Hamster fra himmelen

Gud hører bønn!
Jeg har hørt den før og jeg hørte den igjen i dag. Historien om jenta og hamsteren.
Det var for en tid siden på kanal P4 i Sverige at historien dukket opp på et innringningsprogram. En mann ringte inn og fortalte følgende historie som hendte for 25 år siden. Han hadde en hamster og sammen med en kamerat bestemte de seg for å lage en fallskjern til denne og slippe den ut fra en høy bygning. De var omkring 10 år denne gangen. Og som sagt så gjort, de laget en fallskjerm etter alle kunstens regler og den ene gikk opp i en 10 etasjers bygning. Den andre stod nede og skulle fakke hamsteren. Hamsteren ble kastet ut og fallskjermen fungerte og foldet seg ut, men hamsteren falt ikke ned, nei det kom en oppvind og løftet den høyere og høyere. Så snudde vinden og hamsteren svevde innover Stockholms området. Og det var det… Det var denne mannen som ringte P4 og lurte om noen muligens hadde sett noe til det stakkars dyret?
Fem minutter senere ringte en kvinne og kunngjorde at Jesus lever og hører bønn. Dette hendte også for 25 år siden. Ei lite jente ville gjerne ha en hamster og tryglet og ba mamman sin om dette. Men, nei – mamma hørte ikke slike bønner. Men jenta kjente Jesus, så hun begynte å be hver kveld: ”Kjære Jesus, gi meg en hamster!” Og hun fortsatte med å be denne bønnen. En dag var jenta og moren hennes på et torg i Stockholm. ”Å, mamma – å mamma – Jesus har gitt meg en hamster!” Og ned i fanget på jenta falt hamsteren, presis i hennes hender! Slump? En bønnhørende Gud? Ja! Slik er Gud. Vi skal i alle ting la våre begjæringer kommer fram for Ham, for Gud er en bønnhørende Gud.
Jeg tror ikke på tilfeldigheter for den som går med Gud. Han gav tankene til denne gutten, han sendte den rette vinden – og vips en bønn er oppfylt. Ditt bønnesvar venter rundt hjørnet!!!

Jeg - en avhopper!

Forleden dag kunne man lese i Aftenposten om diverse avhoppere fra religiøse sekter.
Selv har jeg hoppet av toget, bussen og ferja. Men det var fordi jeg var kommet til bestemmelsesstedet. Noe annet er å hoppe av i farten. Det må være tungtveiende grunner til for å hoppe av toget i farten. Men av og til kommer mennesker inn i kontrollerende og betrykkende sammenhenger. Da blir man ”avhopper!” Selv går jeg i en menighet hvor det er et trygt og godt miljø. Noen forlater oss også, men det er vel fordi man muligens ønsker et annet miljø. Og mulig man er for slapp til å følge hverandre opp. Det hender folk forsvinner uten at man knapt merker det. Det må jo være frustrerende å forlate en sammenheng uten å bli savnet eller bli spurt etter en gang.
Selv er jeg avhopper – fra verdens største sekt. Den lovet herlighet, gull og grønne skoger. Og av og til kunne den virkelig tilby nytelser. Men det hele var et stort bedrag. Jeg slet i mange år med ”etterdønninger” av dette sektlivet. Men nå er jeg fri!
Hvilken sekt var det? Jo, det var ”gjørsomduvilsekten.” Men jeg fikk velge som Moses. Han valgte å lide ondt sammen med Guds folk framfor å ha en kortvarig nytelse av synden. Nå lider ikke jeg akkurat ondt da, så jeg har det bedre enn Moses. Siden jeg hoppet av fra mørkets rike har jeg fått evig liv, fred, glede, en god samvittighet fordi jeg er ren i Jesu blod. Jeg har en velsignet familie, fine venner, en god menighet hvor ”avhopp” ikke er nødvendig og mye, mye mer. Takk Gud for din usigelige gave…

Nidarosmoskeen????

Saudi-Arabia
En dag blir det sikker mulig å lese bibelen i en moské i Saudi-Arabia.
Tanken slo meg når jeg leste at det var sitert fra koranen i Nidarosdomen.
Jeg er absolutt ikke for at man leser fra koranen, verken i ´domer eller bedehus, men om det så skjer så blir ikke Gud redd av den grunn. En gang ble paktskisten plassert i Dagons tempel og gjett hvem som fikk problemer? (1.Samuel 5:1-4)
Ser fram mot den dagen vi kan forkynne den korsfestede og oppstandne Kristus ledsaget av tegn, under og mirakler rundt omkring i verdens moskeer. For navnet over alle navn er Jesus…

http://www.vl.no/kristenliv/article3878940.ece

Gud gir alltid vekst

Alle prater om været, heter det, men ingen gjør noe med det. Det sammen kan sies om menighetsvekst og framgang, alle vil ha det, men ingen gjør noe med det. Og når man har gitt opp sies det at det er ikke mengden som teller. Om dette med mengden har Jesus en annen mening. Høsten er STOR, sier han, og arbeiderne få!
Marc Connor beskriver i sin bok TRANSFORMING YOUR CHURCH syv ulike menighetstyper. Det er den morderne samtidsorienterte menigheten som bruker moderne musikk og teknologi, den kommunikative menighet som bruker drama og andre effekter for å nå ufrelste, fornyelsesmenighetene som er opptatt av bønn og betjening i den Hellige Ånd, vekkelsesmenigheten som konfronterer mennesker med livets alvor, cellemenigheten som samler mennesker til fellesskap, undervisning og evangelisering og tilslutt den tradisjonelle menigheten med etablert liturgi og tradisjoner.
Forskning viser at alle disse menighetene har både framgang og tilbakegang. Så Marc Conner sier at det er andre grunner som forårsaker menighetsvekst og framgang.
Rick Warren sier at mange kirker begynner med feil spørsmål. Istedenfor å spørre om hva som skal til for å få menigheten stil å vokse, så burde man isteden spørre om hva som hindrer den i å vokse.
For alt som Gud har skapt har liv og det vekstpotensiale som behøves. Mine tanker går til hendelsen i Josvas bok hvor Israel led et stort nederlag ved byen Ai. Problemet den gangen var verken dårlig strategi eller dårlige soldater. Når de fikk gjort opp med synd i leiren vant de en stor seier.
Det blir herlig for våre menigheter å komme inn i Apostlenes Gjerninger hvor det står at Gud la hver dag til...

Havsbølgen...

Bølger er fascinerende og vakre, men den som tviler ligner havsbølgen, sier bibelen. Men hvorfor tvile når man kan tro? Og det å tro er en viljesak – alle kan tro, hvis de vil. Men man får ikke tro ved å tro at man tror.
En kjent forkynner sa at troen begynner der Guds vilje er kjent. Dette stemmer med bibelen som sier at troen kommer av hørelsen og hørelsen av Kristi ord. (Rom 10;17) Derfor oppfordres vi også til å la Kristi ord bo rikelig hos oss.
Mens jeg var i Georgia døde min svigerfar, eller rettere sagt – han flyttet høyere opp – til Jesus. Hos ham var det aldri et fnugg av tvil, hos ham var det kun full visshet. Vi pratet ofte sammen om livets avslutning og himmelen og han avslørte en total trygghet og hvile i sin frelse og Frelser. Når han bad var himmelen åpen. En strofe i en gammel sang lyder slik; ”Tro er vårt seierstegn, tro er vårt seierstegn, o – herlige seierstegn som alt beseiret har.”
Frykt ikke, bare tro!

Georgia går framover...

Georgia slikker sine sår. Etter krig og uhyggelige dager for dette folket er nå mye ganske normalt igjen. Jeg var der i 14 dager og var hovedsakelig sammen med det ”vanlige” landsbyfolket. Og det kom noen drypp nå og da fra krigens dager. En ting jeg hørte fortalt var at i et tilfelle fikk de russiske soldatene oppleve Georgisk gjestfrihet. De Georgiske kvinnene synes synd på de sultne Russiske soldatene og kom ut med mat. De russiske soldatene brydde seg mindre om plyndringene som ble utført av ossetiske og kassakiske rebeller. Fra husene i de okkuperte områdene ble alt av verdi fjernet, til og med klosetter om noen hadde slike mens russerne bivånet det hele.
Allerede tre dager etter at Gori var på Georgiske hender startet gjenoppbyggelsen og reparasjonen av hus og leiligheter. Og der jeg ventet å se utbrente leiligheter så jeg byggekraner og lifter. Vi passerte også noen nye ”boligfelter”. Det var landsbyer med nye hus til flyktningene. De bygger i alt 7000 slike som skal være ferdige før vinteren. Dette antallet forteller også om ødeleggelsene fra Russisk side. Av liv som gikk tapt i denne krigen var det 170 militære og 800 sivile.
Ellers er landet i en god økonomisk vekst. Det ser man tydelig av byggevirksomheten i de større stedene. Nå ruller det stadig betongbiler rundt omkring i gatene og man ser store byggeprosjekter over alt. Slik fantes ikke første gangen jeg var der i 2001. Det er også mange BMWer og Mercer i gatene og Ladaene er tydeligvis på vei ut, i hvert fall i byene.
Det morsomme er også alle EU flagga som vaier overalt. Georgia vil inn i Europa.

I Tblisi er det en sterk Word of Life menighet. Den holder til i et oppusset, gammelt fabrikklokale. Innvendig er dette bygget en vakker kirke, utvendig en bunkers. Men utover i distriktene behøves det å styrke forsamlingene. Selv om de troende der er sterke og glade kristne, så behøver de hjelp til å bygge sterke menigheter. Og som overalt ellers i verden må Guds folk stå sammen og hjelpe hverandre. I denne sammenheng er Georgia mitt ”hjemland”.

Litt fra krigen i Georgia

Her er vi i en landsby 7 km fra grensen til Sør Ossetia.
Vi fant et utbrent hus og en gråtende kvinne som samlet det som
var igjen etter brannen. Det var ikke mye. Hun hadde jobbet hele
livet for å spare penger til dette huset. Nå var hun ruinert.
Hun hadde kommet dit dagen i forveien. Alt var utbrent, her ser vi henne med noen rester fra ett service.
Denne bomben som laget dette krateret der du ser meg på bunnen av landet heldigvis utenfor bebyggelsen. Men det er også morsomme historier midt i elendigheten. En av pastorene måtte skjøte på inntektene med litt skomakerarbeide. Og skomakerverkstedet var en liten kiosk ved veikanten. Det som var litt tråkig for denne skomakeren var at grunnen hadde forkjøvet seg og verkstedet lignet Det Skjeve Tårn i Pisa. Inntil krigen begynte da. For ikke langt unna falt en bombe – verkstedet gjorde et hopp - og vips, nå var sannelig verkstedet helt rett. Mirakel?
En annen story er om jagerflygeren som fikk ordre om å bombe Telavi (byen vi gjestet siste uken). Men denne byen
hadde flygeren vokst opp i og han hadde familie og venner der. Så han droppet bombene i fjellene i stedet. Nå sitter han i fengsel…..

Nye arter

Dette er vel en krysning mellom Lada og sykkel, men det fungerer!

Georgia

Hold ut. Snart kommer jeg med bilder og rapport fra min
14 dagers reise i det Georgiske landskapet.
Har besøkt flyktningeleiren i Gori, sett nybygg av hus til de hjemløse,
stått i bombekrater og opplevd sterke møter.
Så følg med!

Ikke stjel min Far...

De farløse og Fredrisstad Blad.
Dette kan leses i FB i dag: ” Det er vel velkjent for de fleste at vi i liturgien benytter ord som Far, Herre og Konge. Samtidig vet vi at disse ordene er kjønns- og maktrelaterte, og i disse dager kreves likestilling. Da må vi også være villige ti å bygge ned bruken av disse ordene, Sier Oterholt. –Hva kan diss erstattes med? -Vi kan jo si at Jesus er vår venn. (?)
Så langt FB og Frank Oterholt. Selvfølgelig er Jesus vår venn, men kirken har degradert ham til BARE en venn.
Så nå har vi ikke lenger kamp mot ondskapens åndehær i himmelrommet, men også mot Den Norske Kirke som prøver å stjele vår Far i himmelen fra oss. Når bibelen sier at vi skal ta vare på bekjennelsen så må det også innebefatte bekjennelsen av Gud som evig Far.
Paulus sier i Romerbrevet at dersom vi bekjenner Jesus som Herre, da skal vi bli frelst. (Rom. 10;9) Om Jesus som Herre forsvinner, da forsvinner også Jesus som Frelser. Og hva er en kirke uten frelse?
Om kirken ikke lenger forvalter Guds ord, hva forvalter den da! Kanskje vi burde børste støvet av noen gamle sanger, for eksempel denne: ”Til kamp til kamp for Jesus, om korset fylkes tett…

Georgia

Nå trekker Russland seg ut av de såkalte "sikkerhetssonene" rundt Sør-Ossetia og vi i LO teamet rykker inn i Georgia. Jeg skal hovedsaklig oppholde meg i to byer, men det ser ut til at det også kan bli en tur til Gori. Sikkert ikke noe vakkert syn jeg møter der. Men Guds ord sier at vi skal gå i gjerninger som på forhånd er lagt ferdige, så det blir nok å oppbygge og å oppmuntre våre søsken i Herren på de plasser vi inntar.
Om jeg finner noen oppegående datamaskin skal jeg blogge fra Georgia!

Bush er bra!

Når det går bra i Irak, da tier nyhetene (som oftest!).
Selv om Pravda under kommunisttiden var en skikkelig nyhetsfordreier, så er ikke våre norske aviser helt borte de heller (for øvrig uten sammenligning). Journalistenes grunnsyn siver alltid fram som sur røyk. Og det er vel ikke helt fritt for at de fleste aviser, Aftenposten inkludert, har fremstilt president George W. Bush som en naiv og mindre intelligent person. Derfor synes jeg at lenken under er verdt å lese. Men noen sannheter har vel sivet ut gjennom TV og presse i løpet av de siste årene. Bl.a. dette at folket på den Irakske landsbyga ganske fort fikk det mye bedre. De kunne for eksempel si
akkurat hva de mente om hvem som helst, inklusive USA, Bush og ”Saddamen”. Mulig Bush forlater presidentembetet med ære?

Legg merke til disse tallene fra Irak, for de er ganske oppsiktsvekkende: På ett år har volden gått ned med minst 70 prosent. Samtidig er antall selvmordsaksjoner mer enn halvert. Og mest merkverdig av alt; antall angrep mot amerikanske soldater pr. dag er lavere enn på noe annet tidspunkt siden 2003.

Men så enkelt er det ikke. Du MÅ lese hele artikelen for å se hva artikkelforfatteren mener.

http://www.aftenposten.no/meninger/article2691787.ece

En skjønn melodi uten ord

Vekkelser kan ikke repeteres, men det som hendte i Asuza Street velsigner fremdeles millioner i dag. Men vekkelsen ble også et offer for pendelloven, for den kom midt i en tid av religiøs rutinekristendom uten et fnugg av liv. I Asuza Street valgte de å la Gud lede det hele uten menneskelig inngripen. Men nå er det nå slik at Gud har satt mennesket til å lede og å holde ting i orden, så når ledelse uteblir får kjødet fritt spillerom. Det gikk derfor ikke mange årene før Seymour satt på tilhørerbenken. Men da brandt ilden over hele jorden.
Men det med himmelsk lovsang kan gjenopplives.
Skal referere noen linjer fra boka ”Den gang Ilden Falt”. (se tidligere blogginnlegg)
Fredag den 15.juni under et møte i Asuza-lokalet stemtes den himmelske lovsang i min sjel på en måte jeg aldri før hadde opplevd. Jeg stemte i sammen med de andre som hadde fått denne gaven. Alt var en spontan utløsning, en himmelsk henførelse som som ingen ord kan beskrive. I begynnelsen var disse manifestasjoner meget rene og sterke. Etter som tiden har gått, har nok mange søkt å etterligne disse ting, men den gang var det i sannhet åndelig sang. Da jeg første gang hørte slik sang, ble det en voldsom hunger i min sjel etter å oppleve det samme. Det var i sannhet en tilbedelse i Ånden og kjentes som utgytelsen av alle hjerters behov og følelser.
Denne himmelske sang i Ånden åpenbartes ganske tidlig i virksomheten der. Ingen hadde prekt om den og ingen eide den gaven så langt jeg kjenner til det. Det var aldeles en himmelsk nådegave som vi fikk motta i og med fylden av Den Hellige Ånd, og den kom i bruk ettersom Ånden rørte ved den enkelte.
Iblandt var det som en skjønn melodi uten ord, iblandt kom sangens ord i ”tunger”.
Sangens innflytelse på folket var veldig. Den skapte en himmelsk atmosfære, det kjentes som engler svevet omkring oss og deltok med oss. Kanskje var det så. Hvem vet?
Denne overnaturlige åpenbarelse synes alltid å dempe ned enhver kritikk og motstand. Til og med de ufrelste syntes å bli myke under sangens kraft.
Så langt boken.
I gamle testamente leser vi om Guds herlighet som fylte Salomos tempel når dette ble innviet.Eller som Barrat sa: Det er mer land å innta!”

Harald 3|

Gratulerer med 31 årsdagen i dag Harald.

Hadde du vært hjemme hadde du fått besøk!

Mamma og pappa