Det er mildt sagt deprimerende å lese om institusjoner som kunne leve i herlighet og glede med tilgang på alle rikdommer, muligheter og resurser, men lever i fattigdom, splid og null framgang. Er det "demokratiets" pris menighetene opplever, alle skal si noe og mene noe. Tenk om det skulle være "passasjerdemokrati" i en turbuss? Når jeg hører eller leser om menigheter som i lange tider har hatt vekst og fremgang, men ender i stagnasjon og strid, da lurer jeg på hvorfor. Bibelen sier at vi skal bli forvandlet ved fonyelsen av vårt sinn. Forut for for fornyelse finnes det alltid fostring, og fostringen kommer fra de som er bemyndiget til det - pastorene, hyrdene og lærerne. Jesus sier at når en blind leder en blind faller begge i grøften. Altså når en menighet faller i grøften har lederen vært blind (?).
Hva er grunnene til at en av de større pinsemenighetene i Norge har hatt to søndagsmøter i flere år, ett for eldre og ett for yngre? Videre uttales det i Korsets Seier følgende: "Det er en viss spenning mellom generasjonene i tradisjonelle pinsemenigheter, også her i Tabernaklet. Sånn skal det kanskje også være." (?)
Mulig siste uttalelse avslører hvor hunden ligger begravet, ja, man faktisk aner at her er det ugler i mosen! "
Har nemlig den erfaring at kristne ungdommer elsker åndsfylte gamlinger. Jeg kjenner et ektepar som er både her og der og besøker ungdomsgrupper som har invitert dem. Selv om de offisielt ikke er forkynnere så deler de Guds ord og ber og legger hendene på ungdommene så de blir fylt med Guds Ånd og taler i tunger.
Et gammelt ordtak sier at når krybba er tom, da bites hestene. Oversatt til denne sammenheng kan vi vel si at når forkynneren er tom, da bites kirkemedlemmene.
Når T.B.Barrat kom tilbake til Norge i 1907 kom han med et svar på manges lengsel. Han kom med og formidlet pinsens kraft og Ånd. Men når dette i dag mangler hos de som sier seg å ha det, hva da? Det er det H.Mentzoni repliserer i KS nr. 40.
(Han fastslo at det hverken er tungetale eller forbønn i de fleste pinsemenighetene)
Konklusjon. Der Herrens Ånd er, der er det frihet. Der trives generasjonene sammen.
Der ber og taler alle i tunger. Der er det et felles bønnebrus. Der er det alltid anledning til forbønn. Der er helbredelser vanlig, ikke uvanlig. Der har egoet og egne ambisjoner ingen plass. Der blir mennesker frelst. Der har man tid for hverandre. Eller som bibelen sier - se hvor de elsker hverandre!
Skyld ikke på passasjerene når bussen går i grøfta. Gud satte i menigheten apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. For at de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning. Det er disse som først og fremst skal være tungetalende, bedende, undervisende og kjærlige ledere. De skal vise vei og være forbilder som andre ønsker å følge. Men når hyrden ikke vet hvor vannkilden er......
Hva er grunnene til at en av de større pinsemenighetene i Norge har hatt to søndagsmøter i flere år, ett for eldre og ett for yngre? Videre uttales det i Korsets Seier følgende: "Det er en viss spenning mellom generasjonene i tradisjonelle pinsemenigheter, også her i Tabernaklet. Sånn skal det kanskje også være." (?)
Mulig siste uttalelse avslører hvor hunden ligger begravet, ja, man faktisk aner at her er det ugler i mosen! "
Har nemlig den erfaring at kristne ungdommer elsker åndsfylte gamlinger. Jeg kjenner et ektepar som er både her og der og besøker ungdomsgrupper som har invitert dem. Selv om de offisielt ikke er forkynnere så deler de Guds ord og ber og legger hendene på ungdommene så de blir fylt med Guds Ånd og taler i tunger.
Et gammelt ordtak sier at når krybba er tom, da bites hestene. Oversatt til denne sammenheng kan vi vel si at når forkynneren er tom, da bites kirkemedlemmene.
Når T.B.Barrat kom tilbake til Norge i 1907 kom han med et svar på manges lengsel. Han kom med og formidlet pinsens kraft og Ånd. Men når dette i dag mangler hos de som sier seg å ha det, hva da? Det er det H.Mentzoni repliserer i KS nr. 40.
(Han fastslo at det hverken er tungetale eller forbønn i de fleste pinsemenighetene)
Konklusjon. Der Herrens Ånd er, der er det frihet. Der trives generasjonene sammen.
Der ber og taler alle i tunger. Der er det et felles bønnebrus. Der er det alltid anledning til forbønn. Der er helbredelser vanlig, ikke uvanlig. Der har egoet og egne ambisjoner ingen plass. Der blir mennesker frelst. Der har man tid for hverandre. Eller som bibelen sier - se hvor de elsker hverandre!
Skyld ikke på passasjerene når bussen går i grøfta. Gud satte i menigheten apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere. For at de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning. Det er disse som først og fremst skal være tungetalende, bedende, undervisende og kjærlige ledere. De skal vise vei og være forbilder som andre ønsker å følge. Men når hyrden ikke vet hvor vannkilden er......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar