Be

 Ferie og velferd.

På apostlenes tid var ikke ferien oppfunnet. Da hadde jødene sabatten og de kristne søndagen, og dett var dett.

Soldatene dengang hadde verken sabbat  eller søndag. Satan tar seg verken sabbatsfri eller søndagsfri, han jobber kontinuerlig overtid.

I våre svake øyeblikk kan satan være der, men han er heldigvis ikke allestedsnærværende.

Men når vi ikke vet når og hvor satan angriper anbefaler Gud oss å ta på oss våpenrustningen, (Ef. 6) for der er vår beskyttelse. Om vi glemmer det eller ikke gjør det kan vi takke oss selv. Vi kan ikke anklage Gud for manglende beskyttelse. Menigheten er faktisk dedikert til å forsvare seg selv, i bønnen. 

«…Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige.»

‭‭Efeserne‬ ‭6‬:‭18‬. 

Hvorfor skal vi be for våre søstre og brødre om det ikke er noen vits? Derfor gjelder menighetsbønnen også å byde åndsmaktene (befale dem) å holde seg utenfor alle medlemmer og familier i menigheten. Og be om beskyttelse for barna, familier og ekteskapet. Gå imot sykdommer før de kommer osv. 

Djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke står det å lese. Men det står mer; stå ham imot faste i troen. Dette henleder på bønnen.

Når vi ser oss omkring på det vanlige kirkelivet så begynner året noen steder med intens bønn i januar måned. Deretter roes det ned til «normalen» fram mot sommerferien. Så blir det sparebluss i høysommertiden før det i august engang kommer tilbake til «normalen!» Har satan og menigheten hatt våpenhvile i denne sommerperioden.

Paulus sier i sitt pastoralbrev til Timoteus at det fremfor alt gjøres bønner. Er bønnen fremdeles det som gjøres fremfor alt?

Men ingen soldat kan krige 24 timer i døgnet, syv dager i uken og hele året.

Likevel er krigen tilstedeværende for alle soldatene hele tiden. Tenk deg om Ukraina skulle forsvare seg mot eller angripe Russland etter samme metoden som kristne praktiserer menighetsbønnen - én til to timer i uken. Da hadde Ukraina vært russisk nå.

Det jeg tror på er en helårlig, kontinuerlig bønn hvor alle i menigheten deltar etter et gitt helårs program gitt av menighetsledelsen.

Om det gjøres så bli menighetene en ny frelsesarmé. Alle står vi frivillig under «kommando» fordi vi har vervet oss frivillig som Jesu treller. 

Tenk på alt det «prisverdige» vi gjør; manne møter, kvinnemøter, seniormøter, cafémøter, sangøvelser, kommitémøter, og alle andre nødvendige samlinger. Det behøves nok snuoperasjoner både her og der…

Og jeg vil slutte med en sangstrofe; Gjør det lille du kan, gjør det villig og glad…

Alle kan være med i bønnen, men bør derfor nødvendigvis ikke be høyt - det rekker langt med et Amen. De fleste av oss føler oss klønete når vi er med i bønnen, der er vi like, men det gir ingen grunn til å holde seg hjemme!

Storofsa

 Flommens velsignelse!

I storflommen i Øyeren i  1966 og 1995, var det en reportasje fra disse hendelsene, husker ikke hvem. Men i et naboskap i Lillestrøm var alle ute for å hjelpe hverandre med flomsikring. Et biprodukt av dette var at naboene oppdaget hverandre. De som ikke visste hvem som bodde vegg i vegg ble nå venner.

Godt med en flom i ny og ne. Men samme foreteelsen finner vi også i våre kirkebenker.

Ofte finner mange sine «faste plasser», men vet likevel ikke hvem som sitter foran og bak, nakkefellesskap kaller man dette.

Er botemiddelet å snu stolradene mot hverandre? Neppe…

Kanskje, sånn åndelig talt, behøver vi Storofsen? ** En Åndens flom som slår bena bort under oss og knuser kirkebenkene til pinneved…

Jeg tror ikke på organisert fellesskap, før eller siden glir vi tilbake til den gamle tryggheten.

Derimot tror jeg på opplevelsesfellesskapet, en fellesnevner som knytter oss sammen. 

For eksempel å oppleve flommen… eller svømme-fellesskap.

«Så målte han igjen tusen alen. Da var det en elv som jeg ikke kunne vade igjennom. For vannet var så høyt at en måtte svømme der - det var en elv som ikke lot seg vade.»

‭‭Esekiel‬ ‭47‬:‭5‬. 

Far i himmelen, gi oss en Åndens flom!

Eller et tankeeksperiment. 

En mørk lørdagsnatt kommer noen og stjeler kirkebenkene eller stolene. Hvordan ville vi plassere oss da? Ingen trygghet… min stol er borte. Kanskje jeg sier hei til noen jeg aldri har hilst på, eller motsatt?

** Storofsen, også kalt Storfloa, var en ekstremflom som rammet store deler av Innlandet og østlige deler av Buskerud fylke i Norge i juli 1789. Uværet utløste også en rekke jordskred.[1] Dette har gitt uværssommeren navnet Skriusommaren – sommeren med skred. Flommen skyldtes en kombinasjon av sen snøsmelting, kraftig regnvær og sterk varme, også i fjellet. Den toppet seg mellom 21. og 23. juli[1], da en bonde i Sunndalen skal ha målt hele 320 mm med regn[1]. Flommen rammet særlig Glommavassdraget, de øvre delene av Begnavassdraget, Numedalslågen, Driva, Orklaog de midtre delene av Gaula[1], men også andre områder fikk smake uværet. Flommen strakk seg like til Otra på Sørlandet[1]. Også Trysilelva, som renner videre inn i Sverige og munner ut i Vänern ved Karlstad, hadde rekordvannføring.

Dagens ord

 «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.»

‭‭1 Johannes‬ ‭1‬:‭7‬. 

Lys

 

Du omskiftet min klage til dans (om jeg vil skifte da?)

Det verste med lyset er at det avslører, sånn er det…

Den sikreste veien mot den ubehagelige informasjonen lyset gir er å slukke det. 

«Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.»

‭‭Johannes‬ ‭1‬:‭5‬. 

Vekkelse er lys, det er derfor farlig å be om nettopp dette, i hvert fall for meg. Det jeg så inderlig ber om kunne jo rammer meg først!

Når lyset fra himmelen treffer er det bare to ting å gjøre, gå å gjemme seg eller bekjenne. Det siste sitter kanskje ganske langt inne.

Vi skulle jo bli glade for å høre Ånden sier, for eksempel; - dette har jeg imot deg…

(eller som det flaueste en mann kan høre, men likevel er glad for at noen sa ifra; - buksesmekken er oppe!)

Om jeg er en ivrig medarbeider, er respektert og nyter et godt omdømme, så er det jo ganske flaut å innrømme at jeg tross min fine fremtoning mangler Åndens liv.

På den annen side, det kan jo bli bra å la «skuespilleren» i meg dø. 

Vekkelse er renselse, slik som vingårdsmannen gjør med vintreet. For det koster å bli frukt bærende… «Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt.»

‭‭Johannes‬ ‭15‬:‭2‬. 

«For den Herren elsker, den tukter han…»

‭‭Hebreerne‬ ‭12‬:‭6‬. 

Men frukten er glede, bare glede. Det er så godt å komme inn i «frihetens fullkomne lov!» 

«For alt som blir åpenbart, er lys. Derfor sier Skriften: Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.»

‭‭Efeserne‬ ‭5‬:‭14‬. 

«Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.»

‭‭1 Johannes‬ ‭1‬:‭6‬-‭7‬. 

«Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er. Og hver den som har dette håpet til ham, renser seg selv, likesom Han er ren.»

‭‭1 Johannes‬ ‭3‬:‭2‬-‭3‬. 

Likevel, herlig med vekkelse; - «Du har vendt min klage til dans for meg. Du løste av meg mine sørgeklær og har ombundet meg med glede, for at min ære skal lovsynge deg og ikke tie. Herre, min Gud! Jeg vil gi deg takk for evig!»

‭‭Salmene‬ ‭30‬:‭12‬-‭13‬. 

Dagens ord

 «Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så skal det bli gitt dere.»

‭‭Markus‬ ‭11‬:‭24‬

Å nevne i bønn

 Om å få ordning på bønnen…

«For Gud selv, ….han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i bønnene mine,» Romerne‬ ‭1‬:‭9‬. 

«Jeg takker alltid Gud når jeg minnes deg i bønnene mine.»

‭‭Filemon‬ ‭1‬:‭4‬. 

«Jeg takker Gud, som jeg fra mine forfedre av tjener med en ren samvittighet, når jeg stadig minnes deg i bønnene mine, natt og dag.»

‭‭2 Timoteus‬ ‭1‬:‭3‬. 

Bønn er substansen eller materialet Gud bruker for å styrke, hjelpe eller forløse andre. Men det holder med å nevne og påminne, for når jeg nevner et navn når jeg ber så tar Gud hånd om alt som vedrører denne personen og mer til…

Bedre å be med få ord for mange enn enn en «hel tale for en enkelt!»

Når vi roper ut bare ett i åndens verden blir bønnesvaret multiplisert av Gud. 

Om jeg kommer til å tenke på en person som er bundet av noe kan jeg bare rope ut FRIHET for denne. Da trer de himmelske frigjørings kreftene i aksjon….

Men det som gjelder er; - «Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd,»

‭‭Judas‬ ‭1‬:‭20‬. 

Den som tror behøver ikke bruke mange ord.

Si bare ett ord sa høvedsmannen med den syke tjeneren til Jesus. 

«Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord.» Matteus‬ ‭6‬:‭7‬. 

Bønn er mer enn å påkalle og å komme med begjæringer, det er i gitte tilfeller å proklamere.

Slik som Elias, vårt bønneforbilde i Jakobs brev gjorde, han sa; - etter mitt ord skal det ikke komme dugg og regn…

Og tilbake til det Jesus sier, vi blir ikke bønnhørt på grunn av alle ordene, bare på grunn av troen.

«Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» Hebreerne‬ ‭11‬:‭6‬. 

Det er kjekt med bønnelistene vi har i våre hjerter. For vi kan ikke alltid til alle tider be for alle. Da er «bønneradaren kjekt å ha, vi be ber for og nevner de som kommer opp på radarskjermen, det som Ånden minner oss på. Et sukk kan utløse en storm av bønnesvar…

(og selvfølgelig når vår ånd ber med andre språk og tungemål)

Det er ikke sikkert Filemon fikk forbønn av Paulus hver eneste dag, men som han sier; - «Jeg takker alltid min Gud når jeg husker på deg i mine bønner.»

Dagens ord

 «I loven er det skrevet: Ved folk med andre tunger og fremmedes lepper vil jeg tale til dette folket, men ikke engang da skal de høre på meg, sier Herren. Så er da tungene til et tegn, ikke for de troende, men for de vantro - profetien derimot er ikke for de vantro, men for de troende. Om nå hele menigheten kommer sammen på samme sted, og alle taler med tunger, og det så kommer inn noen ukyndige eller vantro, vil de da ikke si at dere er gått fra forstanden? Men dersom alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller ukyndig, da blir han avslørt av alle og dømt av alle, og det som er skjult i hans hjerte, åpenbares. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig iblant dere!»

‭‭1 Korinter‬ ‭14‬:‭21‬-‭25‬. 

Idol

 Flott og nødvendig å ha forbilder, men vi dyrker dem ikke!

En profet er kun et postbud, og et postbud kan jo alle være! (4. Mos 12:29 & 2 Kor 14:5)

«Og hvorfor stirrer dere på oss, som om vi av vår egen kraft eller gudsfrykt hadde gjort at han kan gå?»

‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭3‬:‭12‬. 

Derfor opphøyer vi ikke forkynnere selv om de er forbilder, de leverer bare det de har fått. Klar advarsel mot menneskedyrkelse i bibelen!

Hva har disse som de ikke har fått?  (1 Kor 4:7). 

Men menneskedyrkelsen et snublende nær oss kristne, særlig i miljøer hvor vi synes vi har «fått det til.»

Paulus beskriver dette (1 Kor 3:5). Her finner vi Paulistene, de som var tiltrukket av de usedvanlige miraklene. Så har vi Apollosistene, de som var tiltrukket av veltalenhet og gode formuleringer. Kanskje også Barnabasistene, de som var tiltrukket av omsorg, formaning og kjærlighet.

Og Kefasistene da, de som mener seg å ha nøklene… Lett å rote seg bort i spesialiteter.

Og så dukker det opp noen som hever seg over alle de  andre, de som «bare» er kristne (1 Kor 1;12). Eller kanskje ekstra, ekstra kristne!

Mener kanskje å ha noe mer enn andre. 

Jeg har jo hørt det før, de der borte er «tørre» og vi er «salvet!»

Og så gjør hovmodigheten sin entré, og seiren løfter sine vinger og setter seg på en kvist i nærheten og venter på at ydmykheten igjen skal finne tilbake til sin plass. Og vi rammes vel alle av den åndelige loven, Gud står de stolte imot, men de ydmyke får nåde.

Det var jo dette som skjedde med klargjøringen av et hospitalskip. 

Slik jeg husker at Loren Cunningham beskrev fadesen med skuta de restaurerte for å bruke i hjelpearbeidet til Youth with a mission, da de begynte å gi båten mer ære og oppmerksomhet enn Gud og i løpet av ganske kort tid opphørte alle frivillige gaver til prosjektet, det ble konkurs. 

De måtte omvende seg, be om tilgivelse og begynne det hele på nytt.

Mye å lære her om vi gjør det samme med vår kirke, vår bevegelse eller åndelige forbilder. 

Om din eller min kirke tror vi er noe bedre, noe sterkere eller kanskje noe nytt og annerledes enn det kirkene rundt oss har, da er vi på gyngende grunn!

Du som står, se til at du ikke faller…

Skriftsteder;

«Men Moses sa til ham: Er du nidkjær for min skyld? Gi at alt Herrens folk var profeter, at Herren ville legge sin Ånd på dem!»

‭‭4 Mosebok‬ ‭11‬:‭29‬

«Likevel ønsker jeg at dere alle talte med tunger, men heller at dere talte profetisk. For den som taler profetisk, er større enn den som taler med tunger, - hvis han da ikke tyder det, så menigheten kan få oppbyggelse av det.»

‭‭1 Korinter‬ ‭14‬:‭5‬

«Hvem gir vel deg forrang? Hva har vel du som du ikke har fått? Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?»

‭‭1 Korinter‬ ‭4‬:‭7‬

«Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus.»

‭‭1 Korinter‬ ‭1‬:‭12‬. 

Dagens ord

 «Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus. Vår Gud og Far være ære i all evighet! Amen.»

‭‭Filipperne‬ ‭4‬:‭19‬-‭20‬

Eukarism

 Hvor ofte skal man feire nattverd?

Paulus skriver så ofte dere gjør det; - «Likeså tok han også begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte som dere drikker av det, til minne om meg!»

‭‭1 Korinter‬ ‭11‬:‭25‬. 

