Jeg skriver på bloggen når jeg finner noe av interesse…
Og når jeg finner ting interresant, så deler jeg noen tanker. For eksempel; er det interresant å profetere? Og, kan man bestemmer seg for å profetere? Neppe, men man kan jo alltid la sitt inn være vendt mot Den Hellige Ånd og mot himmelen. Bibelen oppfordrer jo oss til å; «vandre i Ånden!»
Å vandre i «kjøttet går jo av seg selv, som vi alle sikkert har erfart.
I 1. Korinter 14:1 kan vi lese; «Søk med iver å få de åndelige gaver, særlig å tale profetisk».
Med iver menes å gjøre noe ut over de vanlige, og enda mer ut over det vanlige - tale profetisk. Og i samme kapitlet sår det at vi alle kan tale profetisk, en utfordring her ja.
Men det grunnleggende her er vel først og fremst å være fylt med Ånden, at Gudsnærværet allerede er der, ikke som noe teoretisk - ikke et holde for sant nærvær, men et manifestert og «håndgripelig» nærvær. Slik som vi leser i Efesrerbrevet; - «Drikk dere ikke drukne av vin, for det fører bare til utskeielser, men bli fylt av Ånden, så dere taler til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige sanger, og synger og spiller for Herren i deres hjerter,»
Efeserne 5:18-19.
Og hvorfor kan ikke enhver menighet ha en praktisk utformet nådegaveskole og profetskole, det er jo ganske så bibelsk . ACTA bibelskole i Stavanger har en profetlinje kan vi lese i Korsets Seier, og linjen har mellom seks og ni studenter årlig (men det er for lite?).
Og det er ikke farlig med «profetiøvelser» for mennesker som lever i renhet nær Jesu hjerte, for bibelen sier at profetisk tale skal prøves.
Ofte gis profetier til enkeltmennesker gjennom besøkende tjenestegaver, og dette kan jo sikre ektheten da ikke underliggende kunnskap leggers til grunn for det som uttales.
Men når en profetskole overvåkes av pastor eller leder, og vi gjør som bibelen sier, prøver det - da er ektheten sikret.
Bibelen forteller at det er to forskjellige profettjenester, de som er en tjenestegave, altså er en profet, og de som har profetisk gave - slik som de fire døtrene til evangelisten Filip.
Hva gjør vi så med all vår bibelkunnskap? Det er hvert fall ikke ment at vi skal leve i teoretiske kunnskaper, selv om det kan være første trinnet til opplevelser.
Èn ting er å evangelisere eller drive med menneskefiske, en annen ting er å foredle fisken, de som vi vinner - å føre den inn i de åndelige livsstrømmene - det er jo èn av hensiktene med menighetslivet.
Derfor behøver i ofte, kanskje ukentlig, ha samlinger der vi fryder oss sammen i Den Hellige Ånd og lar Ånden føre oss dit Han vil. Det er farligere å utelater dette en å være opptatt med det…
Og jeg tror på opplæring, for det gjør Jesus. Han sier at vi skal (fortsatt) forkynne evangeliet, døpe, håndspåleggelse med Åndsdåp, drive ut demoner og lære - lære og lære. Lære alle disipler hva det nye livet innebære på alle områder.
Hvorfor ikke begynne med en profetskole?
«La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud. Og alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham!»
Kolosserne 3:16-17.
Og til slutt, det er ikke farlig med for mye Ånd, for Ånden (det ekte) fører alltid inn i Ordet som Smith Wigglesworth sa en gang!
