Tanker fra Tanzani

Död over kristenfrustrasjonen!

OPPLEVELSER.

Opplevelser er å ta i mot inntrykk, fra andre eller fra omgivelsene. Et spedbarn lever for å få eller oppleve. Men et spedbarn må få gode opplevelser for å utvikle seg normalt. Opplevelser kan også väre å gripe det som er for stunden. De gir livet de ”kick” vi trenger for å sette farve på det, men de gir oss ikke alltid innholdet.
Vi lever ikke for opplevelsene, men samtidig er et liv uten opplevelser tomt.
Så får enhver selv utdype hva ordet opplevelser innebärer.
Har ofte hört noen si; ”dette var sterkt!” Men det er sjelden disse personene kan videreformidle ”det sterke!”

INNLEVELSE.
Et liv uten innlevelse er tomt. Innlevelse er med sinnet å trenge inn i verden omkring oss. Fantasien er et viktig verktöy her. Innlevelse gir forståelse og forståelse förer til modenhet.
Innlevelse er å forstå årsaken til opplevelsen, hos meg selv eller andre. Jeg behöver ikke la andre väre årsaken til min opplevelse. Innlevelse förer meg inn på de gamle stier…
Jesus er mesteren her, han ynkedes over folket…
Å öve seg i gudsfrykt er ved gjentagelse å utvikle sin åndelige ferdighet. Ikke for å ”score” poeng i den åndelige verden, men rett og slett for å bli en mer nyttig arbeider. ”Du gode og tro tjener, du har värt tro….
Innlevelse er å forstå når medtjenerne trenger mat!

UTLEVELSE.
Å leve ut de kilder og tilganger som er akkumulert i oss gjennom opplevelsen og innlevelsen.
Den höysete form for ”utlevelse” er å dyrke Gud. Paulus tjente Gud i sin ånd. Derfor kunne han synge lovsanger i Filippi fengsel. Jeg vet jeg er gått over fra livet, ikke fordi jeg föler godt, men fordi jeg elsker
Brödrene - altså en ”utlevelse” fra meg til de andre.
Vi kan ikke stadig väre på övre salen, men vi må regelmessig gå innom. De ble atter fyllt med Ånden.
Vi kan ikke kontinuerlig ha Marias plass ved Jesu
fötter, men Daglig må vi ha en stund der…
Vi kan ikke stadig leve ut livet i Jesu tjeneste, for også vi behöver ”å komme avsides å hvile oss litt.
Når alt dette henger sammen sammen kan vi med glade hjerter oppleve, innleve og utleve.
Da kan vi også först ekspandere. (det er godt å leve ved Jesus hjerte)
Död over kristenfrustrasjonen!

Tyren ved hornene

 Ja, som  overskriften sier, slik opplevdes det å möte dyrene i Ngorogoro krateret. Dette var noe annet enn å se på dyrene i en dyrehage eller å se på TV.  Å se villdyrene i "kvitauet" var virkelig spennende. Mitt store mål var å se en löve, og det fikk vi se ganske fort. Men velkomstkomiteen bestod av to flekket hyener som trakset forbi et stykke bortenfor. Men for ikke å väre for detaljert så fikk vi pluselig se to hannlöver et stykke bortenfor oss. Og de beveget seg. Guiden manövrerte  bilen behendig i en posisjon slik at vi krysset deres kurs. Og lutselig var de så närme at  jeg kjnete den dårlige ånden fra deres siste gnumåltid. Et godt råd til den som skal på safari. Ta med lövemunnspray så slipper du å besvime av stanken. Er ikke May-Britt en töö dame? Hun frykter ikke disse farlige böflene, noe som bildet viser.
(dette innlegget er ikke korrrrrekturlest og sensurert)

Daladala

Mirakelbussen

Daladala er fritt oversatt mirakelbuss, eller på norsk; minibuss.
Jeg skal nå pröve å skrive ned noen tanker som for gjennom hodet mitt under en tur med en sådan farkost. Vi, Harald og jeg skulle en tur til Arusha og fordi den kvinnelige delen av bosettingen i NLO kollektivet hade lagt beslag på Roslyns privatbil var vi henvist til daladala transport. Og det er en historie med varige bivirkninger. Vi stod ved veikanten i 27 C da Harald vinket til en daladala. Ekvipasjen svinget inn og stoppet. Stor var min forbauselse da
bilettören åpnet skyvedören på Toyota HiAcen og jeg tittet inn. Da skjönte jeg hvor Gustav Vigeland hadde fått sin innspirasjonen til Monolitten fra! Jeg så armer, ben, hode, skuldre, hvite tenner og öyeepler i skjönn forening. Og inn der skulle jeg. Og så var skojernet glemt hjemme i Norge.
Hva skulle jeg gjöre, jeg tenkte fort. Så skrudde jeg resolutt av höyre ben og plasserte det ved
bakdören. Så var det venstre benet som jeg behendig fikk plassert ved höyre bakskjerm. Midtpartiet, det som utvider seg ved juletider, la jeg under setet foran. Venstre arm fikk plass under taket og tilslutt tok jeg höyre armen og plasserte hodet behendig på dashbordet slik at jeg fikk fölge med på trafikken. Jeg torde ikke se på speedometeret. Når så trafikken i tillegg var på venstre side hendt det at jeg lukket öynene. Ved neste stoppested skulle en passasjer bakerst til höyre ut. Da måtte jeg ut og det ble montering og demontering i en fei. Vel framme i Arusha ble det litt for hektisk. Nå er jeg kjevhendt med tommlene ut!

Tanzania

Ja. na er vi i Arusha. Turen ned ble to timer forsinket pga. storm i Amsterdam. Deltok forst pa motekampanjen med Egon Falk i Dar es Salaam. Han har en enorm
tjeneste her ut og er veldig respektert helt opp pa overste plan. Men jeg kommenterer motene senere nar jeg har kommet hjem. Det er mye a fortelle fra disse kampanjemotene. Vi reiste med bil
(Toyotan til Leif) fra Dar es Salaam til Arusha og det var en tur pa ca. 9 timer.
Landskapet var gront og meget vakkert. Noen steder minnet det om Norge eller ogsa Island. Na skal vi en tur til byen og se oss om. Kvinnene er i en egne gruppe og Harald og jeg danner en annen gruppe. Best for begge parter.
Temperturen her er meget behagelig. Kos dere hjemme i kulda foran peisen. NB. pa fredag reiser vi pa safari. Mitt mal er a fotografere ett stk. love!

Tanzania

Når reiser vi til Tanzania, May-Britt og jeg, og vi kommer hjem 31. januar. Forhåpentlig vis til et snøfritt Begby. Først er vi noen dager i Dar es Salaam og deltar på en evangeliseringskampanje med Egon Falk - spennende! Så reiser vi sammen med Harald, Sara og hennes mor Isa til Arusha.
Vi gleder oss veldig!
(I år har jeg vært gift med verdens beste kone i 40 år og jeg er fremdelse forelsket!)

Gudsdyrkelse.

Ellers er jeg opptatt med (som mine skarpe blogglesere har oppfattet) dette å være/bli en gudsdyrker eller sann tilbeder. Dette er NOE jeg IKKE har fått med med i mitt tildels aktive kristenliv. Likevel er jeg dypt tilfredsstillt som kristen. Hele mitt liv har jeg erfart Guds gode hånd over meg og min familie. Muligens er det tid for meg å gå videre nå. Parkeringstiden er utløpt. Men den som leter, han finner.....

"Gå inn gjennom han porter med takkesang,

inn i hans forgårder med lovsang,

takk ham og pris hans navn."

(salme 100;4)

ILD eller FRUKT

Er du en rakett eller en satelitt?

