Obelix

Om Obelix, gryta med styrkedrikk, vekkelse eller vekst.
Vekkelse eller vekst? Jeg velger det siste! Hvorfor, jo fordi det første vil slite alle ut - det kan ende i svekkelse. Når soldatene er utslitt er det fritt fram for fienden.
Vekkelse kan bli noe usunt og svekke familiene. Et sted ønsket barna i en familie at det nye lokalet brant opp - mamma og pappa er aldri hjemme. Hun som var barnepike da fortalte meg dette...
Det som Gud utvirker tiltrekker barna. La de små barn komme til meg sa Jesus, de kommer hvis han er der...
De som faller i gryta som barn er heldige, slik som Obelix... Vi behøver miljøer hvor de små barn faller i "gryta med styrkedrikk" eller på mer korrekt kristenspråk, bli døpt i Den Hellige Ånd. Å bli døpt er som å forlise, bli senket ned i elementet for aldri mer å komme opp!
Vekst eller tilvekst er bedre. Menigheten evner vokser i takt med utviklingen. Vi går ikke lenger på møter, men vi møter de som kommer - de nye - søstre og brødre.

«De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.»
‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭2:47‬

Vår oppgave er å love Gud, tilbe ham og tillate ham å manifestere seg selv. Der vil folket forbli..
Så vil Gud sørge for resten, å legge mennesker til menigheten.
«NN plantet, NN vannet, men Gud ga vekst.»‭‭1 Korinter‬ ‭3:6‬ ‭
Det står ikke om vekkelse i bibelen, men vekst.
«Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset.»
‭‭Markus‬ ‭4:28‬
Dette var bare noen tanker og langt fra utfyllende. Og de som tror på det jeg nevner her forbereder seg - på vekst - hver dag!




Sendt fra min iPhone

Lær som du lever..

Avlæring og innlæring..
Det er veldig vanskelig å avlære noe som er innlært. Feil innlæring kan prege et menneske resten av livet, om ikke Gud gjør et mirakel.
Jeg kjente ei jente som gikk på en kristen musikkskole hvor hun tok violintimer. Læreren var en selvlært utøver. Det gikk bra med jenta og foreldrene fikk kontakt med en profesjonell utøver for å utvikle spillingen videre. Hun fikk en prøvetime hvor musikeren lyttet til jentas ferdigheter. Jeg skal ta in henne som min elev, med det var så vidt - hun har lært alt for mange snyger...

Er det slik med Guds menighet også?

I idrettsverdenen er det få som blir trenere uten selv å ha prestert noe selv. Det samme i kunstnerverdenen, jeg har en virkelig dyktig lærer i kunstmaling som igjen har lært av en virkelig mester... Betryggende!
Enhver som er fullært blir som sin mester. Gjennom mange år var (og er) RBK på fotballtoppen, hvorfor? Mulig årsaken var en mann ved navn Eggen.. tja, jeg vet ikke.
Det ble i hvert fall skapt gode og trygge spillere der.
En god leder og mentor gjør mennesker selvgående, trygge og harmoniske. Selvfølgelig er det unntak, men når mennesker sliter med mindreverd og fordømmelsesfølelse hele livet kan man lure på hva de har lært...
Men mennesker velger jo selv hvem de hører på og hva de vil høre på. Derfor må jeg tenke nøye igjennom om jeg vil lære andre og om jeg gjør det - hva min lære er. Sunn kristen lære gjør mennesker trygge...
«For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.»
‭‭2 Timoteus‬ ‭4:3-5‬
De som er lærere må selv ha et liv det står respekt av..
«Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom. Og vi snubler alle i så mangt. Den som ikke snubler i tale, er en fullkommen mann, i stand til å holde hele legemet i tømme.»
‭‭Jakob‬ ‭3:1-2‬ ‭
Det er Den Hellige Ånd som utvelger lærere, man velger ikke seg selv.

«Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom. Og vi snubler alle i så mangt. Den som ikke snubler i tale, er en fullkommen mann, i stand til å holde hele legemet i tømme.»
‭‭Jakob‬ ‭3:1-2‬
Menigheter bygges bare av Herrens tjenestegaver.

«Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere,» Efeserne‬ ‭4:11‬
Men om vi slipper det løs kan det bli som Paulus skriver til Timoteus..
«som alltid vil lære, men aldri kan komme til sannhets erkjennelse.»
‭‭2 Timoteus‬ ‭3:7‬ ‭

Mulig du vil si til meg etter dette innlegget - lev som du lærer, slutt å skriv!

Tal til fjellet!

Bønnens dynamikk! Vil skrive noen ord om bønn. Vi har personlig bønn, bønn i familien og bønn i menighetens regi. I sistnevnte fora legges egne behov ned og vi ber om og taler ut Guds vilje. Eller vi taler troens ord til fjellet, hindringene og omstendigheter vi vil ha forandring på. Bønnen «skje din vilje» er viktig og bibelsk, men noen ganger må Guds vilje tales ut, befales for å nedbryte fiendens stillinger.

Det jeg skriver her er ikke teori, det er levende praksis av Jesu ord. Noen ganger ber vi «kjære Jesus» istedenfor å gjøre det Jesus faktisk har befalt oss – tale fil fjellet (det som står i veien for fullbyrdelsen av Guds spesielle vilje).

«Sannelig, jeg sier dere: Om noen sier til dette fjellet: ‘Løft deg og kast deg i havet!’ og han ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier, vil skje, da skal det også gå slik.» Mark 11:23. Noe å tenke på når menigheter står ovenfor «uoverstigelige» utfordringer.

Men dette her betyr ikke at det er et fingerknips, her gjelder utholdenhet og tro. VI taler ikke til fjellet for at det skal flytt seg, men inntil det flytter seg. Å tale «til» er en annen form av å «be om» hva vi vil!

For et par år siden var jeg et sted for å lytte på en landskjent misjonær. Denne personen kan vise til underbare og store resultater i den verdensdel han hadde sin virksomhet, en virkelig troens mann. Hans tekst til sin preken på dette møtet var «tal troens ord til fjellet». Dette kunne jo høres interessant og positivt ut, men det var ikke bare tanker mannen kom med – han hadde levd det ut, erfart det.

Det var i hans yngre dager hvor han var forstander i en større menighet. Men alt var ikke som det skulle, det var en gryende depresjon i flokken og ledelsen. De hadde en uoverstigelig gjeld. Lysende utsikter for en ung forstander dette – hva gjør en ung mann?

Han forteller at han en dag gikk og ba inne i lokalet, og slik jeg husker det fortalte han at han så et syn av dette «økonomiske» berg som reiste seg foran menigheten. Da begynte han å tale troens ord til fjellet – som han fortalte det – i flere måneder. Og fjellet flyttet seg, det måtte adlyde en gudsmanns befaling. Ut på høsten/vinteren en gang sa den unge forstanderen «nå skal vi ta opp det største enkeltoffer som det noen gang er tatt opp. Og med dette ene offeret ble hele gjelden betalt. Når vi ber hører Gud og svarer, når vi taler til det umulige blir det umulige mulig.

Det står at Han talte og det skjedde, han bør og det stod der! Guds menighet har fått denne autoriteten – bruk den!

Men til slutt, dette er ikke en oppskrift – det er bare for Gudsmennesker som er berørt og fylt av Den Hellige Ånd. For før denne hendelsen hadde denne mannen vært på en samling og fått den dyp berøring av Den Hellige Ånd.

Det er det som gjør forskjellen…..

Ulf Ekman, OKS og våre viktige saker!

Da Ulf Ekman fikk ordet i OKS.

Merkelig overskrift, men det var faktisk slik. For en halv mannsalder siden skulle Ulf Ekman tale i Oslo Kristne senter og ganske mange hadde tatt veien dit. Dette var når det stormet som verst rundt denne svenske predikanten og OKS var en menighet med vind i seila. Det var en kosetid for oss pinsekarismatikere. 

Men som det seg hør og bør under slike storsamlinger så var det mye som skulle kunngjøres og mye som skulle vises frem. Mye hendte hjemme på berget og mye hendte ute. Alt skulle vises fram blandet sammen med lovsangen, kollekttalen og filminnslag. Dette pågikk i nærmere to timer og jeg kjent hjemlengselen begynte å sige på. Men til slutt fikk den annonserte hovedtaleren Ulf Ekman mikrofonen. Høflig som denne mannen er takket han for at også han fikk ordet, ba Bosse synge for å få litt "ånd" inn i møtet igjen, delte noen velvalgte ord med forsamlingen og satte seg igjen.

Dette "katastrofemøtet" glemmer jeg aldri.

    Men det skjer små katastrofer eller "møtepunkteringer" hele tiden, det er alltid noen som ikke har noe å si som skal si noe. I hvert fall i de "friere" kretser. Den Norske Kirke har det bedre i så måte - det meste er forutsigbart.

   Hva er en gudstjeneste, er det da vi skal fortelle Gud om hvor flinke vi er, våre prosjekter, det som ligger MEG på hjertet?

   I en menighet et sted var det en person som skrev dikt, som var glad i sine dikt og som gjerne ville lese sine dikt i møtene. Som den gode pastor pastoren var fikk denne personen lov til det, til stor glede for personen selv.

  Det er frihet i Guds menighet, særlig for de som har klippekort på friheten.

Så er det et arrangement til neste uke, og arrangementskomiteens leder får ordet etter at første lovsangsbolk er ferdig og vi begynner å samle tankene om viktigere ting, arrangementet. Arrangementskommiteformannen tar et fast tak i mikrofonen og legger ut om hvor bra dette skal bli - om noen møter frem da. Men det behøves flere "frivillige" om det hele skal gå bra. Etterhvert løftes nølende hender opp, leve frivilligheten.

  Huskomiteen må ikke glemmes, vi trenger et par brødre for å fikse en sak. Hansen og Olsen rekker opp hendene - alt ordner seg...

Men Hansen og Olsen visste dette på forhånd.

