Korset er ikke bare et symbol, det er en kraft. Ordet om korset er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. Det er ingen kraft i halvmånene, men det er kraft i religionen den symboliserer. Det er større kraft i evangeliet, kraft nok til å overvinne den muslimske verden. Derfor brukes vold og våpen for å holde kristen forkynnelse på avstand. De vet at korset er sterkere. Uten at følgende sitat er direkte relatert til islam så står det faktisk skrevet om halvmånene i Jesaia 3:18. Herren skal ta bort smykker som solene og halvmånene. Dom. 8:21 - han tok halvmånene. Vi skal også i Jesu navn "plukke" bort halvmåner og erstatte disse med korset. I boken Livsfarlig Tro beskrives hvordan muslimer på overnaturlig måte blir frelst og sprer evangeliet videre, ofte med livet som innsats. For i evangeliene møter de noe annet - kjærlighet.
Bibelen sier også noe om andre tegn, horskopet og stjernebildene.
Ikke lurt å gi barna gaver med barnets stjernetegn inngravert.
Vi skal alltid løfte korset høyt, det er i seg selv en forkynnelse, men ikke tilstrekkelig. Det er heller ikke et religiøst symbol, det er symbolet på en bakenforliggende kraft. Denne kraften forløses ved proklamasjonen av Jesu seier på korset.
Det tomme korset forteller om en oppstandelse. Det var det de første kristne forkynte - de forkynte i Jesu oppstandelse fra de døde.
Jeg gleder meg til vi igjen, alle menigheter og kirkesamfunn, kan leve i korset- og oppstandelseskraften.
Det er veldig viktig å kjempe for at korsene ikke blir skrudd ned av hensyn til andre religioner. Det er enda viktigere å demonstrere korsets kraft. Da vil muslimene kaste sine halvmåner i støvet!
Her deler jeg mine tanker med deg, kommenter gjerne på bloggen slik at ettertiden kan lese meningsutvekslingene. Facebook er et dårlig sted å kommentere blogginnlegg på...
mandag, november 30, 2015
lørdag, november 28, 2015
De fleste menigheter er små....
Er det bare store menigheter i Amerika.
92 prosent har under 100 medlemmer. 5 promille har over 500 medlemmer. Så hvorfor være stor når man er lykkelig som liten. Bibelen taler om å tjene de hellige. Derfor må vi kunne bevise i våre menigheter at vi betjener de vi har før vi spør om fler... Ordet kirkevekst og vekkelse finnes ikke i bibelen, men er muligens brukt litt for mye. Vi forsvarer friheten til å velge åndelig hjem, men vi må se i øynene at noen er
åndelige flyktninger som søker varme og mat.
Mulig mange, mange små menigheter er det beste. Vi kjenner hverandre, tar hånd om hverandre og ingen blir glemt. Men små velfungerende menigheter ligger vel i faresonen for å bli store, for det er Herren som gir vekst!
92 prosent har under 100 medlemmer. 5 promille har over 500 medlemmer. Så hvorfor være stor når man er lykkelig som liten. Bibelen taler om å tjene de hellige. Derfor må vi kunne bevise i våre menigheter at vi betjener de vi har før vi spør om fler... Ordet kirkevekst og vekkelse finnes ikke i bibelen, men er muligens brukt litt for mye. Vi forsvarer friheten til å velge åndelig hjem, men vi må se i øynene at noen er
åndelige flyktninger som søker varme og mat.
Mulig mange, mange små menigheter er det beste. Vi kjenner hverandre, tar hånd om hverandre og ingen blir glemt. Men små velfungerende menigheter ligger vel i faresonen for å bli store, for det er Herren som gir vekst!
fredag, november 27, 2015
Nattverd - evangelisk eller katolsk?
Nattverden - en gledesfest. Hva har vi gjort den til?
I den første menighet ble nattverden feiret den første dag i uken for å feire Jesu oppstandelse. Hovedhensikten var derfor ikke å kalle de troende til omvendelse eller å minne dem om alle deres synder. Men heller for å feire oppstandelsen og løftene som Jesu oppstandelse gav.
Nattverden i menighetens tidligste tid var preget av glede og takknemlighet, ikke av nedstemthet og anger. I begynnelsen var nattverdsmåltidet bare en del av et helt måltid. De troende bragte med seg det de kunne og etter fellesmåltidet var det spesiell bønn for brødet og vinen. Men i begynnelsen av det andre århundret ble ikke nattverden feiret så åpenlyst, mulig av frykt for forfølgelse.
Og helt fra den første tiden og til reformasjonen var nattverden den vanligste og høyeste form for gudstjeneste. Det er fra reformasjonen at prekenene ble hovedpunktet i gudstjenesten.
Dette var noen fragmenter hentet fra boken The Story Of CHRISTIANITY av Justo. L. Gonzales.
Jeg vil bemerke at Paulus også hadde en korrigerende finger til Korintierne angående deres nattverdsfeiring. Og dette forteller at nattverden var i forbindelse med et fellesmåltid.
Har vi tapt noe?
I min menighet feirer vi nattverd hver 14. dag i forbindelse med søndagsgudstjenesten. Vi har et rituale og en form som fungerer bra. Men den spontane lovprisningen og tilbedelsen har vi ikke inntatt ennå, for hvordan oppfører man seg under en fest?
Og til slutt, hvordan skal feiringen foregå? Bibelen taler ikke så mye om hvordan nattverden skal feires. Men Jesus befaler oss å feire den!
Nattverdsfeiringen i vår menighet er Ikke katolsk, vi er på "trygg Luthersk grunn" som det ble sagt en gang. Jeg vil legge til at vi heller er på trygg bibelsk grunn. Om noen synes det kan være vel stivt så gjør det ikke noe for meg, heller ja takk, begge deler.
Men om den bekjennelsesmesige forskjellen sier Bernt Eidsvåg i Vårt Land i går - Det tradisjonelle, lutherske ståstedet er at Jesus virkelig er til stede i vinen og brødet (Konsubstansiasjon), og at det bare er mens sakramentet deles ut og mottas at han virkelig er der. Det katolske synet er at vinen og brødet forvandler seg til Jesu kjøtt og blod, og det er en permanent forvandling (transsubstansiasjon). Så langt Eidsvåg.
Men jeg har et spørsmål angående det siste. Når Jesus feiret påskemåltidet sammen med sine disipler før korfestelsen, drakk han da sitt eget blod. Han sa jo - For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse.
Vel, dette innlegget er for min egen regning - for det viktige er at vi feirer nattverden ofte, i tro, i verdighet og renhet. Det er jo Herrens måltid.
En gang som jeg besøkte pinsemenigheten Betania Kirkecenter på Blåhøj i Danmark hadde de måltidsfellesskap før formiddagsgudstjenesten, en utrolig bra opplevelse.
Slik kan det jo gjøres andre steder også? Morgenfellesmåltid med rundstykker, ost og kaffe - vi finner hverandre og tonen - feiringen har begynt. Så inn i kirkerommet med nattverd, jubel lovsang og tilbedelse. Deretter gudstjeneste med forkynnelse. Så går vi hjem fulle av Guds velbehag og med ordet gjemt i våre hjerter. Noe å tenke på?
I den første menighet ble nattverden feiret den første dag i uken for å feire Jesu oppstandelse. Hovedhensikten var derfor ikke å kalle de troende til omvendelse eller å minne dem om alle deres synder. Men heller for å feire oppstandelsen og løftene som Jesu oppstandelse gav.
Nattverden i menighetens tidligste tid var preget av glede og takknemlighet, ikke av nedstemthet og anger. I begynnelsen var nattverdsmåltidet bare en del av et helt måltid. De troende bragte med seg det de kunne og etter fellesmåltidet var det spesiell bønn for brødet og vinen. Men i begynnelsen av det andre århundret ble ikke nattverden feiret så åpenlyst, mulig av frykt for forfølgelse.
Og helt fra den første tiden og til reformasjonen var nattverden den vanligste og høyeste form for gudstjeneste. Det er fra reformasjonen at prekenene ble hovedpunktet i gudstjenesten.
Dette var noen fragmenter hentet fra boken The Story Of CHRISTIANITY av Justo. L. Gonzales.
Jeg vil bemerke at Paulus også hadde en korrigerende finger til Korintierne angående deres nattverdsfeiring. Og dette forteller at nattverden var i forbindelse med et fellesmåltid.
Har vi tapt noe?
I min menighet feirer vi nattverd hver 14. dag i forbindelse med søndagsgudstjenesten. Vi har et rituale og en form som fungerer bra. Men den spontane lovprisningen og tilbedelsen har vi ikke inntatt ennå, for hvordan oppfører man seg under en fest?
Og til slutt, hvordan skal feiringen foregå? Bibelen taler ikke så mye om hvordan nattverden skal feires. Men Jesus befaler oss å feire den!
Nattverdsfeiringen i vår menighet er Ikke katolsk, vi er på "trygg Luthersk grunn" som det ble sagt en gang. Jeg vil legge til at vi heller er på trygg bibelsk grunn. Om noen synes det kan være vel stivt så gjør det ikke noe for meg, heller ja takk, begge deler.
Men om den bekjennelsesmesige forskjellen sier Bernt Eidsvåg i Vårt Land i går - Det tradisjonelle, lutherske ståstedet er at Jesus virkelig er til stede i vinen og brødet (Konsubstansiasjon), og at det bare er mens sakramentet deles ut og mottas at han virkelig er der. Det katolske synet er at vinen og brødet forvandler seg til Jesu kjøtt og blod, og det er en permanent forvandling (transsubstansiasjon). Så langt Eidsvåg.
Men jeg har et spørsmål angående det siste. Når Jesus feiret påskemåltidet sammen med sine disipler før korfestelsen, drakk han da sitt eget blod. Han sa jo - For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse.
Vel, dette innlegget er for min egen regning - for det viktige er at vi feirer nattverden ofte, i tro, i verdighet og renhet. Det er jo Herrens måltid.
En gang som jeg besøkte pinsemenigheten Betania Kirkecenter på Blåhøj i Danmark hadde de måltidsfellesskap før formiddagsgudstjenesten, en utrolig bra opplevelse.
Slik kan det jo gjøres andre steder også? Morgenfellesmåltid med rundstykker, ost og kaffe - vi finner hverandre og tonen - feiringen har begynt. Så inn i kirkerommet med nattverd, jubel lovsang og tilbedelse. Deretter gudstjeneste med forkynnelse. Så går vi hjem fulle av Guds velbehag og med ordet gjemt i våre hjerter. Noe å tenke på?
tirsdag, november 24, 2015
Katolikk eller bare bibelen?
NOK ER NOK
Krig og/eller fred? Salig er de fredsomlige, for de skal arve jorden. Ja, vi skal holde fred med hverandre. Men så skal vi også stride for den tro som en gang er overgitt de hellige. Sånn er det bare. Se på Den Norske Kirke, ingen strid der og de homofile har overtatt dagsordenen. Vi har fått kun én tro, den finner vi i bibelen. Utover hva Guds ord sier i bibelen er menneskeskeskapt og må forkastes. Derfor tror jeg på at de skrifter Gud gav oss og som ble verifisert av de de kristne i de første tohundre årene er det som gjelder.
Derfor vil jeg krige mot tillegg og åpemnbaringer som hevdes å ha gudommelig gyldighet. En annen sak er skriftsynet og hva den enkelt "ser" i Guds ord. Vil for eksempel neven dåpen. Samme bibel, men to oppfatninger. Det må vi leve med. Med "tilleggsåpenbaringer" som Marias ubesmittede unfangelse, Marias himmelferd og Maria som vår forbeder i himmelen oppfatter jeg som rent nonsens. Jesus er vår yppersteprest som ber for oss, han behøver ikke hjelp fra Maria til dette. Jeg behøver ikke nevne mer om dette.