Vi venter selvfölgelig på en ny pinse! Det fremstormende vär som ender i ildtunger.
Men Jesus sa at vi også skulle bäre frukt, frukt som varer. Ulf Ekman sier at kristenlivet
kan sammenlignes med en satelitt i sin bane utenfor atmosfären. Der kretser den
rundt og rundt og avgir sine bip,bip. Den formidler informasjon, for det er det som er
hensikten med den. Mange er mer opptatt
med utskytningsfasen, ild, fart lys og varme. Her er ilden, her går det unna. Reprise, reprise og om
og om igjen. Det finnes nok de som går og lengter etter slike opplevelser fordi det styrker deres
kristne identitet. For noen år tilbake var jeg på et kristent arrangement sammen med noen brödre.
På et av mötene bröt en av brödrene ut i tungetale som straks ble tydet av en annen person i forsamlingen.
Dette vår godt for meg, sa denne broderen etterpå, nå vet jeg at Gud elsker meg!
Vi i våre pinsekarismatiske hörer ofte om taler om ilden, som falt, ilden vi burde ha og ilden som kommer til å falle. Så kan det sitte virkelige åndsfyllte og brennende kristen og föle seg som sekundautgaver av kritensamfunnet. De med en mer stille liturgi.
Samtidig kan disse menneskene väre fulle av Åndens frukter. Men når ilden teller mer en fruktene....?

Jeg mener ikke her at det er enten ild eller frukt, men heller at det siste er konsekvensen av det förste.
Jesus sa at vi skulle gå ut å bäre frukt, eller til et mer moderne språk, väre som en satelitt i bane rundt jorden. Den synes ikke, men velsigner mange når den utförer oppdraget sitt. Jeg har truffet mange slike fruktbärere som desverre har et dårlig selvbilde, men som samtidig har et misunnelseverdig kristenliv. Alle er jo ikke apostler, hyrder eller lärere.Men alle er lemmer på Kristi legeme. Paulus sier i brevet til Galaterne at Åndens frukt er kjärlighet, glede, fred, saktmodighet, midhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. Og mot slike er loven ikke. Det står også skrevet om å bäre frukt i tålmodighet. Pinseilden gjör selvfölgelig noe med oss. Den gjör oss brennende i ånden. Men det at man brenner er ikke alltid synonymt med at man "kjenner" glöden i sitt hjerte. Man kan heller si det slik at man brenner for det Jesus brandt for, de andre.
De lemmer som synes skröpelige er kanskje de mest nödvendige.
Bibelen taler om en kvinne som Gud förte tilbake til livet igjen. Hun var ingen "viktig" apostel, profet, evangelist hyrde eller lärer. Hun var en av Herrens sydamer, nemlig Dorkas. Hun sydde klär, gav almisser og gjorde gode gjerninger. Hvorfor ble hun oppvekt og ikke apostelen Jakob, Johannes bror?

Sä vär en tålmodig fruktbärer for Jesus, du får ikke lönn etter brannen i hjertet, men om du har värt tro over lite.

Dialog eller kors

Så denne artikkelen i Aftenposten idag og jeg tror det er viktig å kalle en spade en spade.
Islam er det det er og DET MÅ vi forholde oss til. Støtter vi våre kristne brødre i araberverden
ved å være nøytrale eller annonyme her i Norge?
Og spørsmålet er, skal vi bli forskrekket over at fienden raser?
Men ordet om korset har alltid gjennom alle tider vunnet fram der kristne har latt ilden og
den første kjærlighet brenne. Så vi trenger en "bankettfri" pinse for å vinne den tredje verden.
Islam for Jesus. For så høyt har Guds elsket verden, at han Gav sin sønn den enbårne, forat hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt, men ha egvig liv. AMEN!

ARTIKKEL:


Denne uken gjennomsøkte Politiets sikkerhetstjeneste (PST) pinsemenigheten Filadelfia i Oslo for å avsløre eventuelle skjulte kameraer i bygningen, skriver ukeavisen Korsets Seier (KS). Det er foreløpig ikke meldt om funn i forbindelse med leteaksjonen.
Den kristne iraneren, som KS anonymiserer som «Moshen», døpte seg i 1999 i en iransk menighet som er knyttet til Filadelfia da han var på ferie i Norge for å besøke slektninger. Da "Moshen" i oktober var tilbake i Iran, gikk det bare to dager før det religiøse politiet var på døren, og kalte "Moshen" inn til avhør.
Politiet kunne vise til tre bilder av «Moshens» dåp. Å konvertere fra islam til kristendom medfører dødsstraff, men «Moshen» døde av kreft før rettssaken i Iran ble gjennomført.
En anonym iraner, som skal ha deltatt på dåpen, sier følgende til KS.
– Vi var mellom 50 og 60 personer til stede på møtet denne søndagen. Ingen la merke til noe spesielt, men i etterkant kan vi huske at det var tre ukjente personer på møtet som ingen hadde sett tidligere.
– Vi er veldig strenge når det gjelder bruk av kamera i menigheten og jeg kan ikke huske å ha sett noen som tok bilder denne dagen heller, så hvor disse bildene kommer fra, er et mysterium.
Pastor Egil Svartdahl i Filadelfia sier til Korsets Seier at menigheten nå har opprettet en direkte kontakt med politiet for å melde ifra hvis de ser noe mistenkelig. Menigheten har også bedt om møte med utenrikskomiteen i Stortinget for å fortelle om forholdene de kristne lever under i Iran.
Han sier han reagerte med sinne og vantro da han ble gjort kjent med hendelsen for få uker siden.
– Jeg måtte høre historien fortalt flere ganger før jeg helt kunne fatte at det var sant. Det er en del illusjoner som sprekker når det viser seg at fremmede myndigheter driver etterretning av personer i Norge, og i vårt eget menighetsbygg, sier Svartdahl.
(NTB/Aftenposten.no)

FEST ELLER FASTE?

Ilden brenner like herlig nå som før!

Ja, det er en sang som har gledet mange. I disse dager er det 100 års feiring av pinsen.
Er det mulig, skal vi feie noe som vi har mistet? I Magazinet i dag kan man lese en helsides annonse med innbydelse til 3 retters jubileumsbankett á kr. 350.-. Det er mange prominente medvirkende der, så gledesfaktoren blir høy. Det blir også bønnefrokost a kr. 100.-. med ulike musikalske innslag. Vel, noe bønn er bedre enn ingen bønn og det er viktig å markere vår avhengighet av Den Hellige Ånd. Så vi for virkelig håpe at Den Hellige Ånd overtar hele greia. Eller for å sitere noe som Wynn Lewis, en tidligere pastor i Kensington Temple sa. Han beskrev en hendelse før et møte tidlig i sin tjeneste og han hørte Den Hellig Ånd si; Hva er programmet for i kveld?” Han gikk da gjennom progrmmet bit for bit. ”Fint” sa Den Hellige Ånd etter hvert innslag som ble nevnt. Når han var ferdig sa Den Hellige Ånd; ”Dette var fint, men når kommer jeg inn i programmet?” Dette førte til en omvendelse til lydighet for vår kjære pastor og Gud kunne gjøre underfulle mirakler i menigheten der. Ja, dere forstår den egentlig undertonen i det jeg skriver. Fra første dag som kristen har jeg hørt om Ånden. Når han faller, strømmer, flyter brenner, tenner, vekker og løser alle problemer. Har også hørt om hva vi først må gjøre for…….. For noe må vi gjøre først. Kanskje en idé og spørre vennene og William J. Seymour i Azusa street hva de gjorde først og om ”anerkjennelsen” de fikk etterpå. Vel, så har jeg i det offentlige rom avslørt min vantro til ”bønnebanketter”. Men, jeg tror på en virkelig åndsutgytelse. Jeg gjør det!
Slik som situasjonen er i Norge og kristen-Norge i dag med homofili i kirken, abortlov
og alt det andre vi vet så behøves virkelig en Åndsutgytelse.

”Tillys en hellig faste, utrop en høytidssamling (ikke bankett). Samle de eldste, ja, alle som bor i landet, til Herren, deres Gud, og ROP TIL HERREN! (Joel1;14)


”Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at I løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk?

Mon ikke dette* at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus - når du ser en naken, at du da klær ham og ikke drar deg bort fra den som er ditt eget kjød?
Da skal ditt lys bryte frem som morgenrøden, og din legedom snart spire frem; din rettferdighet skal gå frem for ditt åsyn, og Herrens herlighet slutte ditt tog.

Da skal du påkalle Herren, og han skal svare; da skal du rope, og han skal si: Se, her er jeg! Når du har hvert åk bort fra din midte, lar være å peke fingrer og tale ondt
og tar frem til den sultne det som du selv har lyst til, og metter en lidende sjel, da skal ditt lys opprinne i mørket, og din natt bli som middagen.

Og Herren skal lede deg all tid

og mette deg midt i ødemarken,

og dine ben skal han styrke,

og du skal bli som en vannrik have,

som et kildevell der vannet aldri slipper opp.”
Jes.58;6-11

SE EN NY SPENNEDE BLOGG

Rune Carlsen har mange fine tanker.
Nå har han en ny fin blogg med
forhåpentlig vis mye fra
sin åndelige erfaring og tanke.
Vi følger spent med!


Ny blogg, ny profil. Legg til i favorittene og gjerne blant linkene på din blogg. Takk! Du finner bloggen HER.

VI VIL VINNE

ØV DEG I GUDSFRYKT.

Veger til glede.

Nå har jeg vel skremt bort alle ivrige blogglesere? (tror ikke det)
Det å trene eller øve er noe man gjør for å oppnå en ferdighet eller beherske noe.
Det å øve er å gjenta og gjenta samme sak (ofte under en instruktørs ledelse) til ferdigheten sitter. Selvbeherskelse er også en ferdighet. Bibelen taler om ”Å bli oppøvd…”
1. Tim. 4; sier: “øv deg heller i gudsfrykt…” og Filp. 2;12-16 taler om ”å arbeide på deres frelse…..” Og det her er ikke noe man gjør for ”å bedre” forholdet til Gud eller skore poeng i de himmelske sfærer, det er rett og slett for å virkeliggjøre det potensial enhver er født med.
Paulus skriver om "den som løper på rennebanen eller stadion…” faktisk gjør noe for å vinne.
Personlig har jeg savnet fostring. Når jeg ble kristen som 17 åring så var det ingen som lærte meg om bønn, bibellesning, faste var et fremmedord, tro var en tese og helbredelse var teori.
Ingen har noen gang spurt meg om mitt åndelige liv. Jeg tror alle kristnes ønske at noen på riktig måte gir utfordringer. Slikt som fører til åndelig vekst. Men det er ikke for sent, i dag er det også en nådens dag.

Den person som kanskje har arbeidet mest er Paulus, men han er muligens også den som har tatt ut mest av Guds nåde. Han ”strekker seg etter det som er foran…” Filip.3;14 og ”undertvinger sitt legeme” 1.Kor.9;27. Derfor kan Paulus også uttale ”at som lydige barn….” til andre.
Han som preket for andre ville ikke selv være uverdig. Når vi leser om de gamle kirkefedrene er det jo slående at fellesnevneren for disse er at de ”ekstremt” søkte Gud og de fikk derfor ”ekstreme” gjennombrudd. Det er det som vi nå hører om i preken etter preken, men som ingen gjør noe med! I mange tilfeller har våre åndelige opplevelser blitt en parkeringsplass og vi ønsker reprise i neste møte. Men det går jo an å komme ut av hjulsporene.

VEGER TIL GLEDE

Har lest en bok av Richard Foster som heter” Veger til glede” som er utgitt av Norsk Kristelig Studieråd. Det er en bok som er verd å studere og å handle etter. Den regnes av mange som den beste boken i åndelig veiledning i moderne tid. Boken har 13 kapitler:

Åndelige øvelser
Meditasjon
Bønn
Faste
Studier
Enkelthet
Avskilthet
Ydmykhet
Å tjene
Bekjennelse
Tilbedelse
Ledelse
Glede

Jeg har bare vært innom noen få av disse punktene, men de fleste er uprøvd. Det geniale ved boken er at forfatteren viser vei til å praktisere dette midt i en travel, yrkesaktiv hverdag. Boken er en hjelp til å komme inn i det dypere Gudslivet mange lengter etter, og ikke et nytt krav. Derfor kunne jeg tenke meg, sammen med noen som ønsker en fordypning i gudslivet, å

gå gjennom boken kapittel for kapittel. Praktisere og dele erfaringer. Jeg garanterer at det etter hvert blir en festreise. Fikk oppleve noe av dette sist sommer sammen med en gruppe brødre.
Å som jeg misunte dem!

