Pastoral mislykkethet, eller?

Skyt ikke pianisten, han gjør så godt han kan stod det på et skilt i en bar i gamle Texas.

De mislykkede og de vellykkede. I bibelsk forstand kan bare vellykkethet defineres som trofasthet mer enn resultater. Om dette har jeg nedtegnet noen tanker…

I Guds rike regnes det på andre måter enn i dette jordiske. Her er vellykkethet for eksempel å tjene mer enn andre, prestere mer enn andre og å ha kontroll på alt en gjør. Økonomisk suksess er ofte synonymt med vellykkethet, men samtidig kan den vellykkede ha et dysfunksjonelt privat- og familieliv. Bak gardinene leves en helt annen verden…

Og i Guds rike er det andre verdier som teller – trofasthet er et nøkkelord. Når kan en pastor beskrives som vellykket og på den andre siden – hva er å være mislykket? Det er i alle fall godt at Gud ikke dømmer etter resultater!

«Hans herre sa til ham: Vel, du gode og tro tjener! du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget; gå inn til din herres glede!» Mat. 25:23

Intet menneske kan i egen kraft fremkalle menighetsvekst. Paulus sier det slik;

«Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst;» 1. Kor. 3:6 og han fortsetter; «Hva er så vår ros? Den er utelukket!» Rom. 3:6.

Et annet viktig ord i denne forbindelsen er tålmodighet. Eller som bibelen sier- være tro inntil døden. «Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.» Luk 8:15.

Men å være tålmodig når alt går imot er ikke lett. Når mennesker svikter, forråder og kanskje motarbeider kan det for pastoren være snublende nær å gi opp, kapitulere og legge ned.

For det er ikke alltid at alle i menigheten er «on line» med pastoren, mange har nok slitt med en eller annen Diotrefes og etter hvert gitt opp.

 «Jeg har skrevet noe til menigheten; men Diotrefes, som gjerne vil være førstemann iblandt dem, tar ikke imot oss. Derfor vil jeg, når jeg kommer, minne om de gjerninger som han gjør, idet han baktaler oss med onde ord; og ikke tilfreds med dette tar han ikke selv imot brødrene, og dem som vil det, hindrer han og støter dem ut av menigheten.» 3. Joh. v/9.

Her beskriver Bibelen skikkelige problemer, men heldigvis kommer autoriteten Johannes inn for å rydde opp i kontroverset. Men som regel må pastorer leve med problemer ute av stand til å hjelpe seg selv. Og vi vet at alle konflikter er ødeleggende – i generasjoner. For eksempel den ikke ukjente striden mellom redaktøren eldste Sven Lidman og pastoren Lewi Pethrus i Filadefiakyrkan i Stockholm. Det kan fortelles at på menighetsmøtene sang Lidmanfløyen og Pethrusfløyen hver sin sang samtidig. Ikke eksempel til etterfølgelse.

Om dette sakset jeg følgende fra svenske Dagen; «Den 23 januari 1948 läste Sven Lidman upp ett aktstycke i Filadelfias äldstekår i Stockholm som kom at skaka om församlingen och bli startskottet till den svåraste strid som utspelats inom pingströrelsen. Det var hans avskedsansökan efter 26 år som redaktör för tidningen Evangelii Härold och förkunnare och den var fyld av anklagelser mot Lewi Pethrus. Flere av deltagarna trodde att han var blivit galen. Fem dagar senare kunde hela Sverige läsa hans attack mot sin förestandare i en stor uppslagen artikel i Afonbladet.»

Det jeg refererer ovenfor var selvfølgelig stygge greier, men lignende har nok forekommet i større eller mindre grad i kirkehistorien. Og i kjølvannet av slike hendelser flyter «likene» av mange fine menighetsledere, de gir opp og drukner. Jeg var nok ikke egnet…

Man skal ikke på noen måte gå til angrep på sine ledere, på den andre siden skal heller ikke alt forties. Paulus refset for eksempel Peter åpenlyst. Og er det saker som ikke er bra er det nødvendig å gjøre noe med det – men på en seriøs måte. Ta ikke imot en klage mot en eldste uten etter to eller tre vitners ord sier Bibelen – det er med andre ord åpning for å rydde opp!

Guds menighet skal kunne klare å rydde opp i egne saker, men da må det finnes verktøy for dette.

«finnes det da ikke nogen vis mann iblant eder, ikke en eneste én, som kan skille tretten for sin bror?» 1. Kor. 6:3. Om vi ikke akkurat innsetter biskoper og overordnede tilsynsråd burde hver menighet han en mentormenighet med rett til å gå inn oppfordret eller uoppfordret om det skulle bli knuter på tråden.

Men dette er jo ikke mitt tema, temaet er egentlig hva er mislykket og hva er vellykket i menighetslederperspektivet.

Hvem var mislykket?

Var John Osteen det når han fikk beskjed om å slutte som pastor fordi han forkynte helbredelse?
Var Paulus det når han sa; alle forlot meg?
Var Jesus det når han sa; vil også dere gå bort?

Om jeg skal definere det å være mislykket så er det vel det å bøye av fra sannheten for å vinne folkets gunst, slik som kong Saul gjorde;  «Da sa Saul til Samuel:….for jeg var redd folket og gav efter for dem.» 1. Sam. 15;24. Menneskefrykt fører i snare sier bibelen. Men så har vi eksempler på de som har stått for sin overbevisning og av den grunn har vært tvunget til å gi opp sin tjeneste for øyeblikket – slik som John Osteen måtte gjøre. Å stride for sannheten betyr nødvendigvis å stride mot mennesker. Det kan også bety å overgi seg selv og saken til sin trofaste skaper.

Hva er da det å være mislykket og det og være vellykket? Etter min mening måles ikke pastoralt vellykkethet etter menighetsvekst og et velsmurt menighets-apparat. Ei heller etter fine prekener. Vellykkethet er trofasthet mot kallet.

Å være mislykket er rett og slett å følge egne ideer, for i Guds rike er lydighet nøkkelen…

Det gjelder å ha tyngde i livet; «Alle en manns veier er rene i hans egne øyne, men Herren veier åndene!» Ordspr. 16:2. Det er bare de med tyngde som står i stormen, agnene blåser bort. Kompromiss og menneskefrykt fører i snare;  «Veid er du på vektskål og funnet for lett.» 2 Dan. 5:27.

Målet er å stå etter å ha overvunnet alt, det gjør bare de med åndelig tyngde, de som har underlagt seg ordet!

Og glem ikke at det som synes stort i menneskers øyne kan være en vederstyggelighet for Gud…
Men Herren sa «jeg ser ikke på hva mennesket ser på, for mennesket ser på det utvortes, men Herren ser på hjertet.»

Og derfor: «Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer, han som også skal føre frem for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd; og da skal enhver få sin ros av Gud.»