Én Herre, én tro og én dåp. Det er hva bibelen forteller oss. Vi har ikke en "flexitro", en tro som utvides og suppleres, mer og mer å tro på? Som nevnt ovenfor, troen er overgitt én gang. I denne ene overgitte troen står det ingen ting om skjærsild, pavedømme, helgendyrkelse, relikvier m.m. Jeg tror på navnet Jesus, jeg tror på Gud Fader og den Hellige ånd. Jeg behøver ikke flere navn. Hvem er vi sa Paulus, tjenere ved hvem der komt til troen. Paulus advarer også mot å forlate den enfoldige troskapen mt Gud.
Derfor vil jeg kjempe mot andre trosingredienser. Som det ble sagt en gang når de prøvde å fjerne bordverset fra barnehagene - nok er nok!
Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da blir livet ei så svært, døden ikke heller! (Christian Richardt)
Krig og/eller fred? Salig er de fredsomlige, for de skal arve jorden. Ja, vi skal holde fred med hverandre. Men så skal vi også stride for den tro som en gang er overgitt de hellige. Sånn er det bare. Se på Den Norske Kirke, ingen strid der og de homofile har overtatt dagsordenen. Vi har fått kun én tro, den finner vi i bibelen. Utover hva Guds ord sier i bibelen er menneskeskeskapt og må forkastes. Derfor tror jeg på at de skrifter Gud gav oss og som ble verifisert av de de kristne i de første tohundre årene er det som gjelder.
Derfor vil jeg krige mot tillegg og åpemnbaringer som hevdes å ha gudommelig gyldighet. En annen sak er skriftsynet og hva den enkelt "ser" i Guds ord. Vil for eksempel neven dåpen. Samme bibel, men to oppfatninger. Det må vi leve med. Med "tilleggsåpenbaringer" som Marias ubesmittede unfangelse, Marias himmelferd og Maria som vår forbeder i himmelen oppfatter jeg som rent nonsens. Jesus er vår yppersteprest som ber for oss, han behøver ikke hjelp fra Maria til dette. Jeg behøver ikke nevne mer om dette.
Én Herre, én tro og én dåp. Det er hva bibelen forteller oss. Vi har ikke en "flexitro", en tro som utvides og suppleres, mer og mer å tro på? Som nevnt ovenfor, troen er overgitt én gang. I denne ene overgitte troen står det ingen ting om skjærsild, pavedømme, helgendyrkelse, relikvier m.m. Jeg tror på navnet Jesus, jeg tror på Gud Fader og den Hellige ånd. Jeg behøver ikke flere navn. Hvem er vi sa Paulus, tjenere ved hvem der komt til troen. Paulus advarer også mot å forlate den enfoldige troskapen mt Gud.
Derfor vil jeg kjempe mot andre trosingredienser. Som det ble sagt en gang når de prøvde å fjerne bordverset fra barnehagene - nok er nok!
Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da blir livet ei så svært, døden ikke heller! (Christian Richardt)
fredag, november 20, 2015
Islam, Paris, Saudi-Arabia og oss
Tanker om terror, Paris, Saudi Arabia, sharia og oss.
Det er skremmende å ikke kunne bevege seg trygt i Paris.
Det er like skremmende å ikke kunne bevege seg trygt for en kristen araber i Saudi-Arabia. Terrorister blir (med rette) fordømt for sine handlinger.
Saudi-Arabia blir ikke fordømt når de henrettet en og en etter sharialoven.
Det er bra at de muslimske miljøene demonstrer mot terrorisme utført av muslimer.
Men hvorfor hører vi ikke om det muslimske voldsregimet i Saudi Arabia? Om en innbygger der velger å følge Jesus blir denne personen regelrett henrettet. Er ikke det terrorisme. Og spørsmålet er om hva vil skje med europeiske land som får et flertall av muslimer?
Ingen vet hvor mange stedegne kristne som finnes på Den arabiske halvøy. Dette er blant verdens aller vanskeligste områder for all kristen aktivitet - og enhver annen religiøs aktivitet som avviker fra den muslimske majoriteten. Misjonering er strengt forbudt. Særlig i Saudi-Arabia. Hva skjer med en muslim som konverterer til kristendommen?
Saudi-Arabia som et absolutt monarki styres av sharialover og har ingen klar grunnlov. Sharia er ikke en kodifisert lov, men individuelle tolkninger fra religiøse dommere i hver enkelt sak.
Ett av stedene med shariadomstoler, er bydelen Tower Hamlets i London. Bydelen har en minoritetsbefolkning på rundt 50 prosent, hvor den største gruppen ikke-hvite briter har sin opprinnelse fra Bangladesh.
Og spørsmålet er: hvor lenge har vi "islam light" i Norge? Når norske muslimer intervjues om fundamentalisme og terror så fremstiller de et "snilt" islam, og jeg tviler ikke på at de mener det. Men vil de samme tankene råde med et muslimsk flertall?
Jeg har faktisk lest noe om sharia, reglene og straffen. Men dette er noe som den enkelte får søke opp og studere på egen hånd. Om en spør en norsk, engelsk eller arabisk muslim om dette får en nok mins tre forskjellige svar.
Islam er ikke bra for menneskeheten?
Det er skremmende å ikke kunne bevege seg trygt i Paris.
Det er like skremmende å ikke kunne bevege seg trygt for en kristen araber i Saudi-Arabia. Terrorister blir (med rette) fordømt for sine handlinger.
Saudi-Arabia blir ikke fordømt når de henrettet en og en etter sharialoven.
Det er bra at de muslimske miljøene demonstrer mot terrorisme utført av muslimer.
Men hvorfor hører vi ikke om det muslimske voldsregimet i Saudi Arabia? Om en innbygger der velger å følge Jesus blir denne personen regelrett henrettet. Er ikke det terrorisme. Og spørsmålet er om hva vil skje med europeiske land som får et flertall av muslimer?
Ingen vet hvor mange stedegne kristne som finnes på Den arabiske halvøy. Dette er blant verdens aller vanskeligste områder for all kristen aktivitet - og enhver annen religiøs aktivitet som avviker fra den muslimske majoriteten. Misjonering er strengt forbudt. Særlig i Saudi-Arabia. Hva skjer med en muslim som konverterer til kristendommen?
Saudi-Arabia som et absolutt monarki styres av sharialover og har ingen klar grunnlov. Sharia er ikke en kodifisert lov, men individuelle tolkninger fra religiøse dommere i hver enkelt sak.
Ett av stedene med shariadomstoler, er bydelen Tower Hamlets i London. Bydelen har en minoritetsbefolkning på rundt 50 prosent, hvor den største gruppen ikke-hvite briter har sin opprinnelse fra Bangladesh.
Og spørsmålet er: hvor lenge har vi "islam light" i Norge? Når norske muslimer intervjues om fundamentalisme og terror så fremstiller de et "snilt" islam, og jeg tviler ikke på at de mener det. Men vil de samme tankene råde med et muslimsk flertall?
Jeg har faktisk lest noe om sharia, reglene og straffen. Men dette er noe som den enkelte får søke opp og studere på egen hånd. Om en spør en norsk, engelsk eller arabisk muslim om dette får en nok mins tre forskjellige svar.
Islam er ikke bra for menneskeheten?
mandag, november 16, 2015
Død 2
Johan Høidahl Per Fugelli går åpent ut med sin kreft i lungene og døden som banker på hans dør.
Døden gjør oss ærlige, men for noen kommer ærligheten for sent. Om en prest eller predikant hadde brukt Fugellis ord om materialisme og falskt lykkejag og ikke minst døden i sine prekener hadde utvilsomt mørkemannstemplet blitt tatt fram. Fugellis tanker er skarpe og reflekterte, men hva hadde han skrevet og tenkt uten denne diagnosen?
Med eller uten kreftdiagnose, det er visdom å ta "døden" ut av skapet iblant. Mange, ja de fleste av oss behøver å prate om dette, de fleste har jo mistet noen.
Som jeg tidligere har nevnt, tiden leger ikke alle sår - er vi så redde for reaksjoner at vi "klemmer" det vonde inne?
Jeg vet dette er en vanskelig sak og egentlig ikke et Facebookemne, men likevel?