Og så er det min tur da, jeg som brenner for noe. Alle må jo få vite at jeg har en brann for noe! Alt er viktig, og noe er viktigere enn noe annet. Jeg får mikrofonen og ser på alle og alle ser på meg. Så sier jeg noe og helt ufrivillig og utilsiktet sier jeg noe morsomt så alle ler. Den satt.... Fornøyd går jeg ned og sitter og tenker på det jeg har sagt og det jeg burde ha sagt mens gudstjenesten glir videre med kollekttalen, vips, bankterminal og kontanter og at den som gir han får og skattetrekk for den som gir hjemme fra sin konto.

   Vi må ikke glemme bokkisken da, den nye boka som alle MÅ lese for da går alt så mye bedre.

   De lengste kollekttalen(e) jeg har hørt varte over én time, men det var en engelskmann.

Og til slutt hører jeg, er det flere som har noe å si om noe som skal skje?

Søstermisjonen vasker vinduer på mandag høres fra en stemme bak i salen.

    Hjernen min er ganske sliten når talen kommer etter enda en lovsangsbolk.

   Overdrevent sier du om dette skriveriet, tror du er litt enig med meg. Fragmenter av dette har alltid drysset ned og forstyrret våre gudstjenester.

En sjelden gang oppleves en Gudstjeneste slik en gudstjeneste skal være. Ordet, bønnen, lovsangen, tilbedelsen og hjertets overgivelse. Man er og forblir innfor nådens trone hele tiden uten "viktige" avbrekk.

Det var det vi opplevde sist lørdag i Råde frikirke. Ingen taletrengt møteleder, ingen viktige opplysninger, bare en kort informasjon om hva kveldens offer gikk til. Jeg behøvde ingen offertale, visste øyeblikkelig summen jeg skulle gi.

Så var det lovsang og tilbedelse, forkynnelse og mer lovsang og tilbedelse. Alle i salen var henført og overgitt, løftede hender, lukkede øyne og myke, strålende ansikter.

Endelig fikk jeg opplevd det, en gudstjeneste fir Guds egen skyld. Vi er der bare for å tilbe ham...

Er ikke en gudstjeneste ordets og bønnens tjeneste, varmet opp med lovsang og tilbedelse?

Lederseminar....

En betraktning om lederseminarer.
Ekte lederskap er ekte "fedreskap"....
Selv er jeg ingen leder, har aldri vært det heller. Det er derfor jeg tør skrive om det også fordi ingen kan beskylde meg til å sikte til noen som helst.
En leder vet veien, beskytter, venter på de svake som Jakob gjorde når han rømte fra sin svigerfar. Gode ledere gir frihet fordi de ikke føler seg truet!
Leste en artikkel om hvorfor ledere i forretnings- og bedriftsverdenen møttes til sine lederseminarer, smilekurs og kick-off seminarer. De møttes som regel for å vise seg frem for hverandre. Få eller ingen endret sin lederstil. Men det et jo alltid noe å hente, selv en blind høne kan finne korn.
   Gode ledere er som foreldre, de elsker å se barna opptre selv om det ikke alltid er perfekt. Men gode foreldre og ledere setter også grenser..

Lederkursene vi så ofte høre og leser om hva er det?
I alle miljøer arrangeres ledersamlinger, også i de kristne.
     Ja det er populært med lederkurs, samlinger, seminarer og konferanser i kristne kretser. Dette er jo veldig viktig og jeg forstår nødvendigheten av å komme sammen for å dele tanker og erfaringer. Og frukten av disse samlingen må jo da jeg som en alminnelig sau i benken erfare, merke - har jeg gjort det? Da må det jo være umerkelig, mulig man må være skarpere enn meg for å.... ja.
Men om disse kursene får lederne til å få nytt mot, nye ideer så bare fortsett. Til og med Paulus fikk nytt mot når han så brødrene kan vi lese..
     I min yrkesaktive periode jobbet jeg de siste 35 årene med delesalg, produkter og markedsføring. Der opplevde jeg et positivt lederfravær. Hverken jeg eller mine kollegaer ble på noen måte kontrollert eller spurt om hva vi drev med. Vi hadde tillit.
    Resultatet er at firmaet i dag er landets desidert største på sitt område. Lederen hadde tillit til sine medarbeidere.
     Noen ganger bommer vi veldig på dette med lederskap og metoder. Det hender man prøver å kopiere en leders metode, mens vi stedet burde kopiere lederens hjerte - for det var der hemmeligheten lå. Vi behøver fedrene og mødrene med de store, gode og varme hjertene - er det tema på lederkursene?

   «For selv om dere skulle ha ti tusen læremestre i Kristus, så har dere ikke mange fedre..»
‭‭1 Korinter‬ ‭4:15‬
 Om jeg skal nevne noen ting fra eget liv så har jeg aldri opplevd noen gang at noen leder eller pastor noen gang har gitt meg sin oppmerksomhet, bortsett fra én gang da. Jeg var i tyveårsalderen. Han tok meg til siden og sa: det lukter svette av deg...

Men for all del, slutt ikke med lederseminarer  - gode samlinger er bedre enn ingen!