Hva har du gjort med din vrede? - Brev 63

Hva har du gjort med din vrede?
For mange er det et privilegium å få være med i en god og resurssterk forsamling. En eller annen gang i livet har vel flere hatt behov av og tale med en eller annen, lykkelig den som har funnet en åpen dør. Men mange har vel aldri hatt en slik mulighetenes dør på stedet de har bodd. De har bare gått der og ......
I løpet av liver finner man ut at mange tilårskomne mennesker har levd et tilsynelatende godt liv uten at noen har visst....
Men det har alltid vært overgripere. I dag er våre øyne rettet mot barna og overgrepene på Internett. Ingen øyne er rettet mot de gamle av dage. Mange av disse ble aldri hva de skulle bli, det var for mange mørke skygger.
Om man går omkring som en trykkoker uten mulighet til avlastning er det tryggest å holde seg unna varmekilder, eller slippe mennesker for nær. Det er skummelt å være redd for egne følelser.
    Ved en tilfeldig prat ett sted fortalte en kvinne om sin "lykkelige" skilsmisse. Å bli skilt kan være som et dødsfall uten kondolanser svarte jeg. Da brast demningen...
Sorgen hadde vært hermetisert og bare et ørlite trykk skapte en liten eksplosjon.
     Overgrep, incest og voldtekter er ikke noe nytt og moderne. Forskjellen på før og nå er at før ble alt fortiet. Vi må ikke være blinde for at blant den gråhårede generasjon går det mange med åpne sår.
Leste engang at mange med skygger fra fortiden klarte seg bra helt til barna flyttet ut av hjemmet - da våknet fortidstrollet som de trodde var borte opp igjen.
    Jeg hadde en klok pappa. Jeg var ikke så år gammel før jeg skulle foreta  min første togreise helt alene. Det var via Oslo til Fetsund. Før reisen forklarte pappa meg med tydelig tale hva enkelte menn var ute etter og hva de gjorde. Jeg ble ikke utsatt for noen tilnærming på denne turen, ikke senere heller, heldigvis, men er uendelig glad for denne samtalen.
Det er ikke alle som har hatt en pappa lik min, for mange har det vært det motsatte.
    Når vi møter trusler, fare eller noen form for antastelse melder angsten og frykten seg. Den naturlig følgen er da sinne og vrede. Men når vreden ikke får utløp, hvor går den da?
    Jeg skal ikke utdype dette videre og det er jo skrevet hyllemeter av bøker om dette emnet. Likevel er jeg spørrende, hvorfor må så mange gå uhjulpne gjennom livet når det er hjelp å få. Husker også all skrivingen og omtalen om detter forskjellige kristne fora i 2016.
Blir det bare med pratet?
    Jeg er overbevist om at det er tusenvis av menighetsmedlemmer som kan hjelpe hverandre i våre forsamlinger - hvordan få disse på banen?
    Når kristne brødre og søstre likevel (burde) omgås, hvorfor ikke lære opp hele menigheten til åndelig førstehjelp? Alle er hverken kirurger eller pastorer, men dette hindrer ikke at alle bør kunne grunnleggende (åndelig) førstehjelp.
Men tilbake til vreden, hva gjør vi med våre medvandrere med akkumulert vrede - finns det en plass hvor den kan slippes ut under trygge forhold?
Under en sjelesorgsamtale ble spørsmålet stilt - hva har du gjort med din vrede? Spørsmålet ble stilt fordi sjelesørgeren forstod hva som trykket på, og reaksjonen kom.... heldigvis.
"Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden*. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren". (‭Romerne‬ ‭12‬:‭19‬ NB)
Vi behøver "vrederom" i våre menigheter, et trygt sted blant trygge mennesker der vi kan tømme ut den gamle verken og få legedom.
Jeg har tro på regelmessig undervisning om dette i alle menigheter. Da kan flere hjelpe flere og man kan jo i det minste få kunnskap til å hjelpe seg selv.