Da Ulf Ekman fikk ordet i OKS.
Merkelig overskrift, men det var faktisk slik. For en halv mannsalder siden skulle Ulf Ekman tale i Oslo Kristne senter og ganske mange hadde tatt veien dit. Dette var når det stormet som verst rundt denne svenske predikanten og OKS var en menighet med vind i seila. Det var en kosetid for oss pinsekarismatikere.
Men som det seg hør og bør under slike storsamlinger så var det mye som skulle kunngjøres og mye som skulle vises frem. Mye hendte hjemme på berget og mye hendte ute. Alt skulle vises fram blandet sammen med lovsangen, kollekttalen og filminnslag. Dette pågikk i nærmere to timer og jeg kjent hjemlengselen begynte å sige på. Men til slutt fikk den annonserte hovedtaleren Ulf Ekman mikrofonen. Høflig som denne mannen er takket han for at også han fikk ordet, ba Bosse synge for å få litt "ånd" inn i møtet igjen, delte noen velvalgte ord med forsamlingen og satte seg igjen.
Dette "katastrofemøtet" glemmer jeg aldri.
Men det skjer små katastrofer eller "møtepunkteringer" hele tiden, det er alltid noen som ikke har noe å si som skal si noe. I hvert fall i de "friere" kretser. Den Norske Kirke har det bedre i så måte - det meste er forutsigbart.
Hva er en gudstjeneste, er det da vi skal fortelle Gud om hvor flinke vi er, våre prosjekter, det som ligger MEG på hjertet?
I en menighet et sted var det en person som skrev dikt, som var glad i sine dikt og som gjerne ville lese sine dikt i møtene. Som den gode pastor pastoren var fikk denne personen lov til det, til stor glede for personen selv.
Det er frihet i Guds menighet, særlig for de som har klippekort på friheten.
Så er det et arrangement til neste uke, og arrangementskomiteens leder får ordet etter at første lovsangsbolk er ferdig og vi begynner å samle tankene om viktigere ting, arrangementet. Arrangementskommiteformannen tar et fast tak i mikrofonen og legger ut om hvor bra dette skal bli - om noen møter frem da. Men det behøves flere "frivillige" om det hele skal gå bra. Etterhvert løftes nølende hender opp, leve frivilligheten.
Huskomiteen må ikke glemmes, vi trenger et par brødre for å fikse en sak. Hansen og Olsen rekker opp hendene - alt ordner seg...
Men Hansen og Olsen visste dette på forhånd.
Og så er det min tur da, jeg som brenner for noe. Alle må jo få vite at jeg har en brann for noe! Alt er viktig, og noe er viktigere enn noe annet. Jeg får mikrofonen og ser på alle og alle ser på meg. Så sier jeg noe og helt ufrivillig og utilsiktet sier jeg noe morsomt så alle ler. Den satt.... Fornøyd går jeg ned og sitter og tenker på det jeg har sagt og det jeg burde ha sagt mens gudstjenesten glir videre med kollekttalen, vips, bankterminal og kontanter og at den som gir han får og skattetrekk for den som gir hjemme fra sin konto.
Vi må ikke glemme bokkisken da, den nye boka som alle MÅ lese for da går alt så mye bedre.
De lengste kollekttalen(e) jeg har hørt varte over én time, men det var en engelskmann.
Og til slutt hører jeg, er det flere som har noe å si om noe som skal skje?
Søstermisjonen vasker vinduer på mandag høres fra en stemme bak i salen.
Hjernen min er ganske sliten når talen kommer etter enda en lovsangsbolk.
Overdrevent sier du om dette skriveriet, tror du er litt enig med meg. Fragmenter av dette har alltid drysset ned og forstyrret våre gudstjenester.
En sjelden gang oppleves en Gudstjeneste slik en gudstjeneste skal være. Ordet, bønnen, lovsangen, tilbedelsen og hjertets overgivelse. Man er og forblir innfor nådens trone hele tiden uten "viktige" avbrekk.
Det var det vi opplevde sist lørdag i Råde frikirke. Ingen taletrengt møteleder, ingen viktige opplysninger, bare en kort informasjon om hva kveldens offer gikk til. Jeg behøvde ingen offertale, visste øyeblikkelig summen jeg skulle gi.
Så var det lovsang og tilbedelse, forkynnelse og mer lovsang og tilbedelse. Alle i salen var henført og overgitt, løftede hender, lukkede øyne og myke, strålende ansikter.
Endelig fikk jeg opplevd det, en gudstjeneste fir Guds egen skyld. Vi er der bare for å tilbe ham...
Er ikke en gudstjeneste ordets og bønnens tjeneste, varmet opp med lovsang og tilbedelse?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar