Ble oppfordret av en Facebook-venn (utfordret) til å skrive litt om hvordan jeg oppfatter nattverdsfeiringen, altså den rituelle delen. Denne broderen opplevde at i hans kirke var den blitt litt pompøst og omstendelig og som han selv skriver - Jeg opplever at det legger seg et slags melankolsk "filter" over forsamlingen under opplesingen av nattverdsliturgien, men straks folk begynner å prise Gud i lovsangen etterpå strømmer det av liv igjen er hans kommentar.
Og vi skal jo ta hverandres opplevelser seriøst - livet er jo en endeløs rekke av opplevelser.
Det teologiske aspektet vedrørende nattverden vil jeg så langt som mulig unngå, selv tror jeg at Gud er nær enten vi forstår nattverden eller ikke. Det jeg vil sette lys på her er min egen subjektive opplevelse av dette hellige måltid.
Mitt første møte med nattverden var i menigheten Sion på Sellebakk. Der ble det benytter felleskalk som alle drakk av og et brød eller hvetekake som ble brutt opp i biter. Som nyfrelst fattet jeg fort at dette var viktig. Og bruken av felleskalk var basert på ordet - drikk alle derav. Og vi brukte naturlig nok ordet brødsbrytelse da det jo var det som ble praktisert. Men hvor lenge var Adam i paradis?
Men som jeg da etterhvert oppfattet situasjonen hadde noen i menigheten fått betenkeligheter med hygienen og smittefaren ved bruk av felleskalk under nattverden. Det ble da en menighetsmøtesak der det ble vedtatt å gå over til nattverdsglass som hver enkelt kunne drikke av. Nå ble det klirring i glass på nattverdsmøtene. Men dette ble også for tungt for daværende forstander som på grunn av dette valgte å si opp sin stilling. Som seg hør og bør ble jo dette med ny nattverdsordning besluttet v/ avstemning på menighetsmøte etter debatt og samtale.
Jeg husker fra menighetsmøtet en broder som mente at den gamle ordningen (felleskalk) var det riktige og han brukte følgende argument - før jeg ble frelst sto vi gutta og drakk av samme brennevinsflaske, vi kan vel da som frelste drikke vinen av samme beger!
Under nattverdsfeiringen ble selvfølgelig relaterte skriftsteder lest og tilhørende sanger fra sangbøkene sunget og det var fri bønn. For meg var det ikke bare et "minnemåltid", det var stunder med gudsnærvær. Det var for meg et dypt alvor å prøve seg selv... Vi hadde vår "liturgi" og når jeg tenker tilbake synes jeg den var berikende og fin. Og det jeg savner litt i dag er å bryte et ordentlig brød...
Oblater er ikke det samme synes jeg.
Men på veien videre kom jeg bort i en annen praksis (som flere fremdeles benytter der det er felleskalk) hvor alle fikk utdelt en kjeks/oblat, vinbegeret ble sendt rundt og alle dypper oblaten i vinen. Husker hvordan jeg opplevde det litt "tamt" å ikke få drikke.
Jeg har aldri vært med på nattverd med både oblater og nattverdsglass, men i sammenhengen jeg er med i nå praktiseres felleskalk og oblater. Det er mange måter å feire nattverd på ja.
Min oppfatning av hvordan nattverdsfeiringen skal praktiseres er at den så langt som mulig skal ligne på et måltidsfellesskap, og uten for mange andre innslag. Blir seremonien og utførelsen hovedpunktet mistes etter min oppfatning selve hovedinnholdet - nemlig det å minnes Jesu død inntil han kommer. Jeg tenker alltid på dette under nattverden. I min menighet har vi en høytidelig og vakker nattverdsfeiring med opplesning, bønner, trosbekjennelsen og fadervår. Det er alltid godt å feire nattverd på Troens Ord i Sarpsborg.
Men om jeg skal filosofere litt over nattverdsstundene jeg har vært med på i mine 55 kristenår så har det vært mye alvor.
Men som en liten gledesfull avslutning vil jeg sitere Justo L. González i hans bok The Story of Christianity fra side 108 der han beskriver kirken i de første tre århundrene:
"From that time and throughout most of the history, the Christian church has seen in communion its normal and highest act of worship. Only after the Protestant Reformation in the sixtenth century - and in many cases much later - did it become common practise in many Protestant churches to focus their worship on preaching rather than communion...."
Altså i tidligere tider var fokus lagt mer på nattverden enn på forkynnelsen. Muligens fordi nattverden var mere en gledesfest da - man feiret Jesu oppstandelse.
For González skriver slik om nettopp dette:
"The most remarkable characterestic of those early communion services was that they were celebrations. The tone was one of Joy and gratitude, rather than sorrow and repentance....
Noe å tenke på?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar