Katolske pinsevennkatolikker eller omvendt....

Vår paradoksale kristenverden. Evangeliet går fram over hele verden selv om det er litt labert her i landet. Når vi har olje og penger da trenger vi ikke Gud her på berget. Men det jeg forundres over er pinsevennenes frafall fra pinsen. Selv navnet pinsevenn føler mange pinsevenner som urelevant og en belastning. Men det er ikke noe rart, for i dagens Korsets Seier finner jeg følgende overskrift: "Åndsdåpens fall." Og videre sier overskriften dette: "Forskning viser at pinsevenner ikke tar åndsdåpen så nøye lenger." Nei, hva skal man med Ånden når man greier seg så bra selv? Man har jo den rette lære! Katolikkene derimot som er fulle av vranglære og overtro lar seg bevege av Guds Ånd.

Korsets seier skiver i dag at det er omlag 150 millioner katolikker som er døpt i Den Hellige Ånd. Dette kan Oreste Pesare som er president i ICCRS og Vatikanets koordinator for de katolske karismatikerne fortelle til KS. Videre sier han at han aldri kan få overdrevet betydningen av Åndens fylde. Han sier videre at han har stått karismatiske vekkelser med manifestasjoner, tegn og utslag som minner om det vi har hørt om i kjølvannet av Torontofornyelse. Kanskje pinsevennene i Norge som selv sier at 59% av menighetene har tilbakegang burde dra til Vatikanet på kurs? Kanskje vi alle burde reise dit.. Og til slutt, det var Filadelfiakirken i Oslo som kom på ideen til den første tverrkirkelige lovsangsfest i Norge i en katolsk kirke hvor jomfru Maria smiler mildt fra veggen….

Teologli og frafalleri

Et nytt ord igjen fra KS. Først var det ”lovsangskrigen”, nå er det ”teologli”. Hva blir det neste?

Teologli = teologi på gli....

Først forsvinner innholdet – så etiketten, det er ærlig det (altså å fjerne etiketten når innholdet er borte). Eller er det bare å konstantere faktum. Jeg har båt og har lært meg å navigere, tok et brevkurs for mange år siden og har hatt mye glede av det. Det var for over 30 år siden, før GPSen. Og det første jeg alltid spurte meg selv om nåre jeg skulle sette kurs var dette – hva er posisjonen nå? Det er jo vanskelig å sette en kurs om man ikke vet hvor man er – det finns jo skjær. Hva har så navigering med etiketter å gjøre? Jo, når man snakker i pinsevenntermer kan dette brukes, hvor er pinsevennene på vei? Pinsemenighetene vil bytte navn, for nå de vet ikke hva de er eller hvor de er på vei. Å vimse betyr å bevege seg målløst hit og dit uten noen direkte mening med bevegelsen. Det kan også være betegnelsen på en mildt ukontrollert person. Det er vanskelig å følge vimsete personer også. Mulig noen p….menigheter burde bytte navn til v… menigheter? Hvorfor det? Jo, ganske enkelt dette at om jeg skulle havne i en eller annen by og som ”gammel” pinsevenn ønsket å bli medlem i stedets p….menighet så ville jeg være sikker på hva som jeg møtte der. Men det er ikke slik nå. Noen menigheter har vimset seg bort fra troendes dåp, ett av varemerkene. Barnedåp  har blitt like bibelsk, før var det vranglære. Andre igjen har vimset seg bort fra dåp i det hele tatt, altså vimset seg bort i fra kristendommen. Noen har vimset seg bort fra tungetale, åndens kraft og gaver. Og videre har de vimset  ekteskapet bort i dunkle kroker og stilletiende ”oversett” samboerskap (de får være med, for de er så flinke så).

KS kaller dette så slående teologli – altså en teologisk utglidning.  Mange fnyser av ordet teologi, forståelig nok, for det de da egentlig mener er liberalteologi – og den skal vi holde oss i fra. Men teologi er læren om Gud og læren skal vi ikke holde oss i fra. Paulus var opptatt med at folket holdt seg til det han lærte overalt i menighetene. Men hvordan kan vi holde mennesker unna vranglære når vi ikke har en bekjennelsesgrunn for rett lære?

Kommer moder Theresa og Benjamin til himmelen?

Hva er meningen med livet, eller dypere – hva er meningen med kristenlivet? Vi kan jo svare på det første med å si at det er å leve for andre selvfølgelig – det høres fromt ut. Og det andre da, kristenlivet? Enkelt å svare på, jeg er kristen (frelst) fordi jeg tror på en evig fortapelse og en evig frelse. Så kan man fundere videre, hvor mange andre kan man leve for? Alle – eller noen. Skal man gi folk husrom da må man ha hus – og helst et stort et. Skal man gi penger, må man ha penger selv osv.

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Selv enken som gav sine skjerver…

Med andre ord, skal man leve utadvendt må man leve innadvendt. Skal man elske andre må man elske seg selv. Skal man lære andre må man ha ervervet seg kunnskap selv. I eldre tider var fattigdom en dyd – helt ubibelsk. Kan man arbeide da skal man gjøre det sier bibelen, vi skal ikke være en byrde for andre. Men det finnes massevis av ufrivillig fattige – et av livets mål er derfor å være en kanal for å hjelpe disse.

Noen ganger veier rettroenhet tyngre enn barmhjertighet. Mange kritiserer mennesker som konverterer til andre kristne trossamfunn. Ingen kritiserte moder Theresa fordi hun var katolikk. Jeg tror hun hadde Jesus i hjertet og hun skinner klarere i himmelen en jeg noen gang tør håpe på! Jeg er helt fremmed for mye som katolikkene lærer, men jeg tør i stenge himmelporten for disse…

Jeg er selvfølgelig som de fleste andre opptatt med at vi behandler og tolker Guds ord ut i fra dets hensikt, å føre mennesker til tro og evig liv. Og vi skal på rett måte ta avstand fra doktriner som hindrer mennesker i å bli frelst. Så får vi finne en vei i kjærlighet til å beherske begge deler…

Bare 7 sakramenter?

Er det bare to sakramenter? Eller er det hele syv eller ti som jeg påpeker her? Den katolske kirken kaller for eksempel ekteskapet et sakrament, og det må jo være riktig. For når vi utfører våre vielsesseremonier så handler Gud ved å sammenføye den aktuelle mannen og kvinnen. Bibelen sier jo at det Gud har sammenføyet skal et menneske ikke skille…. Altså så er jeg enig med den katolske kirken i dette.

Jeg som er en alminnelig husmann og bor på en alminnelig husmannsplass på Begby har også lov å fundere. Nå prates det om syv sakramenter. Men er det ikke ti? Har tenkt lite på dette med sakramenter tidligere og det er vel fordi det også har vært altfor lite fokus på de to protestantiske sakramentene (dåp og nattverd) vi praktiserer i de kretser jeg har alltid har vanket. Men nå lurer jeg på om jeg helt personlig har ti sakramenter og faktisk passerer katolikkene med hele tre! Ikke dårlig det? Store Norske Leksikon beskriver hva et sakrament er og hva det betyr. Den enkelte av oss må likevel selv erkjenne dypet i hvert enkelt av dem og hva de personlig betyr. Fra Det Store Norske Leksikon kan vi lese følgende:

Sakrament bare brukt om rituelle handlinger som formidler guddommelig nåde gjennom et ytre middel. Dåp og nattverd ble alltid betraktet som de mest betydningsfulle og grunnleggende sakramenter. Den romersk-katolske og den ortodokse kirke har sju. Sakramentene tilhører de obligatoriske ritene. De må utføres av en presteviet mann, som er den eneste som kan formidle nåden Den katolske kirken har 7 sakramenter: nattverd (eukaristi), dåp, ferming ( konfirmasjon ), ekteskap, prestevielse, skriftemål (bot) og sykesalving.

Til dette vil jeg bemerke at hvorfor har katolikkene enerett på de fem andre sakramentene som er nevnt ovenfor? Eller er vi så ”katolikkskye” at alt det katolikkene  er for,  det er vi i mot (når det er sagt er ting i Den Romersk Katolske lære og bekjennelse jeg absolutt ikke deler).

Men faktisk tror jeg at vi må løfte opp de andre fem andre sakramentene også, de er jo ikke tatt ut av løse luften? Når det engang er slik at Gud handler gjennom det vi praktiserer i tro, så finner jeg flere enn de syv nevnte. Og her kommer de:

Det åttende er håndspåleggelse som Jesus pålegger sin menighet i Matteus 28. De fleste kristne har vel opplevd Guds kraft å motta håndspåleggelse eller selv ved å legge hendene på andre.

