Tilbakeblikk framover.
Lørdagsnostalgi om meg selv.
Den som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake er ikke skikket for Guds rike sier Jesus. Men det Jesus mener er at når du begynner med pløyingen er best best å se forover, da blir furene rette. Men når pløyingen er over er greit å se på "verket"!
Refleksjoner. Hvordan ble livet når jeg ble Pensjonist? Vet egentlig ikke, det ble bare tut og kjør på en annen måte. Fikk lov til å jobbe "overtid" på min gamle arbeidsplass noen år ekstra og det dempet kræsjet noe. Nei, det ble ikke noe kræsj, det ble heller en sporveksling med samme hastighet.
Det som har preget mye av tiden de siste årene var menighet og bibelskole. Fikk lov til å være med fra starten av for sistnevnte, administrere og etterhvert undervise litt også.
Husker at det var 153 påmeldte første året - en knallstart. Er glad for at bibelskolen er i bedre hender nå, det er jo noe som heter å bli forfremmet (eller forsette i) til sitt inkompetansenivå. Derfor er det lurt å slutte før en blir bedt om det. På min gamle arbeidsplass som begynte på i 1969 og hvor jeg var den første heltidsansatte begynte jeg å lage katalog etter lim og klipp metoden. Med årene ble den produsert elektronisk og jeg begynte å bruke Photoshop og InDesign, noe jeg aldri helt behersket. Derfor har jeg gledet meg over at mine "arvtagere" der førte denne publikasjonen til et mye bedre og høyere nivå. Det hender det er lurt at gubber forstår at de har gått ut på dato. Men folk er høflige og forståelsesfulle og hjelper til med en myk overgang.
Men det er én gruppe som ikke bryr seg om alder og gråhåret inkompetanse - barnebarna, de herlige barnebarna - og oldebarnet. Her finnes det ikke kvalifikasjonstester, jo gamlere jo bedre. Det er bare vi som kan fortelle fra gamledager hvor man kjørte med hest, det var mye snø og TV'n ikke var oppfunnet. Alle syklet og man kunne ligge midt på veien og leke. Kom det tilfeldigvis en bil så hørte vi skranglingen på langt hold så det var lett å komme seg unna og hvor det ikke var sikkerhetsseler i bilene.
Alt har sin tid sier Bibelen. I mine yngre dager var jeg med på ALT for mye i menigheten slik jeg ser det nå. Men barna og ekteskapet har vel klart seg mer på tross av enn grunn av. Jeg likte jo dette livet, men manglet nok litt forstand. Det var to møter hver søndag pluss søndagsskole og andakt på gamlehjemmet. Så var det sang og musikkøvelser, jeg satt på pianokrakken, bønnemøter og eldstemøter og barnekorøvelser og dugnader og søndagsskolelærermøter. Alt dette var jeg med på. Rart familien overlevde?
Men vi hadde alle ferieturene da, med Nidelven og Hiacen, på sjø og fjell og langt ned i Europa. Har heldigvis mye på film...
Alt har sin tid (sier Forkynneren)....og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen.... en tid til å rive ned og en tid til å bygge opp, en tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse, en tid til å kaste bort steiner og en tid til å samle steiner, (Forkynneren 3:1, 3-5 NB)
En tid for menigheten og en tid for familien....
I disse etterpåkloke tider må man også tenke på hva tiden brukes til. Menighetsarbeidet er skrudd ned til husgruppe én gang i uken, til gjengjeld er dette veldig givende. Så får (eller tar meg) jeg tid til litt personlige interesser, men ikke mye. Det er mange bøker i bokhyllene som roper på meg.
Når februar har passert begynner båtpussen. Det var deilig å levere gamle Lina på 27 fot og gå over til Skibsplast på 20 fot. Også båtlivet har sine livssesonger.
Og den l ille hageflekken da, i år skal det plantes flere roser og det blir også litt mer kjøkkenhage. Det er nok billigere å kjøpe tomater på Rema 1000, men den gode smaken kommer bare fra egen hage.
Skrivekunsten oppdaget jeg når min yngste sønn introduserte bloggen for meg, det var i 2006, senere kom Facebook og da ble det ikke bedre. Synes det er godt å få "tømt' seg litt selv om jeg ikke får noen litteraturpris - vet at min skriving ikke alltid har gledet alle.
Før eller siden takker jeg for meg, og så er man glemt - slik er livet.
Men det kommer en oppstandelse - det gleder jeg meg til. Som det ble sagt en gang, det ligger mange 'uunnværlige" på kirkegården!!!
Hva har betydd mest for meg da, foruten det gode ekteskapet, familie og barn?
Det som skapte noe "nytt" var vel året 1988-1989 på Arken i Kungsängen. Der fikk jeg lys over- og del i mye som har preget resten av mitt liv. Vil også nevne leseåret 1999-2000 på Livets Ord, en fantastisk bibelskole, men det ble heller mer en repetisjon for meg. Det beste ved dette var vel muligheten det gav til pastorkurset i Oslo og påfølgende diplomastudier i teologi, ville ikke vært foruten.
Høydepunktene var vel reisene inn i Georgia, tror det var 6 -7 ganger. Jeg reiste med forskjellige team rundt om i dette landet. Og bilene vi kjørt i hang nesten ikke sammen, man måtte bare velge å ikke være redd. Forbikjøringer var et kapittel for seg selv. Men jeg har mange sterke minner fra turene hvor Carl-Gustaf forkynte Ordet med åndens kraft og også reisene sammen med min gode venn Tormod som dessverre forlot oss alt for tidlig. Har sterke og gode minner fra Tblisi, Kutaisi, Gori, Rustavi, Telavi, Zugdidi og Batumi for å nevne noen plasser.
Egentlig veldig godt med et tilbakeblikk!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar