Menigheten har et treenig oppdrag. Ingen av dem kan utelates.
For det første er den en foredlingsplass for «fisken». Plassen for det sosiale vennskap, for oppbyggelse og opplæring og en plass for beskyttelse og hvile.
Kom avsides og hvil dere litt sa Jesus til disiplene. Når Jesus setter seg er det dumt å gå videre. Jesus stresser ikke sine lam…
O skjønne hvilested ved Jesu hjerte!
For det andre er menigheten utganspunktet eller utskytingsrampen for misjon og sjelevinning. Hvordan kan de forkynne om de ikke blir utsendt? Det være på nærmeste torg eller til Langtbortistan.
Og denne oppgaven spenner det over hele spekteret fra det Reinhard Boonke gjorde til å være lys og salt hjemme i egen stue. Som apostelen Peter sier; «for at også de menn som er vantro mot Ordet, kan bli vunnet uten ord ved konens livsførsel, når de ser deres rene liv i gudsfrykt.»
1 Peter 3:1-2.
Og dette prinsippet gjelder egentlig i alle sammenhenger, skole og arbeidsplass…
Er man ikke godt likt blir det vanskelig å vitne!
For det tredje er det menigheten som skal nedkjempe satans gjerninger.
Dette gjøres ved ordets og bønnens tjeneste.
«Epafras, som er en av deres egne, hilser dere. Han er en Kristi Jesu tjener som alltid strider for dere i sine bønner, for at dere kan stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje.»
Kolosserne 4:12.
Vi behøver mange bønnekrigere som Epafras. «For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.»
Efeserne 6:12.
Bønn er ikke bare å be fram ting vi behøver, eller bønn for hverandre og alle de hellige.
Det er også i bønn, som Jesus gjorde når han ble fristet, å kjempe mot satan med Guds ord ettersom Ånden leder.
«Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen...»
1 Peter 5:8-9.
Dette siste er vel kanskje det mest forsømte, hører sjelden eller aldri noen som snakker om å be seg igjennom!