Det niende er salveduker. Dette er riktignok ikke påbudt i bibelen, men vi finner det i Apostlenes gjerninger hvor folk legger plagg og lommetørklær som Paulus har båret på syke mennesker og disse blir helbredet. Denne praksis har formidlet mange mirakler. En parallell finner vi i GT hvor et begravelsesfølge kastet et lik ned i graven til profeten Elisa og den døde ble levende når kroppen traff bena til profeten.

Det tiende er barnevelsignelsen. La de små barn komme til meg sier Jesus.  Dette er ikke et ord om barnedåp som mange tror, men en praktisk oppfordring om å legge barna i Jesu hender. Jeg vet at når mine fem barn i tur og orden ble bedt for la Gud noe ned i dem.

Til slutt vil jeg bemerke at dette bare er fragmenter av det jeg egentlig vil skrive – det må vel bli en bok fra Indre Trangvik etter hvert?

Kommentar

Dette står altså i Korsets Seier i en artikkel som tar opp om barnedøpere kan bli medlemmer i pinsemenigheter:

”– Slutt mobbingen

-Godø får delvis støtte fra pastor i Filadelfia, Drammen, Bernt A. Torgussen.Han har stor respekt for det Niklas Piensoho ønsker å gjøre i Filadelfia, Stockholm, og mener at det er «et sunnhetstegn når ledere og menigheter setter mennesker foran tradisjoner og systemer». Likevel sier han at Filadelfia, Drammen ikke ønsker å gå samme vei som de to svenske menighetene. – Det første vi kan gjøre, som et tips til både oss selv og andre, er å legge vekk mobbingen av andres dåpssyn, mener Torgussen.”

Så langt Korset Seier. For det første er det ufint å bruke ordet ”mobbing” av Bernt A Torgussen. Ordet mobbing dekker helt andre ting. For det andre så er sunnhetstegnet som Piensoho nevner et sykdomstegn. Det er jo dette Den Norske Kirke gjør når de setter de homofilt praktiserende foran Guds ord. Men når det er mangel på lys og åpenbaring må man jo forsøke å finne egne veier. En annen sak er hvor disse veiene fører--

Jeg, Ulf Ekman og dåp

Personlig klarer ikke jeg å ha to dåpssyn samtidig, like lite som jeg kan praktisere høyre og venstrekjøring samtidig. Likevel aksepterer jeg mine søstre og brødre i Herren som holder fast på sin barnedåp. Ingen jeg kjenner hadde så gode argumenter for sin barnedåp som min far. Likevel lot han seg døpe med full neddykkelse.

Dette kostet ham veldig mye, forakt fra familien og kollegaer og han fikk mange stikk og slengbemerkninger. Det samme fikk faktisk jeg som da bare var en gutt uten at jeg på den tiden forstod så mye. Moren til en av mine kammerater klarte å si til meg; ”Hadde bestemora di (farmor) visst dette hadde hun snudd seg i grava.” Men min pappa ble overbevist ut fra skriften at han måtte døpe seg – og han betalte prisen.

Dette fikk gode følger for oss barna, vi kom inn i den pinsekarismatiske ”familien” som har betydd veldig mye for oss og meg. Det har blitt meg fortalt at en venn av min far gikk med samme dåpstanker, men han vegret seg. Ingen av hans barn ble frelst (men om det er grunnen vet jeg ikke, personen som fortalte det mente det).

Selv om også det miljøet vi som familie kom inn i stagnerte en smule, så fikk jeg i alle fall en brann der. Denne brannen ledet meg senere til Livets Ord som personlig har gitt meg veldig, veldig mye. Jeg er vel mulig mer rigid i mitt dåpssyn enn Ulf Ekman – det lever jeg gjerne med. Derfor ber jeg deg lese denne artikkelen nedenfor fra svenske Dagen uten fordommer.

Dette med dåpssyn uroer meg ikke – det som uroer mer er den Kalvinistiske predetinasjonslæren som nå sprer seg med fart. Dette kommer jeg tilbake til.

 

Ulf Ekman: Dopet - åtskiljande eller förenande?

Jag skulle vilja göra några korta kommentarer till påståendet i en Världen idag-artikel nyligen, att barndopet inte skulle ha någon giltighet. I all debatt om dopet finns risken att vi talar förbi varandra. Risken finns att vi menar olika saker. Det finns också en förståelig rädsla för att sekulärt tankegods smyger sig in i den teologiska debatten.

När vi samtalar om dopet bör vi börja med att tala om vad det kristna dopet faktiskt innehåller, inte bara hur och när det utförs. Man skulle kunna dela in kristenheten i två delar. De som accepterar förmedlad nåd och de som inte gör det. Förmedlad nåd innebär att man ser på till exempel dop och nattvard inte bara som yttre symboler, som mänskliga handlingar av lydnad eller gensvar, utan också som kanaler av nåd som verkligen förmedlar andligt liv från Gud. Här skiljer sig den symboliska synen från den realistiska.

Den teologiskt realistiska synen innebär att dopet framförallt förmedlar det som det symboliserar, det Gud vill ge oss, nämligen evigt liv. Det sker alltså något verkligt i dophandlingen. Gud verkar genom den och förmedlar sin nåd. Ett flertal bibelord bekräftar denna syn, exempel Joh 3:3-5, Tit 3:5, 1 Petr 3:21 som för övrigt också går i linje med det hebreiska tänkandet och den kristna tron på inkarnationen. När Gud talar, skapas något. Detta innebär dock inte att det Gud säger skulle fungera magiskt, utan för att det ska verka i en människas liv, behöver det tas emot i tro. Att kunna tala om dopets grundläggande innehåll, inte bara dess form, är väsentligt för ett bra samtal.

Sedan kommer frågan om när och vilka som kan döpas. Det judiska folket förstod den korporativa tanken på folk och familj bra mycket bättre än vi som i dag är så individualistiska. Som ett troget folk lät man i lydnad emot Gud omskära sina nyfödda gossebarn och från tidig ålder undervisade man dem om vad det betydde. Detta ligger bakom Paulus uttalande i Kol 2:11,12 där han talar om dopet som en omskärelse.

Nya testamentet, som tillkom i en missionsepok, innehåller därför inga uttryckliga exempel på att man döpte barn men det står inte utom all rimlighet att man döpte barn redan då, då man ju döpte hela hushåll. Det grekiska ordet som används är ”oikos” och det innefattar hela hushållet, även barnen, Apg 11:14, 16:15,16:33,18:8, 1 Kor 1:16.

För den judiska synen på förbundet – och såväl omskärelse som dop är förbundstecken – så var detta inte problematiskt, eftersom föräldrarna bar tron och tog ansvar för och överförde den till sina barn.

Detta ska inte förstås som att personlig tro inte skulle behövas. Tron är det personliga mottagandet av den nåd som ges. Att därför acceptera dop av barn till troende och gudstjänstfirande föräldrar bör inte ses som obibliskt eller ogiltigt. Barnen undervisas och växer in i den nåd man tagit emot i dopet. Problemet blir när dopet sätts in i en praxis där dopet inte leder in i ett kristet liv utan blir en samhällelig namngivningsceremoni och man slarvar bort trons egentliga innehåll.

Att påstå att barndop som har utförts i den treenige Gudens namn och på grundval av kyrkans tro är ogiltigt, är problematiskt och dessutom sårande för många kristna. Att sakligt samtala om detta innebär att man måste se på dopets båda sidor, både som en nådeshandling och som en troshandling, både som något som faktiskt förmedlar evigt liv och något som vi i tro ska ta emot. Här kan vi fördjupas i vår förståelse och under samtalets gång ha respekt för varandra.

Så en sluttkommentar fra meg. Jeg velger å stå sammen med, og ta til mitt hjerte min søstre og brødre i Herren som skulle ha en annen oppfatning enn meg. Der det er kjærlighet tør man være åpne, også med det som synes vanskelig.

 

Er min gudsdyrkelse forgjeves...

Gjør vi jobben? Hva er fokus i våre kirker og bedehus? Selvfølgelig er det Gud, Jesus Kristus og de himmelske ting. Vår tanke skal være til ”det der oppe” som bibelen sier, for derfra venter vi også på Jesus som en dag skal komme igjen. Men det er også en verden omkring oss. Det var dette Jesus var opptatt med, ”og da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.” Uten kildehenvisning har jeg hørt at under revolusjonen omkring 1917 var patriarkene i Den Russisk Ortodokse Kirke mer opptatt med om folket skulle velsignes med to eller tre fingre istedenfor å hjelpe folket i deres nød. Er vi i en lignende situasjon?

Et av William Booths motto var «Soup, soap and Salvation», eller «Suppe, såpe og frelse» på norsk. Med andre ord så var Frelsesarmeens mål mennesket og ikke møtet (eller gudstjeneste), samtidig var William Booths møter preget av en mye større kraft enn vi kan drømme om i dag – et paradoks?

Bibelen taler faktisk om en ”gjerningenes vei” til velsignelse. Mon ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus (asylsøkere f.eks)…og tar fram til den sultne det som du selv har lyst til, og metter en lidende sjel, da skal ditt opprinne i mørket, og di natt bli som middagen. Og Herren skal lede deg all tid og mette deg midt i ødemarken, og dine ben skal han skal han styrke, og du skal bli en vannrik have, som et kildevell der vannet aldri slipper opp. Fra Jesaia kap. 58.

Derfor må vi flytte blikket fra menighetsvekst til mennesker. Noen ganger har vi kommet snublende nær å dyrke vår gudsdyrkelse, vår lovsang og vår virksomhet. Men jeg leste en interessant artikkel i KS for noen uker siden. Det var gjort en undersøkelse om menighetsvekst. Og de 10 mest voksende menigheter i USA hadde en fellesnevner – omsorg!

Ofte lyder spørsmålet; - hvordan var møtet? Har sjelden hørt – er det noen som behøver vår omsorg? Dyrker jeg egentlig mitt ego under ett skinn av karismatisk fromhet? Har stilt meg selv dette spørsmålet og føler meg litt beklemt…

"Farlige" og ufarlige religiøse symboler

Skal religiøse symboler forbys av NRK? De sier at de kan forby religiøse symboler, men er ikke en hijab et religiøst symbol? Jeg vil se den personen i NRK som tør nekte en islamsk kvinne jobb dersom hun er kvalifisert for den og å nekte denne personen å bruke sitt hodeplagg? I NRK er det ingen fysiske faremomenter, så ifølge loven kan ingen nektes å bære religiøse hodeplagg. Så spørsmålet blir da, hvilken type religiøse symboler er uønsket i NRK?

Se nedenfor om lov og regler for dette:

Retten til bruk av religiøse hovudplagg...

Det er vanleg at ein arbeidsgivar stiller krav til korleis ein arbeidstakar skal kle seg i arbeidstida. I enkelte tilfelle er ei uniform eller eit anna arbeidsantrekk eit absolutt krav. I andre tilfelle er kravet avgrensa til at antrekket skal vere «pent».

Dette har arbeidsgivaren lov til, og denne retten blir ofte kalla styringsretten til arbeidsgivaren. Styringsretten er likevel avgrensa. Ei viktig avgrensing gjeld i situasjonar der arbeidstakaren ønsker å bruke religiøse hovudplagg.

Arbeidsgivaren kan berre i spesielle tilfelle nekte tilsette å bruke religiøse hovudplagg, men arbeidsgivaren har rett til å stille krav til utforminga av hovudplagget.

Med «religiøst hovudplagg» meiner ein for eksempel hijab eller religiøse hovudplagg som mannlege sikhar og medlemmer av det mosaiske trossamfunn bruker.

Så langt mitt utklipp.

Om et kors er en normal del av min kledning, hvorfor skal da det ene forbys og det andre tillates. Ingen går med hijab fordi de fryser, det er en presentasjon av kultur, livssyn og religion. Slik presenterer også korset noe. Men korset har et innebygd vitnesbyrd, det har ikke hijaben.
Derfor forstår jeg at 14 mm kors brenner på netthinna!

Den Romersk Katolske kirke og vi...

