Tyrefekter?

 Mot?

Vi hadde kuer på Grafslund. Dette hadde Syversen på Bekkevold (ridesenteret) og Toresen på Torslund. Om sommeren beitet kuene fra alle gårdene rundt byens marker, fra Lundheim til Torslund på treningsområdet Brakkesletta, daværende øvelsesområde for militæret. Det var da, foruten forlegningene i Gamlebyen, brakker v/ Krigskirkegården og på Mineberget.

Brakkesletta var fylt med treningsapparater og hindrer som rekruttene skulle trene på. Og gresset som grodde på denne Brakkesletta ble mat til kuene og melk som bøndene tjente penger på. Disse kuene ble passet på av en gjeter, og én av dem het Robert Kringen, en brennende predikant.

Etter morgenmelkingen gikk kuene langs Torsnesveien til Brakkesletta og når De-No-Fa signalet (kl. 15.45 og 16:00 ulte var det tid for å hente kuene. Ofte var det min jobb.

Men kuene var veldresserte, hver bøling som tilhørte hver sin gård samlet seg og når eierne kom visste de hvor de hørte hjemme.

Vi hadde ei lederku som alltid gikk først, hun het Netlin og hadde en hvit stripe fra halen og opp til nakken.

Men Syversen på Bekkevold hadde også ei spesiell ku, den var brannete, men mer enn det, den var olm. Ofte var det min jobb å hente kuene. Jeg var ikke gamle gutten da, kanskje 9-10 år tror jeg. Etterhvert la jeg merke til at den brannete kua fulgte meg med blikket, og blikket var ikke godt.

Må innrømme at jeg var litt engstelig, men å være redd for ei ku tilhørte ikke min verden. 

Men så hendte det, plutselig en dag brøt kua ut av flokken med senket hode og med kurs for meg.

Hva gjør jeg nå?

Ikke noe gjerde i nærheten heller. Jeg bråbestemte meg og løp rett mot kua mens jeg ropte høyt. 

Hva hendte så? Jo, kua bråstoppet, snudde seg og løp motsatte veg. Jeg vet at ingen har sjans mot ei sinna ku, de er sterke og hva kan en guttunge stille opp med?

Hadde kua vært like sta som meg så hadde jeg vel ikke skrevet dette nå!

Men kuer er en ting, satan noe annet. Vi har en motstander som blir like forskrekket som kua når vi ikke bøyer av.

«Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, så skal han fly fra dere.»

‭‭Jakob‬ ‭4‬:‭7‬ ‭

Hvorfor flyr han, jo fordi han vet han ble beseiret på korset.

«De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden.»

‭‭Åpenbaringen‬ ‭12‬:‭11‬.

Seieren er vår!

Mitt fuglematstabbur

 Her ser du hvordan mitt nærmest perfekte og fri-for-søl fuglemater. Det er lett med påfylling og kan åpnes både i topp og bunn og henger i en trinse.

La de små barn komme til meg!

 La de små barn komme til meg!

På søndagsskolen lærte vi teologi, med flanellografen…

Jeg gikk på to søndagsskoler, Betania som holdt hus i kirken og pinsevennenes søndagsskole Salen, begge i Gamlebyen. 

Det var mest liv i Salen, lærerne der var rene underholdningsartistene og jeg glemmer ikke når onkel Torleif fortalte om Daniel i løvehulen, hans innlevelse gjorde at det kokte…

Og så sang vi; «syng som fuglen glad i lunden, kvirrevirrekvirrevirrekvittkvittkvitt…»

(selv om jeg aldri forsto den sangen). 

Lær den unge den vei han skal vandre, så viker han ikke fra den selv når han blir gammel sier bibelen.

Her er søndagsskolen en viktig faktor. 

Bibelhistorien er knaggen som troen hviler på. Den forteller oss om Guds handlinger og hvorfor. Det Gamle Testamente er «læreboken» for vandringen med Gud, der finner vi både advarsler og inspirasjon.  

Og i det Nye Testamente troner Jesus, barnas venn. 

Men i GT ligger troens mange forbilder. Tenk en søndagsskole uten GT? 

Moses, Noa, Daniel og David…

«For disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det.»

‭‭1 Korinter‬ ‭10‬:‭6‬. 

For barna blir de spennende historiene fra GT som de hørte på søndagsskolen ankerfester for en fungerende tro, men da må det også få det inn!

I denne tiden. 

I min barndom og ungdom var søndagsskolen lagt til en annen tid enn formiddagsgudstjenesten. Da var også søndagsskolen mer rettet mot barn fra ikke kristne hjem, de som bodde i nabolaget.

Eller som søndagsskolen på Sion, Sellebakk gjorde en gang, de hentet barna med buss fra områdene omkring. 

Men etterhvert har denne viktige oppgaven med søndagsskole blitt kjørt samtidig med gudstjenestene. Og deltagerne er da for det meste menighetsbarna.

Bra dette, men har du tenkt tanken at barna da går glipp av gudstjenestene? Og når de en gang i blant kommer på en gudstjeneste er denne lagt opp som familiemøte og da møter de seg selv og sine ledere på en annen plattform enn de vanligvis er, i kirkesalen.

Men av og til bør barna bli med på skikkelige «Helligåndsmøter» for barn elsker dette.

Våre barna var under hele oppveksten med på møtene. Og det har jo gått bra.

Barn lærer jo også av rett og slett å være til stede. De lærer av å se foreldrenes begeistring og overgivelse under gudstjenestene.

Slik har det vært i generasjoner helt opp til nå, med mer «moderne» aktiviteter.

For nå er det nye tider!

La de små barn komme til meg!

(Om du lurer på hvorfor jeg skriver om ting jeg ikke har noe greie på så har jeg faktisk vært søndagsskolelærer i en årrekke. Brukt flanellograf, tegnet på tavle, sunget og spilt, arrangert barnemøter på ettermiddagene i Gamlebyen og faktisk ledet et juniorkor som reiste land og strand rundt)

Snille mamma!

 Min snille mamma…

Det hendte mye. 

Fanter

Selgere 

Tatere som ville bytte hest

Fulle hestefolk

Omstreifere som ville sove i høyet 

Min mamma var snill, men hennes gode hjerte forsto jeg ikke i barneårene.

I min barndom var mye annerledes. Det var ganske vanlig med «fullekæller» som vi sa, overstadig berusede menn som sjanglet eller syklet i sikk-sakk. Men disse berusede mennene kom aldri innom oss. Var disse gubbene skikkelig fulle tok vi guttunger flaska med 60 prosent fra dem og tømte innholdet ut på bakken, lov å være slem av og til. 

Derimot fikk vi besøk av bønder som fyllekjørte med hest og vogn. En gang var en bonde så full at når han stoppet hesten på tunet vårt så falt han ned mellom bakbena på hesten. Heldigvis forhold hesten seg rolig, det var nok ikke første gangen hesten opplevde dette.

Av og til kom det reisende taterfølger innom rømed hest og vogn. De ville jo selge ting og tang  eller bytte hest med pappa, noe som aldri hendte.

Og så fikk vi besøk av loffere, sultne sådanne. De banket på døra og mamma åpnet… så fikk de skikkelige servering av mamma. Brødskiver, pålegg og kaffe servert på kjøkkenbordet med ren duk på.

De ble behandlet som konger. 

En gang bad hun hele barneflokken på barnehjemmet til julefest, det var bare hun som gjorde noe slikt.

Når noen omstreifere spurte pappa om å få overnatte i høyet på låven fikk de lov til det, men først måtte de levere fra seg fyrstikkesken. 

Vi hadde ikke mye penger den gangen, likevel var foreldrene mine generøse mot de som ingen ting hadde.

En spesiell selger kom jevnlig innom. Husker ikke om han kom på sykkel eller motorsykkel. Den gangen  synes jeg det var litt ekkelt, mannen hadde et eller annet syndrom - han snøvlet når han pratet og siklet hele tiden. Men han bød fram sine trådsneller og sysaker, og mamma kjøpte. Ikke nødvendigvis fordi hun behøvde disse smellene.

Og jeg avslutter med fiskeselgeren Killeberg som jeg tror han het. Han kom med hest og flatvogn full av fisk og isbiter. Fersk torsk og makrell ropte han.

Synes synd på kattungene som mesket seg med fiskeinnmaten, de fikk skikkelig magesjuke…

Gøy på landet!

 Jeg har også en fortid, på en bondegård, Grafslund. 

.Våningshuset lå nær Torsnesveien og Kattebekken, en plass for småfisken mort og rumpetroll. Det var også sorte blodigler der. Mitt første vage minne var nok fra Oldenborgila, eller Ila som vi kalte stedet som ligger i veikrysset Torsnesveien-Turveien (til Gansrød). Mitt første vage minne må nok være fra tørkesommeren i 1947, da jeg bare var tre år gammel. Har ennå minnet om mange hester og vogner. Plassen var nok Oldenborg-Ila, det var et rikholdig oppkomme av vann som lesket husdyrene på de omliggende bondegårdene i nærheten. Vannet ble dratt opp i ei bøtte som hang i et tau fra en bom som var hengslet i toppen på en tømmerstokk. 

Husker også fra samme plassen der kvinnene var samlet for å vaske og skylle tøyet sitt.

Det gikk en smal grusvei  forbi ila som vi kalte det opp til et barnehjem. Det var ikke helt godt å være barn der. Ikke mye festlig for disse hospitantene.

En gang mens jeg gikk i småskolen (Østsiden skole som den het den gangen) ble jeg invitert til fødselsdagsselskap av en av beboerne der, han var litt yngre enn meg.

Ingen sier nei takk til et festlig lag og mamma pyntet meg og gav meg noen mynter i en pakke som gave.

Glad gikk i vei  til selskaper og traff Jan Erik opp i bakken utenfor barnehjemmet. Men han gikk ikke inn, men han ble mer og mer still og gikk ikke inn, men opp til fjellet ovenfor.

Han fikk ikke noe selskap. Og jeg gikk skuffet hjem - men hvem som ble mest skuffet vet jeg ikke…. Jeg eller Jan Erik. 

Og  jeg glemmer det aldri!

Pastorer og svette

 Pastor, nestor, kommunikator, organisasator og bror. 

Her lukter det svette. Leste nylig at 37 prosent av svenske pastorer føler seg overarbeidet eller at de har for mye å gjøre…

«Vi ber dere, brødre, at dere verdsetter dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og formaner dere, og at dere i kjærlighet akter dem meget høyt på grunn av den gjerning de gjør….»

‭‭1 Tessaloniker‬ ‭5‬:‭12‬-‭13‬. 

Pastorer som forkynnere.

Forkynnelsen er nok hovedtjenesten. Gode forkynnere med adekvate budskap gjør at folk blir forvandlet og forblir i forsamlingen. Derved blir de modne kristne og vokser til aldersmålet for Kristi fylde. Altså å undervise om Guds vilje og hjelpe folk til å etterleve dette. 

Jesus sier i Matteus 28:18; lære dem å holde alt jeg har befalt dere…  og som Paulus sier: «Jeg holdt ikke tilbake noe av det som kunne være til gagn for dere, men forkynte dere det og lærte dere det offentlig og i husene.»

‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭20‬:‭20‬. 

Pastorer som coacher. 

Jeg har praktisk talt aldri, helt fra jeg ble kristen i 1961,  opplevd at noen av mine forstandere noen gang spurte meg om hvordan det gikk, hvordan jeg hadde det og om jeg opplevde et kall på livet. 

Tenkte ikke på det der og da, men tankene har kommet siden.

Men oppgaven er jo som Paulus sier; jeg formante hver og en av dere med tårer for å fremstille hver enkelt fullkommen i Kristus…

Paulus hadde medarbeidere og det er et must for de som ikke vil havne i 37 prosent gruppen - overarbeidet, sliten og aner «veggen» i det fjerne.

Ingen blir utslitt av å samarbeide med parakletos!

Synes du pastoren din ikke strekker til? Be for ham!

«Og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets mysterium*.»

‭‭Efeserne‬ ‭6‬:‭19‬. 

Livets Ord

 Livets Ord er nådens ord!

Hva betyr nåde?

For meg er det ganske enkelt, jeg får ikke det jeg fortjener,  i negativ betydning.

Vi har jo alle en fellesnevner; den som synder skal dø. 

I positiv betydning betyr at jeg får hjelp og kraft til å utføre noe jeg egentlig ikke er i stand til…

Som Paulus sier: - «Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle - det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.»

‭‭1 Korinter‬ ‭15‬:‭10‬.

Å forstrekke seg kan gjøre vondt, så hvorfor prøver jeg å strekke til?

Det gjeldet bare å finne hvem jeg er i Kristus, hva jeg kan gjøre med Kristus i meg og hvor jeg skal leve ut det nye livet.

Og en dag får vi høre, du gode og tro tjener, du har vært tro over lite - jeg vil sette deg over meget.

«For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall.»

‭‭Romerne‬ ‭11‬:‭29‬. 

Og føler du at du ikke strekker til så får du enda mer nåde…

«For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde.»

‭‭Johannes‬ ‭1‬:‭16‬. 

Og når vi ikke får det til da, da er ikke loven vår tuktemester, men nåden full av Guds kjærlighet hjelper oss; - «For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er,»

‭‭Titus‬ ‭2‬:‭11‬-‭12‬.

Tjenestegavene i Guds menighet!

 Gjemt bak våre religiøse murer…

En menighet, menigheten, flere menigheter, menighetene…

At de må være ett sier Jesus…

Gud satte i menigheten sier Paulus…

Menigheten er sannhetens støtte og grunnvoll…

Men er det én menighet i en by selv om det er mange forsamlinger? Eller er én lokal forsamling også én menighet?

For Gud satte i menigheten (de 5 tjenestegavene) apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere, og pluss alle de andre tjenestegavene som bibelen beskriver.

Altså hver liten eller stor menighet i en besitter hver for seg alle fem…

Bibellæreren er akseptert.

Hyrden eller pastoren er akseptert. 

Evangelisten er akseptert… Ingen jantelov truer disse tre tjenestegavene. 

Men profeten da, er det en utdødd rase? Og hvor mange tør kalle seg profet…

Og apostelen, er denne gaven blitt en fantasifigur?

Menigheten(e) behøver alle tjenestegavene, det er grunnleggende og bibelsk. Om vi sier at i en by er det bare én menighet, likevel bestående av fler forsamlinger. Hvordan kan da tjenestegavene opprettet av Den Hellige Ånd betjene alle forsamlingene på en likeverdig måte?

Jeg tror ikke at forsamlinger skal slå seg sammen å bli én stor menighet. 

Heller at «murene» mellom rives ned slik at tjenestegavene i en by kan rullere mellom disse. Men da må vi lære oss til å høre Åndens røst, han som er høstens Herre.

Wikipedia beskriver det slik; Apostel (av gresk ἀπόστολος/apóstolos = sendebud). Ordet innebærer at man er sendt med en fullmakt og opptrer med autoritet på vegne av oppdragsgiveren, i motsetning til en budbærer eller herold som bare fremfører et budskap på vegne av en annen.

Med andre ord kan man si at misjonærer med et spesifikt kall er apostler.

Profeten er budbæreren med beskjed fra overkommandoen (Gud). 

Evangelisten er armeens trompetblåser som blåser rebellen, han vekker opp. Revelje er et vekkesignal, altså en ordre til en militæravdeling om å stå opp om morgenen. Revelje ble tidligere gitt med horn eller trompet. 

Pastoren eller hyrden sørger for mat og stell for fårene som er befridd fra fienden og lærerne viser hvordan man skal leve det nye livet.

Har vi overåndeliggjort de fem tjenestegavene?

Tilbedelse og lovsang!

 Tilbedelse i Ånd og sannhet. 

Metodistteologen Don E. Saliers insisterer på at sann tilbedelse skal fremkalle «følelsen» av ærefrykt, glede, sannhet og håp. Disse spesielle følelsene er tegn på sann tilbedelse. Spørsmålet for liturgisk spiritualitet er hvordan disse følelsene blir fremkalt. 

Og vi havner alltid i «min sjel lov Herren» og alt som i meg er, lov hans hellige navn.»

Alt åndelig virkeliggjøres i vårt «jeg», i vårt fysiske legeme. Om jeg fryder meg i min ånd så virkeliggjøres det også i mitt følelsesliv!

Gud vil ha tilbedelse. 

 

«Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»

‭‭Johannes‬ ‭4‬:‭23‬-‭24‬. 

All tilbedelse utgår fra vår ånd. «Og det skjedde at da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang barnet i hennes liv. Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd. For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang barnet i mitt liv av fryd! Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser,»

‭‭Lukas‬ ‭1‬:‭41‬, ‭44‬, ‭46‬-‭47‬. 

Døperen Johannes responderte på Marias hilsen da han fremdeles lå Odin mors mage.

Det som et født av Guds responderer på det som er fylt av Gud.

Som bibelen sier; vanndyp kaller på vanndyp…

Derfor merker man tydelig på lovsangen om det bare synges eller om de også har et tilbedelsesalter hjemme…