De ufornybare grå gubber...

«...Og her må jeg si noe som det gjør meg vondt å måtte si: I løpet av de seks årtier jeg har virket som evangelist har jeg fått være med på mange vekkelser, men jeg har aldri fått se at den gamle kjernen i en forsamling har blitt så fornyer ag den kunne bli et levende instrument for en fortsatt vekkelse. Jeg har sett de nyomvendte og nytente har blitt en dominerende majoritet. Og så lenge denne dominansen varte, har også vekkelsen fortsatt. Men så snart dette nye flertallet ikke lenger hadde hovedinnflytelse av en eller annen ulykkelig grunn, stilnet også vekkelsen av.
    Jeg husker tydelig hvordan jeg en gang satt og grøsset og frøs på plattformen, da jeg så utover en fullsatt kirke der hele midtfeltet var fullt av nyomvendte som nå skulle opptas i menigheten.
   Det var ikke synet av disse som skapte den triste følelsen i meg. Men det var synet av rammen om de unge og levende ansiktene som gjorde at jeg grøsset. Rammen var for en stor del alt for grå.»
Så langt Frank Mangs, en grøssende betraktning.
Litt lengre ut i kapitlet spør Mangs kirkens pastor under en nattverdsgudtjeneste - Hvem er disse (grå) gubbene?
Nå har jeg igjen gitt et drypp fra boka Høyst personlig II av Frank Mangs. Er jeg også en slik vekkelseshindrende grå gubbe? Må Gud hjelpe meg...