Det er nok noen som har en ugrunnet frykt for romersk katolsk innflytelse i våre trosmiljøer. Og mistanke blir i neste omgang gjort om til en sannhet uten at noe er bevist. Som tidligere nevnt kan ikke foreldre tas med som medansvarlige i voksne barns valg. Det der noen som dessverre opplever at barna deres velger å ”å gå ut i verden” som det sies. Når det hender kan man ikke kaste foreldrene ut av menigheten eller mistenkeliggjøre dere åndelige gehalt. Tenker her på det som har kommet ut på Facebook og Twitter der Ulf Ekman har kunngjort at hans sønn har blitt medlem i den Romersk Katolske Kirke (vi har også en Nordisk Katolsk Kirke). Dette var nok både lurt og ærlig av Ulf Ekman. Men har Ulf Ekman en skjult agenda? Det tror jeg faktisk ikke, det klarer ikke den mannen. I det siste kurset jeg har lest, Overcoming Faith av Ulf Ekman, var en av kursbøkene The Foundation of Our Faith. Siste utgave var i år – 2013. Den norske utgaven heter Doktriner – Den Kristne Troens Grunnvoller. Her tar Ulf Ekman opp sak for sak om den klassiske kristne troen. Ikke mye Romersk katolsk tilsnitt der nei! Derimot slutter boken med de tre urkristne trosbekjennelsene, den Apostoliske, den Nikenske og den Athanasiske.

Men tidene forandrer seg. Selv om det den siste har kommet opp i dagen en del alvorlige overtramp av Romersk Katolske geistlige så aner jeg tross all ”bekjennelsesforunderlighetene” (som jeg ikke deler) i deres troslære, så er de på mange måter mer bibelske enn Den Norske Kirke som ikke finner noen bibelsk grunn til ikke å godkjenne likekjønnet samliv (slikt er jo ikke ekteskap).

I menigheten jeg tilhører finnes heller ikke fragmenter av Romersk Katolsk innflytelse (kjenner pastoren godt), samtidig lytter vi på og lærer av kirkefedrene som i tidlige generasjoner kjempet troens gode strid.

Det som har forundret meg helt fra 70 tallet er at tusenvis og etter hvert millioner av katolikker er døpt i Den Hellige Ånd og ild og opplever flere og sterkere mirakler enn vi kan drømme om – forunderlig.

Når det gjelder katolske predikanter så glemmer jeg ikke Raniero Cantalamessa som talte på Livets Ord i sommer. Han talte bl.a. om tro, rettferdighet av tro m.m. Men den sterke atmosfæren av Den Hellige Ånd var spesiell. Lurer på hva Gud mener om disse ”forstyrrende” katolikkene?

Og vi unngår ikke Jomfru Maria vi heller – i hvert fall ikke ved juletider. Så frykt ikke bare tro…

Det glade budskap er gjort til det gale budskap

Framgang, stillstand, tilbakegang, undergang og forbigang.

Den vei er smal og den port er trang som fører til livet.  Det betyr ikke at det er vanskelig å bli frelst. Men alle de som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Den rike unge mannen som kom til Jesus ville bli frelst og følge ham. Jesus fikk ham kjær står det og ba ham selge alt han eide. Men mannen gikk bedrøvet bort for han var meget rik… Han ville ikke omvende seg.

Frelse og omvendelse hørere sammen, og uten omvendelse – ingen frelse. Men når det ikke skjer omvendelser, altså at man ikke vender om fra det som Jesus døde for at vi skulle bli fri i fra? Da blir det vel slik om Jesus sier "at hunder vender seg om til sitt eget spy." Gud elsker alle mennesker, uansett legning, meritter og holdninger. Det beviste han ved å bli hånet, pisket og naglet til korset for våre synder. Derfor sier bibelen at ”at vi er dyrt kjøpt, ær da Gud i deres legemer.” Alt det gale, syndige og onde vi gjør får vi tilgivelse for når vi omvender oss og ber om syndenes forlatelse. Men når en hel menighet eller et kirkesamfunn er FOR noe Gud er imot og som Jesus døde for, da er det noe annet.

Det har vært et felleskristelig opprop og undertegnet et dokument mot frafallet og vranglæren i Den Norske Kirke. Når noe slikt skjer har de vel også  utelukket kirken fra det kristne felleskapet?

Men så kommer Filadelfia, Stockholm etter. Brilleglassene hoppet ut av brillene når jeg i en artikkel om åpning for barnedøpte i nevnte menighet kunne lese følgende linjer:

-          Mange av oss er i sjokk og mener at vi ikke kan åpne opp for medlemskap til alle på den måten. Selv de som lever i homofilt samliv skal kunne bli medlemmer. Alle er hjertelig velkommen….-

Så langt artikkelen i Korset Seier. Det som egentlig skjer er at mennesker slippes in i kirken uten omvendelse. Derved får de aksept for sine handlinger og i neste omgang blir de fralurt sin plass i himmelen. Det er alvorlig når en kristen kirke bedrar søkende mennesker!

Men nå sprer det seg, også pinseforsamlingen Smyrna i Göteborg er i en lignende prosess står det å lese i Korsets Seier…uke 44 - side 26 (det er vel bare dåpsspørsmålet der håper jeg, heldigvis).

Så til overskriften. Når det ikke lenger er framgang opplever man stillstand. Men fordi ingen ting egentlig står stille så er det i realiteten tilbakegang. I praksis betyr det undergang. Men så det siste ordet, forbigang. Hva betyr det? Jo Påske betyr forbigang, når jeg ser blodet vil jeg gå forbi sier Gud.

Påsken er håpet, det er lammet som ble slaktet for våre synder. Når jeg ser Jesus på korset så ser jeg at han henger der for mine synder. Han ble såret for mine overtredelser, knust for mine misgjerninger, straffen ble lagt på ham for at jeg skulle ha fred og ved hans sår har jeg fått legedom.

Til slutt tilbake til de to nevnte pinsemenigheter, har de gjort det glade budskap til det gale budskap???

 

Quo Vadis svenske pinsevenner.

Fra minus 59 til pluss 95

Prosenter er farlige og forfører. Jagland falt for 36.9 i 1997. I de to siste numrene av KS verserer tallet 59. Noen mener tallet 59 står for tilbakegang, og jeg håper virkelig det, ja om det er tilbake til urkristendommens kraftkilder ja. Jesus sto nesten helt alene engang, de fleste forlot ham. Vi dere også gå bort sa han til disiplene sine. Om de så hadde gjort, hadde Jesus hatt framgang eller tilbakegang da? Hva er så tilbakegang – er det i antall medlemmer, antall bønnemøter eller er det trøkket eller åndskraften som har hatt tilbakegang?

I den forbindelse er utrykket ”revitalisering” brukt. Revitalisering blir omtrent som å ta Lasarus ut fra graven for å lære ham gå før Jesus kom og vekket ham opp. En menighet kan ikke bli ”litt død”, ei heller kan en kvinne ikke kan være litt gravid. I Johannes Åpenbaring står det ”gid du er kald eller varm, men da du er lunken vil jeg spy deg ut av min munn”. Selvfølgelig kan ikke jeg dømme om disse 59 prosentene er kalde eller varme. Men for å analysere videre, så behøver man ikke revitalisere en varm menighet. Om man gjør det reverserer man den i stedet.

 Alt er mulig for den som tror - bare man ber!              

Når vekkelsen slutter brukes ordet virksomhet. Og når virksomheten går i stå blir det revitalisering. Men hvem skal revitalisere? Jeg har et forslag, be Den Hellige Ånd gjøre det, han har gjort det før. Noen ganger kan det da virke som om Den Hellige Ånd er litt klønete, for ofte blir noen sure og forlater virksomheten – slik har vi aldri gjort før. Men Guds Ånd vet hva han gjør. Han gjør det som står i Johannes kap. 15, tar fram kniven og skjærer bort de døde kvister og det unyttige bladverket av vintreet. Da blir 59 sudd på hodet og det blir enda verre – vi får tallet 95 prosent tilbakegang. For den som er kjent i GT så fjernet Gideon de aller fleste soldatene før han han beseiret fienden.

Men det er også da det begynner. For Jesus gjør alle ting nye, han gjør minus til pluss. Framgang på hele fjøla. Den Hellige Ånd har gjort revitaliseringskomiteen overflødig. Får håpe revitaliseringskomiteen  blir revitalisert først.

I gamle dager var det et bakeri som het Gudsens Bakeri. På den doble bakdøra på kassebilene som kjørte brød stor det med gullbokstaver: Prøv bakervarer fra Gudesens bakeri. Men når bare høyre døra var åpen var bilen rene traktaten, da kunne man lese: ”PRØV GUD” om du forstår.

Eller sagt på en annen måte som Ludvig Karlsen sa engang, den som ikke regner med Gud kan ikke regne!

 

Alt er mulig for den som tror - bare man ber!