighet" (sa denne predikanten).

   Og enda hele mitt eget indre var et skrik av hellig hunger, kunne jeg ikke la være – med mitt nedarvede bondevett – å tenke:

-        Hvis dette er sant , så kommer vi til å bli med på noe vidunderlig i kveld. Men da fyrverkeriet hadde sprakt fra seg, var det ikke noe mer. Ingen ting som tente og som grep. Ingen ting.
   Hadde ikke mannen snakket sant?
   Jo, naturligvis. Feilen var at han selv hadde fråtset så fullt og helt i sin egen salighet, at sjelens krefter ikke strakk til for at andre også kunne få del i saligheten.
   Den kvelden lærte jeg å spare… skriver Frank Mangs

(synes jeg kjenner igjen noe her ja…)