Døden gjør oss ærlige, men for noen kommer ærligheten for sent. Om en prest eller predikant hadde brukt Fugellis ord om materialisme og falskt lykkejag og ikke minst døden i sine prekener hadde utvilsomt mørkemannstemplet blitt tatt fram. Fugellis tanker er skarpe og reflekterte, men hva hadde han skrevet og tenkt uten denne diagnosen?
Med eller uten kreftdiagnose, det er visdom å ta "døden" ut av skapet iblant. Mange, ja de fleste av oss behøver å prate om dette, de fleste har jo mistet noen.
Som jeg tidligere har nevnt, tiden leger ikke alle sår - er vi så redde for reaksjoner at vi "klemmer" det vonde inne?
Jeg vet dette er en vanskelig sak og egentlig ikke et Facebookemne, men likevel?
Hva med annen type sorg, skilsmisse for eksempel. For noen er det død uten kondolanser..
Døden
Per Fugelli, lege og professor i sosialmedisin skriver en tankevekkende artikkel i FB om døden i dag:
"Markedets overmakt gjør Norge til Narrens skip. Familier, arbeidsplasser og nabolag blir omskapt til forfengelighetens marked. Vi pynter, perfeksjonerer og forfalsker oss for å fremstå som kloner av supermann og superkvinne. I døden er maskespillet over. Døden skremmer ved å kreve ærlighet og ekthet". Så langt Fugelli.
Han skriver også at døden er et tabuord i vårt "velferdssamfunn".
Har døden blitt et tabuord i den kristne verden også? Hører sjelden eller aldri om døden og evigheten. Men bibelen sier at det er menneskets lodd engang å dø, deretter dom.
Dette med døden er jo uproblematisk for ateisten, men for den som tror og vet at Gud er til bør tanken på døden mane til ettertanke... Den frelste kan jo si - død, hvor et din brodd!
"Markedets overmakt gjør Norge til Narrens skip. Familier, arbeidsplasser og nabolag blir omskapt til forfengelighetens marked. Vi pynter, perfeksjonerer og forfalsker oss for å fremstå som kloner av supermann og superkvinne. I døden er maskespillet over. Døden skremmer ved å kreve ærlighet og ekthet". Så langt Fugelli.
Han skriver også at døden er et tabuord i vårt "velferdssamfunn".
Har døden blitt et tabuord i den kristne verden også? Hører sjelden eller aldri om døden og evigheten. Men bibelen sier at det er menneskets lodd engang å dø, deretter dom.
Dette med døden er jo uproblematisk for ateisten, men for den som tror og vet at Gud er til bør tanken på døden mane til ettertanke... Den frelste kan jo si - død, hvor et din brodd!
mandag, november 09, 2015
Den Romersk Katolske Kirken og min tro...
Jeg er glad i min menighet Troens Ord. Er også glad i alle som bekjenner Jesus som Herre. Vi er brødre og søstre spredt over hele jorden, og en dag skal vi samles i himmelen. Og kriteriet for komme dit er gjenfødelsen. Selv med forskjellige tros- og læreoppfatninger kommer man bare dit ved omvendelse og personlig tro.
Dette er innledningen til lenken fra min kjære bror og venn Anders Gerdmars innlegg om hvorfor han ikke er Katolikk. Som mange andre sikkert har gjort før meg har jeg lest og fundert over dette. Spesielt etter at en kjent kirkeleder for en tid tilbake konverterte til Den Romersk Katolske Kirke. Denne fine mannen, Ulf Ekman, har lært meg mye og hans tro og undervisning som la grunnen for Livets Ord og også den menigheten jeg tilhører i dag, kommer alltid til å prege mitt liv. Men jeg snudde når han kom til kirkedøra i Rom. Jeg må til syvende og sist følge, og bekjenne, det jeg dypest i mitt hjerte er overbevist om.
Derfor er jeg ikke redd for å studere eller filosofere over valgene og kriteriene for dette hos andre mennesker. Den siste boken jeg har lest er av Henrik Engholm som beskriver sin veg fra pinsevenn til katolikk. Denne broderen var også noen år innom Livets Ord. Det er en meget lærerik bok som gir god og enkel innsikt i hva Den Romersk Katolske Kirken lærer. Boken heter AV BLADET BLEV ET TRÄD – en upptäcktsresa i den katolske tron – gav meg faktisk en enda dypere overbevisning om min tro på skriften alene.
Når jeg leste boken klarte ikke å følge med på det bibelske kriteriet for skjærsilden, mariadyrkelsen, troen på relikvier og mye annet som er unødvendig å nevne her. Likevel, som Ulf Ekman sa en gang, det er lurt å lese litteraturen til de du er uenig med.
Men les gjerne innlegget til Anders Gerdmar og elsk også katolikkene av hele ditt hjerte….
Dette er innledningen til lenken fra min kjære bror og venn Anders Gerdmars innlegg om hvorfor han ikke er Katolikk. Som mange andre sikkert har gjort før meg har jeg lest og fundert over dette. Spesielt etter at en kjent kirkeleder for en tid tilbake konverterte til Den Romersk Katolske Kirke. Denne fine mannen, Ulf Ekman, har lært meg mye og hans tro og undervisning som la grunnen for Livets Ord og også den menigheten jeg tilhører i dag, kommer alltid til å prege mitt liv. Men jeg snudde når han kom til kirkedøra i Rom. Jeg må til syvende og sist følge, og bekjenne, det jeg dypest i mitt hjerte er overbevist om.
Derfor er jeg ikke redd for å studere eller filosofere over valgene og kriteriene for dette hos andre mennesker. Den siste boken jeg har lest er av Henrik Engholm som beskriver sin veg fra pinsevenn til katolikk. Denne broderen var også noen år innom Livets Ord. Det er en meget lærerik bok som gir god og enkel innsikt i hva Den Romersk Katolske Kirken lærer. Boken heter AV BLADET BLEV ET TRÄD – en upptäcktsresa i den katolske tron – gav meg faktisk en enda dypere overbevisning om min tro på skriften alene.
Når jeg leste boken klarte ikke å følge med på det bibelske kriteriet for skjærsilden, mariadyrkelsen, troen på relikvier og mye annet som er unødvendig å nevne her. Likevel, som Ulf Ekman sa en gang, det er lurt å lese litteraturen til de du er uenig med.
Men les gjerne innlegget til Anders Gerdmar og elsk også katolikkene av hele ditt hjerte….
Høsttanker om flyktninger og kjærlighetens dilemma....
Alle mennesker er av ett blod. Vi er alle skapt i Guds bilde og har evigheten lagt ned i oss.
Av den grunn har ingen noe fortrinn framfor noen annen. Gud elsker alle, for så har Gud elsket verden....
Men hva er så kjærlighet i praksis? Kan vi si ja takk, begge deler? Elske alle, ta imot alle og la de som vil få hva de vil?
Flyktningekrisen setter oss alle på prøve. For vi kan ikke ta i mot alle selv om vi vil. Ett eksempel på dette finner vi fra et skipsforlis hvor det ikke er nok livbåter til alle. Fler og fler klamrer seg til livbåten som allerede er overfull. En til, og livbåten synker. Hvem er den harde som tør si nei?
Dette er et kjærlighetens dilemma.....
Jeg husker en historie om en mann som så begge sine sønner kjempe fot livet i vannet. Reddet han den ene så druknet den andre.
Det er ennå romslig i det norske hus....
Av den grunn har ingen noe fortrinn framfor noen annen. Gud elsker alle, for så har Gud elsket verden....
Men hva er så kjærlighet i praksis? Kan vi si ja takk, begge deler? Elske alle, ta imot alle og la de som vil få hva de vil?
Flyktningekrisen setter oss alle på prøve. For vi kan ikke ta i mot alle selv om vi vil. Ett eksempel på dette finner vi fra et skipsforlis hvor det ikke er nok livbåter til alle. Fler og fler klamrer seg til livbåten som allerede er overfull. En til, og livbåten synker. Hvem er den harde som tør si nei?
Dette er et kjærlighetens dilemma.....
Jeg husker en historie om en mann som så begge sine sønner kjempe fot livet i vannet. Reddet han den ene så druknet den andre.
Det er ennå romslig i det norske hus....
Abonner på:
Innlegg (Atom)