Skriket!

Rop det ut - ikke skrik det ut!
«Men han svarte og sa: Jeg sier dere: Om disse tier, så skal steinene rope!»
‭‭Lukas‬ ‭19:40‬
Du skal ikke tie, du skal rope, rope ut din hyllest til Jesus. For din røst blir hørt i himmelen, på jorden og av ondskapens åndehær. Men vi skriker ikke, det betyr alarm og hører ikke hjemme i det offentlig bønne- og menighetslivet.
Men i vårt lønnkammer hører skriket hjemme. Der kan alle rope og skrike ut hjertets smerte og begjær.
«Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.»
‭‭Hebreerne‬ ‭5:7‬ ‭
Her beskrives Jesu private bønneliv. Det var kanskje derfor vi kan lese at Jesus dro til ensomme plasser når han skulle be..
Men i det offentlige gudstjenestelivet med bønn, tilbedelse, lovsang og forkynnelse hører ikke skriket hjemme. Det rekker med rop det ut!
«Derfor, mine brødre, søk med iver å tale profetisk, og hindre ikke noen i å tale med tunger. Men la alt skje sømmelig og med orden!»
‭‭1 Korinter‬ ‭14:39-40‬.
Skrik er ikke sømmelig.
Du har sikkert som jeg gjennom årene hørt mye vakker og åndsmettet bønn, vakker og myk tungetale, tydning og profeti. Det er som balsam i våre gudstjenester.
Men dessverre hender det noen skriker ut sin tungetale og bønn, det gjør vondt i både sjel og sinn. Og de får fortsette, år etter år uten at de blir tatt til siden for en samtale...
Noen ganger opplever jeg det som (jeg er ganske subjektiv nå) at skriket blir som å hugge møtet i to med en øks. Og denne foreteelsen har jeg opplevd i alle år og på mange steder både fra søstre og brødre.
Men igjen, la alt skje med sømmelighet og orden, og som det står skrevet et sted - la skrik være langt borte fra dere...
Og som den kjente gudsmannen Aril Edvardsen sa engang når han talte i et møte på Sellebakk og ble avbrutt av en tungetalende kvinne - Den Hellige Ånd taler ikke i munnen på seg selv!
Ja, dette var bare et hjertesukk...