Vi skal ikke etterfølge resultatene, men troen. Den som har lest mitt forrige innlegg
(og tidligere) forstår at det noe jeg er på jakt etter. Det er forarbeidet til tidligere histories vekkelser som interesserer meg mest, ikke resultatene og ”storiene”. For resultatene kommer alltid når vi gjør forarbeidet.
Det er vi som skal skape historie nå, og i stedet for å beundre resultatene er det mer interessant å finne ut fellesnevneren, det som fikk det hele i gang. En ting vi kan legge merke til at det gikk år etter år med bønn, bibelstudier, innvielse og søking foran det vi beskriver med det enkle ordet vekkelse. Og når det brøt igjennom ble det tider med forakt, forfølgelse og lidelse. Men også tider med åpenbaring, glede og innhøsting av sjeler. Den som søker Gud for dette med vekkelse får ”hele pakka” i fanget. Den som vil leve gudfryktig i Jesus Kristus skal bli forfulgt. Se det se!!!!
Studér John Wesley, T.B.Barrat, Evan Roberts, William Booth, William J. Seymour, Maria Woodworth Etter og alle de andre historiske gudsmenneskene. Les deres biografier og finn ut hvilke smerter og troskamper de hadde FØR det brøt igjennom. Der er nemlig på disse områdene vi må satse. Og det er DET VI VIL!
” Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til utgangen deres livsferd fikk, OG FØLG ETTER DEM I DERES TRO”.Heb. 13;7
Her deler jeg mine tanker med deg, kommenter gjerne på bloggen slik at ettertiden kan lese meningsutvekslingene. Facebook er et dårlig sted å kommentere blogginnlegg på...
3 kommentarer:
Gode innlegg Johan!
Jon
Følge etter....? Da må de gå et sted, for man kan ikke følge etter noen som står stille. Det er umulig.
Det andre viktige er hvilken vei går de man skal følge etter....
Hvilken hastighett har de man skal følge etter, går de for saktig fram, eller for fort. Velger de ulent terreng, eller motorvei? Kanskje best å gå i ulent terreng?
Klart at vi skal følge etter dem i tro, men livet og troslivet kan man ikke skille.
Det er også viktig å se på seg selv som en leder. Hvor går jeg??
Jon
Så klart, det jeg selv gjør for tiden er å betrakte disse nå historiske fellesneverne. F.eks. William J. Seymour. Vi bør nødevndigvis ikke søke tungetalen, men Gud og det som er behovet idag.
De fleste av de historiske gestaltene søkte Gud for Guds egen del, ordet for ordets egen del og overgivelsen for gudsfryktens del.
Om vi som kristne selv ikke har funnet Gud, men stresserrrrrrrrrr omkring etter "åndelige opplevelser", hvor skal vi da føre de vi har vunnet for Gud hem? Det jeg har funnet som den berømte fellesnevneren var at de som førte
gudslivet inn i samtid hadde det som sin eneste "interesse".
Legg inn en kommentar