Frafallen?
Utdrag fra boken Høyst
personlig II av Frank Mangs, utgitt på Filadelfiaforlaget i 1979.
Vil innledningsvis
nevne at «fortsettelseskrigen» var når Finland gikk sammen med Tyskland i
angrepet på Sovjet i juni 1941, for å ta tilbake de tapte områdene i øst.
Fra side 125…..Men bomber og granater har ingen respekt verken for Gud eller troen, logikken eller rettferdigheten. De bare hviner gjennom luften. Og sprenges. Og de sprenger ikke bare hus og menneskekropper, men sjelene blir også slitt i stumper og stykker av dem. Det blir uhyre mørkt for den mannen som så fast som fjell hadde trodd at rettferdigheten måtte seire.
-----
Slik gikk det også med en gutt som var med på mitt siste møte i Finland før «fortsettelseskrigen» brøt ut. Da var han en levende kristen. Pinsevenn forresten.
Men da jeg noen år senere skulle tale til fangene i fengslet i Helsingfors, sa fengselspresten til meg like før vi gikk inn til sammenkomsten:
«Det
er en mann fra din hjembygd her. Han var en kristen før krigen. Men så kom sammenbruddet ved fronten og hos denne mannen. Han dro til Kaskö
og kjøpte brennevin og drakk seg full. På hjemveien derfra møtte han en mann og
kjørte kniven i brystet på ham. Han trodde han var ved fronten og at mannen han
møtte var en russisk soldat. Mannen døde. Og denne mannens banemann vil gjerne
treffe deg etter gudstjenesten i dag.»
Denne beretningen gjorde ikke noe til at min
innlevelse og varme under prekenen ble mindre. Tvert imot.
Møtet var slutt og fangene gikk ut av
kirken. En benkerad av gangen og første benkerad først. Da turen kom til tredje
benk, kom en av fangene i retning av meg. Jeg stod nede i kirken og han visste
at jeg ventet på ham.
Det ble bare et håndslag og så sank hodet
hans ned på min venstre skulder. Han brast i gråt og han hadde ingen ord.
Men det var jo ikke bare han som manglet
ord. Det samme var tilfelle med meg. Min ånd var i bønn og leppene mine begynte
å røre på seg, men svært lavt og nesten hviskende. Den gråtende mannen hørte
ordene jeg hvisket frem i bønnen. Og all nådes Gud hørte dem. Ikke bare mine
ord, men også nødropet fra en fortvilet sjel.Og så ble mine ører – og mitt vesens aller innerste – nådd av noe som lød skjønnere enn den vakreste musikk. Med det samme dempede toneleie som jeg brukte, begynte mannen ved min skulder å snakke et språk et språk som verken han eller jeg forsto. Det var ord i nye tunger. Ord som – tross det ukjente innholdet – likevel var fulle av takk og tilbedelse og hellig hyldest til den Herre hvis godhet ikke kjenner noen grense.
Krigen hadde revet sjelen i filler, men det fantes noe som lå dypere enn tanken og følelsen. Dypere enn den bevisste personligheten. Der lå mannens underbevisste og ubevisste jeg. Der lå livet, som Gud hadde skapt. Og det levde videre, til og med når sammenbruddet i legeme og sjel hadde gjort mannen til en dranker og morder.
---
Med disse ordene vil jeg ikke gi noen kategorisk uttalelse om mannens åndelige situasjon gjennom de forskjellige fasene i hans psykiske tilstand.
Nei, jeg tror ikke at den som en gang er
gjenfødt av Gud, aldri kan bli frafallen og miste det livet han engang eide. Men
jeg tror det er forskjell på fall og frafall. Det er til og med forskjell på
store og forferdelige fall og et virkelig fall.
Og dessuten
tror jeg at det liv som en gang blir skapt av Gud i et menneske som gir seg
over i hans hender, er mye mer seiglivet enn vi vanligvis tror. Det betyr at
mange av de mennesker vi gir betegnelsen frafalne, aldri har opplevd den
virkelige åndsfødelsen. De har bare blitt vekket. Påvirket av Herrens budskap,
uten å ha blitt gjenfødt. Bedre mennesker uten å ha blitt nye mennesker. De har
blitt religiøse uten å ha blitt åndelige.
---
Og dessuten tror jeg at mange, som går og gremmer seg
over at de er frafalne og har mistet livet i Gud, ikke er frafalne i det hele
tatt. De er slett ikke døde. For hvis de
dét var, ville de ikke gå og sørge over sin død. Døde mennesker gråter ikke.
Ikke engang i sin egen begravelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar