Brev 34 - Abort, menneskeverd og mammaverd.

Abort, menneskeverd og mammaverd.
Om jeg står foran en forsamling og taler varmt og engasjert mot selvbestemt abort og budskapet vinner gehør - da vil jeg ha følelse av å ha lykkes. Men om det så kommer fram en kvinne og sier til meg - jeg tror på det du sier, abort er feil og jeg har bestemt meg for å bære fram det liv jeg bærer under mitt hjerte. Men jeg er i en fortvilet situasjon, vil du ta hånd om barnet og meg når det kommer?
Hmmm, jeg biter negler - boomerangen jeg har kastet treffer meg i rett i magen.

Sånn grovt regnet er det da 73059 unnfangelser i Norge hvert år når vi legger sammen antall fødte og antall aborter. Av dette kan det da meget sannsynlig fastslås at det hver dag høres høres 161 glade utrop - elskling, jeg er gravid, jeg har en baby i magen (ingen sier da at jeg har fått en celleklump). Så kan det samtidig hver dag høres 38 sukk - hjelp, jeg er gravid, hva skal jeg gjøre nå!
Noen ønsker seg en baby, men lykkes ikke. Ofte kan disse føle seg mobbet når de får spørsmålet - vil dere ikke ha barn? Andre lykkes etter mye strev, lengting og venting, må de vente til uke 12 for å si at noe er på gang? Norsk lovgivning har jo erklært at påbegynt liv ikke er mennesker før etter uke 12.
Men når uønsket graviditete er et faktum, hva så?
Det er flere steder ufrivillig gravide kan søke råd, det er bla.a. Stiftelsen Alternativ til abort i Norge (AAN). I andre land er det gitt muligheter for de som har valgt å føde barnet, men ikke makter ta hånd om det, for eksempel i Tyskland. Der er det opprettet 200 steder hvor mødre kan anonymt levere sine spedbarn i et såkalt Baby fenster. Fra 2000 til 2012 er over 1000 barn blitt reddet på denne måten. Årsaken til denne ordningen var at det ble funnet flere døde spedbarn i Hamburg. Alt som redder liv er bra.
Men her i landet da, hva kan vi tilby? Tenker først og fremst på våre kirker og menigheter. Når vi likevel er imot selvbestemt abort og vil bekjempe dette, hva kan vi møte disse ufrivillig gravide med? Ingen menigheter kan gjøre alt, men alle kan bidra med noe. For eksempel samtale, rådgivning og en åpen favn. I alle menigheter har vi mange fine, kloke, erfarne og omsorgsfulle søstre som kunne organiseres i omsorgs- og samtalegrupper.
Men da må slike tiltak opprettes og synliggjøres.
Vi vinner ikke bare ved å peke på det onde, bibelen sier at vi skal overvinne det onde med det gode. Derfor er det ikke tilstrekkelig bare å be om at antall aborter skal gå ned, men vi må også selv bli en del av bønnesvaret. Støtte disse kvinnene og fortsette med å stille oss til disposisjon som fosterhjem og besøkshjem.
Og til slutt, er ordet selvbestemt abort et skalkeskjul? Bestemmer egentlig kvinnen helt selv. Har ikke den gravide kvinnen en far til barnet, en mamma, en pappa en familie, et sosialt nettverk eller mangel på dette, altså mennesker omkring som egentlig bidrar til å styre hennes valg. Er da aborten egentlig så selvbestemt? Og hva med tiden etterpå, datoen. Den lille kunne nå, han eller hun vært 19 år, 20 år .....
Kvinner har hukommelse.
Litt statistikk:
14001 aborter i 2015.
59058 levendefødte i 2015
Grovt sett er det altså 73000 graviditeter hvert år.
Det betyr at en tredjedel av unnfangelsene ender i abort.
Vi har også Fosterreduksjon eller selektiv abort av friske fostre eller "mynt og kron" abort som man kan kalle det. Om den "overlevende" får vite det kommer vel uvegerlig tanken - de drepte broren min og sparte meg...
Leger tiden alle sår?
Helsenorge.no skriver følgende etter en inngående informasjon om abort:
"Reaksjoner på å ta abort".
Kvinner reagerer ulikt på det å ta abort. De fleste vil føle seg lettet etter inngrepet, men samtidig er det ikke uvanlig å føle vemod. En blanding av ulike følelser er også en vanlig reaksjon. For de fleste vil det være en hjelp å snakke med sine nærmeste."
Så langt Helsenorge.
Her føler jeg at noe mangler. Hva med tankene som kommer hos kvinnen i den påfølgende tiden? Etter ett år, to år, ti år? Her er det noen vesentlige mangler i argumentasjonen.
Skal noen dømmes til døden uten rettsak bare fordi de har et annet kromosontall?
La oss støtte alle mammaene så de bærer fram sine barn - det er kvinnefrigjøring!
Så vil vi som tror på livets ukrenkelighet kjempe for at abortene opphører uten å glemme mammaene.... Mammaverd er også viktig!