Men kjøp boken og se selv.
Studierådets katalogKategori: Oppbyggelse
Forfatter:Foster, BenestadForlag:Luther ForlagPris: kr 278,00Samvær: 13[Bestill]

Veier til glede
Du kommer ikke til målet uten å ha gått veien. Du finner ikke gleden før du vet hva den koster. Du kan ikke være disippel uten disiplin. Richard Foster er overbevist om at de klassiske åndelige disipliner - meditasjon, bønn, faste, studier, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning, tjeneste, skriftemål, gudstjenestefeirinig, ledelse og fest - er den eneste virkelige veien til å oppnå et dypere liv og oppleve å bli velsignet med en overveldende glede. Dette er en av de virkelige store klassikere i vår tid når det gjelder åndelig veiledning. En bok for alle som synes at de ikke «får tier til», men som lengter etter et dypere og rikere åndelig liv. Fra forfatterens forord De åndelige disipliner - dører til frihet Overflatiskhet er vår tids forbannelse. Kravet om øyeblikkelig tilfredsstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intelligente mennesker, eller flere begavede mennesker, men flere mennesker med dybde. De klassiske åndelige disiplinene som vi skal to for oss i denne boken, kaller oss til å gå under overflaten, ned på dypet. De inviterer oss til å utforske «hulene» på det åndelige området. De utfordrer oss til å være svaret i møte med en tom verden. John Woolman gir dette rådet: «Du gjør vel i å leve i dybden, slik at du kan føle og forstå medmenneskers sjel. » 1 Ingen må få lure oss til å tro at de åndelige disiplinene bare er for åndelige kjemper og at de derfor er utenfor rekkevidde, eller at de bare er for mennesker som bruker all sin tid til bønn og meditasjon. Langt derifra. Gud ønsker at disiplinene i det kristne livet skal være for helt normale hverdagsmennesker: folk som har et vanlig arbeid, som har omsorg for barn, som vasker opp og klipper plenen. Det er faktisk slik at de fungerer best midt i våre medmenneskelige relasjoner med mann eller kone, brødre og søstre, venner og naboer. Vi må heller ikke se på de åndelige disiplinene som ensformig slit som har til hensikt å utrydde latteren fra jordens overflate. Grunntonen i dem alle er nemlig glede. Hensikten med dem er frigjøring fra slaveriet under selvopptatthet og frykt. Når vår ånd blir fri fra alt som holder den innestengt, kan det vanskelig beskrives som ensformig eller slitsomt. Sang, dans og gledesrop kjennetegner de åndelige disiplinene i det kristne livet. Sett fra en side er de på ingen måte vanskelige. (På den annen side er de virkelig vanskelige, men det kommer vi tilbake til senere.) Vi trenger ikke å være teologisk skolert for å drive med åndelige disipliner. Folk som nettopp er blitt kristne - ja, til og med folk som ennå ikke har gitt sine liv til Jesus Kristus - både kan og bør praktisere dem. Den viktigste forutsetningen er at man har en lengsel etter Gud. «Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud,» skriver salmisten i Salme 42,2-3.


Boken fåes også på svensk.

Väger til Glädje

Bokförlaget Libris * Örebro

ISBN 91-7195-652-2

To viktig dager!

To viktige hendelser

Det blir neppe skrevet bøker om meg og jeg kommer heller ikke til å skrive noen selvbiografi. Dertil er livet mitt altfor gjennomsnittlig. Men min bestefar (morfar) Anton Hagbart Hauger skrev en selvbiografi på 18 sider, men jeg skal spre dere for noe lignende. Skal i stedet skrive om to VIKTIGE hendelser i mitt liv. Det har hendt andre saker også, men det får jeg holde for meg selv. Jeg vokste opp i et hjem hvor gudsfrykten var like naturlig som luften vi pustet inn. Hver kveld når vi barna hadde lagt oss på vare halmmadrasser sang mamma et dusin sanger og ba fadervår og aftenbønn med oss. Jeg gikk på to søndagsskoler, Betania og Salen. Gudslivet ble på en naturlig måte plantet inn i meg. Men kreftene på utsiden av hjemmet ble sterkere enn hjemmets krefter. Når jeg var 16 år flyttet jeg til Kalnes Jorbruksskole. På avreisedagen husket jeg mamma sto ved ovnen i stua og gråt; ”håper du ikke glemmer Gud, gutten min” snufset hun. Jeg følte meg brydd da og glemte det hele for en stund.

Livet på Kalnes var ikke spesielt gudfryktig, men det var mye morsomt å oppleve der. To av mine søsken, Åse og Arvid hadde blitt frelst i den tiden og hadde begynt å gå på Sion. (Sellebakk) De ba meg med ditt, men det var ikke akkurat den hyggeligste responsen de fikk fra meg. Men omsider lyktes de, det var en januarkveld i 1961. Det var fest på Sion og jeg satt på høyre siden sånn midtveis i benkeradene. Husker heller ikke noe spesielt fra møtet. Det var forstander Willy Pedersen som talte denne kvelden. (bestefar til Pål Pedersen) Han var en mann full av Guds kjærlighet og han hadde alltid tårer rennende nedover kinnene når han talte. Det ble ettermøte med innbydelse og det må ha vært Den Hellige Ånd som løftet meg fram til ”botsbenken”. Har aldri klart å erindre hvordan jeg kom fram dit. Når jeg reiste meg opp etter forbønnen kjente jeg ikke noe spesielt. Fikk mange varme håndtrykk, fylte ut et nyfrelstskjema og fikk stappet en del skriftsteder inn gjennom øra. Det var alt. Når møtet var slutt ble jeg kjørt av noen venner til internatet på Kalnes. Jeg skulle opp kl 4 neste morgen for å jobbe i fjøset.
Når jeg våknet neste morgen ble jeg et stort spørsmålstegn der jeg lå i overkøya. Tyngdekraften var borte. Alt det ond inni meg var vekk. Jeg svevde. Hva hadde hendt. Jeg
Lå der på min sky og grublet litt. Plutselig slo det ned i meg, jeg var blitt frelst, var blitt en kristen!
Årene gikk. Fikk familie og eget hus med påfølgende restaurering. Jeg rev ned og spikret opp. Inni blev jeg tommere og tommere. Tilslutt en dag kastet jeg hammeren fra meg og gikk ned til May-Britt og sa: ”Nå drar vi til Halden på teltmøte!” Pinsemenigheten Salen i Halden avholdt teltmøter akkurat på den tiden og Åge Åleskjær var hovedtaler. Guds kraft var utgytt (meget uvanlig på den tiden) og folk opplevde frelse, helbredelse og fikk syner og åpenbaringer. Himmelen var rett og slett nær. Dit reiste vi og satte oss bak i det store teltet. Når jeg satt der bare økte fordømmelsen inni meg. Når så ettermøtet og innbydelsen kom var veien like kort ut døra som fram til botsbenken. (men det var slutt på å bøye kne da)
Jeg valgte heldigvis å gå fram, men fordømmelsen slapp meg ikke. Jeg var en stor hykler. Skulle jeg stikke av? Jeg stod inntil en støttestople som gikk på skrå ut til siden. Så ble det min tur for forbønn. Åge Åleskjær og en broder som jeg tror het Egil kom bort til meg. Følelsen av urenhet og hykleri økte. Mitt sinn hadde allerede formulert de ord jeg ventet å høre fra Åge; ”Her er det mye synd, kom det ut!” Stor var min forbauselse (jeg ble virkelig forbauset) da Åge utbrøt: ”her er det åpent!” Guds kraft gikk rett inn i meg, og jeg som hadde bestemt meg for ikke å falle ble liggende som en tomsekk på gressbakken. Det ble forgjeves å støtte seg til stolpen. Dette møtet forvandlet mitt indre liv totalt. Guds ord åpnet seg for meg som jeg aldri hadde opplevd tidligere. Når jeg ser meg tilbake er denne hendelsen, nest etter frelsen, den viktigste hendelsen i mitt liv. Har opplevd mye annet herlig også, men jeg velger å ikke trøtte deg ut med det.

