DEN STORA UPPTÄCKTEN av Ulf og Birgitta Ekman

DEN STORA UPPTÄCKTEN  - VÅR VÄG till KATOLSKA KYRKAN
av Ulf och Birgitta Ekman.

Mitt lille forsøk på en bokanmeldelse.
Nå er boken lest, en 189 siders reise som jeg skal forsøke å beskrive. Ulf og Birgitta kan virkelig skrive, de er dyktige på å penneføre sine tanker. Men når man legger ut sine tanker på denne, som jeg oppfatter ærlige måte,  så stiller de seg også åpne for analyser og funderinger fra utsiden, noe jeg har valgt å gjøre i denne kronikken. Det som slår meg ganske tidlig i lesingen er ikke at de forteller om hvordan de ble "overbevist" om den katolske kirken er den ene riktige kirken, men heller at de ganske tidlig var overbeviste katolikker og bare summerer opp alle "bekreftelsene" i løpet av en 15 års periode. Ekteparet visste jo hele tiden at de "tilhørte" den romersk katolske kirken. Derfor blir da boken bare en reise langs en landeveien hvor Rom, det overordnede målet, blinker i det fjerne og alle "veiskiltene" de møter bare bekrefter at de er på rett vei. For eksempel fugleflokken som dannet et utropstegn over Peterskirken er bare ett av dem. Dette nevnes to ganger i boken.
Det som slår meg er også den utstrakte reisevirksomheten til utallige katolske destinasjoner og også alle katolske prominenser og legfolk de møtet. Tydelig at det var blandt disse Ulf og Birgitta følte seg hjemme. Og like barn leker best, derfor må jeg bare erkjenne og godta at mennesker velger og finner sin tilhørighet, noe også Ulf og Birgitta har gjort.  Men det er jo mennesker som går den motsatte veien. Jeg har en bok hjemme (nå på loftet) som heter "Hvorfor jeg forlot den katolske kirken" og er skrevet av en prest (og teolog).
Når det gjelder boken til Ulf og Birgitta så vil jeg beskrive den som en bekreftelsesreise og en forsvarsprosedyre. Kanskje mye mindre teologisk enn boken til tidligere Livets Ord medlem (tror jeg) Henrik Engholm hvor han beskriver og rettferdiggjør sin konvertering.
Når det gjelder teologi er Ulf Ekman en skarpskodd sådan. Han har en skarp analytisk evne og slik jeg forstår det, en enorm kunnskap. Likevel ligner han litt på Tjorven i tv-serien Vi på Saltkråken som "ber" om et kakestykke  og hvor svaret kommer (fra Gud) "ja det kan du". Ønsket var der og hun fikk sin "bekreftelse".
Opplever i boken at Ulf er på leting etter en pappa eller øvre autoritet. Han hadde jo en mentor og farsskikkelse i Lester Sumrall som døde i 1996. De fleste vet jo hvor mye denne mannen betydde for Ulf personlig. Når Sumrall så døde stod Ulf igjen alene, har paven etter hvert erstattet Sumrall? Vel, det er bare mine høyst personlige fundering.
Tilbake til teologen Ulf. Det forundrer meg veldig om han i begynnelsen  egentlig var så totalt uvitende om den katolske kirken og dogmene der. Så når han ganske tidlig fornemmet kallet kom tilbake til "Kyrkan" da var valget egentlig gjort. Dette ser vi også ut i fra boken hvor han beskriver sin nye retning i sine publikasjoner. Dette har jo mange registrert ganske tidlig, men disse blir da av Ulf karakterisert som kritiske med negativt fortegn.
Når jeg leste boken opplevde jeg en dobbelthet i Ulfs tidligere fremtreden, han visste hvor han var på veg, men sa noe annet. Slik var ikke Paulus.
Men å skrive kan dette ekteparet og jeg tror boken er ærlig. Birgittas kapitler er varme, fargerike og beskrivende. Og man tviler ikke på hennes kjærlighet til jomfru Maria og hellige Birgitta. Kjærlighet kan ikke skjules. Ulf har en annen vinkling, jeg oppfatter den som mer som relasjon- og opplevelsesbasert. Han beskriver hele tiden om sine personlige opplevelse, bekreftelser og personer han opplever fellesskap med og tilhørighet til. For meg oppleves boken lik den fortapte sønn (blant protestanter) som kommer til seg selv, reiser seg opp og finner Faderhuset, den katolske kirken. Bra for Ulf å endelig være hjemme.
Hvordan opplevde jeg så boken? Egentlig litt kjedelig og veldig forutsigbar. Det jeg møter er en ramse med personlige bekreftelser og subjektive opplevelser, ikke feil det, for en personlig reisebeskrivelse må være slik. Det er jo lov å beskrive sine personlige opplevelser. Men agendaen og undertonen opplever jeg slik at dere har feil, jeg har sannheten.... Derfor er ikke boken i mine øyne bare en reisebeskrivelse, den er en prosedyre eller et forsvarsskrift!
Tror ikke dette er siste ord fra Ulf om sin konvertering og den katolske kirken.

Sitater fra boken:
(jeg skriver sidetall, så du kan lese selv. Jeg vil ikke trekke noe ut av sammenhengen)

S. 32 -  (Ulf) Det var ved denna tid - lite före milleneiskiftet - som jag vid ett tilfälle fikk en tanke som sedan inte lemnade mig. Den steg upp i mitt inre som en uppmaning: "Lär känna Kyrkans väsen."

S. 34 - (de er i Rom og ser paven kjører forbi) En yngre man som kommit til Rom från Australien stod bredvid oss i folkemassan. Kanske märkte han vår lilla diskussion, för han vende seg om och tittade på mig och frågade vänligt vem jag trodde att påven egentligen var. Jag svarade diplomatiskt att han ju var Roms biskop. Då såg han på mig allvarligt och sade: "Är det Allt han är?" Frågan traffade mig med oväntad styrka. Jag frågade honom vad han menade med sin fråga. "Är han inta hela Kyrkans herse, dess universelle pastor?" svarade han mig. Någon Annan, något större är den unge mannen från Australien, talade i den stunden till mig. Jag var fullkomligt träffad och kände mig helt överbevisad på ett sätt jag inte alls hadde väntat mig. Det han sade rörde om i mitt samvete.


S. 66 - helt plötslig, under några få få sekunder, samlades alla dessa fåglar uppe i skyn och formades til ett gigantiskt utropstecken, med ett langt streck och en perfekt rundad punkt inunder! ...... och blev for mig en stor bekräftelse...


Det er mange lignende sitater og punkter i boken. Og den gir vel en forklaring på ekteparets vandring mot den katolske kirken. Og det er jo det de ville med denne boken. Men slik jeg ser det forteller ikke boken egentlig om vandringen mot den katolske kirken, men heller hvordan de forsøkte å tilpasse seg noe de hadde vært overbevist om siden 1999. Mulig jeg tar feil?