Og i Apostlenes gjerninger var det faktisk hver dag. Da var det vanskelig å gå glipp av denne høytidsstunden.

«Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid med fryd og hjertets oppriktighet.»

‭‭Apostlenes gjerninger‬ ‭2‬:‭46‬. 

Men hvordan ble det praktisert? Mye tyder på at det var i slutten av et måltidsfellesskap, jeg har ikke forsket på dette. 

Ei heller vet jeg mye om ritualet, hvordan det ble praktisert, men det ble sikkert samtalt og delt mye om Jesu blod, lidelse, korsfestelse og oppstandelse der. Vi må ikke glemme at mange av de nyomvendte kristne i Jerusalem faktisk hadde vært øyenvitner til det hele eller kjente noen som var øyenvitner. Jesus korsfestelse, mørket og jorskjelvet hadde nok satt sine spor, slik som de to på vei til Emmaus uttrykte det; - «Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem, som ikke vet hva som er skjedd der i disse dagene?»

‭‭Lukas‬ ‭24‬:‭18‬. 

Og når Apostlenes gjerninger forteller oss at mange tusen tok imot ordet og ble frelst i tiden etter pinse, så var det vel husets herre i hvert hjem som måtte lede seremonien. Det hadde jo ikke blitt utdannet prester enda. 

Paulus sier at om vi ikke akter på Herrens død, eller hva det handler om under nattverden, så skjer det noe negativt; - «Derfor er det mange svake og syke blant dere, og ikke få som sovner inn.»

‭‭1 Korinter‬ ‭11‬:‭30‬. 

Korset skal ikke «glemmes» under denne hellige stunden. 

Nattverden er stunden hvor vi tenker på og minnes Jesu lidelse og død. Jesu ordre er helt klar; - «gjør dette til minne om meg.» Skal vi minnes noe må noen si noe om det som skal minnes. Dessverre havner vi ofte i å minnes bare nattverdspraksisen, altså det som hendte ved bordet når Jesus og disiplene var samlet, som også leses opp fra 1. Kor. 11. 

For når vi minnes Jesus død så maler vi opp, eller lager et bilde av Jesu lidelse, død og oppstandelse, slik Paulus skriver til oss; - «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet!»

‭‭Galaterne‬ ‭3‬:‭1‬. 

Helbredelsen i nattverden ligger mer i å se på «det korsfestede Guds Lam» og ved troen motta enn ved selve inntaket av brødet og vinnen. 

«Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.»

‭‭Johannes‬ ‭3‬:‭14‬-‭15‬.

Selve praksisen med utdelingen og mottagelsen av brødet og vinen varierer mye. Jeg har vært med på de fleste variantene. For meg betyr dette mindre da jeg fokuserer, som Jesus ba oss om, på hans død inntil han kommer. 

Det viktige er at vi gjør det, og gjør det ofte!

Og så må vi også tenke på at når Jesus innstiftet nattverden så skjønte ikke de elleve noe av hva de var med på…

Minnestund ja, jeg har alltid tatt nattverden alvorlig. Men de siste årene har kanskje feiringen av nattverden bleknet noe, noen ganger til et innslag først eller sist i en gudstjeneste.

Det var kanskje noe mer enn bare et «minnemåltid» i mine første år som pinsevenn. I gamle sangboken Maran Ata hadde hele elleve sanger som var designet for nattverden. Da fikk jeg det inn med teskjeer…

Nr 354 - Den siste natt før Jesu gikk i døden..

Nr 75 - Pris det slaktede Guds lam..

Nr 356 - Så ofte vi av Herrens kalk..

Og som T.B.Barratt skriver i fjerde vers i sistnevnte sang;

Og derved blir vi bundet til hverandre.

Med blodets sterke, seierrike bånd;

For intet kan hans kjærlighet forandre.

Men vi blir ett i Jesus ved hans Ånd. 

Og dette var bare en betraktning rundt noe som burde gjøres ofte.