Noe å tenke på!

Evangeliseringens paradoks

I kapitlet om Patrick av Irland (390-461) skriver Peter Haldorf i boken ”21 KIRKEFEDRE” følgende; ”Men allerede tidlig i oldkirken hadde dette eiendommelige PARADOKS gjort seg gjeldende: det var de som søkte seg bort fra verden, lengst inn i ørkenen og ytterst i havet for å finne stillhet, ensomhet med Gud, som mer enn andre bidro til kristendommens EROBRING av verden. Den samme avgjørende rolle som de egyptiske eremittene spilte for evangeliets gjennombrudd i de store byene i romerriket i de første århundrene, hadde de irske munkene for den fortsatte spredningen i Europa i andre halvdel av det første årtusen”. Jeg spør da, hvordan kunne de som trakk seg vekk fra menneskeheten vinne den for Gud? Mitt svar er, deres gudsbegjær ført til at de fant Gud, ikke bare i sitt hode, men i dypet av sitt hjerte. Men da ble også dere tro attraktiv for andre. De hadde virkelig noe å tilby på det åndelige marked. Det var noe mer enn bare å uttale til en søkende; ”Si etter meg……”: (selv om det også er riktig!) De gamle kirkefedrene var virkelige teologer. Haldorf skriver slik; ”Teologens oppgave er ikke å formidle informasjon om Gud, men å veilede inn til liv MED Gud!”
Selv har jeg vært tilhører på tusener av møter. Om jeg gjennomsnittlig har deltatt på 2 møter i uken i 47 år blir det minst 4700 møter. Se hvor forvandlet jeg er!!!!
Og det har vært mange underbare sannheter som har listet seg inn i mine ører; jeg er en overvinner, jeg er rettferdig, jeg er hellig, jeg glemmer det som er bak, jeg……!. Matematikken går opp. Prinsipielt er jeg fri, for jeg tror på de riktige tingene. Men hvorfor er det da flere ledige enn benyttede plasser i våre kirker. Hvorfor trakk munkene flere mennesker til sine steinheller enn vi til våre plysjstoler i kirkene?
Samfunn med Gud er å være sammen med ham. Det er bare vår tørst og lengsel som fører oss dit. I Jeremias 6;16 står det; ”Så sier Herren, stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler.”
Ulf Ekman sier at en leder er en som fører en gruppe mennesker fra A til B, men denne må selv ha vært på B først! Selv om jeg selvfølgelig står 100% ansvarlig for mitt eget liv, så behøver vi virkelig ledere som ikke bare kan alt om Gud, men også kjenner Ham.

Noe å be om i det nye året!

Malurt i konserten

Årets første hjertesukk!

Som den store tilhenge jeg er av menneskets og kvinnens frigjøring så jeg til min store forskrekkelse mannsdominansen i årets nyttårskonsert fra Wien. Bare mannlige musikere.

(ryktet sier at det var en kvinne der, men det var nok bare en statist som skulle tilfredsstille rødstrømpene)

Til og med harpen var overtatt av en mann. Så jeg har dette håp at vår ernergiske og likestillende barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellom løfter sitt blikk mot kontinentet og klager denne diskrimineringen inn for EU. Om hun lykkes i dette får vi heller bruke hørselvern under neste års nyttårskonsert.

(dette innlegget er kun et forsøk på å være morsom og sier ingenting om hvilken side jeg står på i likestillingssaken)

Så ønsker jeg alle et Godt Likestillt Nyttår.

For vi er jo alle like, og noen er mer like enn andre!